VIP-stipendet for langfilm er ikke rettet mot filmregissører, men manusforfattere som regisserer selv. Er det dette misforståtte "auteur"- idealet regissørene ønsker å dyrke, spør Eirik Ildahl.
Sviket mot Filmregissøren
"Insanity is doing the same thing over and over again and expecting different results". (Einstein)
I fjor så en nyordning dagens lys: VIP (”vekst i prosjekt”). Dette er utlyst som et stipend til langfilmregissører som søker kunstnerisk fordypning. Stipendet er på opptil 200 000 kroner, og i filminstituttets beskrivelse heter det bl. a.:
”Ordningen er rettet mot regissører som ønsker å utvikle prosjekter selvstendig (…) Ordningen skal stimulere til høyere kvalitet for norsk film gjennom å styrke utviklings- og forarbeidsfasen for utvalgte regissører i deres prosjektarbeid (…) Ordningen skal gi regissørene muligheter til å kunne fordype seg i egne prosjekter før de innleder et forpliktende samarbeid med en produsent.”
Nå er jo en regissør en arbeidsleder som skal samordne de kunstneriske bidragene fra et stort team til en felles visjon. Man må spørre seg: Hva slags forarbeid kan en regissør få gjort uten å ha en historie å fortelle som utgangspunkt for filmen? Skal regissøren gå der og fantasere om et regikonsept i et helt år uten å vite hva historien handler om? Eller er det en forutsetning at det er snakk om å adaptere en roman, for eksempel?
Litt lenger nede i beskrivelsen får vi vite: ”Det er ikke nødvendig at det foreligger et ferdig manuskript, men fremdriften i manuskriptarbeidet, og søkers rolle i dette, må beskrives.” Den gode nyheten er at det skal være et manus til filmen. Men hvor kommer manus fra? Og pengene til manus? Ettersom det etter forutsetningen ikke er noen produsent inne i bildet, så er det vel meningen at manusforfatteren skal jobbe gratis da, mens regissøren går rundt og egenutvikler seg og ”konseptualiserer”?
Dette er selvfølgelig meningsløst. Forklaringen er enkel: VIP-stipendet for langfilm er ikke rettet mot filmregissører i det hele tatt – VIP er i praksis en ordning som filmregissører er utelukket fra å søke. VIP-stipendet er et stipend for manusforfattere som regisserer selv.
Paradoksalt nok er det filmregissørene som har kjempet frem denne ordningen. Hvorfor har filmregissørene så lave tanker om regifaget at de mener det kan overlates til dramatikerne? Har de ingen stolthet på regifaget vegne?
Denne husmannsånden har historiske røtter tilbake til tidlig 60-tall, da norske filmfolk oppdaget at franske nybølge-regissører hadde laget seg noe de kalte auteurteori. Det er mulig at nordmennene ikke var helt stive i fransk, men i alle fall fikk de for seg at en filmregissør ikke var fullverdig filmkunstner uten at han eller hun skrev manuskriptet selv.
Det som var poenget til Truffaut & Co, var imidlertid at regissørens visjon skulle gjennomsyre verket. Men mennene bak den nye franske bølgen la aldri skjul på at film var samarbeid og industri. De ønsket bare at regissørene skulle gi filmen sitt personlige stempel. At regissørene skulle få rom til å gjøre jobben sin, med andre ord.
Og det var akkurat det tidens store ”auteurer” gjorde – Hitchcock, Antonioni, Fellini, Tarkovsky – de var personlig til stede i sin egen iscenesettelse. Mange fulgte manusarbeidet tett, men de færreste skrev noe selv. ”Fellinis Roma” ble for eksempel skrevet av Bernardino Zapponi og ”Fellinis Casanova” av Tonino Guerra (med fem medforfattere, Fellini ikke blant dem). Tonino Guerra skrev også mange filmer regissert av Antonioni og Tarkovsky, mens en annen av Europas store filmforfattere, Jean-Claude Carrière, har skapt verk som ”Borgerskapets diskré sjarm” (”a film by Luis Buñuel”) og ”Blikktrommen” (”a film by Volker Schlöndorff”). Det store auteur-forbildet for hele nybølgen, Alfred Hitchcock, skrev aldri en bokstav, men regisserte etter manus av kjente filmforfattere som Ernest Lehman og Ben Hecht.
Det ruvende unntaket i denne generasjonen var forfatteren og regissøren Ingmar Bergmann, men mellom Chaplin og Bergmann kan filmhistorien knapt varte opp med mer enn en håndfull ”auteurer” slik begrepet har blitt forstått av norske filmfolk.
At denne vrangforestillingen kom på moten, førte til at 70-tallet ble en fullstendig ødeleggende periode for norsk film. Mellom ”Døden i gatene” (1970) og ”Engler i sneen” (1982) finner vi typiske auteurkalkuner som ”Lukket avdeling” (1972), ”Kimen” (1974), ”Ingen roser takk” (1979) og ”Nedtur” (1980). Det ble da også få roser og mye nedtur på norsk filmbransje dette tiåret. Først da profesjonelle manusforfattere kom til og produksjonen gradvis ble overført til private selskaper som fikk anledning til å tjene penger på å selge filmene – ikke bare på å produsere dem – klarte norsk film å gjenvinne tillit hos publikum.
”Auteur”-konseptet i sin norske variant er den minst suksessrike måten å lage film på noen sinne i dette landet. Er det virkelig dette idealet regissørene ønsker å oppmuntre med et eget eksklusivt auteurstipend?
Har de ennå ikke kommet over vrangforestillingene? Lever de fremdeles med misforståtte mindreverdighetskomplekser overfor de som dikter historiene? Skal man dømme etter hvor vanlig det er at en regissør prøver å tuske til seg en manuskreditering etter å ha bidratt med en idé eller endret et par dialoger, er det nok dessverre slik fremdeles.
Hvorfor vil ikke regissøren ha en kreditering for foto i samme slengen? Eller en kreditering for lyddesign? Mener ikke regissøren noe om hvordan disse bidragene utformes, i motsetning til manus?
Eller forstår de simpelthen ikke at regifaget består i å få ulike faggruppers arbeid til å gå opp i en høyere enhet; at det er en del av jobben deres å blande seg inn i alle andre fagfunksjoners arbeid? Er det derfor vi ser så mye slapp regi på norske filmer – fordi regissørene er så opptatt av å ha eierskap til manus at de bare evner å overvåke en intetsigende avfotografering av dialoger og transportscener når de kommer på settet?
Dersom de franske filmviterne i Les Cahiers du Cinéma for femti år siden hadde delt de norske regissørenes forestilling om regirollen, hadde de selv aldri blitt funklende registjerner på filmhimmelen. Da hadde manusforfattere som Jean-Claude Carrière måttet gjøre jobben selv.
Og det kunne han saktens ha gjort med sin brede teaterbakgrunn. Men han hadde respekt for regifaget, slik hans regissører hadde respekt for hans fag.
Eirik Ildahl er forfatter og dramatiker, og fast spaltist på Rushprint.no. Du kan lese hans tidligere innlegg her:
Bransje i ubalanse
Framtiden var ifjor
Mangfold på anbud
Damenes tale
Kunst eller troverdighet?
Writers Cut
16 kommentarer til Sviket mot Filmregissøren
Legg igjen en kommentar
Sviket mot Filmregissøren
VIP-stipendet for langfilm er ikke rettet mot filmregissører, men manusforfattere som regisserer selv. Er det dette misforståtte "auteur"- idealet regissørene ønsker å dyrke, spør Eirik Ildahl.
