Om tillit, manuseksperter og vikinger

– Som i litteraturen er det ikke bare viktig, men en kulturell plikt å sørge for en viss bredde i produksjonene. Og der savner jeg en helhetstenking i norsk film, sier Lars Saabye Christensen.

 

Lars Saabye Christensen har vunnet det meste som kan vinnes av priser og utmerkelser i inn- og utland, inklusive Nordisk Råds litteraturpris og St. Olavsordenen. Han er også en av våre mest fremgangsrike filmforfattere, med filmer som Telegrafisten og Ti kniver i hjertet på samvittigheten. I år er han aktuell med to premièrer, Pax og Maskeblomstfamilien. Men for 10 år siden overveide han å kutte ut film, fordi bunken av avslag truet med å bli større enn bunken av realiserte prosjekter. Ett nei til, så kunne det vært over og ut.

Den forrige filmen du skrev manus til var Min misunnelige frisør, stemmer ikke det?

– Det er i hvert fall den siste som har hatt première.

Det er seks år siden, og nå er du plutselig aktuell med en haug filmer. Pax og Maskeblomstfamilien kommer i løpet av året, det er planer om å filme Beatles og du har også vært involvert i Kongen av Bastøy. Er det noen grunn til at det går sånn i puljer?

– Prosessen fra manus til lerret skjer ikke på en uke eller to. De fleste filmer har ganske lange og krevende fødsler, for å si det slik. Da skjer det noen ganger at man f.eks. i 1999 sier at man aldri skal jobbe med film mer, og så har man i 2010 plutselig fire filmer som man har vært borti.

Er det et illustrerende eksempel? Eller overveide du faktisk å kutte ut film i 1999?

– Faktisk ja, men det var kanskje året etter? Jeg lagde et enkelt regnestykke. Når antall manus som aldri ble noe av oversteg de som ble film, ville jeg slutte. Det har med tid å gjøre. Men så er jeg lett å friste og jeg liker å jobbe med film, jobbe i et ensemble der nær sagt alle kunstneriske uttrykk skal gå opp i en høyere enhet. Film er en form for sirkus, som krever et enormt apparat, en armé av mennesker, mens romanen, som er mitt fag, bare krever en blyant.

Å skrive romaner er et ensomt yrke. Trekkes du mot filmen for å oppleve et fellesskap?

– Både ja og nei. Jeg liker ikke karakteristikken “ensomt yrke”. Selvfølgelig må man være alene når man skriver, det ligger i prosessens vesen og ånd, og hvis man ikke liker det, så tror jeg ikke man blir forfatter. Det er noe som ligger i et menneske, i lynnet. Man behøver ikke være ensom av den grunn. En regissør ønsker å være generalen, en forfatter ønsker å være geriljasoldaten.

Kan jeg tolke det som at du egentlig ikke liker sirkuset? Er det riktig å si at du liker film, men ikke filmbransjen?

– Det er nok riktig, fordi filmen krever så enormt mye kapital, så mange hensyn, så mange omveier, som et litterært verk ikke er avhengig av. Et dikt kan man faktisk skrive før frokost og lese det høyt på Det Norske Teatret ved lunsjtid. Jeg sier ikke at det nødvendigvis er et problem, det er bare sånn det er. Og det kan man like eller ikke. Men man må forholde seg til det.

Men det oppstår fort en konflikt mellom kapital og moral?

– Ja, men det er ikke bare innen film. Det skjer innen alle seriøse kunstuttrykk. Jeg tror at en streng, økonomisk styring noen ganger kan være godt for en filmforfatter. Jeg har sans for at en produsent gir meg rammer, f.eks. at alt skal skje inne i et hus, bare jeg får tillit til å utfolde meg innenfor disse rammene. Maipo kjørte et sånt opplegg, og det kom det ihvertfall én veldig god film ut av, Kunsten å tenke negativt. Det forkastelige er når man blir utsatt for tematisk styring etter håndsopprekkingsprinsippet. Men jeg vil ikke benytte begrepet moral her, heller en kollisjon mellom penger og poesi.

