Erlend Loe svarer her på anklagene mot Norsk Filmfond og hevder at det står bedre til med norsk film enn noensinne. Det er fortellingene som betyr noe, ikke den visuelle kvaliteten. Les også John Christian Rosenlunds kritikk av fondet.

John Christian Rosenlunds kritikk av Filmfondet er for pussig og løst fundert til at det føles nyttig å imøtegå den punkt for punkt. Hvis Rosenlunds meninger er representative, står det dårligere til med refleksjonsnivået i bransjen enn jeg trodde (og jeg har hatt bange anelser). Hans innlegg røper med all mulig tydelighet at dette handler mer om følelser og profesjonskamp enn om noe annet. For meg som spillefilmkonsulent ved Norsk Filmfond ser virkeligheten ut som følger:

Norge har de siste årene prestert det kunsstykket det er å lage stadig færre filmer, mens det i våre naboland har vært omvendt. Grunnen til at det er relevant å snakke om antallet, er at sjansen for flere gode filmer statistisk sett øker jo flere man produserer. Dessuten er det et poeng å få flere filmskapere i gang og i omløp, og flere prosjekter i utvikling, slik at man til enhver tid, og uten hensyn, kan velge de beste. Hvis Norge hvert år hadde greid å lage et lite knippe fantastiske filmer, ville det ikke vært noen grunn til å endre på ting, men dette er, slik jeg ser det, ikke tilfelle.

Utover en minimumsramme mener jeg at det ikke er noen, altså ingen, sammenheng mellom pris og kvalitet. Dette vet alle som har tenkt over saken i mer enn to minutter. Det betyr at det ikke er noen grunn til å tro at en film til tyve millioner er bedre enn en til åtte, like lite som det er grunn til å tro at det er bedre å ligge med en kvinne (eller mann) som kjører Ferrari enn en kvinne (eller mann) som sykler.

Historien er begynnelsen og slutten på alt. Når den fungerer, holder alle kjeft. Bildekvaliteten, lydkvaliteten eller den øvrige teknikken interesserer meg med andre ord midt i ryggen så lenge historien fenger. Det beste er naturligvis at det hele fungerer, men hvis jeg blir nødt til å velge, og det hender i stillingen jeg sitter i nå, vil jeg alltid gå for god historie fremfor god teknikk, og etter min mening klarer ikke norsk film mange flere eksempler på at folk går ut og sier: Dette var dritkjedelig, men bildene var fine.

Dogmefilm var et dansk initiativ som nå formelt sett er avsluttet, selv om danske aviser senest sist helg lovpriste Susanne Biers siste film og skrev at Dogmefilmen lever. Dogmeprosjektet var interessant fordi det satte noen begrensninger på produksjonsapparatet og dermed fokus på selve historien. Dette har skjedd før, for eksempel i italiensk neo-realisme eller under den franske bølgen. Og det vil skje igjen. Men jeg er ikke spesielt opptatt av dogmefilm eller dogmefilmregler. Og jeg har ikke bedt noen om å lage dogmefilmer i Norge. Dogmereglene sa mer om det kunstneriske premisset enn om det økonomiske. Flere av de som har uttalt seg så langt i debatten ser ut til å ha et uklart forhold til dette.

Digitale opptaksteknikker har blitt tilgjengelige de siste årene. Det betyr at filmproduksjon med ett har blitt revolusjonert. Det betyr på ingen måte at man skal slutte å filme på film, men det betyr at man i dag har et valg der man før ikke hadde det. Alle filmer trenger heller ikke å koste det samme eller se like ut. Noen vil naturlig nok føle seg truet av dette og det tror jeg er bare er sundt.

Det er produsentene som kommer til Norsk Filmfond med prosjekter. Og det er produsentene som tar stilling til hva et prosjekt skal koste. Norsk Filmfond kontrollerer om produsentene har regnet på en fornuftig måte. Utover det legger filmfondet få føringer. Personlig har jeg ikke bedt noen om å filme på DV, men jeg har avslått en forespørsel om tilleggsbevilgning for å skyte på film i stedet for på DV, som fram til da hele tiden hadde vært planen. Grunnen til det er at jeg ikke tror de ville solgt flere billetter hvis de hadde skiftet format, samt at fondet kan utvikle flere andre manus for differansen.

I det øyeblikket noen kommer med et manus det svinger av, men som koster det hvite i øyet og som krever kostymer og studio og alt man ønsker seg, vil jeg naturligvis gi grønt lys. Jeg forholder meg til kvaliteten på idéen og prosjektet, og er mindre opptatt av hvem som står bak eller hvor mange stabsfunksjoner man ønsker å bruke.

Alt for få snakker om lyst og glød. Og det bekymrer meg. Film er ekstremsport, og teknisk innsikt og erfaring er viktig, men ikke alt. Man må også ville noe. Og hvis noen er villige til å slite seg gjennom en produksjon på lavt budsjett, er det opp til dem. Jeg vil ikke oppfordre til det, men jeg vil heller ikke sette foten ned. Filmskapere som ikke vil noe annet enn å lage film, samme hvilken, går på autopilot og kommer sjelden med noe interessant.

Det er mange produksjoner på gang for tiden. Jeg hadde trodd at dette ville oppleves som positivt og det overrasker meg at det ikke gjør det.

Argumentene som brukes mot filmfondet, kan tyde på at enkelte mener at situasjonen for å lage film i Norge lenge var fantastisk, men at den med filmfondet har blitt dårligere. Denne holdningen stiller jeg meg tvilende, for ikke å si måpende, til. Man trenger ikke å se lenge på hvilke prosjekter som har fått støtte det siste året for å slå fast at variasjonen i genre, teknikker og budsjett er stor. Antakelig større enn på lenge.

Erlend Loe

Les John Christian Rosenlunds kritikk av Filmfondet:

Norsk film i fare!