Koloristene kommer!

Koloristene kommer!

– En god kolorist skal ikke bare passe på hvitbalansen og levere master til alt fra kino til Netflix. Han må også være jordmor for filmen og holde nervøse regissører i hånden, sier Christian Berg-Nielsen, kolorist på dokumentaren ‘Nitrate Flames’. Rushprint har snakket med ham og kollegaen Tom Chr. Lilletvedt, som jobbet på ‘The Act of Killing’.

Ifjor vakte dokumentaren The Act of Killing oppsikt på Kortfilmfestivalen i Grimstad, og i år viste festivalen den ferske Nitrate Flames. Begge filmene nøster opp historiske hendelser og blander arkivmateriale med nye opptak, noe som gjør koloristenes arbeid til en vesentlig del av filmens uttrykk. Vi syntes dette var en gyllen anledning til å ta en prat med to representanter for denne stadig viktigere yrkesgruppen, om hvordan en kolorists hverdag kan arte seg.

– Man får mye i fleisen, sier Tom Chr. Lilletvedt. – Regissørene er veldig spente på om filmen er klar til å leve sitt eget liv og skjønner at det er siste sjanse til å gjøre endringer. Det er klart de er spente og sårbare.

Christian Berg-Nielsen deler samme erfaring.

– Vi er jo helt på slutten av prosessen og jo nærmere du er slutten, jo færre åpne valg har du, og all angsten og usikkerheten i prosjektet ender opp hos oss.

Tom Chr. Lilletvedt og Christian Berg-Nielsen er begge kolorister, en arbeidsbetegnelse som er ganske ny i norsk film, selv om mye av det som ligger i jobben alltid har vært viktig.

Tom Chr. Lilletvedt (t.v) og Christian Berg-Nielsen.
Tom Chr. Lilletvedt (t.v) og Christian Berg-Nielsen.

– Det har alltid vært kolorister i den forstand at det alltid har vært en lab som kunne endre på hvitbalansen, forteller Lilletvedt. Gudfaren har for eksempel en tydelig brunfarge som ikke var der i opptaket. Det var likevel begrensa fram til slutten av 90-tallet da vi begynte å scanne film digitalt og fikk større muligheter. Etterhvert som mer av prosessen blitt digitalisert har det blitt rimeligere, og flere har oppdaget det som et virkemiddel på linje med foto og lyd.

Tom Chr. Lilletvedt er i gang med oppgaven som kolorist på Joshua Oppenheimers The Look of Silence, oppfølgeren til The Act of Killing som Lilletvedt også var kolorist på. Christian Berg-Nielsen har nylig arbeidet på Nitrate Flames og tidligere med blant annet Lillyhammer og Kommandør Treholt og Ninjatroppen. Ingen av dem har mye formell filmutdannelse.

– Man blir kolorist av å jobbe som kolorist, sier Berg-Nielsen. Så det er mange dårlige kolorister der ute. Jeg var heller ikke så flink de første årene og jobbet derfor ekstra hardt. Jeg kom fra foto og hadde jobbet med fargekorrigering, som ligner selv om man ikke har like avanserte verktøy som på film. Det finnes ingen skole for kolorister. Jeg har ett år på European Film College i Danmark der jeg møtte Ludvig Friberg som jeg startet firma med i 2006. Vi gjør også 3D, grafikk, vfx og andre onlinejobber.

– Jeg er utdannet designer, men har vokst opp med Super 8 og Amiga så det lå vel litt i kortene, forteller Lilletvedt. Jeg har jobbet med kunst-, kort- og dokumentarfilmer siden 1998 og med reklame blant annet hos Bug. Det har være mange ulike post-produksjonsjobber innen animasjon, vfx og grafikk. De siste fem årene hos Hinterland har det blitt flere internasjonale filmer.

Er du kolorist eller en vfx-artist som også gjør koloristjobben?

– Jeg gjør fortsatt litt visuelle effekter og på dokumentarer er det ofte sammenblandet. Koloristen jobber litt som en lyddesigner og skal skape helhet i filmen, da går de oppgavene inn i hverandre. Det jeg liker best er å jobbe med den visuelle estetikken og forsterke lagene i fortellingen. Særlig dokumentaristene har mange rare opptak og vil ha en helhetlig film. Da er det min oppgave å lede blikket og foredle det som har skjedd tidligere i prosessen.

