Lars Von Triers visning av Antichrist for pressen i Cannes var et klassisk Cannes-øyeblikk. Etter å ha vært i regissørens vold i to timer, en grenseoverskridende kunstfilmcocktail som framkalte både vantro og sjokk – en kritiker besvimte sågar under de sterkeste scenene! – reagerte flertallet med spontan buing. Von Trier og Zentropa-partner Peter Aalbek-Jensen gliste fett og mente at responsen kom som bestilt, og det påfølgende salget gikk forbausende godt for en film som ble stemplet som et utilgjengelig makkverk.

På denne måten føyer Von Trier seg inn i rekken av profilerte filmkunstnere som er blitt slaktet i Cannes, men spørsmålet er om Antichrist vil bli rehabilitert med tiden, slik tilfellet har vært med andre kontroversielle Cannes-filmer. Det så ikke ut til å bekymre Von Trier da han møtte pressen etter visningen i Cannes, selv om fiendtligheten fra deler av kritikerkorpset var merkbar.

Noen vil kanskje huske Von Triers kortfilm, i anledning Cannes-festivalens 60-årsjubileum, der han selv spilte en filmskaper som gikk løs på en kritiker med machete. Etter den første visningen i Cannes var det kritikerne som grep til kniven, og det er første gang jeg har opplevd opprørte kritikere kreve et svar fra en filmskaper på hvorfor han har laget en film. Men Von Trier lot seg ikke vippe av pinnen.

– Jeg synes ikke jeg behøver å rettferdiggjøre hvorfor jeg har laget denne filmen. Det er dere kritikere som er mine gjester – det er ikke motsatt. Det er slik jeg ser det. Jeg jobber for meg selv, jeg lager en liten film som jeg er glad i. Jeg har ikke laget den for verken dere eller et publikum, så jeg skylder ingen en forklaring. Jeg har ikke noe valg når jeg velger mine filmprosjekter, de oppstår ut fra en slags nødvendighet. Det er Guds hånd, er jeg redd.

EN FILMATISERT DRØM

Von Trier har omtalt Antichrist som det nærmeste han har kommet et skrik på film. Men mer enn et gjennomgripende skrik består filmen av en rekke løsrevne motiver som er ment å framkalle eller symbolisere frykt. Den ytre rammefortellingen skildrer noen scener fra et ekteskap som sitter fast i sorgen etter at sønnen dør i en ulykke. For å hjelpe sin hustru (Charlotte Gainsbourg) med å komme seg videre etter tapet, tar ektemannen (Willem Dafoe) initiativet til en terapeutisk tur til familiens hytte i skogen. Og det er her djevelskapen utløses, i noe som iblant kan minne om scener fra August Strindbergs Dødsdansen, andre ganger om en psykologisk horrorfilm. Spørsmålet er om disse løsrevne bildene utgjør en meningsfull helhet. Og det var her mange hadde behov for hjelp fra Von Trier selv, for å dekode filmuniverset. Men Von Trier ønsker ikke å tilføre filmen en ytre mening på den måten.

– Jeg prøver ikke å si noe bestemt. Men jeg har nok vært mer matematisk og logisk i forkant av tidligere filmer enn denne. Antichrist bærer mer preg av å være en drøm som er filmatisert, og den oppsto ut ifra en depresjon jeg hadde. For å komme meg på beina igjen lagde jeg denne filmen, og det har aldri vært noen tvil om det var det riktige prosjektet.

SJOKKARTET GREP

Til å være en opprivende og brutal film er åpningssekvensen i Antichrist forbausende vakker, nesten innbydende, når den fletter sammen ekteparets elskov med sønnens ulykke. På den måten er Antichrist et brudd med det skitne og bevegelige kameraarbeidet mange har knyttet til Von Triers filmer, og en slags tilbakevending til den forskjønnende og mer utforskende estetikken i Europa og The Element of Crime – filmer Von Trier selv anser som tilbakelagte stadier. Denne ”skjønnhetens estetikk” brytes underveis i filmen, når dramaet ute i skogen tetner til og rollefigurene havner i et brutalt basketak med hverandre – og naturen. Særlig bildene av Gainsbourgs rollefigur som lemlester sitt eget kjønnsorgan fikk det blaserte publikummet til å brekke seg i kinosetene. Hva var intensjonen bak dette grenseoverskridende grepet?

– For meg ville det være løgn å ikke vise det. Filmen er som en mørk drøm om blant annet skyld og sex – og denne scenen oppsto helt naturlig ut av den sammenhengen. For meg finnes en slags sannhet ved å lage film som er viktig for meg. Jeg har laget filmer der det ikke eksisterer noen hus, de er bare streket opp på gulvet, og det var jo en åpenbar form for løgn. Men jeg står ved at denne scenen var noe som måtte med, den kunne ikke ”strekes opp”.

IRONI ELLER ALVOR?

Om Von Triers kvinneskikkelser tidligere har vært sanselige ”barnekvinner”, representerer Charlotte Gainsbourg noe demonisk og voldelig, en kvinne som nører opp om Strindbergs frykt om at kvinnen egentlig ønsker å ”kastrere” mannen – noe som i filmen nesten er brakt til sin endelige konklusjon. Gainsbourg har sagt at hun og Dafoe ikke gjorde spesielle forberedelser til disse grenseoverskridende scenene, de fulgte Von Triers retningslinjer og vurderte det aldri dit hen at han gikk for langt.

– Charlotte gikk litt for langt, men jeg kunne ikke stoppe henne (latter). Jeg føler meg nært beslektet med Strindberg og hans syn på kvinner. Han elsket kvinner svært høyt og utforsket forholdet mellom kjønnene. Jeg har lenge vært en fan av ham, og opplever ham som både seriøs og morsom.

Noe som leder til spørsmålet som alltid dukker opp når man har sett en Von Trier-film og hørt ham snakke om den: Er han både seriøs og morsom? Eller er det bare en provokasjon alt sammen? Von Trier svarer ikke akkurat oppklarende.

– Det er selvsagt mye humor i filmene mine, selv i de filmene der det ikke er så åpenbart at det er det.

Filmbransjen er som de fleste andre bransjer inne i en sterk økonomisk tilbakegang, men Antichrist er solgt til en lang rekke territorier. Og det til tross for at to av filmens visninger i Cannes ble stanset på grunn av teknisk svikt (var det noen som sa Guds hånd?). Men selv har Von Trier ingen formening om hvordan filmen vil bli mottatt, eller hvem den er rettet mot, og ser heller ikke ut til å kjenne til Aalbek-Jensens planer om en ”katolsk versjon”.

– Jeg tenker ikke på publikum når jeg lager film. Kanskje blir filmen en økonomisk katastrofe. Men jeg har blitt slaktet av pressen en rekke ganger før, og det er noe jeg faktisk kan like. Det er et bra utgangspunkt når så mange har sterke følelser overfor filmen.

19-20. september vises alle de nominerte filmene på Nordisk filmhelg på Gimle kino i Oslo. Les mer om visningene her: NORDISK FILMHELG

De andre nominerte filmene til Nordisk Råds Filmpris:

– Rune Denstad Langlos road movie Nord (Norge)

– AJ Annilas skrekkfilm Sauna (Finland)

– Olaf de Fleur Johannessons dokumentardrama The Amazing Truth about Queen Raquela (Island)

– Mikael Kristerssons dokumentar Ljusår (Sverige).

Vil du lese hele artikkelen? Tegn abonnement på papirutgaven og få tilgang til flere spennende intervjuer. Trykk her!