I Rushprint 24. juli hevder John M. Jacobsen og Åge Hoffart at dokumentaristene kuppet innspillskonferansen til Kulturdepartementet med krav om dobling av støtte til dokumentarfilmen i 2010. Når to ringrever som Hoffart og Jacobsen går til frontalangrep mot en satsning på dokumentarfilmene, velger de retorisk utelukkende publikumstall på kino som suksesskriterium for hva de mener fortjener filmstøtte fra den norske stat.

Dessverre er støtte til kinofilmer fremdeles en støtte til et relativt smalt publikum. Ifølge Film og Kino går hver nordmann på kino to ganger i året, mot tre ganger for 20 år siden. Det er trist, og forhåpentligvis vil den gode norske kinotrenden øke dette tallet. Samtidig viser de samme tallene at for hver ”superhit” som Max Manus og Heftig og Begeistret, er det ti kinofilmer som ikke når målene sine. Det var et av argumentene for å øke produksjonen av norske kinofilmer til 25 pr år: Man må produsere mye film for å bli gode nok til å lage suksessene.

Imidlertid påpeker Hoffart og Jacobsen i sitt innlegg at seks norske dokumentarer på kino det siste året hadde labert publikumstall. Samtidig velger de å overse at de seks minst sette norske fiksjonsfilmene i samme tidsrom hadde tilsvarende triste publikumstall. Ifølge deres egen argumentasjon burde man kanskje stramme inn på hvor mange fiksjonsfilmer som får støtte?

Det mener ikke Dokumentaristene. Vi mener at satsingen på norsk fiksjon, på kino og ellers, har vært forbilledlig de siste årene, og bør fortsette. Vi ønsker oss en tilsvarende satsing på norsk dokumentar.

Innleggsskriverne legger heller ikke stor vekt på andre suksesskriterier fra "Veiviseren" for norsk filmpolitikk, blant annet ved å overse dokumentarfilmenes store seertall på TV i inn- og utland. De velger å overse dokumentarfilmenes mange priser og festivaldeltakelser, men argumenterer samtidig for økt satsing på animasjonsfilmer nettopp på grunnlag av priser og deltakelse på festivaler.

I sin kanonade mot Dokumentaristene hevder Jacobsen og Hoffart at "ingen ønsker flere dokumentarer på kino." Ifølge dem vil angivelig dokumentaristene vingeklippe vellykkede fiksjonsfilmer til fordel for mislykkede kinodokumentarer og halvgode kvinnelige regissører, mens fattige animatører skal skyves ut i det ytterste mørke.

De skaper et inntrykk av at dette nå er en kamp mellom den lange fiksjonsfilmen og dokumentarfilmen, mellom dokumentarfilmen og animasjonsfilmen, og i grunnen mellom dokumentarfilmen og alle andre fornuftige tiltak for filmbransjen i sin helhet.

Vi gjentar: Dokumentaristenes mål var og er å inspirere Kulturdepartementet til å se muligheter og potensialer for en satsning på dokumentarfilm i Kulturløftet 2. Vårt hovedpoeng er at dokumentarfilmen er overmoden for en slik satsning nå. Vi er også enige i viktigheten av mange av de andre temaene ringrevene skisserer i sitt innlegg i Rushprint. Og vi har slett ikke sagt at en satsning på dokumentarfilm skal gå på bekostning av fiksjonsfilmen. Eller animasjonsfilmen.

Fra innspillet til Dokumentaristene på Cafetheateret i Oslo. Foto: Morten Steingrimsen

Påstanden om at dokumentaristene "kuppet" møtet, tror vi ikke de som var tilstede på innspillsmøtet kjenner seg igjen i. For det første: Møtet varte i tre timer. Dokumentaristene hadde kranglet seg til å få ordet i litt over fem minutter av de tre timene. Når Jacobsen og Hoffart har inntrykk av et "kupp", kan det selvsagt ha noe med at drøyt halvparten av de anslagsvis 100 tilstedeværende hadde på seg grønne skjorter med en graf på. Kanskje kan det også ha noe å gjøre med at mange av dem som fikk ordet, representantene for hele filmbransjen, på eget initiativ bekreftet en naken sannhet: Dokumentarfilmen henger etter bevilgningsmessig. Også bransjeorganisasjonene skriver under på det.

Dokumentarfilmbransjen har hatt en enorm ekspansjon de siste årene. NFI selv anslår at omtrent halvparten av alle filmarbeidere jobber med dokumentarfilm. I motsetning til hva det gis inntrykk av, er det også mange eksempler på godt besøkte norske kinodokumentarer de siste årene, som Alt om min far, Kroppen min, Ungdommens råskap, Jenter, Giganten, Tradra og Alt for Norge.

Vi har også kinodokumentarer uten så høye besøkstall, men sånn er det faktisk i film-bransjen. O’Horten, Nord og De usynlige forsvant ut på sidelinjen da amerikanske filmer inntok salene – men ingen vil vel hevde at disse filmene ikke skulle vært laget, eller burde vært forbeholdt TV?

