Det deltar som kjent ingen norske filmer i det offisielle programmet i Cannes. Et av målene bak de rødgrønnes filmløft, om å vinne de gjeve internasjonale prisene, synes fjernere enn på lenge. Rushprint har spurt et knippe norske produsenter om hva som skal til for at norsk film skal markere seg sterkere internasjonalt.

1. Hvorfor er vi ikke med i Cannes i år?
2. Hva skal til for at Norge får med film i Cannes?
3. Er ikke norske produsenter ambisiøse og internasjonalt orienterte nok?

Yngve Sæther (Mannen som elsket Yngve, Buzz Aldrin)

1. Det er litt tilfeldigheter ute og går. Bent Hamers nye film kunne raskt kommet med, han stod på en måte for tur for hovedkonkurransen. Men jeg tipper filmen hans har forsøkt det alle gjerne vil; komme med på en stor festival og lykkes med å selge 100.000 billetter her hjemme. Det er en veldig vanskelig øvelse, og ender veldig ofte i spagaten…

Men det er klart, vi lager ikke nok spissede filmer i Norge. Det er ikke kultur for det. Sier du filmkunst til en produsent trekker ni av ti pistolen. Produksjonsmiljøet for spillefilm i Norge er først og fremst kommersielt motivert. Og de som godt kan tenke seg å lage – i mangel av et bedre ord – filmkunst, vil gjerne ha det som bonus, et tillegg til gode besøkstall her hjemme. Da blir det gjerne verken eller. For du kan ikke lage filmkunst av forfengelighet, fordi det ser bra ut å ha fått en film til Cannes. Det samme gjelder kommersiell film. Det må ligge i blodet. Det må være av nødvendighet. Det må være så morsomt eller viktig at du ikke kan la være.

Men fordi vi er et bittelite språkområde i utkanten av Europa, og fordi finansieringssystemet vårt sier at du går konk om bare 10-20.000 ser filmen din i Norge, fører det til at mange lar være å anstrenge seg nok for å lage den typen film som kan komme til Cannes. Kall det feighet eller mangel på ambisjoner, men jeg tror pragmatisme er et mer dekkende ord. Fordi vi snakker tross alt om arbeidsplassene til folk, og om du har gått på trynet én gang, gjør du det ikke igjen. Men det er et diabolsk dilemma: Så lenge ingen der ute forventer noe av norsk film, kaster det oss raskt inn i en ond sirkel, og gjør oss sårbare både i forhold til finansiering og internasjonal lansering. Derfor, la oss heller se på rammebetingelsene.

2. og 3. Om vi mener alvor med å erobre verden, at vi internasjonalt skal bli ansett som en filmnasjon, mener jeg vi må iverksette en Operasjon Filmnasjon. Det vil koste penger, og det vil kreve mot fra både byråkratiet og politisk hold. For vi må tåle en del filmer som ikke leverer verken kunstnerisk eller kommersielt for å nå dit. Vi må tåle å feile for å lykkes på lang sikt. Jeg tror Operasjon Filmnasjon må være litt hardcore for å virke. NFI sier vi i dag har et system som skal ta opp i seg alle slags filmer, men jeg tror ikke det fungerer sånn i praksis. Det må sterkere lut til. Det må bli attraktivt for produsenter å satse på filmkunst, for jeg mener vi har nok talentfulle regissører der ute, som vil strekke seg etter noe annet.

Så mitt forslag er dette:

 – Vi må utfordre regjering og kulturminister på at Norge skal på det internasjonale filmkartet innen 5 år.
 – Vi må sørge for at vi får satt av nok penger – la oss si 50 millioner pr år – så vi kan få produsert minst ca 5 filmer pr år med 85% statlig finansiering.
 – Vi må ansette en visjonær, uredd og karismatisk person som skal lede prosjektet (og ikke tenke på annet).
 – Vi må gjerne være hårete, arrangere en pressekonferanse i Cannes, og presentere planen under headingen ”Norwegian Wood” (fallhøyden må bli så stor at vi ikke kan trekke oss).
– Mottoet for filmene må være: Kan du gå lengre, kan du bevege deg på enda dypere vann?

Mange vil si at det er ikke bare å rope på mer penger, men jeg tror det er så enkelt. Det er pengene, regelverket, ordningene som dikterer filmene. Det er det som har fungert i forhold til markedsvurderingen. Og det er det eneste som vil fungere for å få flere kvinner inn i kreative ledende funksjoner. Noen vil kanskje synes det er trist, men sånn er det. Dette er på en måte en hestekur, og jeg er overbevist om at det er det eneste som vil fungere for å gjøre Norge til en filmnasjon. Og vi har jo pengene, så hvorfor ikke?