Da blir man litt jordmor?

– Det er et fint bilde, selv om jeg har dyp respekt for de ekte jordmødrene. Man må stille opp og gi gode råd, en god kolorist må kunne kommunisere og hjelpe til når det blåser som verst rundt regissør. Hvitbalansen og korreksjoner er bare en liten del av jobben, det viktige er å finne filmens eget uttrykk. Jeg trives best når jeg kan tilføre et ekstra nivå og overraske med noe ingen hadde sett for seg på forhånd.

Del og helhet

Nitrate Flames og The Act of Killing er begge filmer som består av mange ulike typer opptak, både arkivmateriale og nye innspillinger. Berg-Nielsen og Lilletvedt har likevel jobbet med ganske ulike mål. I Nitrate Flames var oppgaven i stor grad å skape et samlet uttrykk.

koloristene_nitralook_for_768

– I scener der det var farger ville regissør Mirko Stopar at vi skulle matche dem mot NRKs opptak fra den norske kinoen som brant på 80-tallet, en hendelse som førte til innsamlingen av nitratfilm. NRKs opptak var skutt på film og hadde en spesiell farge- og lysgjengivelse. På de nye opptakene som skulle se gamle ut valgte jeg først et uttrykk som minnet om Hollywood-studiofilm fra 50-tallet og var finkornet og mykt. Mirko ville ha et uttrykk som var mye kraftigere og så ut som om det var filmet på 30-tallet av en hobbyfotograf. Det er ikke et uttrykk jeg er redd for, men jeg ville ikke gått dit på egenhånd.

Er samarbeidet med regissør og fotograf alltid så tett?

– Som kolorist må jeg først forstå fotografens uttrykk. Mye må falle på plass i begynnelsen av prosessen for at jeg skal forstå hva fotografene ønsker å få ut av bildene sine. Der kommer jeg inn med min fagkunnskap og forteller hva vi kan gjøre, for de er ikke alltid klar over mulighetene. Noen leverer materialet og spør «hva vi kan gjøre med dette?», mens for eksempel Mirko kom og sa «jeg vil gjøre dette!».

koloristene_nitralook_etter_768

Hvordan var det å jobbe opp mot bilder fra en så ikonisk film som Dreyers Jeanne d’Arc?

– Man får jo ærefrykt når man skal matche digitalt materiale opp mot den. Det var skummelt å komme seg dit at man kan rettferdiggjøre å stille bildene ved siden av hverandre, men det var en morsom prosess og veldig inspirerende å jobbe med.

I The Act of Killing møter vi mange forskjellige uttrykk, men i likhet med Nitrate Flames gjøres det ikke et tydelig skille mellom dokumentarisk og dramatisert.

– Vi valgte å gjøre alt vakkert og fargerikt, i kontrast til grusomhetene filmen handler om. Det er mulig å forstå hva som er hva, men alt skal se like vakkert ut. Det speiler også verdenen som hovedpersonene lever i, for de har gått i surr. At de har mage til å å dramatisere noe så forferdelig i for eksempel en musikal-scene sier jo litt, sier Lilletvedt.

Hvordan var det å jobbe med filmen?

– Det var et veldig spennende prosjekt. Filmen hadde vokst fram over sju år, med opptak i både DV og HD, i tillegg til arkivmateriale i alt fra hjemmevideo til proffutstyr. Også var det en veldig spesiell historie, særlig når den fortelles av overgriperne som avslører sin egen tvil. I tillegg dette grepet med å dramatisere som om det skjedde i sjangerfilmene disse bødlene vokste opp med på 60-tallet og var glade i. Gjennom hele filmen er det scener de har skrevet selv og spilt ut i musikaler, western og film noir. Da var jobben min å fjerne forstyrrende elementer som lamper, og gjøre det mørkere og mer dramatisk, slik at publikum blir i fortellingen.

Og nå skal du i gang med oppfølgeren The Look of Silence?

