– Det er vanskelig å komme med en programerklæring for Film & Kino nå. Men det er tydelig at det blir store utfordringer.

Sånn er det den påtroppende Film & Kino-direktøren snakker. Alle ordene virker grundig vektet, men likevel er det lett å få inntrykk av at han vet meget bestemt hva han vil og hvordan han skal få det til. Det vanskelig å se for seg at han kan miste besinnelsen, men han må ha jo gjort det. Kanskje hevet han stemmen i 1998 da han som filmsjef i Oslo Kino ble kalt inn på teppet til kinodirektør Ingeborg Moræus Hanssen etter å ha satt opp Kissed (Lynne Stopkewich, 1996), en film om blant annet nekrofili. Muligens var det med strengt tonefall han i 2009, som co-produsent for den andre runden med Varg Veum-filmer, ringte opp Steinar Olsen i Stormberg for å fortelle ham at Twitter ikke var et egnet sted å rådføre seg om SFs forespørsel om produktplassering. Man må i alle fall anta at det smalt noen gloser når Pettersons samboer havnet på sykehus like før dette intervjuet etter et ublidt møte med en syklist, men den uheldige episoden fører like fullt til at vi en kort stund blir sittende å snakke om Oslos uforløste potensiale som sykkelby. Det er likevel kinobyen Oslo Petterson er mest opptatt av.

– Det burde være konkurranse i Oslo, det har jeg alltid ment. Det er uheldig for publikum at et monopol legger premissene. Jeg skal være forsiktig med det jeg sier, men det er vanskelig å se at privatiseringen så langt har kommet publikum til gode.

– Jeg vet jo at Arthaus har planer om egen kino og jeg tror at en by som Oslo er tjent med et rendyrket alternativ. Samtidig er det snakk om ny kino på Økern og at det er nye interessenter inne i planen om kino under Akershus Festning. Så det er mye som tyder på at det kan komme konkurranse i Oslo. 

Nye Film & Kino

Når Petterson går på som direktør for Film & Kino er det en organisasjon i stor omveltning han skal lede. Fra å være en organisasjon av og for de kommunale kinoene, skal Film & Kino bli en ren bransjeorganisasjon, og det med et langt mindre budsjett enn tidligere år. Festen fra dvd-boomen er over, der Film & Kino fikk store inntekter fra videogramavgiften, og når krybben er tom bites gjerne hestene.

– Det er dramatisk og det finnes tre løsninger: Den ene er å få avgiftsbelagt klikkefilm. Den andre er at Kulturdepartementet tar ansvar og gir en fast bevilgning hvert år. Den tredje er at man må nedskalere oppgavene og virksomheten etter inntektene. Dette siste vil få dramatiske følger, noe styret har signalisert før jeg kom på banen. Kuttene i støtten til Cinematekene og filmfestivalene er sannsynligvis gjort med en hilsen til departementet om at dette må dere ta. Jeg tror nok det beste er å få en avgift og jeg tror også utenlandske selskaper er innstilt på det om man finner en rettferdig modell.

– Jeg ser helt klart at det er en del viktige formidlingsoppgaver som Film & Kino står for i dag som må ivaretas. Det har vært diskutert om noe kan overføres til Norsk filminstitutt, men jeg tror det er viktig og riktig at det er delt opp slik det er nå og at ikke instituttet eser i størrelse.

Du kommer også inn i et Film & Kino som skal bli en ganske annerledes organisasjon?

– Det blir det etter hvert. Jeg skal være med på den prosessen med å utvikle det til en bransjeorganisasjon og kommer ikke til dekket bord. Først i samarbeid med politikerne som sitter i styret i dag og etterhvert med bransjefolk.

Det har jo vært et veldig åpent samarbeidsklima i den norske kinobransjen, hvordan blir det nå med flere private kinoer?

– Jeg ønsker meg konkurranse, men samtidig kan man ikke ødelegge de fellesløsningene man har. Det er ting som kan bli ødelagt om man velger å gå hver sin vei. De private kinoene blir en helt annen stemme innad i styret enn de kommunepolitikerne vi har hatt tidligere. Det kan ha sine fordeler.

Og så skal videobransjen med i styret?

– Jeg har jo også hatt videohatten på i mange år i SF, som driver med begge deler. Så jeg er litt forundret over hvordan videobransjen har vært melkeku for kinobransjen i mange år uten å få en tilsvarende posisjon. I den nye bransjeorganisasjonen skal kinobransjen ha fem styremedlemmer og video ha to. Det virker fortsatt litt urimelig med tanke på hvor inntektene kommer fra. Selv om det er gått dramatisk ned for videobransjen, er det nå nesten likt nå og videobransjen har jo tidligere bidratt med mange ganger mer. 

