Nylig skrev dekan på Den norske filmskolen, Thomas Stenderup, et innlegg på Rushprint.no. Det var adressert til flere kull med tidligere produsentelever som like før han ble ansatt hadde stilet et bekymret brev til den framtidig dekanen. De var bekymret for at intern krangel og urettmessig ekstern kritikk skulle undergrave skolens viktige rolle, og spådde at en ny dekan ikke nødvendigvis ville bli populær når grep måtte tas for å gjenopprette harmonien. Stenderup hilste rådene velkommen i sitt innlegg, og tok til orde for en ny kurs for filmskolen. Etter filmskolens suksess som leverandør av filmarbeidere til bransjen i over et tiår, må skolen oppgraderes for å møte en ny tid, mener han. Voksende digitalisering har endret forutsetningene for filmskaping, det har oppstått nye vinduer å fortelle historier i og filmskolen kan ikke lenger late som den bare lager kinofilm. Men det var én vesentlig utfordring Stenderup berørte mer forsiktig, og den har med skolens selvstendighet og identitet å gjøre. Når Rushprint møter dekanen er han mye tydeligere på hvor filmskolen har støtt på problemer.
       Foto: Karsten Meinich                                                                                                                                                                                                                                                                     –Om vi skal modernisere skolen, så står vi overfor et stort hinder fordi vi ikke er godkjent som en kunsthøgskole. Det vil si en skole som har formell status som vitenskapelig høyskole. På et eller annet tidspunkt ble Filmskolen lagt inn under Kunnskapsdepartementet, og ble en del av et system som vi i bunn og grunn ikke er skapt for. Det gjør at vi i realiteten ikke kan forvalte vårt nasjonale utdannelsesansvar.

      I den digitale tidsalderen skjer utviklingen så raskt at kompetansenivået hele tiden må skjerpes. Denne utviklingen kan best møtes ved å tilby et bachelor-masterproram (på 3 + 2 år) som åpner for kunstfaglig grunnutdannelse og spesialisering i fortelling og produksjon i både tradisjonelle og nye medier, mener Stenderup. Men for å kunne tilby en  masterutdanning, kreves godkjenning av NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanning). Men NOKUTs akkrediteringskrav er i liten grad tilpasset den egenart filmskolen representerer, og det synes Stenderup er svært beklagelig.

      –Vi har ikke den formelle status vi burde ha som en skole som har et nasjonalt utdanningsansvar og forvalter den høyeste filmutdanningen i Norge. Det er svært frustrerende. Vi kommer til å halte etter i utviklingen fordi disse systemene er så tunge. Å starte et masterprogram kan ta årevis, man må slite seg gjennom departementer og den ene komiteen etter den andre. Dette er et problem som også Høgskolen nå er inneforstått med, og som vi nå ønsker å forsøke å gjøre noe med. Ingen kan vel være tjent med at ingen tar ansvar for den videre utviklingen av Norges nest-dyreste udannelse? Film er den eneste av vår tids store kunstarter som ikke har kunsthøgskole-status.
      
      Vil du lese hele saken? Slå til på vårt abonnementstilbud og få denne jubileumsutgaven tilsendt som ekstra bonus: ABONNEMENT