– Når du er pensjonist kan du virkelig begynne med det du er opptatt av uten å være så avhengig. Du behøver ikke å nikke, sier Anja Breien.

Det er lenge siden vi har sett noe på lerretet fra 69-åringen, som laget sin første film i 1964. I hennes nyeste dokumentarfilm tar hun oss med til et område i Irak der jezidiene lever: Et folk som tilhører religionen Jezidismen. Vi får et nært innblikk i samfunnet de lever i, og kommer tett inn på deres høytidelige tradisjoner.

– Denne filmen kunne ikke blitt laget hvis jeg ikke hadde vært pensjonist, og mottatt pensjon, forteller Breien, og tar opp en pakke Smil sjokolade.

– Det med pensjonen gjaldt forresten også for fotograf Halvor Næss og produsent Espen Thorstensson. Det har tatt tid og få finansiert filmen. Arbeidet med denne filmen har både vært veldig lærerikt og veldig strevsomt, sier Breien.

Jezidiene er blitt forfulgt i en årrekke, og mange av dem lever også på flukt i dag. I Norge bor det cirka 150 jezidier. Vi møter noen av dem i filmen.

– Det at folk ikke vet noe om jezidiene har vært hovedgrunnen til å lage denne filmen. Veldig mye som er skrevet om dem er feilinformasjon. Det er en film for de nysgjerrige.

Anja Breien forteller at hun ville lage en poetisk dokumentar, fremfor en journalistisk.

– Det finnes en slags mystisk dimensjon, og mytisk, i Jezidismen. For og få frem den poetiske dimensjonen brukte jeg spillefilmfotograf. Det var viktig for ikke å forråde jezidiene.

– Er det en subjektiv film?

– Ja. Den er veldig farget av min opplevelse av å være der. Den kontakten jeg har hatt med de menneskene har også formet filmen. Men det er mye informasjon og opplysninger der også.

Det hele begynte i 2002, da Anja Breien reiste til Kurdistan. Hensikten med turen var et spillefilmprosjekt om en ung, norsk-kurdisk jente som reiser tilbake til hjemlandet sitt. Prosjektet ble ikke ferdig finansiert, og dermed lagt på hylla.

– Det var spesielt å være der under Saddam. Alt var så svart. Han var jo en despot og diktator, men han var tildels sekulær. Jezidiene fikk lov til å reise inn i landet og feire høytider, og da var det 25 000 mennesker der fra flere land, forteller Breien.

I august 2007 ble flere hundre jezidier drept i et terrorangrep. Angrepet var direkte rettet mot jezidiene, og muslimske ekstremister stod bak. Breien og fotograf Halvor Næss reiste ned til området to måneder etter.

– Noen forhåndsregler måtte vi jo ta. Vi kjørte flere mil hver dag, og vi kjørte aldri samme vei. Når du parkerer, gjør du det alltid med fronten ut. En dag var vi nede i Bashika, 4 mil fra Mosul. Vår norske kjentmann der nede, Ragnar Hansen, som var leder i Norsk folkehjelp fram til 2002, sa til sjåføren at vi måtte ha gevær. Men jeg følte meg aldri utrygg.

Arbeidsforholdene var utfordrende både sikkerhets- og miljømessig. Derfor ble Breien og fotografen rådet til å være færrest mulig når de jobbet. Om nettene sov de ofte på hustak på lånte madrasser.

– Ragnar Hansen var med oss som innspillingsleder i to og en halv uke. Halvparten av tiden var det bare Halvor og meg, pluss en sjåfør. Ragnar sa vi måtte være færrest mulig på grunn av sikkerhet, så da droppet vi lyd. Jeg har tatt noe atmosfærelyd og Halvor hadde mic på kameraet.
Språkdelen var også utfordrende forteller hun.

– Vi hadde tolk, en Jezidi som underviser i engelsk. Men du kan ikke simultanoversette. Det er vanskelig når du sitter i etterarbeid og skal tekste.

Anja Breien snakker av erfaring. Hun har laget over 20 filmer, både korte og lange. I fjor ble hun tildelt Liv Ullmanns ærespris.

– Det er veldig gøy og jobbe cross over. Når jeg lager dokumentarfilm er jeg hjulpet av å ha laget spillefilm. Men det tar tid å finansiere dokumentarfilm. Hvis du skal vente i evigheter på penger får du ikke frem den spontaniteten som er unikt for dokumentarfilmen.

Breien utdannet seg på filmskole i Frankrike i 1964. Debut spillefilmen Hustruer kom i 1976 og spilte seg inn halvannen gang.

– Var det lettere å lage film i Norge før?

– Da vi laget Hustruer kom vi på en bølge, og det var Kvinneåret. Men det visste vi ikke da. Mediene var fulle av kvinnestoff. Jeg tilhørte et generasjonsskifte. Nå er det et nytt skifte med unge regissører, og det syntes jeg er spennende. Det er viktig med regissører som skaper kontakt med sitt eget relativt unge publikum.

– Det jeg er skeptisk til i dag er at det legges så stort brett på produsentene. Regissørene kommer i bakgrunnen. Hvor er den produsenten som kan gjenkjenne et originalt talent og manus? Ikke bare regissørene, men også produsentene bør oppholde seg i nærheten av Cinemateket under utdannelsen.

Med alt fokuset i dag på hvem det er som skal lage film, og da spesielt kvinner, sier Breien følgende:

– Jeg har opplevd det som vanskeligere å bli over 50, for ikke og si 60, enn å være kvinnelig regissør. Jeg kommer i alle fall til å lage film til jeg går i penalet.

Jezidi hadde premiere under Eurodok festivalen i mars. Den vil også bli vist på NRK, og i Grimstad under årets Kortfilmfestival.