Vegas er Gunnar Vikenes tredje spillefilm. I likhet med hans forrige film, Trigger, handler også Vegas om det å ta vare på hverandre. Han har laget en gripende og engasjerende film, som følger de tre ungdommene Thomas, Marianne og Terje. De er ganske forskjellige, men deler en felles skjebne: De mister hjemmet sitt i det vi går inn i filmen, og treffer hverandre på et akuttmottak for ungdom.
     
– Thomas er omsorgspersonen, den som ivaretar. På mange måter representerer han håpet i filmen. Han er den som drar publikum inn i historien og som vi forlater historien med. Marianne er Thomas’ diametrale motsetning. Hun er utagerende, seksuelt manipulerende og destruktiv. Terje er den som i utgangspunktet bor i den mest velfungerende familien. Men han mister moren sin, og faren takler det så dårlig at Terje ikke kan bo hjemme lenger. Terje representerer på mange måter uskylden i filmen, barnet.
 
EMOSJONELL DRAMATURGI
Vikene har ønsket å skape en slags emosjonell dramaturgi i Vegas. Han har hentet blant annet inspirasjon fra Alejandro Gonzalez Inarritus 21 Grams og Babel.
     
– Jeg er fascinert av filmer som har flere hovedpersoner, og som samtidig evner å balansere selve filmfortellingen slik at det føles som én historie, og ikke som fragmenter fra forskjellige menneskers liv. Når et multikarakter–drama fungerer, så er det fordi det finnes avsmitninger fra en scene til en annen, som følger en emosjonell logikk. Selv om hver enkelt karakter responderer på sin spesifikke situasjon, så opplever man forhåpentligvis karakterenes psykologiske reise som hel. Det gir en undertone av skjebnefelleskap – at flere deler samme opplevelse av verden. For meg er multikarakter-dramaet en grunnleggende humanistisk fortellerform.

     
Regissøren beskriver filmens visuelle stil som ”estetisert dokumentarisme”. Når man arbeider med et samtidsdrama om unge mennesker i en krisesituasjon, så ville det kanskje vært naturlig å gjøre filmen skittengrått og naturalistisk. Men Vikene bestemte seg for å forsøke å jobbe mot akkurat det.
     
– Jeg hadde en visuell strategi som ikke var forenlig med det. Jeg hadde en idé om at karakterenes liv skulle stå i relieff til det visuelle. At det kanskje også ville bidra til at man så skjønnheten i karakterene. Den mest banale grunnen var at det skulle være innbydende for øyet. Samtidig bestemte jeg og fotografen at vi ville ha en slags dokumentaristisk kvalitet i foto. Derfor arbeidet vi utelukkende med et håndholdt kamera. Forhåpentligvis bidrar det til å styrke opplevelsen av autentisitet, til tross for den scenografiske estetiseringen.

VISUELL STRATEGI
Mens han skrev manuset arbeidet Vikene parallelt med en visuell strategi som han visualiserte i en ”håndbok”. Den ble et arbeidsdokument for det samarbeidet Vikene hadde med scenograf Lise Christensen og fotograf Marek Wieser og deres stab.

  – Hver av karakterene i eksposisjonen har tre forskjellige farger som er ment å reflektere hver enkelts grunnleggende sinnsstemning. Thomas er på mange måter den som er bærer på håpet i filmen. Hans farge er derfor grønn. Mariannes farge er rød og høstfarger, siden hun er den mest utagerende og drivende av karakterene. Terjes er blå, siden han er det litt stille og ettertenksomme barnet. Første akt begynner etter at karakterene har møtt hverandre. Filmen foregår over tre årstider og begynner om sommeren. Andre akt er varmere, fordi det er blitt høst og fordi dette i hovedsak er den akten hvor Marianne er mest drivende. Siste akt er blå, og det er blitt vinter med Terjes historie som omdreiningspunktet. Det er selvfølgelig en fare for at sånne ideer fremstår som jålete når de kommer på lerretet, men i Vegas synes jeg de som har jobbet med å gjennomføre den visuelle strategien for filmen har bidratt med helt fantastisk godt håndverk og gode ideer.
     

HIMMELFALL VS VEGAS
Regissøren er ganske sikker på at det er mange som kommer til å trekke paralleller mellom Himmelfall og Vegas. Han har et nokså ambivalent forhold til det.

– På ett vis er det jo smigrende hvis noen ser en slags gjenkjennelig ”signatur” i filmene mine. Det er jo også en helt naturlig innholdsmessig sammenligning, ettersom begge filmene til en viss grad utspiller seg på en institusjon, de er begge karakterdrevne filmer med mange sentrale roller. De befatter seg også med mennesker som søker aksept og kjærlighet.

Han mener imidlertid at det er noen grunnleggende forskjeller.

– Himmelfall er en komedie, et slags omvendt Disneyland i et univers som er stilisert og naivistisk. Den er jo også ekstremt romantisk. Vegas er ikke spesielt romantisk. Og så håper jeg at man opplever Vegas som virkelighetstro.

Tittelen Vegas henspiller på byen Las Vegas.

– Byen er for Marianne, som for de fleste av oss, et merkelig sted man kan rømme til, hvor alt kan skje, hvor suksess, glitter og glans kan skifte lynraskt til tap, fortvilelse og fiasko. Jeg synes det klinger bra, og har den dualiteten som forhåpentligvis gjenspeiler seg i filmen, avslutter han.

Dette er en nedkortet versjon av intervjuet som står på trykk i siste utgaven av Rushprint. Vil du lese hele, så kan du tegne abonnement: ABONNEMENT

Vegas har premiere 25. september.

SE TRAILER: