Hva er den beste tilnærmingen til hvordan norsk filmmusikk bør lages? Jon Aanensen svarer her på innleggene fra Christopher Nielsen og Thor J. Haga.

Først og fremst takk til Christopher Nielsen for hans svar på mitt innlegg om norsk filmmusikk forrige uke. Alltid gøy å skape litt debatt!

Men respekten min for Nielsen forsvinner ganske raskt. Av en eller annen grunn ser det ut til at han hadde regnet med at min artikkel skulle handle om filmen hans spesielt. Hvor han har den ideen fra vet jeg ikke. Mitt innlegg var et forsøk på å streke opp noen hovedlinjer om norsk filmmusikk, ikke ta for seg en film spesielt. Når Nielsen i tillegg kommer med personkarakteristikker og språkbruk som ikke hører hjemme i en seriøs diskusjon, blir jeg ganske matt og vurderer sterkt om det er verd å fortsette debatten. Hvem var det som nevnte ordet useriøst? Men jeg velger å gjøre det.

Nielsen ser tydeligvis rødt av at jeg nevnte gruppen Secret Garden som en undervurdert gruppe når det kommer til norsk filmmusikk. Jeg har aldri sagt at denne gruppen hadde passet inn i hverken Slipp Jimmy Fri eller andre filmer, men at det kunne passet hvis storyen var den riktige. Jeg legger jo også merke til at Nielsen ikke kommenterer noen av de andre eksemplene mine på undervurderte komponister. Dette, for å bruke et av hans egne uttrykk, sannsynligvis fordi han ikke har «peil» på hvem de er og hva de står for musikalsk. Hvem var det som nevnte ordet kunnskapsløst? Kanskje du lærer mer hvis du får litt flere filmer på samvittigheten.

Ellers har du selvsagt flere gode poenger om din egen film, men innlegget ditt blir som sagt dessverre delvis ødelagt av forannevnte punkter. Jada, du har laget film og det har ikke jeg, men som en som har fulgt norsk og internasjonal filmmusikk i mer enn 15 år tror jeg faktisk jeg har minst like god innsikt i bruken av musikk i film som deg, Christopher. Du ber meg om å analysere hva og hvordan det skal gjøres bedre i Norge. Det har jeg allerede gjort i artikkelen min. Så er det opp til filmskapere som deg å gjøre noe med det.

Da er Thor J. Haga’s innlegg mer nyansert. Der våre meninger går litt hver sin vei er vel i synet på symfonisk filmmusikk, som Haga er så begeistret for, og som jeg mener har stått på stedet hvil i en mannsalder eller mer. John Williams og Danny Elfman får selvsagt sine obligatoriske omtaler i Haga’s artikkel. Men husk, vi snakker ikke Hollywood-glamour her, vi snakker beinhard norsk realisme med et islett av dagdrømming. Nettopp derfor er det min mening at elektronisk-basert musikk, gjerne med visse innslag av akustiske/orkestrale elementer er den klart beste tilnærmingen til hvordan norsk filmmusikk bør lages. Kan du se for deg et fullt symfoniorkester mens Elling tar seg en tur i Oslo en hutrende høstkveld? Det kan ikke jeg.

Ellers spør du om jeg rett og slett ønsker meg mer filmmusikk som passer til min egen musikksmak. Ja, selvsagt! Det gjør vel ærlig talt du også. Men dette skal selvfølgelig ikke gå på bekostning av at musikken passer inn i filmen, noe jeg er ganske overbevist om at «mine» artister gjør. Og «ensporetheten» som du er redd for er det ingen fare for. Bjørn Lynne med prog-rock, Green isac med etnisk musikk, Robert Solheim/Current med ambient electronica og Øystein Sevåg med lyrisk melodiøsitet – det finnes vel knapt musikk lengre fra hverandre. Jeg har en mistanke om at heller ikke du, i likhet med Nielsen, helt vet hva disse artistene står for.

Musikkskribent Jon Aanensen har skrevet om filmmusikk i Film & Kino, Film Score Monthly, E-dition Magazine og Music From The Movies.