Å knekke Cannes-koden

Norge har ikke hatt en spillefilm med i hovedkonkurransen i Cannes på 30 år. Hvordan kan man få en norsk film med i hovedkonkurransen?







– Det blir hevdet at Cannes-festivalen er mer opptatt av det kunstneriske og personlige, mens det på Berlin-festivalen er det sosiale og politiske som teller. En Cannes-film er ofte personlig og kunstnerisk uttrykksmessig sterk, og har en fengende historie som i seg selv ikke behøver å være viktig, politisk eller sosialt. Men i de siste årene har det vært en tendens at også realistiske filmer, som for eksempel 4 måneder, 3 uker og 2 dager og filmer til Dardenne-brødrene, har deltatt i hovedkonkurransen.

 
Slik karakteriserer Jan Erik Holst, redaktør ved Norsk filminstitutt (NFI), den typiske Cannes-filmen.

 

I femtiårene var flere norske filmer representert i hovedkonkurransen (se oversikt til slutt i saken). Blant annet hadde Arne Skouen med fire filmer. På 1960-tallet avsluttet Jakten og Line ”de gyldne” norske femtiårene i Cannes.

 

– Deretter gikk norsk film i en mer jordnær og sosialrealistisk retning. Filmene i ettertid mangler også sterke, historiske røtter. Norsk film har heller ikke hatt mange sterke, kunstneriske personligheter, mener Holst. 

 

Men i 1979 ble Anja Breiens Arven tatt ut til hovedkonkurransen. Det var første gang siden 1961 at Norge var med i Cannes på denne offisielle måten. Breien tror selv at filmen ble plukket ut fordi den var god og at den var fra et nytt filmland. I tillegg til at den var laget av en kvinne.

 

– Det var det to kvinnelige regissører på festivalen. Gillian Armstrong og jeg. Hun laget My Brilliant Career, sier Breien, og fortsetter: – Ellers ble filmen i Skandinavia karakterisert som en veldig ”fransk” film.

 

Anja Breien i Cannes 1979

Breien husker at Ingmar Bergman trodde filmen ville vinne en av prisene på festivalen. Arven konkurrerte med filmer som Apocalypse nå, Days of Heaven, Woyzeck og Blikktrommen. Det viste seg at Bergman fikk rett. Arven fikk pris fra den økumeniske juryen. Men filmen fikk altså ingen Gullpalme. 

 

Etter 1979 har ingen norsk film deltatt i hovedkonkurransen. Hvorfor?

– Det er flere filmer å ta av enn det var for 30 år siden. Jeg tror ikke norsk film har vært kjedelig, men satsingen på produsentene har ikke vært paret med en tilsvarende satsning på regissørene. Jeg tror at angsten for auteuren kan bli en snubletråd, mener Breien.

 

Hun forteller også at festivalpresidenten Gilles Jacob ville ha hennes film Forfølgelsen i 1981, men hans utvelgelseskomité avslo. Filmen ble tatt ut til Venezia film festival i stedet. 

 

VERDENSPREMIERE AVGJØRENDE          

For å få en film med i hovedkonkurransen i Cannes, må filmen selvsagt være god nok, men den må også passe inn i resten av festivalens programmering.

 

– Er det bedre filmer fra de andre nordiske landene, vil nok ikke alle komme med. Festivalen må følge et internasjonalt regelverk for hvor mange filmer som kan være med fra de ulike områdene av verden, sier Stine Oppegaard, utenlandsansvarlig for spillefilm ved NFI.

 

Hun forteller videre at NFI forsøker å få filmer med i Cannes hvert eneste år. Men det har de knapt hatt mulighet til de siste årene fordi man må kunne tilby festivalen verdenspremiere.

 

– Filmen kan ikke ha vært vist på nasjonale filmfestivaler hvor de har internasjonal konkurranse. Norge har i den store sammenheng en liten filmproduksjon, og filmene må stort sett ha norsk premiere når de er ferdige og klare for det. Det er vel få produsenter og distributører som har nok is i magen og økonomi til å holde på en film i mange måneder, for å komme med i Cannes.

 

NFI informerer filmfestivaler på et tidlig stadium om norske filmer som er i produksjon.

 

– Festivalene bør få mest mulig informasjon så snart man har noe å informere om. Dette kan være alt fra ett år til noen måneder før festivalen begynner. Vi er uansett i jevnlig kontakt med alle verdens festivalsjefer gjennom hele året, i form av nyhetsbrev, pressemeldinger av betydning, nye kataloger, invitasjoner til mottagelser med mer, i tillegg til møter på de markeder og festivalene vi er tilstede på.