"Insanity is doing the same thing over and over again and expecting different results". (Einstein)
I fjor så en nyordning dagens lys: VIP (”vekst i prosjekt”). Dette er utlyst som et stipend til langfilmregissører som søker kunstnerisk fordypning. Stipendet er på opptil 200 000 kroner, og i filminstituttets beskrivelse heter det bl. a.:
”Ordningen er rettet mot regissører som ønsker å utvikle prosjekter selvstendig (…) Ordningen skal stimulere til høyere kvalitet for norsk film gjennom å styrke utviklings- og forarbeidsfasen for utvalgte regissører i deres prosjektarbeid (…) Ordningen skal gi regissørene muligheter til å kunne fordype seg i egne prosjekter før de innleder et forpliktende samarbeid med en produsent.”
Nå er jo en regissør en arbeidsleder som skal samordne de kunstneriske bidragene fra et stort team til en felles visjon. Man må spørre seg: Hva slags forarbeid kan en regissør få gjort uten å ha en historie å fortelle som utgangspunkt for filmen? Skal regissøren gå der og fantasere om et regikonsept i et helt år uten å vite hva historien handler om? Eller er det en forutsetning at det er snakk om å adaptere en roman, for eksempel?
Litt lenger nede i beskrivelsen får vi vite: ”Det er ikke nødvendig at det foreligger et ferdig manuskript, men fremdriften i manuskriptarbeidet, og søkers rolle i dette, må beskrives.” Den gode nyheten er at det skal være et manus til filmen. Men hvor kommer manus fra? Og pengene til manus? Ettersom det etter forutsetningen ikke er noen produsent inne i bildet, så er det vel meningen at manusforfatteren skal jobbe gratis da, mens regissøren går rundt og egenutvikler seg og ”konseptualiserer”?
Dette er selvfølgelig meningsløst. Forklaringen er enkel: VIP-stipendet for langfilm er ikke rettet mot filmregissører i det hele tatt – VIP er i praksis en ordning som filmregissører er utelukket fra å søke. VIP-stipendet er et stipend for manusforfattere som regisserer selv.
Paradoksalt nok er det filmregissørene som har kjempet frem denne ordningen. Hvorfor har filmregissørene så lave tanker om regifaget at de mener det kan overlates til dramatikerne? Har de ingen stolthet på regifaget vegne?
Denne husmannsånden har historiske røtter tilbake til tidlig 60-tall, da norske filmfolk oppdaget at franske nybølge-regissører hadde laget seg noe de kalte auteurteori. Det er mulig at nordmennene ikke var helt stive i fransk, men i alle fall fikk de for seg at en filmregissør ikke var fullverdig filmkunstner uten at han eller hun skrev manuskriptet selv.
Det som var poenget til Truffaut & Co, var imidlertid at regissørens visjon skulle gjennomsyre verket. Men mennene bak den nye franske bølgen la aldri skjul på at film var samarbeid og industri. De ønsket bare at regissørene skulle gi filmen sitt personlige stempel. At regissørene skulle få rom til å gjøre jobben sin, med andre ord.
Og det var akkurat det tidens store ”auteurer” gjorde – Hitchcock, Antonioni, Fellini, Tarkovsky – de var personlig til stede i sin egen iscenesettelse. Mange fulgte manusarbeidet tett, men de færreste skrev noe selv. ”Fellinis Roma” ble for eksempel skrevet av Bernardino Zapponi og ”Fellinis Casanova” av Tonino Guerra (med fem medforfattere, Fellini ikke blant dem). Tonino Guerra skrev også mange filmer regissert av Antonioni og Tarkovsky, mens en annen av Europas store filmforfattere, Jean-Claude Carrière, har skapt verk som ”Borgerskapets diskré sjarm” (”a film by Luis Buñuel”) og ”Blikktrommen” (”a film by Volker Schlöndorff”). Det store auteur-forbildet for hele nybølgen, Alfred Hitchcock, skrev aldri en bokstav, men regisserte etter manus av kjente filmforfattere som Ernest Lehman og Ben Hecht.
Det ruvende unntaket i denne generasjonen var forfatteren og regissøren Ingmar Bergmann, men mellom Chaplin og Bergmann kan filmhistorien knapt varte opp med mer enn en håndfull ”auteurer” slik begrepet har blitt forstått av norske filmfolk.
At denne vrangforestillingen kom på moten, førte til at 70-tallet ble en fullstendig ødeleggende periode for norsk film. Mellom ”Døden i gatene” (1970) og ”Engler i sneen” (1982) finner vi typiske auteurkalkuner som ”Lukket avdeling” (1972), ”Kimen” (1974), ”Ingen roser takk” (1979) og ”Nedtur” (1980). Det ble da også få roser og mye nedtur på norsk filmbransje dette tiåret. Først da profesjonelle manusforfattere kom til og produksjonen gradvis ble overført til private selskaper som fikk anledning til å tjene penger på å selge filmene – ikke bare på å produsere dem – klarte norsk film å gjenvinne tillit hos publikum.
”Auteur”-konseptet i sin norske variant er den minst suksessrike måten å lage film på noen sinne i dette landet. Er det virkelig dette idealet regissørene ønsker å oppmuntre med et eget eksklusivt auteurstipend?
Har de ennå ikke kommet over vrangforestillingene? Lever de fremdeles med misforståtte mindreverdighetskomplekser overfor de som dikter historiene? Skal man dømme etter hvor vanlig det er at en regissør prøver å tuske til seg en manuskreditering etter å ha bidratt med en idé eller endret et par dialoger, er det nok dessverre slik fremdeles.
Hvorfor vil ikke regissøren ha en kreditering for foto i samme slengen? Eller en kreditering for lyddesign? Mener ikke regissøren noe om hvordan disse bidragene utformes, i motsetning til manus?
Eller forstår de simpelthen ikke at regifaget består i å få ulike faggruppers arbeid til å gå opp i en høyere enhet; at det er en del av jobben deres å blande seg inn i alle andre fagfunksjoners arbeid? Er det derfor vi ser så mye slapp regi på norske filmer – fordi regissørene er så opptatt av å ha eierskap til manus at de bare evner å overvåke en intetsigende avfotografering av dialoger og transportscener når de kommer på settet?
Dersom de franske filmviterne i Les Cahiers du Cinéma for femti år siden hadde delt de norske regissørenes forestilling om regirollen, hadde de selv aldri blitt funklende registjerner på filmhimmelen. Da hadde manusforfattere som Jean-Claude Carrière måttet gjøre jobben selv.
Og det kunne han saktens ha gjort med sin brede teaterbakgrunn. Men han hadde respekt for regifaget, slik hans regissører hadde respekt for hans fag.
Eirik Ildahl er forfatter og dramatiker, og fast spaltist på Rushprint.no. Du kan lese hans tidligere innlegg her:
Bransje i ubalanse
Framtiden var ifjor
Mangfold på anbud
Damenes tale
Kunst eller troverdighet?
Writers Cut
Les også
- IDA med tre priser til «No Other Land».
- Årets filmnavn i Rogaland.
- Norske filmer til «Europas Sundance».
- Sven Wickman – en unik gjenskaper av tidsepoker.
- NFI satser på KI i søknadsbehandlingen.
- Hvor vil KI ta oss i løpet av fem år? (+)
- Aamot-statuetten til Ingvil Giske, Benjamin Ree og Vibeke Skistad.