Og det har du vært utsatt for?

– Det har jeg, og det har alle som jobber med film vært utsatt for. Det er ikke til å unngå, og det er ganske enerverende, for filmarbeid bygger på tillit. Man må ha tillit til at de forskjellige fagpersonene er dyktige og gjør sin jobb. Hvis jeg begynner å blande meg opp i lyssettingen, vil jeg bli kastet ut. Og det er riktig, da bør jeg bli kastet ut. Men når det kommer til manus, som er filmens fundament, grunnmuren huset skal bygges på, da er det fritt fram, da skal alle ha et ord med i laget. Da gjelder ikke alltid den samme respekten for faget, altså at det kan hende at forfatteren har rett. Det har mange ganger ikke bare forundret meg, men irritert meg voldsomt.

Hvis jeg skal trekke inn min egen erfaring, så er det provoserende å bli bedømt av “eksperter” som jeg regner som mindre kompetente enn meg selv. Det gjelder særlig på manusstadiet, og det er frustrerende, for det er de som avgjør om det skal bli film av prosjektet.

– Da er vi helt enige. Det er bare én måte å møte det på – å gå med på alt, og så forandre det etterpå, tilbake til slik det var. Som oftest oppdager de det ikke, for de er veldig opptatte mennesker. I og med at filmen fletter sammen ulike fagområder på en måte som ingen andre moderne kunstuttrykk, er det påfallende at manusforfatteren har såpass lav status. Jeg tror faktisk at manusforfatteren nyter større respekt i USA enn her, for der har de forstått at det er forfatteren som har idéene og det er idéene som er gull verdt. Det er idéene som er ressursen i denne bransjen. I Norge er manusforfatterens posisjon ofte den svakeste. Jeg liker ikke å syte, for det har manusforfattere gjort til alle tider, men jeg opplever noen ganger at jeg rett og slett blir herset med.

Jeg leser i avisene at du har trukket deg fra manusarbeidet på Kongen av Bastøy. Ble du herset med der?

– Jeg opplevde vel et tillitsbrudd, men det er så komplisert i denne bransjen. Det var et veldig langt løp med mange mennesker ut og inn. Jeg tror ikke jeg vil si noe mer om det. Jeg håper bare at Marius (Holst) får til en så god film som han ønsker. Det tror jeg han greier.

I mitt intervju med Harald Rosenløv Eeg her i Rushprint sa han at manusforfatteren er det mykeste dyret i klassen?

– Det er godt sagt. Men dermed ikke sagt at produsentene ikke må være det hardeste dyret. Det er han eller hun som skal løfte og kjempe et prosjekt gjennom byråkratiske og økonomiske labyrinter, og det krever både knyttneve og kløkt. Men ut fra min egen erfaring må jeg si at når et manusarbeid havner i problemer, da setter man i gang med omveier og sideveier og tulleveier, og kaster bort tid og penger. I de fasene burde man stole mer på forfatteren. En annen ting jeg har savnet, og som også har med tillit å gjøre, er at de som sitter på pengene og makten burde være flinkere til å satse på folk som har vist at de duger. Hvis noen gjør et bra arbeid, burde de straks få en ny sjanse. Det handler om å ta vare på talenter, og da må man våge å tenke mer enn én film om gangen. Man må tenke kontinuitet. Jeg tror det finnes en redsel for å mislykkes, som gjør at man hele tiden leter etter enkeltprosjekter som man tror vil slå an. Hvis man har den redselen er det stor sannsynlighet for å mislykkes.

Å satse på kontinuitet kommer fort i konflikt med å satse på debutanter?

– Nei, nei, vi er alle debutanter. Filmen kan ikke leve uten debutanter, men den går også i stå uten kontinuitet.

 

Dette er et utdrag av vårt portrett av Saabye Christensen i juni/juli-utgaven av Rushprint. Vil du lese hele intervjuet, anbefaler vi at du tegner abonnement og får utgaven tilsendt på kjøpet: ABONNEMENT

1 kommentar til Om tillit, manuseksperter og vikinger

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Om tillit, manuseksperter og vikinger

– Som i litteraturen er det ikke bare viktig, men en kulturell plikt å sørge for en viss bredde i produksjonene. Og der savner jeg en helhetstenking i norsk film, sier Lars Saabye Christensen.