 

Oppegaard mener Cannes film festivalen har stor betydning. Men det er svært kostbart å delta i hovedkonkurransen.

 

– Det koster med store annonser, mottagelser, presseagent, deltakelse av regissør, skuespillere, ekstra markedsvisninger, fransk filmkopi med mye mer. Jeg har selv hørt enkelte salgsagenter som sier at det er altfor dyrt å ha film med i hovedkonkurransen, fordi det på sikt koster mer enn det smaker. Men det er stort å ha en film i konkurranse i Cannes, så man takker jo ikke nei til det om invitasjonen kommer.

 

STÅR UTENFOR EUROPA

Dansk film har deltatt med mange spillefilmer i hovedkonkurransen, og i løpet av de siste 30 årene har to danske filmer (Pelle erobreren og Dancer in the Dark) vunnet Gullpalmen. Og Lars von Trier blir karakterisert som en ”Cannes-darling”. Hvorfor klarer danskene det?

 

– Danskene er en del av Europa, det er ikke vi, sier Christian Fredrik Martin, som blant annet har produsert Uro, som ble vist i Un Certain Regard i 2006.

 

Han fortsetter:

– Danskene har også Nordisk film, et av verdens eldste produksjonsselskap, som siden 1906 har blitt steinrike, mens all inntekt fra kinobransjen i sin gullalder her på berget, strømmet tilbake til kommunekassen gjennom det kommunale monopolet. Danskene har også hatt filmskole siden 1966. Norge fikk filmskole så vidt i gang i det forrige århundret. I tillegg har danskene hatt noen ”Carl Theodor Dreyer-ere”, som har blitt godt tatt vare på. Sist, men ikke minst er danskene litt frekkere og sleipere enn nordmenn, og blir på den måten lagt merke til, sier han.   

 

Det er viktig at Norge signerer den europeiske co-produksjonsavtalen, mener Martin.

 

– Det er det viktigste enkeltåstående grepet som kan realisere norsk deltakelse på en sentral europeisk arena. Kulturminister Trond Giske lovte å signere den da Uro var i Cannes. Nå risikerer han å miste ministerstolen uten å få dette til. Han burde skynde seg å signere den under Den norske filmfestivalen i august. Norge er mer i vinden akkurat nå enn mange andre land. Men vi mangler likevel gode nok verktøy for å bli en del av et europeisk produksjonsmiljø, sier Martin.

 

Bilde fra Bent Hamers O´Horten

RYKKER HAMER OPP?

Cannes film festival er kjent for å ikke svikte de filmskaperne de selv oppdaget først. Sånn sett er festivalen lojal ovenfor ”sine” regissører. Bent Hamer har deltatt i Cannes med fire filmer. Eggs, Salmer fra kjøkkenet og Factotum ble tatt ut til Quinzaine des Réalisateurs. O’Horten ble tatt ut til Un Certain Regard, som regnes som gjevere enn Quinzaine des Réalisateurs. Rykker Hamer opp neste gang?

 

– Hamer kan bli tatt ut til hovedkonkurransen. Han er både sitt eget varemerke og har et godt nettverk noen steinkast nærmere Cannes på Europakartet. Men jeg er sikker på at det er flere norske, yngre filmskapere som kan endre statistikken fremover, sier produsenten. 

 

Peter Cowie, den anerkjente forfatteren av flere bøker om nordisk og norsk film, har uttalt følgende: ”One day Bent Hamer could indeed win if he makes the best film of his life.”

 

Anja Breien erklærer seg enig.

 

– Hamer har et eget univers, en egen innfallsvinkel til menneskene sine. Men kanskje han må ta enda et steg, inn bakenfor det bisarre, inn i et større alvor – uten å miste humoren, avslutter Breien, som altså er en av svært få norske regissører som har konkurrert i hovedkonkurransen i Cannes.   

 

 

NORSK FILMPRESENTASJON I CANNES

HOVEDKONKURRANSEN

Langfilm
1952 Nødlanding (Arne Skouen)
1954 Cirkus Fandango (Arne Skouen)
1955 Det brenner i natt (Arne Skouen)
1958 Ni liv (Arne Skouen)
1960 Jakten (Erik Løchen)
1961 Line (Nils Reinhardt-Christensen)
1979 Arven (Anja Breien)

Kortfilm
1954 ”Det gjelder livet” (Titus Vibe Müller)
1954 ”Nytt land under svillene” (Per Opsahl)
1955 ”Høst” (Thor Arnljot Udvang, Carsten E. Munch)
1955 ”Jakten over sporene” (Erik Borge)
1956 ”Karius og Baktus” (Ivo Caprino)
1957 ”Same Jakki” (Per Høst)
1959 ”Fartsfeber” (Finn Carlsby)
2000 ”Døren som ikke smakk” (Jens Lien)
2001 ”Naturlige briller” (Jens Lien)
2006 ”Sniffer” (Bobbie Peers)

UN CERTAIN REGARD

Langfilm
1987 Hud (Vibeke Løkkeberg)
1994 Drømspel (Unni Straume)
2006 Uro (Stefan Falbakken)
2008 O’Horten

Kortfilm
1993: ”Avsporing” (Unni Straume)

SEMAINE DE LA CRITIQUE (Kritikeruken)

Langfilm
1981 Løperjenten (Vibeke Løkkeberg)
1997 Budbringeren (Pål Sletaune)
1997 Insomnia (Erik Skjoldbjærg)
2006 Den brysomme mannen (Jens Lien)
2006 Slipp Jimmy fri (Christopher Nielsen)

Kortfilm
1990: “Sostenuto” (Eduardo Lamora)
1994: “Off Key” (Karethe Linaae)
1998: “Loddrett, vannrett” (Erland Øverby)
2003: “Love is the Law” (Eivind Tolås, Ole Mads Vevle

QUINZIANE DES REALISATEURS (Regissørenes 14 dager)

Langfilm
1971 Voldtekt (Anja Breien)
1975 Streik (Oddvar Bull Tuhus)
1995 Eggs (Bent Hamer)
2003 Salmer fra kjøkkenet (Bent Hamer)
2005 Factotum (Bent Hamer)

 

 

2 kommentarer til Å knekke Cannes-koden

  1. Hei!
    Takk for fin oversiktsartikkel!
    Som veteran på sidelinjen i Cannes, la meg bare føye til én ting: De ansvarlige for utvelgelsen i Cannes har det franske blikket for det man kan kalle «det politiske», eller – om man vil – «det franske intellektuelle ville like å snakke om over en middag». Det er altså ikke bare kunstnerisk uttrykk og stil som teller, men også en tematikk som oppfattes som aktuelle eller relevant fra et franske og kontinentalt perspektiv. For hovedkonkurransen gjelder nok også at filmen bør ha et visst kommersielt tilsnitt, eller antas å ha kommersielle muligheter. Innbegrepet på den typen film jeg forsøker å beskrive, ville kanskje være en produksjon lansert som «Liv Ullman is Eva Jolie».

  2. Det kanskje viktigste argumentet for Norges manglende deltagelse i Cannes hovedkonkurranse er at vi ikke har mange nok regissører med tilstrekelig kontinuitet i sitt filmarbeide. Norge er et filmland hvor de fleste produsenter og konsulenter hele tiden kikker over gjerdet for å se om gresset er grønnere på den andre siden.

    Selv om det de siste årene har blitt satt fokus på dette i diverse paneldebatter og ikke minst seminarer så har ikke situasjonen bedret seg nok. Fremdeles blir alt for mange filmskapere nullstilt idet de skal søke støtte til en ny film etter sin debut.

    De få regissørene som har litt kontinuitet er så ”mainstream” at de aldri vil nå opp i en slik konkurranse som Cannes nåløye faktisk er.

    Det er lenge siden jeg har sett en skikkelig dårlig norsk film, men det er minst like lenge og kanskje enda lenger siden jeg faktisk så en virkelig bra en. Solid håndverk og regissører som er gode til å instruere skuespillere gjør som regel ikke noe mesterverk.

    Lars Von Trier har laget film siden 80 tallet og han har hatt mer eller mindre frie tøyler på de filmene han har skrevet og regissert. Det er faktisk en utopi at noen ville fått penger til å spille inn en film på en teaterscene i Norge. Et slikt prosjekt hadde blitt avskrevet som ”ikke” kommersielt og havnet i makuleringsbunken uten at regissøren en gang hadde fått lov til å ”pitche” det muntlig for en konsulent.

    Hadde Lucas Moodysson fått lov til å lage mer film etter Et Hull i Mitt Hjerte og Container?

    Til syvende og sist er vel svaret at det ikke finnes noen ”Cannes kode” bortsett fra at filmen må være god. Dessverre er det alt for få som legger det store gullegget første gang de lager film. Ikke en gang Ingmar Bergman gjorde det…

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Å knekke Cannes-koden

Norge har ikke hatt en spillefilm med i hovedkonkurransen i Cannes på 30 år. Hvordan kan man få en norsk film med i hovedkonkurransen?







– Det blir hevdet at Cannes-festivalen er mer opptatt av det kunstneriske og personlige, mens det på Berlin-festivalen er det sosiale og politiske som teller. En Cannes-film er ofte personlig og kunstnerisk uttrykksmessig sterk, og har en fengende historie som i seg selv ikke behøver å være viktig, politisk eller sosialt. Men i de siste årene har det vært en tendens at også realistiske filmer, som for eksempel 4 måneder, 3 uker og 2 dager og filmer til Dardenne-brødrene, har deltatt i hovedkonkurransen.

 
Slik karakteriserer Jan Erik Holst, redaktør ved Norsk filminstitutt (NFI), den typiske Cannes-filmen.

 

I femtiårene var flere norske filmer representert i hovedkonkurransen (se oversikt til slutt i saken). Blant annet hadde Arne Skouen med fire filmer. På 1960-tallet avsluttet Jakten og Line ”de gyldne” norske femtiårene i Cannes.

 

– Deretter gikk norsk film i en mer jordnær og sosialrealistisk retning. Filmene i ettertid mangler også sterke, historiske røtter. Norsk film har heller ikke hatt mange sterke, kunstneriske personligheter, mener Holst. 

 

Men i 1979 ble Anja Breiens Arven tatt ut til hovedkonkurransen. Det var første gang siden 1961 at Norge var med i Cannes på denne offisielle måten. Breien tror selv at filmen ble plukket ut fordi den var god og at den var fra et nytt filmland. I tillegg til at den var laget av en kvinne.

 

– Det var det to kvinnelige regissører på festivalen. Gillian Armstrong og jeg. Hun laget My Brilliant Career, sier Breien, og fortsetter: – Ellers ble filmen i Skandinavia karakterisert som en veldig ”fransk” film.

 

Anja Breien i Cannes 1979

Breien husker at Ingmar Bergman trodde filmen ville vinne en av prisene på festivalen. Arven konkurrerte med filmer som Apocalypse nå, Days of Heaven, Woyzeck og Blikktrommen. Det viste seg at Bergman fikk rett. Arven fikk pris fra den økumeniske juryen. Men filmen fikk altså ingen Gullpalme. 

 

Etter 1979 har ingen norsk film deltatt i hovedkonkurransen. Hvorfor?

– Det er flere filmer å ta av enn det var for 30 år siden. Jeg tror ikke norsk film har vært kjedelig, men satsingen på produsentene har ikke vært paret med en tilsvarende satsning på regissørene. Jeg tror at angsten for auteuren kan bli en snubletråd, mener Breien.

 

Hun forteller også at festivalpresidenten Gilles Jacob ville ha hennes film Forfølgelsen i 1981, men hans utvelgelseskomité avslo. Filmen ble tatt ut til Venezia film festival i stedet. 

 

VERDENSPREMIERE AVGJØRENDE          

For å få en film med i hovedkonkurransen i Cannes, må filmen selvsagt være god nok, men den må også passe inn i resten av festivalens programmering.

 

– Er det bedre filmer fra de andre nordiske landene, vil nok ikke alle komme med. Festivalen må følge et internasjonalt regelverk for hvor mange filmer som kan være med fra de ulike områdene av verden, sier Stine Oppegaard, utenlandsansvarlig for spillefilm ved NFI.

 

Hun forteller videre at NFI forsøker å få filmer med i Cannes hvert eneste år. Men det har de knapt hatt mulighet til de siste årene fordi man må kunne tilby festivalen verdenspremiere.

 

– Filmen kan ikke ha vært vist på nasjonale filmfestivaler hvor de har internasjonal konkurranse. Norge har i den store sammenheng en liten filmproduksjon, og filmene må stort sett ha norsk premiere når de er ferdige og klare for det. Det er vel få produsenter og distributører som har nok is i magen og økonomi til å holde på en film i mange måneder, for å komme med i Cannes.

 

NFI informerer filmfestivaler på et tidlig stadium om norske filmer som er i produksjon.

 

– Festivalene bør få mest mulig informasjon så snart man har noe å informere om. Dette kan være alt fra ett år til noen måneder før festivalen begynner. Vi er uansett i jevnlig kontakt med alle verdens festivalsjefer gjennom hele året, i form av nyhetsbrev, pressemeldinger av betydning, nye kataloger, invitasjoner til mottagelser med mer, i tillegg til møter på de markeder og festivalene vi er tilstede på.

 

Oppegaard mener Cannes film festivalen har stor betydning. Men det er svært kostbart å delta i hovedkonkurransen.

 

– Det koster med store annonser, mottagelser, presseagent, deltakelse av regissør, skuespillere, ekstra markedsvisninger, fransk filmkopi med mye mer. Jeg har selv hørt enkelte salgsagenter som sier at det er altfor dyrt å ha film med i hovedkonkurransen, fordi det på sikt koster mer enn det smaker. Men det er stort å ha en film i konkurranse i Cannes, så man takker jo ikke nei til det om invitasjonen kommer.

 

STÅR UTENFOR EUROPA

Dansk film har deltatt med mange spillefilmer i hovedkonkurransen, og i løpet av de siste 30 årene har to danske filmer (Pelle erobreren og Dancer in the Dark) vunnet Gullpalmen. Og Lars von Trier blir karakterisert som en ”Cannes-darling”. Hvorfor klarer danskene det?

 

– Danskene er en del av Europa, det er ikke vi, sier Christian Fredrik Martin, som blant annet har produsert Uro, som ble vist i Un Certain Regard i 2006.

 

Han fortsetter:

– Danskene har også Nordisk film, et av verdens eldste produksjonsselskap, som siden 1906 har blitt steinrike, mens all inntekt fra kinobransjen i sin gullalder her på berget, strømmet tilbake til kommunekassen gjennom det kommunale monopolet. Danskene har også hatt filmskole siden 1966. Norge fikk filmskole så vidt i gang i det forrige århundret. I tillegg har danskene hatt noen ”Carl Theodor Dreyer-ere”, som har blitt godt tatt vare på. Sist, men ikke minst er danskene litt frekkere og sleipere enn nordmenn, og blir på den måten lagt merke til, sier han.   

 

Det er viktig at Norge signerer den europeiske co-produksjonsavtalen, mener Martin.

 

– Det er det viktigste enkeltåstående grepet som kan realisere norsk deltakelse på en sentral europeisk arena. Kulturminister Trond Giske lovte å signere den da Uro var i Cannes. Nå risikerer han å miste ministerstolen uten å få dette til. Han burde skynde seg å signere den under Den norske filmfestivalen i august. Norge er mer i vinden akkurat nå enn mange andre land. Men vi mangler likevel gode nok verktøy for å bli en del av et europeisk produksjonsmiljø, sier Martin.

 

Bilde fra Bent Hamers O´Horten

RYKKER HAMER OPP?

Cannes film festival er kjent for å ikke svikte de filmskaperne de selv oppdaget først. Sånn sett er festivalen lojal ovenfor ”sine” regissører. Bent Hamer har deltatt i Cannes med fire filmer. Eggs, Salmer fra kjøkkenet og Factotum ble tatt ut til Quinzaine des Réalisateurs. O’Horten ble tatt ut til Un Certain Regard, som regnes som gjevere enn Quinzaine des Réalisateurs. Rykker Hamer opp neste gang?

 

– Hamer kan bli tatt ut til hovedkonkurransen. Han er både sitt eget varemerke og har et godt nettverk noen steinkast nærmere Cannes på Europakartet. Men jeg er sikker på at det er flere norske, yngre filmskapere som kan endre statistikken fremover, sier produsenten. 

 

Peter Cowie, den anerkjente forfatteren av flere bøker om nordisk og norsk film, har uttalt følgende: ”One day Bent Hamer could indeed win if he makes the best film of his life.”

 

Anja Breien erklærer seg enig.

 

– Hamer har et eget univers, en egen innfallsvinkel til menneskene sine. Men kanskje han må ta enda et steg, inn bakenfor det bisarre, inn i et større alvor – uten å miste humoren, avslutter Breien, som altså er en av svært få norske regissører som har konkurrert i hovedkonkurransen i Cannes.   

