Er det Barack Obamas politiske retorikk som harmonerer mest med nye politiske Hollywoodfilmer som Swing Vote? Og er det Being There som best oppsummerer årene med Bush i Det hvite hus? Vi ser på noen av høstens politiske filmer.   

I den nye Hollywood-filmen Swing Vote er den amerikanske valgkampen brakt til sin ytterste konsekvens når én manns stemme kan avgjøre selveste presidentvalget. Vi møter Bud Johnson, en festglad «mann i gaten». Når han alene kan avgjøre Amerikas skjebne, får det selvsagt store konsekvenser for hans eget liv. Og budskapet i filmen er klart: Din stemme betyr noe. Med filmen stiller regissør Joshua Stern og hovedrolleinnehaver Kevin Costner seg på siden av den pessimismen og kynismen som preger samtidig politisk film i USA.

Swing Vote er en politisk feelgoodfilm, beslektet med Frank Capras idealistiske filmer fra 1940- og 50-tallet. Her møter vi et småby-Amerika som sjelden slipper til på film og som kanskje heller ikke lenger eksisterer: Hovedpersonen må i likhet med så mange av Capras hovedpersoner finne tilbake til den amerikanske drømmen, som er korrumpert av hans egen likegyldighet og Washingtons maktkåte politikere. I Capras Mr. Smith goes to Washington reiste James Stewart til den korrupte hovedstaden som nyvalgt senator for å bevise at den lille mannen betyr noe. I Swing Vote er det politikerne som må beile til småby-Amerika, og selv om filmskaperne later som de ikke velger side, kan man fornemme en forhåpningsfull idealisme som minner mer om Obamas retorikk enn McCains.

Mens Swing Vote harmonerer med Barack Obamas «audacity of hope», har de fleste amerikanske politiske filmer de siste årene fulgt blodsporene etter Dick Cheney og hans motto om å forfølge terroristene inn i mørket (som han så famøst uttalte det etter 11.09.01: «We’ve got to work the dark side»). Barske tider krever barske virkemidler, synes Cheney å hevde, og det kan virke som amerikanske filmskapere følger hans eksempel. Etter en treg start har dokumentarfilmens møkkagravere virkelig begynt å spa i den illeluktende politiske materien som Bush-administrasjonen har etterlatt seg (Taxi to the dark side og Standard Operating Procedure. m.fl). 

Mens dokumentaren blomstrer i krigstider, er det lite rom for satire. På det nye nettstedet FilmInFocus har politiske kommentatorer og valgeksperter valgt sine favoritter blant amerikanske filmer om det politiske spillet. Ikke overraskende er det The Candidate, The Contender og Mr. Smith Goes to Washington som dominerer listene. Det er heller ingen bombe at pensjonerte nyhetsankere som Dan Rather trekker frem den nostalgiske Good Night and Good Luck, en film om epoken da samfunnsnytten bak nyhetsjournalistikken var tydeligere.  

Den politiske kommentatoren David Sirota fremhever satiren Wag the Dog, men med en beklagelse over at virkeligheten overgår satiren. Og det er kanskje satirens utfordring i disse tider: Når amerikanske presidenter som Clinton og særlig Bush Jr. har gjort alt det utenkelige filmskaperne bak Wag the Dog fantaserte om og mer til, mister den hysteriske fremstillingen av mediemanipulasjonens effekt fordi den, vel, ikke virker så hysterisk lenger. Det hjelper heller ikke at satiren som virkemiddel står svakt i amerikansk offentlighet. Mange amerikanere tror fortsatt at tv-komiker Stephen Colbert er en reaksjonær republikaner (og ikke en parodi), og lederskapet bak Obama-kampanjen fryktet tydeligvis at mange amerikanere faktisk ville la seg påvirke av New Yorker-karikaturen av kandidaten som muslimsk terrorist.

Kanskje er Being There den beste oppsummeringen av årene med Bush som president, slik bloggeren Jane Hamsher hevder i sin filmliste på FilmInFocus. I likhet med Peter Sellers’ presidentkandidat Chance kan det synes som om Bush som person har noe fraværende ved seg, et tomt uttrykk vi alle kan projisere noe inn i. I motsetning til Sellers’ mer kjente politiske satire, Stanley Kubricks Dr. Strangelove, er Being There en lavmælt affære uten noen direkte rammende satirisk brodd. Slik det forholdt seg for den ikke spesielt talentfulle Bush, handler filmen om å være på rett sted til rett tid overfor en nasjon som er mer enn klar for å projisere sine nevroser inn i din skikkelse. Å være der, det er selve talentet.

Being There ble aldri oppfattet som en satire i USA – og det til tross for en sluttscene der regissør Hal Ashby lar Chance bokstavelig talt gå på vannet. Muligens skyldes det at Chance virker blottet for onde hensikter. Han uttrykker en slags uskyld, eller naivitet, slik Bushs forfjamsede, tomme blikk iblant gjør det. Så får vi se om Oliver Stone makter å gjengi noe av dette i sitt portrett av Bush Jr i den kommende kinofilmen W. Skal vi dømme etter bildene fra filmen, er det grovkorna satire Stone går for denne gangen.

Denne artikkelen er en forkortet versjon av Kjetil Lismoens artikkel i Morgenbladet