- «Milliardærøya»-location nominert til internasjonal pris.
- Når får vi en Amanda for beste søknad?
- Rose d’Or til «Dates in real life».
16 Responses to Sviket mot Filmregissøren
-
Dette er vel det man på engelsk kaller «spot on!» Det er nok mange som bør føle seg tatt på kornet etter å ha lest dette.
-
Denne traff blink. Har regissørene virkelig tid til å skrive manus når de samtidig skal regissere reklame og Himmelgrønn..? Roy Jacobsen bruker tre år leste jeg i avisa her om dagen. Så gi heller de 200 tusen til manusforfatterne. Så kommer de gode filmene. toreseverin
-
Dette er ikke en ny ordning, den ble opprettet i 2005 hos Norsk filmutvikling.
-
En gammel ordning, Linus, men med nytt innhold.
-
Ahhh, for et herlig og betimelig innlegg! Innertier, Ildahl.
Det er så sant det du skriver; det er ikke uten grunn at vi aldri helt har fått til filmskaping her til lands, med unntak av noen få enkeltfilmer. Vi har rett og slett aldri forstått helt hva vi holder på med. Vi er usikre på hverandres roller, på hva som forventes og hva som er kjernen i det vi holder på med.Vår norske filmoppskrift pr dags dato må være noe á la:
4 ss forvrengt auteurromantikk
1/2 dl politisk korrekt filmbyråkrati
3 ts naive festtaler
2 dl kameraderi/bekjentskaper/gamle vaner
1 ts norsk filmskole
1 stor klype hollywoodsk fortellertradisjon
8 kg mindreverdighetskompleks (overfor f.eks Danmark og Sverige, ja overfor alle andre land egentlig) -
God sagt, Eirik, håper dette leses av riktig mange. Interessant å utdype hvilken behovsanalyse som ligger bak opprettelsen av ordningen. Filmkunstnermyten lever i alle fall godt i andedammen vår – som jeg skrev i en tidl. rushblogg: «i det uuttalte norske filmhierarkiet står fortsatt den myteomspundne ”auteuren” et trinn over den ”rene” regissøren» .http://rushprint.no/blog/fra-konseptene/
-
Hei dette du skriver her er nok en utbredt mening i norsk filmbransje: «Nå er jo en regissør en arbeidsleder som skal samordne de kunstneriske bidragene fra et stort team til en felles visjon.»
I bransjen er der mange som mener at det å skape en historie handler om å kaste litt ball, skrive noen utkast, ha noen konsulenter og så skal regissøren komme å styre det hele fram til noe alle er enig om.At det er best.
Jeg har en helt annen oppfatning; skal man lage noe som er bra må det komme fra en visjon og en sterk vilje. Du kunne jo ha nevnt noen fler «Auteurer»;hva med Moodyson, Trier, Hanecke?
Det finnes mange regissører som tror de ikke kan skrive eller ikke vil skrive og som er sure fordi de ikke får laget film. Men det er faktisk sånn at det ikke finnes noen andre enn dem selv som kan skrive den filmen de så sårt lengter etter å se på kino.
Det finnes ikke så mange regissører som skriver selv i Norge, de er rett og slett ikke særlig populære, så jeg synes og du sparker inn en vid åpen dør.
Mange regissører, særlig vi som er damer, får ikke jobb i reklame og nrk drama vil bare ha «in house» regi- VIP gir oss en mulighet til å fortsette å drive fram prosjekter og det er jo nettopp en ordning for de regissørene som IKKE skriver selv som her får mulighet til å fortsette arbeide.
Ellers synes jeg og at det virker som du og mange av de som er enige med deg egentlig vet veldig lite om hva som slags arbeid som ligger bak en film. Hvordan man jobber, hva det krever osv. Det er faktisk ikke sånn at folk bare får penger! eller at det er kameraderi? mellom hvem da? meg og Vera Mikaelsen liksom? Jeg er så drittlei alle mytene om film skaping i Norge. Kanksje derfor det er så kjedelig å jobbe med; Diskusjonen preges av drittpreik og uvitenhet! -
SAY IT OUT LOUD!
Er det noe vår bransje er preget av, så er det for lite drittpreik! Servilitet derimot, har vi mye og nok av!
La oss diskutere auteurrollen da! Gi det et navn og erkjenne at den finnes – har livets rett – eller ikke! Den rasende Sara Johnsen er en av de få i Norden som har gjort seg fortjent til betegnelsen. Så hvorfor er hun så fly-forbanna for å bli pekt på – sett – satt inn i en sammenheng? For er det ikke det diskursen dreier seg om? Synliggjøring av den bifile filmskaper. Forfatteren som tenner på å regissere, regissøren som tenner på å skrive. En uimotsåelig minoritet, verdt et statlig stipend anyday spør du meg.Here’s looking at you kid:
«Now, all you auteurs listen up. Say it out loud, say it out proud! I’m an auteur, – and nothing less. A VIP, A VIP! »Forøvrig – drittpreik er alle gode ideers mor! Mener nå jeg.
-
Enig med Boracco i at serviliteten i norsk filmbransje er overskyggende. Drittpreik og ukontrollerte følelsesmessige angrep på og kritikk av hverandre og av produsenter, regissører, filmkonsulenter etc er dog mangelvare synes jeg. Det kunne vært så uendelig mye høyere temperatur i diskursen, det ville gjort oss til en mer dynamisk og interessant bransje. I stedet vil jeg si at norsk filmbransje er en ganske så blodfattig og høflig gjeng.
Jeg synes jo det er veldig synd at Sara Johnsen tar seg nær av denne artikkelen og/eller av min totalt usaklige og galgenhumoristiske «filmoppskrift». Minst av alle er den myntet på henne. At Ildahl, meg selv o.a. ovenfor kommer med kritiske kommentarer om det man ser som en misoppfatning av auteurbegrepet i norsk film, betyr jo ikke at absolutt ALLE har mislyktes og at ALLE har misforstått. Sara er jo et lysende eksempel på at en skrivende regissør kan lage kanongode filmer! Men det forhindrer ikke at flere har et inntrykk av at filmbyråkratiet og norske regissører selv på generell basis mangler grunnleggende respekt for seg selv og at man kan ha en tendens til å nedvurdere det å ”regissere andres manus”, at auteuren kan bli en selvforklarende kvalitet som sjelden blir sagt imot. Dette synes jeg spesielt er et problem blant oss som skal være den nye generasjonen filmskapere. For vi skal jo som seg hør og bør ”forandre systemet”, ”revolusjonere norsk film” etc. Det som er dumt er at det litt for ofte samtidig forventes at man som regissør skal skrive selv, ellers blir ikke revolusjonen fullbyrdet. Like mye som at Sara Johnsen er et eksempel på at auteuren kan fungere, så finnes det også mange eksempler på det motsatte. Så når det settes lihetstegn mellom ”Nå er jo en regissør en arbeidsleder som skal samordne de kunstneriske bidragene fra et stort team til en felles visjon» ?og det å “kaste litt ball, skrive noen utkast, ha noen konsulenter og så skal regissøren komme å styre det hele fram til noe alle er enig om”, blir det for enkelt. Det finnes faktisk en mellomting, der regissøren KAN følge sin visjon og sin sterke vilje og samtidig IKKE VÆRE NØDT TIL å skrive manuset til sin egen film. Dette handler om respekt for seg selv og for andres fagfelt.
En påstand om uvitenhet hos sin meningsmotstander er et veldig lett og retorisk arrogant argument å slenge ut, men det virker fort mot sin hensikt. Jeg synes da også at Sara Johnsen utviser en sterk evne til kun å se ting fra sitt eget perspektiv. At hun bruker seg selv og Vera Micaelsen som sannhetsvitne for at det ikke finnes kameraderi i norsk film, gjør ikke at dette uvesenet og hang til gamle vaner i norsk film forsvinner. F.eks, sist jeg sjekket, så ble første norske spillefilm noensinne skutt av en kvinnelig fotograf spilt inn nå i januar/februar 2010. Go figure liksom!
Jeg tror ikke vi skal lete lenge etter eksempler på at kameraderi forekommer i norsk film. Som i alle andre bransjer. Løft blikket.Når jeg la inn kun én teskje «norsk filmskole» i min oppskrift, så er det et uttrykk fra min side på at det fra NFI fra tenkes for lite langsiktig på yngre/nye filmregissører og produsenter i Norge — igjen på generell basis. F.eks synes jeg for mange produsenter får tilskudd og nye sjanser gang på gang uten at de har lyktes med filmene sine tidligere.
Når det er sagt, så har Sara et godt poeng når hun skriver at det noen ganger ”ikke finnes noen andre enn [regissøren] selv som kan skrive den filmen de så sårt lengter etter å se på kino”. Om en regissør ikke kan/vil skrive selv, nytter det lite å bli sur. Da får man heller lese masse bøker, lese masse manus, på norsk og på engelsk. Har man en briljant film i magen som man ikke kan/vil skrive — finn en manusforfatter som tenner på den samme ideen og kan skrive et like briljant manus. Og ikke tap selvrespekten på veien.
-
Problemet er at det finnes for få gode filmskapere, uansett om de skriver selv eller ikke. Man skal være ganske tykkhudet for å overleve og det er ikke alltid de med tykk hud er de beste kunstnerne. VIP er en ordning som skal styrke regissørene, å ta vare på talenter. Særlig i perioden man befinner seg i rett etter en film, hvor huden er ekstrem tynn og hodet skralt.
Kall meg gjerne bifil, men jeg opplever ikke det å skrive selv og så regissere det jeg har skrevet, som noe unaturlig, tvert om synes jeg at det er unaturlig mange som bare regisserer det andre skriver, eller gidder å skrive et helt manus og så bare gi det til noen andre. Hva som er naturlig er jo subjektivt.
Jeg er selvfølgelig enig i at det er patetisk når regissører vil ha credit for noe en annen har skrevet, når de ikke forstår hva det vil si å skrive, vil sette»en film av» osv på andres historie etc, men jeg synes det er like patetisk når dramatikerer ikke setter seg inn i hva det vil si å regissere, finanisere opp en film, etterarbeid etc
Kameraderi, hva betyr det?
Når jeg bruker samme klipper på alle prosjekter og hun er en god venn, er det kameraderi?
Ingmar Bergman og Sven Nyquist?
Det er sikkert ikke det du mener.
Jeg tenker at ordet kameraderi har noe med penger å gjøre, at noen som kjenner noen får penger etc Det har iallefall aldri hendt meg ! Kjøret for å finansiere opp film nummer to var hardere enn på film nummer en, tross at jeg var kvinne og hadde debutert. Det er også verdt å merke seg hvor mye penger produsenten må hente ute.
Å lage en film krever i det hele tatt enormt mye krefter, kanskje kunne vi laget bedre filmer hvis vi begynte å snakke om innhold, hva vi vil fortelle om, istedet for å ironisere over hverandres drømmer. -
Les artikkel på dramatiker.no
-
Hurra for VIP-stipendet. Dette er rett og slett en fantastisk ordning og en sårt etterlengtet finansierings- og utviklingsmulighet for filmregissører. De tre toneangivende profesjonene innen filmproduksjon har nå hver hver sin stimuleringsordning. Dette gjelder VIP-stipendordningen for regissørene, prosjektutviklingsstøtteordningen for produsentene og manuskriptstøtteordningen for manusforfatterne.
Til daglig blir ikke norske filmregissører akkurat nedringt med spennende tilbud som passer for dem. Kanskje for mange produsenter og manusforfattere ikke er flinke nok til å få habile filmregissører til å tenne på deres prosjekter – kanskje filmregissører, i en altfor stor grad, har gått lei av å lete etter prosjekter. Ikke vet jeg. Men en ting er sikkert – de fleste filmregissører jeg kjenner har ting de ønsker å uttrykke, formidle eller skape. De har dritlyst til å få noe de brenner for opp på lerretet.
I mangel på tilfredsstillende input utenfra snur derfor mange filmregissører blikket innover. Og med tanke på all den middelmådigheten kreative mennesker så altfor ofte ser rundt seg – må jeg innrømme at jeg forstår dem. Disse filmregissørene vil ofte la en spire til noe selvskapt få vokse. De vil være sjef. De vil bestemme. Ja, de vil være filmskapere.
Den gang Lumiere-brødrene satte opp et kamera for første gang var de filmskapere. Men den filmiske prosessen viste seg etter hvert å bli så komplisert at forskjellige arbeidsfordelinger ble hensiktsmessig. Fotografer, lydfolk, produksjonsledere etc. kom ombord som hjelpere. Filmstaber lagde filmer sammen. Og filmer ble laget på mange forskjellige måter. Sentralt sto etterhvert filmregissøren. Enten som initiativtager og prosjektets drivende kreative figur – eller som en leiesoldat.
Det å være filmskaper er noe mer enn å være filmregissør. Derfor ser jeg med positive øyne på at VIP-stipendet gir filmskapere mulighet til å blomstre. De har en jobb å gjøre som strekker seg langt utover arbeidsoppgaven med filmatisk sett å skulle skape et selvstendig verk basert på et ca. 100 siders forfattet utgangspunkt.
Derfor burde vi la noen av de fremste filmregissørene – og spesielt de som ønsker å se på seg selv som filmskapere – få lov til å vokse gjennom VIP-ordningen, uavhengig av hvor opphavet til ideene kommer fra. Manusforfattere som selv ikke regisserer film burte samtidig trappe opp kampen med produsentene når det gjelder diskusjonen om hvem som bestemmer hva i forbindelse med produsent- eller manusforfatterinitierte prosjekter.
Filmregissørene som kommer til et mer eller mindre dekket bord kan aldri bli noe mer enn bruksregissører eller «gun for hire». Har Ivar Køhn nok penger til å stimulere også denne gruppen hadde det vært strålende. Dette fordi vi har bruk for fler bruksregissører i Norge. For ikke alt vi skal lage er kunst. Mye skal stort sett bare være kultur. I mellomtiden er det positivt at filmskapere med noe på hjertet blir gitt muligheten til å grave dypt der det ikke alltid er like lett å finne diamanter. -
Vil tilføye at jeg på ingen måte er imot VIP-stipendet og dets formål; jeg forstår om det tolkes dit hen i forhold til det jeg skrev ovenfor. Tvert imot synes jeg VIP er en viktig mulighet (Very Important Possibility??) for oss regissører. Jeg istemmer et hurra for VIP-stipendet. Således var kanskje innlegget til Ildahl ikke en innertier, som jeg skrev, likevel. Heller i grenselandet «innernier»/ «inneråtter»…
Når man går tildelingene etter i sømmene, er det jo heller ikke kun skrivende regissører på lista, f.eks Marius Holst og Petter Næss. Bare for å ha det sagt, de ti som har mottatt stipend til nå er dyktige regissører som fortjener ro og rom til å fokusere kunstnerisk på sin regigjerning.