 

 

NORSK FILMPRESENTASJON I CANNES

HOVEDKONKURRANSEN

Langfilm
1952 Nødlanding (Arne Skouen)
1954 Cirkus Fandango (Arne Skouen)
1955 Det brenner i natt (Arne Skouen)
1958 Ni liv (Arne Skouen)
1960 Jakten (Erik Løchen)
1961 Line (Nils Reinhardt-Christensen)
1979 Arven (Anja Breien)

Kortfilm
1954 ”Det gjelder livet” (Titus Vibe Müller)
1954 ”Nytt land under svillene” (Per Opsahl)
1955 ”Høst” (Thor Arnljot Udvang, Carsten E. Munch)
1955 ”Jakten over sporene” (Erik Borge)
1956 ”Karius og Baktus” (Ivo Caprino)
1957 ”Same Jakki” (Per Høst)
1959 ”Fartsfeber” (Finn Carlsby)
2000 ”Døren som ikke smakk” (Jens Lien)
2001 ”Naturlige briller” (Jens Lien)
2006 ”Sniffer” (Bobbie Peers)

UN CERTAIN REGARD

Langfilm
1987 Hud (Vibeke Løkkeberg)
1994 Drømspel (Unni Straume)
2006 Uro (Stefan Falbakken)
2008 O’Horten

Kortfilm
1993: ”Avsporing” (Unni Straume)

SEMAINE DE LA CRITIQUE (Kritikeruken)

Langfilm
1981 Løperjenten (Vibeke Løkkeberg)
1997 Budbringeren (Pål Sletaune)
1997 Insomnia (Erik Skjoldbjærg)
2006 Den brysomme mannen (Jens Lien)
2006 Slipp Jimmy fri (Christopher Nielsen)

Kortfilm
1990: “Sostenuto” (Eduardo Lamora)
1994: “Off Key” (Karethe Linaae)
1998: “Loddrett, vannrett” (Erland Øverby)
2003: “Love is the Law” (Eivind Tolås, Ole Mads Vevle

QUINZIANE DES REALISATEURS (Regissørenes 14 dager)

Langfilm
1971 Voldtekt (Anja Breien)
1975 Streik (Oddvar Bull Tuhus)
1995 Eggs (Bent Hamer)
2003 Salmer fra kjøkkenet (Bent Hamer)
2005 Factotum (Bent Hamer)

 

 

2 Responses to Å knekke Cannes-koden

  1. Hei!
    Takk for fin oversiktsartikkel!
    Som veteran på sidelinjen i Cannes, la meg bare føye til én ting: De ansvarlige for utvelgelsen i Cannes har det franske blikket for det man kan kalle «det politiske», eller – om man vil – «det franske intellektuelle ville like å snakke om over en middag». Det er altså ikke bare kunstnerisk uttrykk og stil som teller, men også en tematikk som oppfattes som aktuelle eller relevant fra et franske og kontinentalt perspektiv. For hovedkonkurransen gjelder nok også at filmen bør ha et visst kommersielt tilsnitt, eller antas å ha kommersielle muligheter. Innbegrepet på den typen film jeg forsøker å beskrive, ville kanskje være en produksjon lansert som «Liv Ullman is Eva Jolie».

  2. Det kanskje viktigste argumentet for Norges manglende deltagelse i Cannes hovedkonkurranse er at vi ikke har mange nok regissører med tilstrekelig kontinuitet i sitt filmarbeide. Norge er et filmland hvor de fleste produsenter og konsulenter hele tiden kikker over gjerdet for å se om gresset er grønnere på den andre siden.

    Selv om det de siste årene har blitt satt fokus på dette i diverse paneldebatter og ikke minst seminarer så har ikke situasjonen bedret seg nok. Fremdeles blir alt for mange filmskapere nullstilt idet de skal søke støtte til en ny film etter sin debut.

    De få regissørene som har litt kontinuitet er så ”mainstream” at de aldri vil nå opp i en slik konkurranse som Cannes nåløye faktisk er.

    Det er lenge siden jeg har sett en skikkelig dårlig norsk film, men det er minst like lenge og kanskje enda lenger siden jeg faktisk så en virkelig bra en. Solid håndverk og regissører som er gode til å instruere skuespillere gjør som regel ikke noe mesterverk.

    Lars Von Trier har laget film siden 80 tallet og han har hatt mer eller mindre frie tøyler på de filmene han har skrevet og regissert. Det er faktisk en utopi at noen ville fått penger til å spille inn en film på en teaterscene i Norge. Et slikt prosjekt hadde blitt avskrevet som ”ikke” kommersielt og havnet i makuleringsbunken uten at regissøren en gang hadde fått lov til å ”pitche” det muntlig for en konsulent.

    Hadde Lucas Moodysson fått lov til å lage mer film etter Et Hull i Mitt Hjerte og Container?

    Til syvende og sist er vel svaret at det ikke finnes noen ”Cannes kode” bortsett fra at filmen må være god. Dessverre er det alt for få som legger det store gullegget første gang de lager film. Ikke en gang Ingmar Bergman gjorde det…

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY