To kvinner ble funnet voldtatt og drept med ett års mellomrom i Trondheim på slutten av 1970-tallet. På dette tidspunktet er Tore Sandberg reporter for Dagsrevyen. Han dekker begge drapene i Trondheim (se hovedfoto). Fritz Moen, døvstum og lam i høyre arm, pågripes og blir senere dømt for begge drapene. Mange år senere er Sandberg privat etterforsker. Han har alltid vært i tvil om Moens skyld og gjenopptar saken på egen hånd.

– Denne historien har alltid interessert meg, forteller Erlend E. Mo.

Han er en profilert dokukumentarfilmskaper som har vunnet internasjonale priser med filmer som Velkommen til Danmark. Men han har knapt arbeidet i Norge før, nesten utelukkende i Danmark i over 10 år. Og det var i Danmark Mo kom på ideen å lage film om det som har blitt beskrevet som etterkrigstidens største justismord i Norge.

– Jeg fikk henvendelse fra et produksjonsselskap som den gang het Easy Film. De kontaktet meg etter at de hadde sett en dansk film jeg hadde laget. De var nysgjerrige og lurte på om jeg kunne komme med noen ideer til dokumentarfilmer som kunne foregå hvor som helst i verden. Jeg kom opp med 10-12 ideer. Samtidig ville jeg prøve å komme litt tilbake til Norge. Derfor foreslo jeg en historie om Sandberg. Easy Film var mest begeistret for dette forslaget.

Etter hvert kontakt han Sandberg, som var interessert fra første stund.

– Jeg begynte å besøke han jevnlig, og vi snakket om mange forskjellige saker han hadde etterforsket. Men det viste seg at det var historien om Fritz Moen som var mest interessant. Arbeidet med filmen ble påbegynt i 2005. Da investerte Easy Film penger i prosjektet, før den øvrige finansieringen var på plass. På dette tidspunktet i filmingen var det jeg som gjorde alt.

Filmingen tok lang tid, forteller Mo.

– For meg som er vant til å lage såkalt "poetisk dokumentar" var det uvant å kaste meg inn på en arena med justismord, harde fakta, etterforskere og maktens menn. Ikke helt meg, tenkte jeg, men jeg gjorde det allikevel. Jeg liker å kreve noe av meg selv – noe som gjør meg nesten kvalm av angst bare å tenke på det.

I mars 2005 døde Fritz Moen. Det førte til at filmen ble litt annerledes enn først tenkt.

– Jeg hadde forestilt meg å filme mye hos Moen parallelt med at jeg filmet Sandberg. Ambisjonen var å ha perioder sammen med ham. Da Moen døde, var jeg veldig i tvil om jeg skulle fortsette å filme. Men saken var så viktig og spesiell, at jeg ikke kunne la den ligge, sier han, og legger vekt på at Moen ble informert om at det skulle bli laget film om ham.

Underveis møtte regissøren mange etiske problemstillinger, blant annet hensynet til ofrenes familier, til Moen og til de som etterforsket og dømte ham.

– Men skal man ta for mange hensyn blir det nesten umulig å lage dokumentarfilm, en smule slem må man være, men helst slem med et stort og varmt hjerte.

Filmskaperen forteller også at det var vanskelig å få flere av personene i rettsvesenet med.

– I to-tre måneder satt jeg og snakket med flere av de som var med å felle Moen, og opparbeidet et solid nettverk. Men mange av de var skeptiske, siden Sandberg – som er omdiskutert – hadde jobbet med saken i en del år. Få turte å stille opp foran kamera. Jeg tror grunnen er at en del av de som var med å felle Moen, følte at det de gjorde var feil. Men det er svært vanskelig å innrømme feil.

Så kom vendepunktet.

– Politibetjenten Kjell Reitan ville stille opp. Jeg mener at denne filmen hadde vært langt svakere dersom den andre siden ikke hadde kommet til orde. Hans innsats førte til at aktor Olaf Jakhelln også sa seg villig til å stille opp. Det er viktig at publikum får innblikk i hvordan rettssystemet vurderte saken.

Fritz Moen og Tore Sandberg

Men regissøren legger ikke skjul på at Sannhetsjegeren er subjektiv. Men han har ønsket å finne en balanse, slik at de som ser filmen opplever at han har empati med alle parter, samtidig som politisk sprengkraft ikke selges ut.

– Jeg har valgt side på et eller annet tidspunk. Likevel har jeg tatt med intervjuer der personer sier at de ikke kan utelukke at Fritz Moen drepte jentene. Motivasjonen min var å fortelle historien om ”den lille mannen” som kjemper mot systemet. Dokumentarfilmens kraft er å tale de svakes sak. Samtidig er jeg opptatt av historier som har politiske undertoner. Det var imidlertid aldri min hensikt å dømme noen eller fremstille personene i rettsvesenet dummere enn de er. Men noen objektiv film er det overhodet ikke.

Regissøren mener i likhet med filmkonsulent Stig Andersen at lanserings og planlegging er alfa og omega, særlig fordi dokumentarfilmen trenger denne hjelpen.

– Disse filmene får intet gratis, sier han, og mener det er mange grunner for å vise dokumentar på kino: – Når dokumentarfilmen er veldig god, er den faktisk suverent mye bedre enn fiksjonsfilmen. De kan være farlige og enormt visuelle, de kan ha suveren dramaturgi og skildre virkelige mennesker.

Og skal vi tro regissøren har ikke Sannhetsjegeren blitt helt som forventet.

– Denne filmen har mange personer i samtale, og den har ikke blitt så visuelt sterk som jeg kanskje hadde håpet. Men så får filmen på denne måte brukt noe jeg alltid setter pris på i andre filmer: Ansiktets historie. Det er noe som alltid følger med og er evig fascinerende, forteller regissøren, som nå jobber med utvikling og produksjon av prosjektet ”kollektiv politisk dokumentarfilm” sammen med et par danske regissører.