– Ja, jeg reiser til Danmark for å møte fotograf og regissør i neste uke. Da skal vi kaste ball om hvor vi skal og hva jeg kan tilføre. Denne filmen skal ha annen vinkling og stil, og ikke minst en mer normal lengde og flere nyere opptak. Så selv om teamet i stor grad er de samme og filmene skal komplementere hverandre blir nok dette en mer klassisk jobb. Jeg ble godt kjent med regissøren sist og vi tok mange valg vi kan trekke veksler på nå, men hovedfotografen er ny, og det er ikke så mange fotografer med som på The Act of Killing. Kolorister jobber ofte tett på fotografene, selv om jeg har jobbet mest med regissørene.

Bedre sent enn aldri

I et lite firma som Sement og Betong kommer Berg-Nielsen ofte sent inn i prosessene, og får knapt med tid.

– Jeg prøver å jobbe mot spillefilmmarkedet, men det er vanskelig. De store etterarbeidshusene tilbyr pakker med lys og kamera hvor online-biten blir nesten gratis. De som kommer til meg blir nødt til å betale fullpris på utstyret, men vi får likevel filmer med små og mellomstore budsjetter, som kanskje ikke er så interessante for de store husene.

– Dessverre blir vi ofte kontaktet et par uker før det skal være ferdig. Vi må fortsatt utdanne kundene våre, for det beste er jo at vi kommer inn tidlig i prosessen og får tatt kameratester. Vi trenger ikke mye tid, men da blir det mye lettere videre i prosessen.

The Act of Killing
The Act of Killing

Lilletvedt har også vært med på å redde prosjekter.

– Det har vært noen, men jeg skal ikke nevne navn. Produsenter har spurt om jeg kunne fikse ting som ikke funket. Og det er klart at mye kan fikses, men det blir ikke så bra som om opptaket var bra. Jeg kan gjøre ting mye bedre, men ikke perfekt.

– Noen av bildene vi jobbet med i Nitrate Flames var quicktime-filer i frimerkestørrelse som skulle fungere på et filmlerret. Så vi jobbet mye med å få arkivmaterialet til å fungere. Først måtte vi bruke ulike teknikker for å fjerne digitalt støy, så skalerte vi det opp og la på ny støy i høyere kvalitet, forteller Berg-Nielsen.

Selv om han fortsatt må lære opp produsenter til å forstå hva koloristene kan gjøre og når de må inn i prosessen, opplever de også at noen mener jobben kan gjøres hvor som helst.

– Det er jo den samme utviklingen som på klipp. Før trengte man ha dyre klippesuiter. Nå har de fleste produksjonsselskapene råd til sine egne, og noen har satt opp sine egne onlinesuiter. Når man kommer dit for å gjøre fargearbeid så vet man ikke om skjermene er kalibrert og slikt, og selv om utstyret blir billigere må man fortsatt ha tid for å gjøre ordentlige bilder, påpeker Berg-Nielsen.

– Jeg er opptatt av å fortelle at det er et fag og ikke et dataprogram, sier Lilletvedt. Det er fortsatt mange som bare vil ha korreksjonsjobben for å få det godkjent av tv-kanalene. Det kan også være krevende, jeg har måttet mastre til 50 forskjellige europeiske tv-kanaler som alle har sine krav. Samtidig er det nye at vi har utstyr som gjør at vi kan være i utvikling helt til filmen triller inn på kinoen. Jeg har gjort endringer dagen før visning. Nå som vi jobber i realtime og ikke trenger vente på rendringer, er det lettere å kun forholde seg til filmens innhold, istedenfor teknikken. Da kan vi dykke dypere inn i filmens uttrykk, stemninger og fokuspunkt, slik at den også holder publikums oppmerksomhet der den skal være, i filmens hjerte.

Berg-Nielsen har tilbrakt en del tid på maskinist-rom på kinoer, ser på alle masterfiler til Blu-Ray og DVD og har vært på telefonen med Netflix og Apple.

– Det er jo ikke alltid perfekt på kino heller, de kjører lampene for lenge og sølvlerretene til 3D gjør jo at mange vanlige filmer blir for lyse.

Det må være ganske fælt for en kolorist å se på tv hjemme hos folk?

– Ja, det er det, ler Berg-Nielsen, folk stiller dem jo helt feil. I tillegg er det innstillinger på tv-ene som dobler bilder og jevner ut lysforskjeller. Det er jo ikke bra.

Legg igjen en kommentar

Koloristene kommer!