Men jeg er fortsatt svært begeistret for at Ildahl roter og grafser ned i nordmenns oppfatning av auteurbegrepet. For det trengtes. APPLAUS. Jeg tror, som Ildahl skriver, at enkelte i norsk filmbransje overdriver og opphøyer auteuren på feil grunnlag — og at mange i bransjen har angst for alt som har med auteurtenkning å gjøre, som Sara Johnsen er inne på. Noen får akutt utslett bare man ytrer ordet «auteur». Så dette må diskuteres!
For er det ikke slik at fellesnevneren for auteurfilmen kun er at man må kunne gjenkjenne regissørens tydelige signatur på filmen? Uansett om regissøren alltid skriver manus selv (von Trier, Roy Andersson, David Lynch) eller ikke (Hitchcock, John Ford) eller om man baserer flere av filmene sine på andres romaner (Kubrick, Coen-brødrene). Jeg klarer ikke å se at det skulle være unaturlig eller mindreverdig for en regissør aldri å skrive manus selv. Det blir således merkelig å konkludere med at alle disse kun er ”rene” regissører, ikke auteurer. Ta Jens Lien, etter min mening en klar auteurstemme i norsk film — han har ikke skrevet manus til filmene sine. Allikevel har Lien en sterk regisignatur. Ei heller er det unaturlig kun å skrive manus som andre regisserer. Pardon my french, å rangere arbeidsmetoder på den måten synes jeg er trangsynt og reaksjonært.
-
Problemet med innlegget og den påfølgende debatten er at utgangspunktet er helt feil.
VIP-ordningen er ikke til kun for regissører som skriver egne manus. Ser man på de som har fått stipend så jobber de fleste faktisk med manusforfatter. Mange som søker har et konkret manus som allerede har vært i utvikling med eller uten produsent og med eller uten støtte fra manusordningen i NFI. Andre søkere har andre behov enn å jobbe videre med et eksisterende manus. Det kan dreie seg om videreutdanning, søken etter nye samarbeidspartnere, orientering mot en ny sjanger, research knyttet til en filmidé osv.
Ildahl uttaler seg ironisk om ”konseptualisering” og spør hva en regissør kan gjøre før det foreligger en historie (= manus). Vel, her er noen forslag: Research, idéutvikling, casting, arbeid med skuespillere, visualisering, hospitering på filmsett i utlandet, studier, kurs osv. osv. Så spør noen seg kanskje: Må det ikke foreligge et manus før man kan begynne med dette? Svaret er nei. Og når Sara Johnsen reagerer på uvitenhet hos Ildahl, så er det nettopp fordi det stilles en del spørsmål rundt regifaget i hans innlegg som det forventes at han burde ha innsikt i.
Slik jeg tolker Ildahl er han redd for at ordningen favoriserer de som skriver og regisserer selv og at vi risikerer å dyrke frem en ny generasjon filmskapere som alle vil skrive selv, uten at de nødvendigvis mestrer det.
Men slik er det altså ikke. Hvis vi ser på de som har søkt og fått VIP-stipend, samt på de mest profilerte regissørene vi har i Norge i dag, så er de en blanding av skrivende og ikke-skrivende og den ene gruppen er ikke mer respektert enn den andre. Filmene viser da også at begge deler fungerer. Hvorfor trekke frem noen dårlige filmer fra 70-tallet når du like gjerne kunne brukt noen glitrende eksempler fra de siste årene? I Rushprints kåring av de beste filmene fra siste ti-år er det en fin blanding av filmer som er skrevet av regissøren selv og filmer som ikke er det.
Så kan man jo gjerne legge til: Noen regissører burde ikke skrive manus. De er rett og slett mer tjent med å få hjelp til å realisere idéen sin. Mitt inntrykk som spillefilmkonsulent i NFI er imidlertid at de mest talentfulle kunstnerne kjenner sine begrensninger og henter inn den hjelpen de har behov for.La oss for all del debattere og gjerne med høy temperatur, men la oss prioritere reelle problemer – ikke myter.
-
Jeg var på kino i går og så «En ganske snill mann». En film av Hans Petter Molan. En fin opplevelse. For meg var det ingen tvil om at dette var en film av Moland. Det var hans galleri skuespillere, Stellan Skarsgård, humor, timingen, en dose macho, hans balansering mellom det menneskelige og det outrerte. Han hadde med seg sin favoritt fotograf Philipp Øgaard.
Det som er interessant er at dette manuset av Kim Fupz Aakeson skulle egentlig filmatiseres av en annen stor regissør; Petter Næss, men han måtte trekke seg pga av annet arbeid. Han igjen hadde tiltenkt hovedrollen til Sven Nordin. Jeg er ikke i tvil om at det også hadde blitt en meget bra film. Men den hadde vært helt annerledes. Der Moland er Macho og kjøligere ser jeg for meg at Næss hadde vært varmere, mindre stilisert men med sterk evne til å trekke fram det sårbare menneske. Der Molands billedspråk er mer renskåren tror jeg Næss hadde gått i en annen retning .
Dette er selvfølgelig gjetting ut i fra hvordan jeg opplever de to regissørene. Poenget er at filmene hadde blitt helt forskjellige.
Den andre filmen hadde blitt “en film av Petter Næss”.
Og dette av et manus de ikke noen har skrevet selv.Jeg skjønner ikke hvorfor Ildals artikkel blir mottatt som “Spot on”. Jeg syntes det bare er trist når Ildal ønsker å definerer regissøren rolle som “en arbeidsleder som skal samordne de kunstneriske bidragene fra et stort team til en felles visjon.”
Det må være forferdelig for en manusforfatter å få manuset sitt filmatisert av en arbeidsleder som prøver å gjøre alle til lags. Hva slags film blir det?En film lages av regissørens visjon av materiale. Om dette er original manus, en bok, en artikkel, eller en ide regissøren eller andre har kommet med.
Moland har både laget film av andres manus, eget manus, fra roman, og historisk materiale. Alle filmene er likevel en “Hans Petter Moland film” fordi det er hans visjon av materiale uansett hvor det har sin opprinnelse.VIP stipendet er en kjempe bra ordning og den eneste ordningen for regissører.
Det er mange måter å få opp et prosjekt på. Og kanskje vi kan få opp enda mer orginale og spennende prosjekter ved å åpne nye muligheter -
Jeg er helt enig med deg, Jens, i det du skriver om Moland, Næss og det å regissere andres manus. Det var ikke uten grunn at jeg brukte deg som eksempel ovenfor; for du har skjønt det. Får jeg kalle din kommentar «spot on»??
Litt mindre «spot on» er den delen av Ildahls innlegg som gjelder VIP-stipendet og Ildahls oppfatning av hva regissørens forarbeid går ut på — der tas det litt for mange snarveier og skytes med granatkaster på spurv. Men vi regissører trenger vel ikke å la oss fornærme eller ærekrenkes av den grunn. Kommentarene ovenfor er etter min mening mer friske enn de er triste. Det er lov å le av syrlig kritikk selv om man er uenig i den. Litt temperatur skader ikke våre bleke, vinter- og regntunge skrotter.
Dog, nok en gang — det at Ildahl kaster flybensin på det norske auteurbålet synes jeg er midt i blinken. Det har tydeligvis satt igang en viktig prinsippdebatt her, der viktige aktører i bransjen er inne og belyser sitt syn. Og det er jo kjempebra.
Dette er vel det man på engelsk kaller «spot on!» Det er nok mange som bør føle seg tatt på kornet etter å ha lest dette.
Denne traff blink. Har regissørene virkelig tid til å skrive manus når de samtidig skal regissere reklame og Himmelgrønn..? Roy Jacobsen bruker tre år leste jeg i avisa her om dagen. Så gi heller de 200 tusen til manusforfatterne. Så kommer de gode filmene. toreseverin
Dette er ikke en ny ordning, den ble opprettet i 2005 hos Norsk filmutvikling.
En gammel ordning, Linus, men med nytt innhold.
Ahhh, for et herlig og betimelig innlegg! Innertier, Ildahl.
Det er så sant det du skriver; det er ikke uten grunn at vi aldri helt har fått til filmskaping her til lands, med unntak av noen få enkeltfilmer. Vi har rett og slett aldri forstått helt hva vi holder på med. Vi er usikre på hverandres roller, på hva som forventes og hva som er kjernen i det vi holder på med.
Vår norske filmoppskrift pr dags dato må være noe á la:
4 ss forvrengt auteurromantikk
1/2 dl politisk korrekt filmbyråkrati
3 ts naive festtaler
2 dl kameraderi/bekjentskaper/gamle vaner
1 ts norsk filmskole
1 stor klype hollywoodsk fortellertradisjon
8 kg mindreverdighetskompleks (overfor f.eks Danmark og Sverige, ja overfor alle andre land egentlig)
God sagt, Eirik, håper dette leses av riktig mange. Interessant å utdype hvilken behovsanalyse som ligger bak opprettelsen av ordningen. Filmkunstnermyten lever i alle fall godt i andedammen vår – som jeg skrev i en tidl. rushblogg: «i det uuttalte norske filmhierarkiet står fortsatt den myteomspundne ”auteuren” et trinn over den ”rene” regissøren» .http://rushprint.no/blog/fra-konseptene/
Hei dette du skriver her er nok en utbredt mening i norsk filmbransje: «Nå er jo en regissør en arbeidsleder som skal samordne de kunstneriske bidragene fra et stort team til en felles visjon.»
I bransjen er der mange som mener at det å skape en historie handler om å kaste litt ball, skrive noen utkast, ha noen konsulenter og så skal regissøren komme å styre det hele fram til noe alle er enig om.At det er best.
Jeg har en helt annen oppfatning; skal man lage noe som er bra må det komme fra en visjon og en sterk vilje. Du kunne jo ha nevnt noen fler «Auteurer»;hva med Moodyson, Trier, Hanecke?
Det finnes mange regissører som tror de ikke kan skrive eller ikke vil skrive og som er sure fordi de ikke får laget film. Men det er faktisk sånn at det ikke finnes noen andre enn dem selv som kan skrive den filmen de så sårt lengter etter å se på kino.
Det finnes ikke så mange regissører som skriver selv i Norge, de er rett og slett ikke særlig populære, så jeg synes og du sparker inn en vid åpen dør.
Mange regissører, særlig vi som er damer, får ikke jobb i reklame og nrk drama vil bare ha «in house» regi- VIP gir oss en mulighet til å fortsette å drive fram prosjekter og det er jo nettopp en ordning for de regissørene som IKKE skriver selv som her får mulighet til å fortsette arbeide.
Ellers synes jeg og at det virker som du og mange av de som er enige med deg egentlig vet veldig lite om hva som slags arbeid som ligger bak en film. Hvordan man jobber, hva det krever osv. Det er faktisk ikke sånn at folk bare får penger! eller at det er kameraderi? mellom hvem da? meg og Vera Mikaelsen liksom? Jeg er så drittlei alle mytene om film skaping i Norge. Kanksje derfor det er så kjedelig å jobbe med; Diskusjonen preges av drittpreik og uvitenhet!
SAY IT OUT LOUD!
Er det noe vår bransje er preget av, så er det for lite drittpreik! Servilitet derimot, har vi mye og nok av!
La oss diskutere auteurrollen da! Gi det et navn og erkjenne at den finnes – har livets rett – eller ikke! Den rasende Sara Johnsen er en av de få i Norden som har gjort seg fortjent til betegnelsen. Så hvorfor er hun så fly-forbanna for å bli pekt på – sett – satt inn i en sammenheng? For er det ikke det diskursen dreier seg om? Synliggjøring av den bifile filmskaper. Forfatteren som tenner på å regissere, regissøren som tenner på å skrive. En uimotsåelig minoritet, verdt et statlig stipend anyday spør du meg.
Here’s looking at you kid:
«Now, all you auteurs listen up. Say it out loud, say it out proud! I’m an auteur, – and nothing less. A VIP, A VIP! »
Forøvrig – drittpreik er alle gode ideers mor! Mener nå jeg.
Enig med Boracco i at serviliteten i norsk filmbransje er overskyggende. Drittpreik og ukontrollerte følelsesmessige angrep på og kritikk av hverandre og av produsenter, regissører, filmkonsulenter etc er dog mangelvare synes jeg. Det kunne vært så uendelig mye høyere temperatur i diskursen, det ville gjort oss til en mer dynamisk og interessant bransje. I stedet vil jeg si at norsk filmbransje er en ganske så blodfattig og høflig gjeng.
Jeg synes jo det er veldig synd at Sara Johnsen tar seg nær av denne artikkelen og/eller av min totalt usaklige og galgenhumoristiske «filmoppskrift». Minst av alle er den myntet på henne. At Ildahl, meg selv o.a. ovenfor kommer med kritiske kommentarer om det man ser som en misoppfatning av auteurbegrepet i norsk film, betyr jo ikke at absolutt ALLE har mislyktes og at ALLE har misforstått. Sara er jo et lysende eksempel på at en skrivende regissør kan lage kanongode filmer! Men det forhindrer ikke at flere har et inntrykk av at filmbyråkratiet og norske regissører selv på generell basis mangler grunnleggende respekt for seg selv og at man kan ha en tendens til å nedvurdere det å ”regissere andres manus”, at auteuren kan bli en selvforklarende kvalitet som sjelden blir sagt imot. Dette synes jeg spesielt er et problem blant oss som skal være den nye generasjonen filmskapere. For vi skal jo som seg hør og bør ”forandre systemet”, ”revolusjonere norsk film” etc. Det som er dumt er at det litt for ofte samtidig forventes at man som regissør skal skrive selv, ellers blir ikke revolusjonen fullbyrdet. Like mye som at Sara Johnsen er et eksempel på at auteuren kan fungere, så finnes det også mange eksempler på det motsatte. Så når det settes lihetstegn mellom ”Nå er jo en regissør en arbeidsleder som skal samordne de kunstneriske bidragene fra et stort team til en felles visjon» ?og det å “kaste litt ball, skrive noen utkast, ha noen konsulenter og så skal regissøren komme å styre det hele fram til noe alle er enig om”, blir det for enkelt. Det finnes faktisk en mellomting, der regissøren KAN følge sin visjon og sin sterke vilje og samtidig IKKE VÆRE NØDT TIL å skrive manuset til sin egen film. Dette handler om respekt for seg selv og for andres fagfelt.
