1. Etter filmskoledebatten i Haugesund, august 2010

Jeg blir sittende å snakke med Thomas Stenderup i festivalteltet. I et kvarter blir vi sittende, mens folk forsvinner ut. Debatten har vart i en og en halv time. Jeg har prøvd å forklare hvorfor jeg tror så sterkt på frihet for filmskapere. Men en og en halv time går fort. Nå prøver jeg å komme med eksempler som forklarer bedre. Ordet frihet kan høres useriøst ut når man bare slenger det ut i en debatt. Frihet kan oppfattes som det motsatte av håndverk og samarbeid. Jeg tror det er nøkkelen inn. Og jeg tror det er det alvorligste som finnes.

Det var fint at han ble sittende, tenker jeg når jeg går hjem. Jeg skal hjem til mormoren til Johanne, og jeg hører på Susanne Sundfør. Jeg tenker at Sundfør sikkert har gått rundt her og hørt på musikk uendelig mange ganger. Når hun har vært trist og glad og stolt og modig og usikker. Jeg går over en bro som morfaren til Johanne har bygget. Ser utover vannet der noen fra festivalen badet fredag natt. Jeg må komme med flere eksempler for at Thomas skal forstå hva jeg mener, tenker jeg. Jeg skal ikke angripe. Jeg skal ikke snakke stygt om andre. Jeg skal prøve å komme med konkrete eksempler på hvorfor en filmskole må tørre å gi frihet til sine studenter.

2. På rektors kontor i Kabelvåg, mai 2005

Siste dag på Nordland kunst- og filmskole. Lærerne har et møte med oss. De sier at de vurderer å innføre flere rammer for eksamensfilmene. I vår klasse er det tre sluttfilmer som ikke er blitt ferdige. Petters film satt fast i fremkalling i Tyskland. Hovedrollen i Kristians film falt av en hest og brakk foten den første dagen, og jeg skal klippe videre på min. ”Her var det litt gull og mye gråstein” sa rektoren om min film. Nå vil lærerne stramme inn. ”Vi vurderer å sette en tidsbegrensning for filmene og eventuelt også andre begrensninger” sier de.

Jeg ser for meg bildene som er blitt laget her i løpet av disse to årene. Remi som triller en Rubiks kube gjennom skogen fra solen stod opp til solen gikk ned. Er det film, husker jeg at jeg tenkte da jeg så det. Har han lov til å gjøre sånt? Ingvilds fot som stikker frem fra en dyne mens mammaen hennes snakker om det å ta valg. Tommy som lager en liksomdokumentar på et aldershjem der han kjefter løs på de gamle. Alle de bildene som er helt unike, og som er det, nettopp fordi det ikke var noen begrensninger. Ingen hadde bestemt for oss hva film var.  

Dere må ikke sette begrensninger, sier jeg. Hold kurs i hvordan man skal unngå skader på innspilling. Hold kurs i hvordan vi skal bestille fremkalling i Tyskland i tide, så materialet kommer frem. Men ikke sett begrensninger for selve filmene. Dere mener det godt, men dere vet ikke hva dere gjør. Det er å ta bort ansvar. Ikke sett den tidsrammen. Dere kommer til å gå glipp av det dere ikke visste dere ville ha.

Remi med rubiks kube. På fjellet. 1 x 1 meter. Og inn i bildet kommer en elg. Jeg elsker det bildet.

3. I studioet på Filmhögskolan i Göteborg, oktober 2009

Vi skal ha lyssettingsøvelse. Vi blir delt opp i grupper på fem. Vi skal lyssette en mann som går gjennom en gang og inn en dør. Standardlyssetting, kalles det. Vi er i en leilighet og alle mener noe. Vi må ha dybde i bildet. Vi må ha noe i forgrunnen. Skal vi ikke ha en diagonal skygge på veggen bak? Nei, nå er vi for nærme, vi må flytte alt. Nei, nå er det for lyst. Nei, nå blir det rart klipp til neste bilde. Skal planten være med? Nei! Jo, nei, jo. Jeg vet ikke. Vi må flytte alt tilbake. Og timene går. Kunne det ikke også vært fint hvis han gikk der i mørket med selvlysende sko? Kanskje det. Og så står vi der og snakker om hva som er pent og stygt, og klassisk og feil utifra en generell idé om hva som er pent og stygt og det føles helt meningsløst, for det er så lite viktig det vi filmer.