Alternativet er naturligvis å fortsette som før, med en og annen ensom svale i det internasjonale selskapet. Det går fint det også. Men jeg mener vi har en historisk mulighet i norsk film akkurat nå. Talentene er der, det profesjonelle nivået er der, tilliten i det norske kinopublikummet er der. Vi trenger bare en ekstra liten dytt – litt mot og litt utholdenhet.

Karin Julsrud (Reprise, Kongen av Bastøy)

1. Det finnes det ikke noe enkelt eller entydig svar på.  Men jeg vet via den internasjonale distributøren vi har på Kongen av Bastøy, Films du Losange, som selv har 3 filmer i årets program, at konkurransen var beintøff i år.  Det er den selvfølgelig hvert år, men mitt inntrykk er at antall påmeldte filmer var svært stort denne gangen.  Jeg vet  ikke om det var mange norske filmer som prøvde seg denne gangen, men kriteriene er jo ikke bare den enkelte films kvalitet, men også nettverk og et politisk “Cannes-spill”.  Cannes-utvelgelsene preges jo også ofte av hva som er “trender i tiden”, hvilke type film som selger akkurat dette året.  Og det er det ikke alltid like lett å treffe, eller forutse , når eller om man skulle planlegge filmene sine for å møte et marked som en utvelgelse til konkurranse i Cannes-festivalen er.

2. Selvfølgelig må filmen være bra, eller bra nok og konkurransedyktig i et internasjonalt marked.  Det er jo ikke mange filmer som lages i Norge pr år som har det internasjonale markedet som en hovedambisjon.  Mange av våre filmer er mer lokale og fra en produsents ståsted er det viktigere med et bra salg på hjemmemarkedet enn røde løpere og internasjonalt salg eller suksess.  

3. Alle norske produsenter  har selvfølgelig store ambisjoner på vegne av filmen sin, men ikke nødvendigvis i internasjonal sammenheng. Som sagt, så er det relativt sett få norske filmer pr år som har dette potensialet, eller denne ambisjonen, selv om man faktisk kan oppleve at en film man tror er lokal viser seg å være det stikk motsatte (som vi opplevde med Reprise i sin tid).  Dette betyr jo at man alltid både skal og kan teste ut filmen sin på et internasjonalt marked. Med en film som Kongen av Bastøy, som har et stort budsjett i norsk sammenheng, så er det klart at man i utgangspunktet har en ambisjon om også å nå ut internasjonalt.  Og da handler det om å legge en strategi i samspill med den internasjonale distributøren, og selvfølgelig også finne den distributøren som kjenner “festival-politikken”.  Den prosessen er vi midt oppe i nå, men det er ingen lett prosess, fordi du skal og må tilpasse den nasjonale premieren til når det evt måtte passe å prøve seg på en av storfestivalene som krever såkalt verdenspremiere på filmen for å si ja til å ta den inn.  I noen tilfeller kolliderer disse to behovene og da er det den nasjonale premieren som blir viktigst, fordi det er her det største inntekstpotensialet for en film ligger. Du er jo også avhengig av å ha en filmkopi ferdig for festivalvisning i rett tid for den enkelte festival.  Litt forsinkelser, så mister du plutselig en mulighet.  Eller du må lage promo-materiell og arrangere møter og visninger med festivalledelsen og jobbe i forkant for at de skal kjenne til filmen din før du har den helt ferdig.  Dette er lettere å få til om man har en internasjonal distributør som kjenner de rette menneskene og som  kan dette spillet.

Maria Ekervovd (Sniffer, Jernanger, Vegas)

1. Fordi vi ikke lager tydelige nok arthousefilmer. Fordi vi ikke lager spesielle eller originale nok filmer. Og fordi vi har dyrket frem få registemmer som det internasjonale festivalmiljøet er opptatt av. Vi har bare en regissør med et lengre forhold til Cannes, nemlig Bent Hamer. Og vi har en regissør som har vunnet Gullpalmen i Cannes for kortfilm, Bobbie Peers, og han har ikke fått debutere med spillefilm ennå. Dette betyr jo ikke at det ikke lages gode filmer i Norge, men det Cannes-festivalen og andre festivaler ser etter er jo en spesiell type film. Nå synes ikke jeg at det lages spesielt mange gode filmer i Norge heller, men det er jo en del av en større diskusjon.