Koloristene kommer!

– En god kolorist skal ikke bare passe på hvitbalansen og levere master til alt fra kino til Netflix. Han må også være jordmor for filmen og holde nervøse regissører i hånden, sier Christian Berg-Nielsen, kolorist på dokumentaren ‘Nitrate Flames’. Rushprint har snakket med ham og kollegaen Tom Chr. Lilletvedt, som jobbet på ‘The Act of Killing’.

Ifjor vakte dokumentaren The Act of Killing oppsikt på Kortfilmfestivalen i Grimstad, og i år viste festivalen den ferske Nitrate Flames. Begge filmene nøster opp historiske hendelser og blander arkivmateriale med nye opptak, noe som gjør koloristenes arbeid til en vesentlig del av filmens uttrykk. Vi syntes dette var en gyllen anledning til å ta en prat med to representanter for denne stadig viktigere yrkesgruppen, om hvordan en kolorists hverdag kan arte seg.

– Man får mye i fleisen, sier Tom Chr. Lilletvedt. – Regissørene er veldig spente på om filmen er klar til å leve sitt eget liv og skjønner at det er siste sjanse til å gjøre endringer. Det er klart de er spente og sårbare.

Christian Berg-Nielsen deler samme erfaring.

– Vi er jo helt på slutten av prosessen og jo nærmere du er slutten, jo færre åpne valg har du, og all angsten og usikkerheten i prosjektet ender opp hos oss.

Tom Chr. Lilletvedt og Christian Berg-Nielsen er begge kolorister, en arbeidsbetegnelse som er ganske ny i norsk film, selv om mye av det som ligger i jobben alltid har vært viktig.

Tom Chr. Lilletvedt (t.v) og Christian Berg-Nielsen.
Tom Chr. Lilletvedt (t.v) og Christian Berg-Nielsen.

– Det har alltid vært kolorister i den forstand at det alltid har vært en lab som kunne endre på hvitbalansen, forteller Lilletvedt. Gudfaren har for eksempel en tydelig brunfarge som ikke var der i opptaket. Det var likevel begrensa fram til slutten av 90-tallet da vi begynte å scanne film digitalt og fikk større muligheter. Etterhvert som mer av prosessen blitt digitalisert har det blitt rimeligere, og flere har oppdaget det som et virkemiddel på linje med foto og lyd.

Tom Chr. Lilletvedt er i gang med oppgaven som kolorist på Joshua Oppenheimers The Look of Silence, oppfølgeren til The Act of Killing som Lilletvedt også var kolorist på. Christian Berg-Nielsen har nylig arbeidet på Nitrate Flames og tidligere med blant annet Lillyhammer og Kommandør Treholt og Ninjatroppen. Ingen av dem har mye formell filmutdannelse.

– Man blir kolorist av å jobbe som kolorist, sier Berg-Nielsen. Så det er mange dårlige kolorister der ute. Jeg var heller ikke så flink de første årene og jobbet derfor ekstra hardt. Jeg kom fra foto og hadde jobbet med fargekorrigering, som ligner selv om man ikke har like avanserte verktøy som på film. Det finnes ingen skole for kolorister. Jeg har ett år på European Film College i Danmark der jeg møtte Ludvig Friberg som jeg startet firma med i 2006. Vi gjør også 3D, grafikk, vfx og andre onlinejobber.

– Jeg er utdannet designer, men har vokst opp med Super 8 og Amiga så det lå vel litt i kortene, forteller Lilletvedt. Jeg har jobbet med kunst-, kort- og dokumentarfilmer siden 1998 og med reklame blant annet hos Bug. Det har være mange ulike post-produksjonsjobber innen animasjon, vfx og grafikk. De siste fem årene hos Hinterland har det blitt flere internasjonale filmer.

Er du kolorist eller en vfx-artist som også gjør koloristjobben?

– Jeg gjør fortsatt litt visuelle effekter og på dokumentarer er det ofte sammenblandet. Koloristen jobber litt som en lyddesigner og skal skape helhet i filmen, da går de oppgavene inn i hverandre. Det jeg liker best er å jobbe med den visuelle estetikken og forsterke lagene i fortellingen. Særlig dokumentaristene har mange rare opptak og vil ha en helhetlig film. Da er det min oppgave å lede blikket og foredle det som har skjedd tidligere i prosessen.

Da blir man litt jordmor?

– Det er et fint bilde, selv om jeg har dyp respekt for de ekte jordmødrene. Man må stille opp og gi gode råd, en god kolorist må kunne kommunisere og hjelpe til når det blåser som verst rundt regissør. Hvitbalansen og korreksjoner er bare en liten del av jobben, det viktige er å finne filmens eget uttrykk. Jeg trives best når jeg kan tilføre et ekstra nivå og overraske med noe ingen hadde sett for seg på forhånd.

Del og helhet

Nitrate Flames og The Act of Killing er begge filmer som består av mange ulike typer opptak, både arkivmateriale og nye innspillinger. Berg-Nielsen og Lilletvedt har likevel jobbet med ganske ulike mål. I Nitrate Flames var oppgaven i stor grad å skape et samlet uttrykk.

koloristene_nitralook_for_768

– I scener der det var farger ville regissør Mirko Stopar at vi skulle matche dem mot NRKs opptak fra den norske kinoen som brant på 80-tallet, en hendelse som førte til innsamlingen av nitratfilm. NRKs opptak var skutt på film og hadde en spesiell farge- og lysgjengivelse. På de nye opptakene som skulle se gamle ut valgte jeg først et uttrykk som minnet om Hollywood-studiofilm fra 50-tallet og var finkornet og mykt. Mirko ville ha et uttrykk som var mye kraftigere og så ut som om det var filmet på 30-tallet av en hobbyfotograf. Det er ikke et uttrykk jeg er redd for, men jeg ville ikke gått dit på egenhånd.

Er samarbeidet med regissør og fotograf alltid så tett?

– Som kolorist må jeg først forstå fotografens uttrykk. Mye må falle på plass i begynnelsen av prosessen for at jeg skal forstå hva fotografene ønsker å få ut av bildene sine. Der kommer jeg inn med min fagkunnskap og forteller hva vi kan gjøre, for de er ikke alltid klar over mulighetene. Noen leverer materialet og spør «hva vi kan gjøre med dette?», mens for eksempel Mirko kom og sa «jeg vil gjøre dette!».

koloristene_nitralook_etter_768

Hvordan var det å jobbe opp mot bilder fra en så ikonisk film som Dreyers Jeanne d’Arc?

– Man får jo ærefrykt når man skal matche digitalt materiale opp mot den. Det var skummelt å komme seg dit at man kan rettferdiggjøre å stille bildene ved siden av hverandre, men det var en morsom prosess og veldig inspirerende å jobbe med.

I The Act of Killing møter vi mange forskjellige uttrykk, men i likhet med Nitrate Flames gjøres det ikke et tydelig skille mellom dokumentarisk og dramatisert.

– Vi valgte å gjøre alt vakkert og fargerikt, i kontrast til grusomhetene filmen handler om. Det er mulig å forstå hva som er hva, men alt skal se like vakkert ut. Det speiler også verdenen som hovedpersonene lever i, for de har gått i surr. At de har mage til å å dramatisere noe så forferdelig i for eksempel en musikal-scene sier jo litt, sier Lilletvedt.

Hvordan var det å jobbe med filmen?

– Det var et veldig spennende prosjekt. Filmen hadde vokst fram over sju år, med opptak i både DV og HD, i tillegg til arkivmateriale i alt fra hjemmevideo til proffutstyr. Også var det en veldig spesiell historie, særlig når den fortelles av overgriperne som avslører sin egen tvil. I tillegg dette grepet med å dramatisere som om det skjedde i sjangerfilmene disse bødlene vokste opp med på 60-tallet og var glade i. Gjennom hele filmen er det scener de har skrevet selv og spilt ut i musikaler, western og film noir. Da var jobben min å fjerne forstyrrende elementer som lamper, og gjøre det mørkere og mer dramatisk, slik at publikum blir i fortellingen.

Og nå skal du i gang med oppfølgeren The Look of Silence?

– Ja, jeg reiser til Danmark for å møte fotograf og regissør i neste uke. Da skal vi kaste ball om hvor vi skal og hva jeg kan tilføre. Denne filmen skal ha annen vinkling og stil, og ikke minst en mer normal lengde og flere nyere opptak. Så selv om teamet i stor grad er de samme og filmene skal komplementere hverandre blir nok dette en mer klassisk jobb. Jeg ble godt kjent med regissøren sist og vi tok mange valg vi kan trekke veksler på nå, men hovedfotografen er ny, og det er ikke så mange fotografer med som på The Act of Killing. Kolorister jobber ofte tett på fotografene, selv om jeg har jobbet mest med regissørene.

Bedre sent enn aldri

I et lite firma som Sement og Betong kommer Berg-Nielsen ofte sent inn i prosessene, og får knapt med tid.

– Jeg prøver å jobbe mot spillefilmmarkedet, men det er vanskelig. De store etterarbeidshusene tilbyr pakker med lys og kamera hvor online-biten blir nesten gratis. De som kommer til meg blir nødt til å betale fullpris på utstyret, men vi får likevel filmer med små og mellomstore budsjetter, som kanskje ikke er så interessante for de store husene.

– Dessverre blir vi ofte kontaktet et par uker før det skal være ferdig. Vi må fortsatt utdanne kundene våre, for det beste er jo at vi kommer inn tidlig i prosessen og får tatt kameratester. Vi trenger ikke mye tid, men da blir det mye lettere videre i prosessen.

The Act of Killing
The Act of Killing

Lilletvedt har også vært med på å redde prosjekter.

– Det har vært noen, men jeg skal ikke nevne navn. Produsenter har spurt om jeg kunne fikse ting som ikke funket. Og det er klart at mye kan fikses, men det blir ikke så bra som om opptaket var bra. Jeg kan gjøre ting mye bedre, men ikke perfekt.

– Noen av bildene vi jobbet med i Nitrate Flames var quicktime-filer i frimerkestørrelse som skulle fungere på et filmlerret. Så vi jobbet mye med å få arkivmaterialet til å fungere. Først måtte vi bruke ulike teknikker for å fjerne digitalt støy, så skalerte vi det opp og la på ny støy i høyere kvalitet, forteller Berg-Nielsen.

Selv om han fortsatt må lære opp produsenter til å forstå hva koloristene kan gjøre og når de må inn i prosessen, opplever de også at noen mener jobben kan gjøres hvor som helst.

– Det er jo den samme utviklingen som på klipp. Før trengte man ha dyre klippesuiter. Nå har de fleste produksjonsselskapene råd til sine egne, og noen har satt opp sine egne onlinesuiter. Når man kommer dit for å gjøre fargearbeid så vet man ikke om skjermene er kalibrert og slikt, og selv om utstyret blir billigere må man fortsatt ha tid for å gjøre ordentlige bilder, påpeker Berg-Nielsen.

– Jeg er opptatt av å fortelle at det er et fag og ikke et dataprogram, sier Lilletvedt. Det er fortsatt mange som bare vil ha korreksjonsjobben for å få det godkjent av tv-kanalene. Det kan også være krevende, jeg har måttet mastre til 50 forskjellige europeiske tv-kanaler som alle har sine krav. Samtidig er det nye at vi har utstyr som gjør at vi kan være i utvikling helt til filmen triller inn på kinoen. Jeg har gjort endringer dagen før visning. Nå som vi jobber i realtime og ikke trenger vente på rendringer, er det lettere å kun forholde seg til filmens innhold, istedenfor teknikken. Da kan vi dykke dypere inn i filmens uttrykk, stemninger og fokuspunkt, slik at den også holder publikums oppmerksomhet der den skal være, i filmens hjerte.

Berg-Nielsen har tilbrakt en del tid på maskinist-rom på kinoer, ser på alle masterfiler til Blu-Ray og DVD og har vært på telefonen med Netflix og Apple.

– Det er jo ikke alltid perfekt på kino heller, de kjører lampene for lenge og sølvlerretene til 3D gjør jo at mange vanlige filmer blir for lyse.

Det må være ganske fælt for en kolorist å se på tv hjemme hos folk?

– Ja, det er det, ler Berg-Nielsen, folk stiller dem jo helt feil. I tillegg er det innstillinger på tv-ene som dobler bilder og jevner ut lysforskjeller. Det er jo ikke bra.

Legg igjen en kommentar

MENY