 

Lars Saabye Christensen har vunnet det meste som kan vinnes av priser og utmerkelser i inn- og utland, inklusive Nordisk Råds litteraturpris og St. Olavsordenen. Han er også en av våre mest fremgangsrike filmforfattere, med filmer som Telegrafisten og Ti kniver i hjertet på samvittigheten. I år er han aktuell med to premièrer, Pax og Maskeblomstfamilien. Men for 10 år siden overveide han å kutte ut film, fordi bunken av avslag truet med å bli større enn bunken av realiserte prosjekter. Ett nei til, så kunne det vært over og ut.

Den forrige filmen du skrev manus til var Min misunnelige frisør, stemmer ikke det?

– Det er i hvert fall den siste som har hatt première.

Det er seks år siden, og nå er du plutselig aktuell med en haug filmer. Pax og Maskeblomstfamilien kommer i løpet av året, det er planer om å filme Beatles og du har også vært involvert i Kongen av Bastøy. Er det noen grunn til at det går sånn i puljer?

– Prosessen fra manus til lerret skjer ikke på en uke eller to. De fleste filmer har ganske lange og krevende fødsler, for å si det slik. Da skjer det noen ganger at man f.eks. i 1999 sier at man aldri skal jobbe med film mer, og så har man i 2010 plutselig fire filmer som man har vært borti.

Er det et illustrerende eksempel? Eller overveide du faktisk å kutte ut film i 1999?

– Faktisk ja, men det var kanskje året etter? Jeg lagde et enkelt regnestykke. Når antall manus som aldri ble noe av oversteg de som ble film, ville jeg slutte. Det har med tid å gjøre. Men så er jeg lett å friste og jeg liker å jobbe med film, jobbe i et ensemble der nær sagt alle kunstneriske uttrykk skal gå opp i en høyere enhet. Film er en form for sirkus, som krever et enormt apparat, en armé av mennesker, mens romanen, som er mitt fag, bare krever en blyant.

Å skrive romaner er et ensomt yrke. Trekkes du mot filmen for å oppleve et fellesskap?

– Både ja og nei. Jeg liker ikke karakteristikken “ensomt yrke”. Selvfølgelig må man være alene når man skriver, det ligger i prosessens vesen og ånd, og hvis man ikke liker det, så tror jeg ikke man blir forfatter. Det er noe som ligger i et menneske, i lynnet. Man behøver ikke være ensom av den grunn. En regissør ønsker å være generalen, en forfatter ønsker å være geriljasoldaten.

Kan jeg tolke det som at du egentlig ikke liker sirkuset? Er det riktig å si at du liker film, men ikke filmbransjen?

– Det er nok riktig, fordi filmen krever så enormt mye kapital, så mange hensyn, så mange omveier, som et litterært verk ikke er avhengig av. Et dikt kan man faktisk skrive før frokost og lese det høyt på Det Norske Teatret ved lunsjtid. Jeg sier ikke at det nødvendigvis er et problem, det er bare sånn det er. Og det kan man like eller ikke. Men man må forholde seg til det.

Men det oppstår fort en konflikt mellom kapital og moral?

– Ja, men det er ikke bare innen film. Det skjer innen alle seriøse kunstuttrykk. Jeg tror at en streng, økonomisk styring noen ganger kan være godt for en filmforfatter. Jeg har sans for at en produsent gir meg rammer, f.eks. at alt skal skje inne i et hus, bare jeg får tillit til å utfolde meg innenfor disse rammene. Maipo kjørte et sånt opplegg, og det kom det ihvertfall én veldig god film ut av, Kunsten å tenke negativt. Det forkastelige er når man blir utsatt for tematisk styring etter håndsopprekkingsprinsippet. Men jeg vil ikke benytte begrepet moral her, heller en kollisjon mellom penger og poesi.

Og det har du vært utsatt for?

– Det har jeg, og det har alle som jobber med film vært utsatt for. Det er ikke til å unngå, og det er ganske enerverende, for filmarbeid bygger på tillit. Man må ha tillit til at de forskjellige fagpersonene er dyktige og gjør sin jobb. Hvis jeg begynner å blande meg opp i lyssettingen, vil jeg bli kastet ut. Og det er riktig, da bør jeg bli kastet ut. Men når det kommer til manus, som er filmens fundament, grunnmuren huset skal bygges på, da er det fritt fram, da skal alle ha et ord med i laget. Da gjelder ikke alltid den samme respekten for faget, altså at det kan hende at forfatteren har rett. Det har mange ganger ikke bare forundret meg, men irritert meg voldsomt.

Hvis jeg skal trekke inn min egen erfaring, så er det provoserende å bli bedømt av “eksperter” som jeg regner som mindre kompetente enn meg selv. Det gjelder særlig på manusstadiet, og det er frustrerende, for det er de som avgjør om det skal bli film av prosjektet.

– Da er vi helt enige. Det er bare én måte å møte det på – å gå med på alt, og så forandre det etterpå, tilbake til slik det var. Som oftest oppdager de det ikke, for de er veldig opptatte mennesker. I og med at filmen fletter sammen ulike fagområder på en måte som ingen andre moderne kunstuttrykk, er det påfallende at manusforfatteren har såpass lav status. Jeg tror faktisk at manusforfatteren nyter større respekt i USA enn her, for der har de forstått at det er forfatteren som har idéene og det er idéene som er gull verdt. Det er idéene som er ressursen i denne bransjen. I Norge er manusforfatterens posisjon ofte den svakeste. Jeg liker ikke å syte, for det har manusforfattere gjort til alle tider, men jeg opplever noen ganger at jeg rett og slett blir herset med.

Jeg leser i avisene at du har trukket deg fra manusarbeidet på Kongen av Bastøy. Ble du herset med der?

– Jeg opplevde vel et tillitsbrudd, men det er så komplisert i denne bransjen. Det var et veldig langt løp med mange mennesker ut og inn. Jeg tror ikke jeg vil si noe mer om det. Jeg håper bare at Marius (Holst) får til en så god film som han ønsker. Det tror jeg han greier.

I mitt intervju med Harald Rosenløv Eeg her i Rushprint sa han at manusforfatteren er det mykeste dyret i klassen?

– Det er godt sagt. Men dermed ikke sagt at produsentene ikke må være det hardeste dyret. Det er han eller hun som skal løfte og kjempe et prosjekt gjennom byråkratiske og økonomiske labyrinter, og det krever både knyttneve og kløkt. Men ut fra min egen erfaring må jeg si at når et manusarbeid havner i problemer, da setter man i gang med omveier og sideveier og tulleveier, og kaster bort tid og penger. I de fasene burde man stole mer på forfatteren. En annen ting jeg har savnet, og som også har med tillit å gjøre, er at de som sitter på pengene og makten burde være flinkere til å satse på folk som har vist at de duger. Hvis noen gjør et bra arbeid, burde de straks få en ny sjanse. Det handler om å ta vare på talenter, og da må man våge å tenke mer enn én film om gangen. Man må tenke kontinuitet. Jeg tror det finnes en redsel for å mislykkes, som gjør at man hele tiden leter etter enkeltprosjekter som man tror vil slå an. Hvis man har den redselen er det stor sannsynlighet for å mislykkes.

Å satse på kontinuitet kommer fort i konflikt med å satse på debutanter?

– Nei, nei, vi er alle debutanter. Filmen kan ikke leve uten debutanter, men den går også i stå uten kontinuitet.

 

Dette er et utdrag av vårt portrett av Saabye Christensen i juni/juli-utgaven av Rushprint. Vil du lese hele intervjuet, anbefaler vi at du tegner abonnement og får utgaven tilsendt på kjøpet: ABONNEMENT

One Response to Om tillit, manuseksperter og vikinger

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY