– Denne forskjellen mellom kjønnene innen spillefilmen er ikke naturgitt, understreker Nina Refseth da Rushprint møter direktøren på hennes kontor i Norsk filminstitutt på Filmens Hus.

– Det er viktig å påpeke at vi ikke finner den samme skjevheten innen kort-, dokumentarfilm, og tv-drama. Det er tydeligvis noe med spillefilm som ikke virker like attraktivt for kvinner. Det kan virke som det er mer oversiktlig å jobbe med tv-drama, da det er mer strukturert, og du kan planlegge mer over lengre tid. Filmbransjen blir gjerne omtalt som en ”cowboybransje”, men jeg er ikke sikker på at det er en tilstrekkelig forklaringsmodell. Det er en blanding av en del sosioøkonomiske trekk, som du ser også innen andre sektorer. Man kan spørre seg hvorfor ikke kvinner vil ta fast jobb innen naturvitenskapen, når de er i flertall på grunnutdanningen, og hvorfor det er så få kvinnelige frilansmusikere som jobber fulltid.
   

I Regjeringens filmmelding heter det at det skal være minimum 40 prosent av begge kjønn i nøkkelfunksjoner innen 2010. Med tallene som foreligger nå må man vurdere kvotering, dersom man ikke lykkes, forteller Refseth.

– Spørsmålet om kvotering er en politisk beslutning. Det vi kan gjøre, og gjør, er å ha en veldig høy bevissthet rundt tildelingene, og klare målsettinger for individuelle tiltak. Gjennom tildelingene i 2009 er målsettingen 30% kvinner i nøkkelposisjoner, og 40% av tildelingene i 2010.

Søknadsmassen er veldig skjev, samtidig som vi snakker om ganske få filmer totalt sett, forteller Refseth.

–Hvis seks eller syv prosjekter skal ha tildeling, må vi følge de kriteriene enten det skal tildeles etter kunstnerisk skjønn eller markedsvurdering. Hvis en sitter med to veldig like prosjekter så kan vi ikke kvotere foreløpig. Men det vi kan gjøre er å sende ut et signal om at ved like søknader vil vi prioritere søknader med kvinner i nøkkelroller. Slik konsulentordningen er skal konsulentene gjøre en kunstnerisk vurdering. Og den er veldig vanskelig å regulere med politiske målsettinger. Vi har et høyt nivå på søknadene, så på den andre siden vil det uansett være kvalifiserte søkere som får penger.

UATTRAKTIV SPILLEFILM?
Refseth tror skjevheten skyldes at norsk filmbransje ikke rekrutterer de beste, slik Ivar Køhn skrev i et innlegg på Rushprint.no.

– Ja, det er kanskje det vi ser. Vi har en deprimerende lav kvinneandel på regissørsiden. Så må det også sies at den prosentandelen vi oppnår er i stor grad på produsentsiden. Ikke fordi de er så mange, men fordi de er svært aktive. I høst ser det likevel spennende ut, med mange dyktige damer i nøkkelroller, som Sara Johnsens Upperdog og Margreth Olins Engelen.

– Det første steget til spillefilmen virker mye lengre for kvinner. Det ser vi ved at det kommer færre debutanter. Du finner ikke noen skjevheter i skjønnlitteraturen, men der har de brukt lengre tid på å få frem kvinnelige forfattere. Bransjen sender kanskje ut signaler om at den er ekstra krevende. Det er omdiskutert at man bruker omsorgsmodellen som forklaring. Det kan være at det er mer attraktivt å gå til tv-dramaet på grunn av forutsigbarheten, og muligheten til å kombinere det med privatliv og småbarn. Spesielt hvis man er to stykker som jobber i frilansyrket. Noen må jo hente barna i barnehagen.

Refseth er ikke enig i at denne debatten skaper for mye fokus på hvem som skal få lage film, og mindre fokus på det viktigste, nemlig å lage god film.

– Nei, det er langt igjen dit. Hvis vi hadde innført en blind kvotering hadde vi hatt et problem. Når det kommer til tildeling så vil det fortsatt være sånn at hvis du presenterer et dårlig prosjekt så får du ikke støtte. De som er bekymret kan ta det helt med ro. Er du genial så finner vi deg, hvis du ikke er genial, så sats fortsatt på å være mann.

I Frankrike har man sett en sterk vekst blant kvinnelige regissører, forteller Refseth.

– Det er særlig tre produksjonsselskaper som står for denne utviklingen. Å være bevisst på kvinner betyr ikke å senke kravene. Det er som Peter Aalbæk Jensen selv sier, at han foretrekker å ansette kvinnelige produsenter, fordi de gjør en bedre jobb.

HVA SKAL VI MED FILMENS HUS?
Den største utfordringen i forhold til hele omstruktureringen av instituttet har vært å få alt til å fungere, forteller Refseth.

– Ting som IT har tatt lang tid å få på plass. Men så er det selvsagt andre ting. Vi får et nytt forskriftssystem som vi har jobbet veldig lenge med og som trer i kraft til neste år. Dette vil trolig være en vel så merkbar endring for bransjen enn at man har omorganisert hele virksomheten. Også begynner vi i større grad å se hvordan vi skal få ut mer effekt av å tenke hele filmens livsløp, for eksempel for kortfilmen. Hvordan tenke sammenheng fra det første utviklingsmanuset til den er ferdig vist på festivaler i ulike formater og eventuelt DVD. Å finne ut av hva vår rolle gjennom dette er.  

Refseth sier NFI også har planer for fremtiden til Filmens Hus.

– Nå har vi spart mer penger enn folk er klar over. Hvis vi hadde spart mer nå hadde vi sultet i hjel. Men når det gjelder fremtiden til Filmens Hus har det vært det minst tydelige oppdraget innen formidlingsdelen. Hva skal være på Filmens hus? Hva skal vi gjøre digitalt, slik at folk vil komme inn hit? Hvordan kan vi styrke formidlingen digitalt?

Nylig ble det besluttet at Filmbutikken på Filmens Hus legges ned etter flere års drift på huset. Refseth mener det skyldes en rask endring i markedet, der færre og færre går i butikken for å kjøpe filmer.

– Jeg tror det er viktig å understreke at da Filmbutikken ble åpnet, så formidlet den mye film som ellers var vanskelig å få tak i. Men i dag går mange på nettet, spesielt hvis du skal ha en smal film. Færre og færre går i butikkene og kjøper DVD. Det er noe som har endret seg raskt utenfor. Vi taper penger på en oppgave som andre gjør bedre, og da blir det annerledes. Samtidig må vi kunne få kjøpt norsk film på Filmens Hus. Det er en del av vår oppgave å ivareta og selge norsk film.

Noen har pekt på Litteraturhuset som eksempel til etterfølgelse. Men Refseth understreker at de selger ikke mange bøker på Litteraturhuset heller.

– I forhold til det som skjer på Filmens Hus vil vi bli flinkere til å skape aktivitet. Det kan være for eksempel visning av kortfilm, flere utstillinger, referansebibliotek med tidsskrifter og andre typer arrangementer. Dette krever ikke store ressurser. Vi ser også på hvordan vi kan etablere en mer digital formidling og trekke også spill inn som en integrert del av tilbudet vårt.

Dette intervjuet står på trykk i siste utgaven av Rushprint som slippes denne uken.