Sauna kan i utgangspunktet, med sin tittel, gi inntrykk av å innfri våre fordommer om hva finsk film er for noe. Og filmens regissør, AJ Annila, som tidligere har laget Kung Fu-fantasien Jade Warrior, bekrefter at han fryktet det verste da han leste tittelen på filmens treatment. Men Sauna er intet mindre enn en av de mest originale nordiske filmene fra det siste året. I likhet med La den rette komme inn sprenger den horrorfilmsjangerens grenser, og fremheves av den finske juryen som har valgt den ut som kandidat til Nordisk Råds filmpris, for å bryte nytt land i den finske filmkulturen.
     Sauna utspiller seg i 1595, i kjølvannet av en 25-årig lang og utmattende krig mellom de store krigsmaktene Sverige og Russland, med Finland skvist i midten. Brødrene Erik og Knut jobber i en kommisjon som drar rundt for å trekke opp de nye grensene mellom krigsmaktene, og som hjemsøkes av de krigshandlingene de har vært med på. Særlig skjebnen til en ung jente forfølger dem med ubønnhørlig kraft, særlig når de inntar en mystisk landsby, i et underlig myrlandskap helt på grensen mellom landene. Annila kan fortelle at de grove handlingsrissene er basert på faktiske hendelser fra denne spesielle epoken.

– Selve krigen fant sted og varte i 25 år. Og i kjølvannet av den ble det tegnet opp nye grenser mellom Sverige, Finland og Russland på en liknende måte som det skildres i filmen. Denne krigen var en av de aller første moderne kriger, i den forstand at man ikke benyttet store hærstyrker som kjempet på åpne slagmarker. Det var isteden terrorgrupper fra begge sider som gikk over på fiendens territorium og drepte og massakrerte sivile. Det var en forferdelig krig som rollefigurene i filmen er merket av. Men resten av handlingen er fiksjon.

Rollefiguren Erik (Ville Virtanen) er en middelaldrende mann som har dype sår fra krigføringen, og som har deltatt i massakrer og drap. Han er en fascinerende skikkelse – både barbarisk og til en viss grad sivilisert. En av hans svakheter er at han har dårlig syn og bruker runde ”professorale” biller, noe Annila utnytter maksimalt til å få ham til å se nesten lærd ut.

– Hva er det med disse nyanserte skurkene på film som vi liker så godt? Uansett hvor forferdelige disse typene er, så blir vi dratt mot dem med én gang vi gjenkjenner noe humant ved dem, med en gang de utfører en god eller nobel handling. Da vi forberedte rollen sammen med skuespilleren Ville Virtanen, snakket vi en god del med krigsveteraner fra den finske borgerkrigen og Annen verdenskrig. Min bestefar deltok der og jeg husker hva slags uttrykk i ansiktet han hadde når han gjenfortalte det som hadde skjedd – alle de forferdelige minnene som bare hang over ham og aldri forsvant. Ville Virtanen husker også mange av disse historiene som våre fedre og bestefedre har fortalt oss, og de dype sporene de har satt. Vi ønsket å få fram noe av den samme grunnleggende tristheten i Erik, at uansett hvor brutal eller god han er, så unnslipper han ikke de tingene han har gjennomlevd. Erik kunne vært en mer sivilisert person, slik som broren en gang var det, men han har kun holdt på med krigføring siden han var 16 år gammel. Som han sier det i filmen: Det første du lærer når du er i kongens tjeneste som kriger, er å fortrenge de forferdelige tingene.

Det visuelle landskapet i Sauna er en annen sentral hovedperson i filmen. Annila og filmfotograf Tony Forsberg rammer det tidløse grenselandskapet inne med grå og mørke farger, som et tåkebelagt og uforsonlig terreng. Det tilfører filmen en tidløshet, men også en følelse av tomhet, eller utmattethet, som om rollefigurene har kommet til enden av en lang reise.

-Vi ønsket at landskapet skulle uttrykke en slags tomhet, et ingenmannsland som ikke tilhører noen av de stridende partene. I starten av filmen befinner de seg i et typisk finsk skogslandskap, men når de kommer til denne landsbyen i myrlandskapet, så endrer filmen seg til noe mer uoversiktelig og spøkelsesaktig. For meg er dette landskapet i filmen både stygt og vakkert, uforsonlig og fascinerende. Av budsjettmessige hensyn kunne vi ikke bygge en helt ny landsby. Vi søkte etter et myrlandskap omkranset av skog som vi ikke opplevde som finsk eller russisk i det hele tatt. Et landskap i tåke, utenfor tid og rom, på en måte.

Til tross for denne tidløsheten og det geografiske ingenmannsland er filmen likevel svært finsk: Rollefigurene herjes av tunge tanker og søker en form for forsoning med sine demoner, eller tilgivelse – og denne renselsesprosessens klimaks finner sted i en mystisk sauna. Annila understreker at de her har brukt saunaen som en metafor for spirituell renselse – og forteller samtidig at saunaen opprinnelig var et sted for en mer åndelig orientert renselse.

– Jeg opplever også filmen som svært finsk. Jeg er samtidig glad for at du legger vekt på tidløsheten ved den. Den historiske handlingen fant sted i 1595, men du kan se gjennom våre valg av kostymer og scenografien at vi ikke har festet oss utelukkende til denne perioden. Den kunne ha utspilt seg under første verdenskrig. Da produsentene kom til meg og lurte på om jeg ville lage en finsk horrorfilm med tittelen Sauna, framsto det som en horribel idé. Jeg så for meg skoleungdom på tur som fester og har sex i en sauna, der et monster selvsagt skal dukke opp. Men jeg har alltid hatt lyst til å lage en film om synd og tilgivelse – jeg visste bare ikke at jeg skulle realisere det gjennom en slags horrorfilm. Men det er viktig å huske at før kristendommen så var saunaen et sted der finnene vasket vekk sine synder og fant en slags åndelig renhet. Og det er noe som harmonerer med filmens tema om synd, renselse og tilgivelse. Vi har ikke tenkt så mye på om det er en horrorfilm vi har laget.

Man får ikke følelsen av å se en horrorfilm. Det er lite blod og gørr, og blodsutgytelsen skildres på en behersket, nesten abstrakt måte. Om det er en horrorfilm, så er den defintivt av den mer metafysiske sorten, noe Annila sier seg einig i.

– Jeg ser ikke på Sauna som en horrorfilm, egentlig. Om man forventer å se en film der man blir skremt, eller kan le av at man blir skremt, så blir man nok litt skuffet. Det er ikke en sånn film. Særlig filmens siste parti beveger seg mot det metafysiske, som du sier.

SE TRAILEREN:

19-20. september vises alle de nominerte filmene på Nordisk filmhelg på Gimle kino i Oslo. Les mer om visningene her: NORDISK FILMHELG
 
De andre nominerte filmene til Nordisk Råds Filmpris:
 
– Rune Denstad Langlos road movie Nord (Norge)
– Lars von Triers Antichrist (Danmark)
– Olaf de Fleur Johannessons dokumentardrama The Amazing Truth about Queen Raquela (Island)
– Mikael Kristerssons dokumentar Ljusår (Sverige).