I tillegg har Norge to år på rad stukket av med "Beste nordiske dokumentarfilm" under Nordisk Panorama, med Blod & Ære i 2008, og USA mot al-Arian i 2007. Filmer som A Beautiful Tragedy, Yodok Stories, Belarusian Waltz, Jenter, Kabal i Hjerter, Statistikk, Min Datter Terroristen, On a Tightrope og Lykkens Grøde har gjort det imponerende på festivalmarkedet bare siste år. Filmer som dette vises også på TV over hele verden. USA mot al-Arian kan alene vise til et estimert publikum på 10 000 000 verden over! At man får en eventyrlig eksport av våre historier pr støttekrone er det ikke tvil om. Kultureksport er også et suksesskriterium fra "Veiviseren."

Dokumentaristene har som et av våre forslag fremmet ønsket om en satsning på det vi kaller "de store" dokumentarene, det vil si filmer med internasjonalt potensiale og ambisjon. Vi har ikke tatt til ordet for et økt antall kinodokumentarer, ut over de fem som ble satt som mål i kulturløft 1. Vi mener imidlertid at støttemidlene ikke står i forhold til disse ambisjonene.

De fleste av de ovennevnte prisvinnende, "store" norske dokumentarfilmene de siste årene er laget med halve budsjettet av de filmene vi konkurrerer med internasjonalt. Dokumentaristene ønsker blant annet at NFI skal gis muskler til å gå inn og støtte de store dokumentarfilmene med hele 50% av et reelt budsjett, anslagsvis 2 mill per film. Et av våre hovedpoeng i vårt innspill til kulturløft 2 er at bransjen nå har bevist at vi kan, og er overmoden for at NFI skal få muskler til å ta ansvar for at dokumentarfilmproduksjonen sikres konkurransedyktighet, profesjonalisering og kontinuitet.

Det vil også styrke den begredelige kvinneandelen i norsk film generelt: Mens prosenten for fiksjon ligger nede på 20-tallet, ligger søknadsandelen og tildelingsandelen innen dokumentar rundt 40%. Dette burde være et klart signal.

At Motlys nå sier at de gir opp dokumentarfilmproduksjon på grunn av håpløse forhold (Rushprint 17.07.09) er et faresignal for flere enn de som verdsetter god film. I en tid med blant annet en ytterligere kommersialisering av mediene, og en problematisk utdatert kvinneandel i filmbransjen som helhet, så mener vi at en dobling av støtten til den selvstendige dokumentarfilmen i 2010, og en ambisiøs plan for en videre satsning, er viktig av mange andre grunner enn bare antall solgte kinobilletter. Selv om vi også gleder oss til neste "Heftig og begeistret" og "Alt om min far" på kino. Og jo, vi har allerede også tatt til orde for at TV-kanalene må inn og ta et større ansvar, både muntlig og skriftlig under innspillskonferansen til Kulturløftet 2. Vi imøteser at vi som samlet filmbransje skal legge samlet press også bak de kravene.

Jacobsen og Hoffart etterlyste talspersoner for en rekke gode formål på innspillskonferansen. Oss bekjent bad verken Jacobsen eller Hoffart om ordet under konferansen. Dem om det. Hvorfor de nå velger å sette dokumentaristene opp mot den generelle talefriheten på møtet, kan vi bare undres over. Hoffart har i ettertid sagt at distributørene ikke var invitert. Det var ikke dokumentaristene heller – vi meldte oss på selv.

Det positive med innlegget til Jacobsen og Hoffart er at hvis man sammenligner det med vårt innspill (finnes på www.dokumentaristene.no) er vi jo faktisk enige om mye, både når det gjelder satsing på serier, TV-kanalenes rolle og substansiell finansiering. Det burde jo være lovende hvis formålet er å finne ut hva filmbransjen egentlig vil. Vi tror fortsatt Jacobsen vil beholde en overlegen posisjon hva solgte kinobilletter angår. Men det finnes mange andre viktige suksesskriterier. Sammen kan vi gjøre det norske filmmiljøet mer solid og bygge videre på den norske filmeksporten.

I skyggen av fiksjonsfilmenes røde løpere har vi fått et bredt, mangfoldig dokumentarmiljø som hvert år løfter frem små og store viktige biter av virkeligheten til millioner av nordmenn og enda flere utlendinger, i mange flere kanaler enn kinosalene. Hvis målet skal være hva folk ønsker seg, burde seertallene på TV i inn- og utland være et godt argument for å styrke støtten til dokumentaren. Antall solgte popcornbøtter bør ikke være det eneste kriteriet til hvilke historier som skal motta statlig støtte.

Dokumentaristene.no ved

Morten Daae
Eirin Gjørv
Jan Dalchow
Kenneth Elvebakk
Lars Løge

Torstein Nybø