Når vi ser gjennom øvelsene etterpå, syns jeg de er stygge. Selv om vi har brukt masse tid og hatt alt mulig utstyr vi kan drømme om, er bildene døde. Provoserende stygge i sine forsøk på å være riktige og pene. Stygge i sin ukonsekvens. Jeg tror de ble stygge fordi det ikke var noen vilje bak de. Det var ingen mening. Det var ingen som ville noe med de.

4. Senga mi i Majorna, januar 2009

Jeg leser en biografi om min favorittregissør John Cassavetes. Jeg leser om en episode der han lager en film for et stort studio. Ofte ble han lei av å ha et stort team med mange rutiner som studioet hadde gitt ham, så en dag tok han med seg bare fotograf og lyd, og sendte resten av teamet til feil adresse. Han kom ofte i konflikt med fotografer, og byttet dem ut med helt uerfarne filmstudenter. ”A woman under the influence” er for eksempel filmet av en student. Mange vil nok si at Cassavetes var en umulig regissør å samarbeide med. At han burde hatt mer trening i samarbeid.

Jeg ser for meg det store teamet som møter opp til feil adresse. Hva har han funnet på nå? Helvete, for en idiot. Kanskje finner de en kafé, blir sittende der og tar en øl mens de forteller historier fra settet om hvor uprofesjonell han er. At det er umulig å gjøre jobben sin godt når man jobber med ham. Og jeg forstår det, at det er smertefullt. At man blir sint av det. At man har lyst til å gjøre jobben sin så bra man bare kan og få brukt så mye av seg selv som man bare kan. Jeg forstår smerten i det.

Men for andre er han fantastisk å samarbeide med. For de som ser mening i det samme som ham er han så fantastisk å samarbeide med at de gjør det igjen og igjen og igjen i 20 år .

Må filmskapere kunne samarbeide med alle? Er det et realistisk mål at en lydlegger skal kunne lydlegge alle genre? Har hun da muligheten til å bli virkelig god til det som interesserer henne aller mest?

Hvem tjener det målet at alle skal kunne samarbeide med alle? Tjener det filmkunsten?

”Denne tv-serien er bra til å være skrevet av 16 studenter”, fikk en venninne av meg høre på en manusutdannelse en gang. Hva betyr det? Er den dårlig, så er den dårlig, det er ingen verdi i seg selv at 16 stykker har klart å bli enige om noe dårlig. Det er heller et tegn på at noe er veldig galt. Jammen, dere har lært dere å samarbeide i hvert fall, kan en lærer si etterpå. Nei, vi har ikke lært oss å samarbeide. Vi har lært oss å jobbe i gruppe. Vi har lært oss å kompromisse. Vi har lært oss å lage noe vi ikke liker selv. Vi har ikke lært oss å samarbeide, det er noe helt annet.

De filmskaperene som klarer seg best, er ofte de som har funnet et eller flere riktige samarbeid og holder fast i dem. Lars von Trier og Peter Aalbæk. Margreth Olin og Kim Hiortøy. Bergman og Nyquist. Er det fordi de har øvd seg så mye på å samarbeide, eller er det fordi de har vært heldige og funnet den rette? Jeg tror det siste.
 
Fortsettelse følger.

Mariken Halle er nyutdannet regissør fra Filmhögskolan i Gøteborg. Hun skal skrive jevnlig om sin vei videre som filmskaper på rushprint.no. Hjemmeside eksamensfilm:   www.arbeidsbok.no

Les Marikens innlegg i filmskoledebatten.
Les alle innleggene i filmskoledebatten