Den profilerte regissøren Stephen Frears holdt i januar for første gang en workshop utenfor England – for førsteårsstudentene på regilinjen på Den norske Filmskolen. Her oppsummerer linjeleder Sølve Skagen samarbeidet.

Workshopen gikk over ni dager og var strukturert i tre avdelinger – først prøver med skuespillerne samt dreiebok, dernest innspilling og til slutt redigering. Studentene skulle arbeide med en scene de selv hadde skrevet. At de skulle skrive selv, var et absolutt krav fra Frears – ”It’s got to be personal or else it’s not interesting”.

Frears skriver aldri manus selv, og han ville ikke drømme om å lage en film om seg selv. Så hvorfor insisterer han på at registudentene skal skrive selv? Jeg spør ham. ”You told me they were first year students. They have to start from their own experience. A director has to understand human behaviour. All filmmaking stems from that. And the only human being you have a first hand knowledge of is yourself.”

Stephen Frears har realisert alle regissørers drøm. Han har skapt seg et navn, ikke utad i sladrespalter og kjendisblader, men innad i bransjen på begge sider av Atlanteren. Han begynte som regiassistent for Lindsay Anderson (If) og Karel Reisz (Morgan: A Suitable Case for Treatment). På 70-tallet regisserte han opptil tre TV-dramaer i året for BBC. I dag kan han velge og vrake blant regitilbud. Han veksler mellom ”små” filmer i England og storfilmer i Hollywood. Hans siste er den engelske Dirty Pretty Things, hans forrige var den amerikanske High Fidelity med John Cusack. Han har jobbet med Dustin Hoffman (Hero), Glen Close, Michelle Pfeiffer og John Malkovich (Farlige forbindelser), Angelica Huston og Anette Bening (The Grifters), Gary Oldman (Prick Up Your Ears), Julia Roberts (Mary Reilly) og Daniel Day-Lewis (My Beatiful Laundrette). Han har produsert for Martin Scorsese (The Grifters) og vært Oscar-nominert. I tillegg produserer han jevnlig TV-drama og reklamefilmer. Planleggingen av workshopen på Lillehammer foregikk over mobiltelefon til Mojave-ørkenen i California, der han spilte inn reklamefilm for Volvo i romjula.

”What do you want me to do in Lillehammer? I’m not a teacher, I’m a director,” sier Frears. Vi sitter i kantina på National Film and Television School i Beaconsfield utenfor London. Jeg har fått kontakt med Frears gjennom en av lærerne der (Karin Bamborough, som er knyttet til Den norske Filmskolen som professor 2). Frears underviser på National Film School innimellom, fordi en ideell organisasjon betaler ham et årlig honorar for å gjøre det. Gjennom Karin har jeg fått beskjed om at Frears kan tenke seg å komme til Lillehammer en eller kanskje to dager i januar. Men før han sier ja, har han forlangt å få møte meg ansikt til ansikt. Derfor sitter jeg i kantina på Beaconsfield og håper at reisen ikke er bortkastet. Jeg har hørt at Frears har gjort stor lykke med en original næranalyse av John Fords Stagecoach. Kanskje han kan gjøre det samme i Lillehammer? Det har han ikke lyst til. Hva er det han underviser i på National? ”I just teach what I do on the set.” Strålende, kan han ikke gjøre dét? Jo, men da må studentene regissere en scene og det tar mer enn en dag eller to. Han foreslår å komme over i to omganger, først for å prøve med skuespillerne og sette opp en shotliste for hvordan scenen skal filmes, dernest for å coache selve innspillingen. Han spør om scenene vil bli klippet. Så langt har jeg ikke tenkt, jeg er bare henrykt over at de to dagene har vokst til seks. ”It’s no point to this if they don’t edit it, that’s where the learning happens. I think I’ll have to come over a third time.” Jeg kan bare takke og bukke.

Hva skjer med ferske registudenter som for første gang skal regissere profesjonelle skuespillere og som til overmål skal bli coachet av en internasjonel regikapasitet? De blir selvfølgelig nervøse, de får prestasjonsangst. De forstyrrer skuespillerne, argumenterer og forklarer i stedet for å gi regi. De gjemmer seg bak kamera, begynner å tenke på vinkler og lyssetting og utsnitt i stedet for å konsentrere seg om karakterenes utvikling og scenens psykologi. De mister fokus. Og jeg er minst like nervøs. Det er første gangen Frears sier ja til å holde en workshop utenfor England. Kanskje han synes at vi er en gjeng talentløse amatører?

Frears går rundt og observerer, tenker og stiller spørsmål. Når han blir engasjert glemmer han observatørrollen og går ut på golvet og tar over. Alt han sier og gjør er enkelt og forståelig, nesten selvinnlysende.

Studentene – og kanskje jeg, også – hadde ventet oss en Moses som kom ned fra fjellet med filmens ti bud under armen. Og kanskje var det nettopp det vi fikk. Vanskeligheten med de ti bud er ikke å forstå dem, men å leve etter dem. Her er ti Frears-utsagn sitert fra mine notater:

”Why do you explain it? Actors like to be told.”

”Keep out of the way. Don’t disturb the actors, they’re doing fine.”

”Ask the actor what he wants to do. Let’s see what happens. I’m sure he’ll show you something interesting that you can pick up and build on.”

“Why do you concentrate only on her face? Other parts of her is interesting too, believe it or not.”

“Sure it’s a nice shot but what is it doing? It will make the audience say ‘oh, what nice photography’ and that usually means that the human stuff that goes on isn’t very interesting.”

“Where is the character´s emotional change? You don’t want to miss that.”

“Keep it simple. If you can record what goes on between two people so that the audience can understand it, you’ve already accomplished a lot. When you’re experienced you’ll look for more interesting ways of doing it.”

“If the casting is right and the actors are good, they’ll do the job for you. They’ll even give you the shots. You only have to record it. Different directors will record it in different ways, that’s what individual style is about. The director´s personality is where he puts the emphasis.”

“Make up your mind. If you’re indecisive, the camera will record it. If you’re decisive, the camera will record that.”

“Don’t be so serious. Filmmaking is only playing games. Have fun.”

Etter en 12 timers dag vil Frears ut og drikke øl med studentene. Han er fornøyd. ”They’re a good lot, I like them. They’re interested and they are not afraid of actors. My students in England are scared stiff of actors.” Jeg spør hva som fikk ham til å komme til Lillehammer. ”I was curious. I’ve never been to Norway. It’s a new film school and I have never walked on snow before. It’s been a thrill.” Svaret sier noe vesentlig om hvorfor Stephen Frears har lykkes som filmskaper. Han er genuint og entusiastisk nysgjerrig. Han er interessert i nye erfaringer, i nye mennesker og nye steder. Og det fant han – seks ivrige studenter, en halvmeter nysnø og femten minusgrader.

Så har det kommet noe godt ut av at Film-skolen ble lagt til Lillehammer.

(Foto: Sølve Skagen)

Sølve Skagen vil skrive sin faste spalte i hvert nummer av bladutgaven av Rush Print.