En påstand om uvitenhet hos sin meningsmotstander er et veldig lett og retorisk arrogant argument å slenge ut, men det virker fort mot sin hensikt. Jeg synes da også at Sara Johnsen utviser en sterk evne til kun å se ting fra sitt eget perspektiv. At hun bruker seg selv og Vera Micaelsen som sannhetsvitne for at det ikke finnes kameraderi i norsk film, gjør ikke at dette uvesenet og hang til gamle vaner i norsk film forsvinner. F.eks, sist jeg sjekket, så ble første norske spillefilm noensinne skutt av en kvinnelig fotograf spilt inn nå i januar/februar 2010. Go figure liksom!
Jeg tror ikke vi skal lete lenge etter eksempler på at kameraderi forekommer i norsk film. Som i alle andre bransjer. Løft blikket.
Når jeg la inn kun én teskje «norsk filmskole» i min oppskrift, så er det et uttrykk fra min side på at det fra NFI fra tenkes for lite langsiktig på yngre/nye filmregissører og produsenter i Norge — igjen på generell basis. F.eks synes jeg for mange produsenter får tilskudd og nye sjanser gang på gang uten at de har lyktes med filmene sine tidligere.
Når det er sagt, så har Sara et godt poeng når hun skriver at det noen ganger ”ikke finnes noen andre enn [regissøren] selv som kan skrive den filmen de så sårt lengter etter å se på kino”. Om en regissør ikke kan/vil skrive selv, nytter det lite å bli sur. Da får man heller lese masse bøker, lese masse manus, på norsk og på engelsk. Har man en briljant film i magen som man ikke kan/vil skrive — finn en manusforfatter som tenner på den samme ideen og kan skrive et like briljant manus. Og ikke tap selvrespekten på veien.
Problemet er at det finnes for få gode filmskapere, uansett om de skriver selv eller ikke. Man skal være ganske tykkhudet for å overleve og det er ikke alltid de med tykk hud er de beste kunstnerne. VIP er en ordning som skal styrke regissørene, å ta vare på talenter. Særlig i perioden man befinner seg i rett etter en film, hvor huden er ekstrem tynn og hodet skralt.
Kall meg gjerne bifil, men jeg opplever ikke det å skrive selv og så regissere det jeg har skrevet, som noe unaturlig, tvert om synes jeg at det er unaturlig mange som bare regisserer det andre skriver, eller gidder å skrive et helt manus og så bare gi det til noen andre. Hva som er naturlig er jo subjektivt.
Jeg er selvfølgelig enig i at det er patetisk når regissører vil ha credit for noe en annen har skrevet, når de ikke forstår hva det vil si å skrive, vil sette»en film av» osv på andres historie etc, men jeg synes det er like patetisk når dramatikerer ikke setter seg inn i hva det vil si å regissere, finanisere opp en film, etterarbeid etc
Kameraderi, hva betyr det?
Når jeg bruker samme klipper på alle prosjekter og hun er en god venn, er det kameraderi?
Ingmar Bergman og Sven Nyquist?
Det er sikkert ikke det du mener.
Jeg tenker at ordet kameraderi har noe med penger å gjøre, at noen som kjenner noen får penger etc Det har iallefall aldri hendt meg ! Kjøret for å finansiere opp film nummer to var hardere enn på film nummer en, tross at jeg var kvinne og hadde debutert. Det er også verdt å merke seg hvor mye penger produsenten må hente ute.
Å lage en film krever i det hele tatt enormt mye krefter, kanskje kunne vi laget bedre filmer hvis vi begynte å snakke om innhold, hva vi vil fortelle om, istedet for å ironisere over hverandres drømmer.
Les artikkel på dramatiker.no
Hurra for VIP-stipendet. Dette er rett og slett en fantastisk ordning og en sårt etterlengtet finansierings- og utviklingsmulighet for filmregissører. De tre toneangivende profesjonene innen filmproduksjon har nå hver hver sin stimuleringsordning. Dette gjelder VIP-stipendordningen for regissørene, prosjektutviklingsstøtteordningen for produsentene og manuskriptstøtteordningen for manusforfatterne.
Til daglig blir ikke norske filmregissører akkurat nedringt med spennende tilbud som passer for dem. Kanskje for mange produsenter og manusforfattere ikke er flinke nok til å få habile filmregissører til å tenne på deres prosjekter – kanskje filmregissører, i en altfor stor grad, har gått lei av å lete etter prosjekter. Ikke vet jeg. Men en ting er sikkert – de fleste filmregissører jeg kjenner har ting de ønsker å uttrykke, formidle eller skape. De har dritlyst til å få noe de brenner for opp på lerretet.
I mangel på tilfredsstillende input utenfra snur derfor mange filmregissører blikket innover. Og med tanke på all den middelmådigheten kreative mennesker så altfor ofte ser rundt seg – må jeg innrømme at jeg forstår dem. Disse filmregissørene vil ofte la en spire til noe selvskapt få vokse. De vil være sjef. De vil bestemme. Ja, de vil være filmskapere.
Den gang Lumiere-brødrene satte opp et kamera for første gang var de filmskapere. Men den filmiske prosessen viste seg etter hvert å bli så komplisert at forskjellige arbeidsfordelinger ble hensiktsmessig. Fotografer, lydfolk, produksjonsledere etc. kom ombord som hjelpere. Filmstaber lagde filmer sammen. Og filmer ble laget på mange forskjellige måter. Sentralt sto etterhvert filmregissøren. Enten som initiativtager og prosjektets drivende kreative figur – eller som en leiesoldat.
Det å være filmskaper er noe mer enn å være filmregissør. Derfor ser jeg med positive øyne på at VIP-stipendet gir filmskapere mulighet til å blomstre. De har en jobb å gjøre som strekker seg langt utover arbeidsoppgaven med filmatisk sett å skulle skape et selvstendig verk basert på et ca. 100 siders forfattet utgangspunkt.
Derfor burde vi la noen av de fremste filmregissørene – og spesielt de som ønsker å se på seg selv som filmskapere – få lov til å vokse gjennom VIP-ordningen, uavhengig av hvor opphavet til ideene kommer fra. Manusforfattere som selv ikke regisserer film burte samtidig trappe opp kampen med produsentene når det gjelder diskusjonen om hvem som bestemmer hva i forbindelse med produsent- eller manusforfatterinitierte prosjekter.
Filmregissørene som kommer til et mer eller mindre dekket bord kan aldri bli noe mer enn bruksregissører eller «gun for hire». Har Ivar Køhn nok penger til å stimulere også denne gruppen hadde det vært strålende. Dette fordi vi har bruk for fler bruksregissører i Norge. For ikke alt vi skal lage er kunst. Mye skal stort sett bare være kultur. I mellomtiden er det positivt at filmskapere med noe på hjertet blir gitt muligheten til å grave dypt der det ikke alltid er like lett å finne diamanter.
Vil tilføye at jeg på ingen måte er imot VIP-stipendet og dets formål; jeg forstår om det tolkes dit hen i forhold til det jeg skrev ovenfor. Tvert imot synes jeg VIP er en viktig mulighet (Very Important Possibility??) for oss regissører. Jeg istemmer et hurra for VIP-stipendet. Således var kanskje innlegget til Ildahl ikke en innertier, som jeg skrev, likevel. Heller i grenselandet «innernier»/ «inneråtter»…
Når man går tildelingene etter i sømmene, er det jo heller ikke kun skrivende regissører på lista, f.eks Marius Holst og Petter Næss. Bare for å ha det sagt, de ti som har mottatt stipend til nå er dyktige regissører som fortjener ro og rom til å fokusere kunstnerisk på sin regigjerning.