2. Jeg tror at den norske sosialdemokratiske holdningen til å lage film på, fører til en viss middelmådighet og ufarlighet som gjør filmene våre mer nasjonale og mindre internasjonale. Sant nok har Kultur- og Kirkedepartementet en ambisjon om at vi skal være med i hovedkonkurransene på de største festivalene , men de har samtidig en ambisjon om at de samme filmene skal gå godt på norsk kino. Det mener jeg er en feilslått og naiv tankegang. Det er en tankegang som omfatter en likning som ikke går opp: Festivalfilm = god film = godt kinobesøk

For det første er filmer som gjør det bra på internasjonale festivaler ikke nødvendigvis en definisjon på god film. Og i enda mindre grad er det slik at festivalfilmer går bra på kino.
De fleste filmene som er i Cannes får ikke engang distribusjon  i Norge. En film som for eksempel Klassen, som vant Gullpalmen for to år siden, var en kjempesuksess for distributøren Arthaus på norske kinoer. Den solgte 40.000 billetter. For en norsk film er det å selge 40.000 billetter regnet som en katastrofe, en flopp. Så jeg tror et sted å begynne er å si at hvis man vil ha en film til Cannes, kan man ikke samtidig forme filmen med tanke på en norsk kinosuksess. Det er to helt forskjellige øvelser.

Så må man la regissører få kontinuitet til å holde på med prosjektene sine over lengre tid. Michael Haneke som vant Gullpalmen i fjor har holdt på med samme type tematikk i alle sine filmer. Det fører jo til en gradvis foredling. Og like viktig i så måte –  hvis man skal ha festivalfilm må man gi rom for de kompromissløse ideene. Og de kompromissløse idéskaperne. Med det utviklingsløpet et norsk manus har i dag, er det innom så mange innstanser og mennesker så skal mene noe at brodden mistes (tidlig) på (den veldig lange) veien. Minste felles multiplum lager ikke filmer som kommer til Cannes. Men det kan nok lage filmer som går OK på kino i Norge.

3. De fleste norske produsenter er vel mest interessert i å tjene noen penger og da er svaret å prøve å oppnå lokal suksess. Hva man definerer som internasjonal suksess er vel også varierende. For å holde oss til Cannes – jeg tror ikke veldig mange norske produsenter jobber bevisst mot å få med en film i Cannes. Men jeg tror det mer skyldes at produsenter i stor grad er pragmatikere og lager de filmene de enklest kan få finansiert og eventuelt tjene penger på. Festivalfilm har frem til nå ikke vært i den kategorien.

Eric Vogel (Sønner, Kommandør treholt og Ninjatroppen)

1. Det vet egentlig bare de ulike forhåndsjuryene som har vurdert tusenvis av filmer fra hele verden. Jeg vet ikke hvor mange norske titler som ble sendt inn i år, men vi har også et begrenset antall filmer som kan ha et håp. Vi er en liten filmnasjon, tross alt.

2 og 3. Dette er en påstand jeg kan møte med stikk motsatt fortegn. Jeg opplever tvert imot norske produsenter som stadig mer internasjonalt fokusert. På europeisk plan har vi nettopp fått et nytt verktøy med vår inntreden i konvensjonen for samproduksjoner, og vi har blitt flinkere til å benytte oss av støtteordninger som MEDIA og Eurimages. Alt dette fordrer samarbeid fra norsk side med utenlandske produsenter, salgsagenter og finansiører – relasjoner som allerede sterkt bidrar til at norske filmer distribueres i utlandet. Nyere eksempler er Varg Veum-filmene og Bent Hamers filmer.

Vi har også suksess med filmer som Fritt Vilt og Død Snø som får et globalt publikum gjennom de nettverkene som finnes for distribusjon av filmer i spesifikke sjangere.

På hjemmebane har den ferske forskriften fra NFI også åpnet opp nye muligheter internasjonalt, for eksempel gjennom ordningen for å støtte visninger av norske filmer utenlands. Det som gjenstår å se over tid er hvordan NFI disponerer midlene sine i årene framover. Å finne balansen mellom de nasjonalt rettede ordningene, og de internasjonale, er et kunststykke. Men ikke alle norske filmer skal ha et liv i utlandet, det være seg på festivaler eller i alminnelig distribusjon. Flere av filmene vi lager er produsert for et lokalt publikum, ferdig med det. Jeg vil ikke si det er en feilprioritering av hverken produsentene og NFI å prioritere hjemmemarkedet for disse titlene.