Flere underleverandører på norske filmer gir arbeidskreditt i form av gratis arbeid. Lønn blir utbetalt når, eller hvis, filmen bikker over et visst publikumstall. Selv om praksisen regnes som svært risikabelt, blir den mer og mer vanlig. Med de dårligere besøkstallene på flere norske filmer de siste månedene er praksisen blitt rene risikosporten.

Per i dag finnes det ingen regler eller tak for hvor mye av lønnen til filmarbeidere man kan sette som arbeidskreditt. Hovedsaklig er det produsenten som setter lønnen sin i 100 prosent arbeidskreditt.

I Danmark og Sverige er praksisen radikalt annerledes. Der opererer man ikke med arbeidskreditt i det hele tatt.

Fra nyttår av får Norsk Filminstitutt nye forskrifter, populært kalt ”underforskriftene”, som skal gjøre arbeidskreditt mindre attraktivt. Filmforbundet har stilt krav til NFI om en mer seriøs behandling av problematikken, som de mener er en uting. De har også måttet dokumentere at det finnes tilfeller der filmarbeidere har måttet gi bort opp mot 100 prosent av sin lønn som arbeidskreditt.

– Vi gleder oss over de nye forskriftene. Vi har gjentatt satt fokus på denne utingen. Denne investeringen blir som oftest behandlet annerledes enn andre investeringer, ved at de ikke får avkastning på investeringen, sier Sverre Pedersen i Filmforbundet.

Hans klare anbefaling er å si nei til arbeidskreditter.

– Velger man likevel å gjøre det så skal disse ha samme avkastning som de beste avkastningene til andre investorer, mener han.

Uforsvarlig

Erik Røed er daglig leder og lyddesigner i lydselskapet Egg & Bacon. På Snarveien gikk de inn med 90 prosent leverandørkreditt, i form av gratis arbeidstimer, leie av utstyr, og tid i studio. Det var de ikke alene om.

– Alle gikk inn med arbeidskreditt. Skuespillere, komponister også videre.

– Vår kalkyle på Snarveien var veldig enkel: Norske skrekkfilmer fra skogen har sjelden solgt under 90.000 billetter, og vi anså risikoen til å være forholdsvis lav, sier Erik Røed.

Snarveien endte opp på litt over 50.000 solgte billetter før den ble tatt av kino. Det vil få økonomiske konsekvenser for de som var inne med kreditt.
Røed mener hele praksisen er svært risikabelt.

– Det er en kjempehøy risiko knyttet til denne typen arbeid. Med denne måten å jobbe med film på har vi spurt oss selv om det er forsvarlig å drive med filmarbeid i det hele tatt. Vi har hatt noen år der norsk film har gjort det bra. Men i høst ser vi at det er litt tyngre, med dårligere besøkstall. En mulig årsak er at høye arbeidskreditter har gjort det litt for lett å lage film.

Egg&Bacon gikk inn med 90 prosent leverandørkredit på Snarveien. Det var de ikke alene om

Årsaken til at mange går inn med kreditt er på grunn av press fra produsentene sier Røed.

– Ofte er det konkurranse fra andre tilbydere som gjør at man går inn med kreditt. Man kan risikere å ikke få noen oppdrag i det hele tatt hvis man sier nei.

Kompetanse som flytter ut av landet og spesialleverandører som går konkurs er bare noen av konsekvensene ved kredittpraksisen.

– De som leverer nøkkeltjenester på film, og spesialtjenester det er få tilbydere av i Norge, knytter seg ofte til to eller tre produksjoner samtidig, og kjører på for fullt. Dersom det over lengre tid skulle gå helt galt får vi en bransje uten disse spesialiserte leverandørene. Det vil være utrolig dårlig for bransjen om flere av disse skulle gå over ende. Det er viktig å ha stabile tjenesteleverandører, særlig innenfor post produksjon.

– Hvis man er tvunget til å gjøre mesteparten av jobben med skyhøy risiko vil kanskje mange nøkkelpersoner søke mot oppdrag utenlands. Jeg vet også om tilfeller hvor underleverandører har måttet nedprioritere filmprosjektet de jobber med til fordel for innkommende reklamefilmer, rett og slett for å kunne betale lønn og husleie.

Lyddesigner Erik Røed

Må sette grenser

Erik Røed mener løsningen er enkel nok:

– NFI bør sette grenser for hvor mye leverandørkreditt som kan telle som egenkapital. Kanskje på 20 eller 25 prosent. Noen ganger har det nesten  virket som om kredittgraden man tilbyr teller mer enn hva man har å tilby av tid, krefter og kreativitet.

De nye reglene virker fornuftige syntes Røed.

– Dette virker for meg som fornuftig filmpolitikk. Vi trenger solide produsenter med erfaring og god økonomistyring, og vi trenger også spesialiserte underleverandører. NFI har i mange år prøvd å bygge en solid produsentstand, men det kan ikke være meningen at underleverandørene skal ha rolle som bank for produsentene.

Egg & Bacon jobber for tiden med gangsterkomedien Tomme Tønner.

– Det er et kjempemorsomt prosjekt. Kjetil Omberg er også en fornuftig produsent med god teft, han ba oss faktisk om å ikke gi for mye i kreditt. Det er supert å jobbe med produsenter som forstår sammenhengen!

Nye forskrifter

Torleif Hauge, produksjonrådgiver for langfilm i Norsk Filminstitutt, har produsert flere norske lavbudsjettsfilmer. På Rovdyr gikk omtrent alle filmarbeiderne gikk inn med hundre prosent kreditt. Han var også line- og co-producer på Snarveien. Han sier de nye forskriftene kommer etter en lengre prosess som har tatt flere år.

– I de nye forskriftene legges det flere begrensninger for arbeidskreditt. Du kan godt sette lønnsmottaker i kreditt, men det vil ikke lenger blir regnet som godkjent inntekt. Til nå har du kunnet finansiere opp hele filmen din med arbeidskreditter – den ble godtatt som egenkapital, som igjen blir generert som billettstøtte, sier Hauge.

– Det vil fremdeles være fullt mulig å gå inn med kreditt, men etterhåndstilskuddet vil basere seg på inntekter fra salg til tv, inntekter fra kino og dvd og utenlandssalg.

De nye forskriftene vil gjelde fra 1. januar 2010.

Denne artikkelen står på trykk i RUSHPRINTs siste papirutgave. For abonnement på RUSHPRINT trykk her!