Men jeg er fortsatt svært begeistret for at Ildahl roter og grafser ned i nordmenns oppfatning av auteurbegrepet. For det trengtes. APPLAUS. Jeg tror, som Ildahl skriver, at enkelte i norsk filmbransje overdriver og opphøyer auteuren på feil grunnlag — og at mange i bransjen har angst for alt som har med auteurtenkning å gjøre, som Sara Johnsen er inne på. Noen får akutt utslett bare man ytrer ordet «auteur». Så dette må diskuteres!
For er det ikke slik at fellesnevneren for auteurfilmen kun er at man må kunne gjenkjenne regissørens tydelige signatur på filmen? Uansett om regissøren alltid skriver manus selv (von Trier, Roy Andersson, David Lynch) eller ikke (Hitchcock, John Ford) eller om man baserer flere av filmene sine på andres romaner (Kubrick, Coen-brødrene). Jeg klarer ikke å se at det skulle være unaturlig eller mindreverdig for en regissør aldri å skrive manus selv. Det blir således merkelig å konkludere med at alle disse kun er ”rene” regissører, ikke auteurer. Ta Jens Lien, etter min mening en klar auteurstemme i norsk film — han har ikke skrevet manus til filmene sine. Allikevel har Lien en sterk regisignatur. Ei heller er det unaturlig kun å skrive manus som andre regisserer. Pardon my french, å rangere arbeidsmetoder på den måten synes jeg er trangsynt og reaksjonært.
Problemet med innlegget og den påfølgende debatten er at utgangspunktet er helt feil.
VIP-ordningen er ikke til kun for regissører som skriver egne manus. Ser man på de som har fått stipend så jobber de fleste faktisk med manusforfatter. Mange som søker har et konkret manus som allerede har vært i utvikling med eller uten produsent og med eller uten støtte fra manusordningen i NFI. Andre søkere har andre behov enn å jobbe videre med et eksisterende manus. Det kan dreie seg om videreutdanning, søken etter nye samarbeidspartnere, orientering mot en ny sjanger, research knyttet til en filmidé osv.
Ildahl uttaler seg ironisk om ”konseptualisering” og spør hva en regissør kan gjøre før det foreligger en historie (= manus). Vel, her er noen forslag: Research, idéutvikling, casting, arbeid med skuespillere, visualisering, hospitering på filmsett i utlandet, studier, kurs osv. osv. Så spør noen seg kanskje: Må det ikke foreligge et manus før man kan begynne med dette? Svaret er nei. Og når Sara Johnsen reagerer på uvitenhet hos Ildahl, så er det nettopp fordi det stilles en del spørsmål rundt regifaget i hans innlegg som det forventes at han burde ha innsikt i.
Slik jeg tolker Ildahl er han redd for at ordningen favoriserer de som skriver og regisserer selv og at vi risikerer å dyrke frem en ny generasjon filmskapere som alle vil skrive selv, uten at de nødvendigvis mestrer det.
Men slik er det altså ikke. Hvis vi ser på de som har søkt og fått VIP-stipend, samt på de mest profilerte regissørene vi har i Norge i dag, så er de en blanding av skrivende og ikke-skrivende og den ene gruppen er ikke mer respektert enn den andre. Filmene viser da også at begge deler fungerer. Hvorfor trekke frem noen dårlige filmer fra 70-tallet når du like gjerne kunne brukt noen glitrende eksempler fra de siste årene? I Rushprints kåring av de beste filmene fra siste ti-år er det en fin blanding av filmer som er skrevet av regissøren selv og filmer som ikke er det.
Så kan man jo gjerne legge til: Noen regissører burde ikke skrive manus. De er rett og slett mer tjent med å få hjelp til å realisere idéen sin. Mitt inntrykk som spillefilmkonsulent i NFI er imidlertid at de mest talentfulle kunstnerne kjenner sine begrensninger og henter inn den hjelpen de har behov for.
La oss for all del debattere og gjerne med høy temperatur, men la oss prioritere reelle problemer – ikke myter.
Jeg var på kino i går og så «En ganske snill mann». En film av Hans Petter Molan. En fin opplevelse. For meg var det ingen tvil om at dette var en film av Moland. Det var hans galleri skuespillere, Stellan Skarsgård, humor, timingen, en dose macho, hans balansering mellom det menneskelige og det outrerte. Han hadde med seg sin favoritt fotograf Philipp Øgaard.
Det som er interessant er at dette manuset av Kim Fupz Aakeson skulle egentlig filmatiseres av en annen stor regissør; Petter Næss, men han måtte trekke seg pga av annet arbeid. Han igjen hadde tiltenkt hovedrollen til Sven Nordin. Jeg er ikke i tvil om at det også hadde blitt en meget bra film. Men den hadde vært helt annerledes. Der Moland er Macho og kjøligere ser jeg for meg at Næss hadde vært varmere, mindre stilisert men med sterk evne til å trekke fram det sårbare menneske. Der Molands billedspråk er mer renskåren tror jeg Næss hadde gått i en annen retning .
Dette er selvfølgelig gjetting ut i fra hvordan jeg opplever de to regissørene. Poenget er at filmene hadde blitt helt forskjellige.
Den andre filmen hadde blitt “en film av Petter Næss”.
Og dette av et manus de ikke noen har skrevet selv.
Jeg skjønner ikke hvorfor Ildals artikkel blir mottatt som “Spot on”. Jeg syntes det bare er trist når Ildal ønsker å definerer regissøren rolle som “en arbeidsleder som skal samordne de kunstneriske bidragene fra et stort team til en felles visjon.”
Det må være forferdelig for en manusforfatter å få manuset sitt filmatisert av en arbeidsleder som prøver å gjøre alle til lags. Hva slags film blir det?
En film lages av regissørens visjon av materiale. Om dette er original manus, en bok, en artikkel, eller en ide regissøren eller andre har kommet med.
Moland har både laget film av andres manus, eget manus, fra roman, og historisk materiale. Alle filmene er likevel en “Hans Petter Moland film” fordi det er hans visjon av materiale uansett hvor det har sin opprinnelse.
VIP stipendet er en kjempe bra ordning og den eneste ordningen for regissører.
Det er mange måter å få opp et prosjekt på. Og kanskje vi kan få opp enda mer orginale og spennende prosjekter ved å åpne nye muligheter
Jeg er helt enig med deg, Jens, i det du skriver om Moland, Næss og det å regissere andres manus. Det var ikke uten grunn at jeg brukte deg som eksempel ovenfor; for du har skjønt det. Får jeg kalle din kommentar «spot on»??
Litt mindre «spot on» er den delen av Ildahls innlegg som gjelder VIP-stipendet og Ildahls oppfatning av hva regissørens forarbeid går ut på — der tas det litt for mange snarveier og skytes med granatkaster på spurv. Men vi regissører trenger vel ikke å la oss fornærme eller ærekrenkes av den grunn. Kommentarene ovenfor er etter min mening mer friske enn de er triste. Det er lov å le av syrlig kritikk selv om man er uenig i den. Litt temperatur skader ikke våre bleke, vinter- og regntunge skrotter.
Dog, nok en gang — det at Ildahl kaster flybensin på det norske auteurbålet synes jeg er midt i blinken. Det har tydeligvis satt igang en viktig prinsippdebatt her, der viktige aktører i bransjen er inne og belyser sitt syn. Og det er jo kjempebra.