Hatter og dører

Guttorm Petterson har vekslet mellom kinodrift og distribusjon siden 1980, da han hadde et vikariat hos CiC der han så gjennom filmer på leting etter tekniske feil og ødelagte perforeringer. På veien har det blitt jobber hos Kommunenes Filmcentral og Oslo Kinematografer før han i 1999 havnet hos SF Norge. Etter det har det også blitt flere hatter, blant annet som leder for Byråforeningen. Nå håper han at filmleieforhandlingene mellom Byråforeningen og Film & Kino er over før han begynner i den nye jobben, det får være måte på å møte seg selv i døren. Petterson legger likevel ikke skjul på at han på ingen måte har snudd i den langvarige konflikten mellom de norske byråene og Film & Kino om finansieringen av kinodigitaliseringen. I den sammenheng opptrådte han som en talsmann for de uavhengige distributørene og ikke som leder av byråforeningen.

– Vi har prøvd å løse dette slik at vi kunne prøve å få en mer differensiert modell og kan leie ut smalere filmer til de små kinoene uten at vi risikerer tap. Vi har brukt et par år på å evaluere og vi er fortsatt ikke kommet helt i mål.

– Jeg har nok hatt en mistanke om at Film & Kino har trenert dette til en viss grad, fordi de er engstelige for hva andre modeller vil føre til av inntekter. Man har stipulert seks til åtte års nedbetalingstid og de siste prognosene har i underkant av sju år. Det er bra, men det er bare det at de uavhengige har da bidratt forholdsvis mye mer enn studioene.

– Nå har vi til syvende og sist kommet fram til en modell som alle kan leve med. Hvorfor Film & Kino ikke har meldt ordentlig tilbake på det, skjønner jeg ikke. Jeg vet ikke om det er riktig tidspunkt av meg å purre på dette nå, men det burde bare vært gjennomført. 

Balanse

Det er kanskje ikke overraskende at balanse er at av de hyppigste ordene i Guttorm Pettersons vokabular. Også når han blir spurt om hvilke egenskaper som har gitt ham så mange gode resultater i så mange film- og kinobedrifter.

– Jeg har hatt en blanding av interesse for film som kunst og kultur og har sett de kommersielle aspektene og klart å balansere disse. Jeg har forhåpentligvis vært grei å samarbeide med. Jeg har jo jobbet meg gradvis opp og levert resultater, men ikke alene. Alt dette, filmproduksjon, distribusjon og kinodrift, er avhengig av veldig mange personer. Som leder har jeg vært en blanding av lyttende og krevende, jeg har prøvd å inspirere og motivere folk til å levere det beste. Forhåpentligvis.

Interessen for kunst og kultur kom først. Når Petterson gikk ut fra Blindern var det med en Cand.mag. i kunsthistorie, filosofi og nordisk. En stund hadde han også planer om å lage film selv.

– Jeg har laget tre kortfilmer. En svart/hvitt mer kunstnerisk og teknisk utfordrende, og to mer komiske. De er blitt vist som forfilm til ganske attraktive kinofilmer, så det er mange som har sett dem. Den ene, Skademeldingen fra 1993, har blitt vist på filmfestivaler rundt om i verden og særlig i Tyskland. En festival i Hamburg brukte den på en ti-års jublileums-dvd, så den ligger i tysk versjon på Youtube.

Se ‘Skademeldingen’:

– På et tidspunkt tenkte jeg at det kunne vært morsomt å prøve seg på litt større regioppdrag. I den senere tid har jeg også blitt tilbudt å gjøre noen tv-episoder av forskjellige ting, uten at tiden har strukket til. Men jeg har noen historier som fortsatt ligger i skuffen og kunne blitt realisert.

Framtid

Det er likevel andres filmer som skal oppta Pettersons framover.

– Det blir utfordrende, men spennende å balansere mellom de forskjellige aktørene og ta vare på filmen oppi det hele. Det blir nok en mer industriell tankegang i kinodriften. Men man må ikke tape det filmkulturelle aspektet. Det vil være uheldig om de store kommersielle kreftene får dominere for mye. Vi ser en voksende generasjon som er opptatt av kvalitetsfilm og som har råd til å bruke kino og ønsker å bruke den. Det sosiale aspektet ved kino er jo fantastisk og slitesterkt. Vi ser jo flere som legger opp til å ha serveringsmuligheter i tilknytting til kino, og service og komfort må forbedres ytterligere.

– Norske kinoer har begynt å investere i for eksempel Dolby Atmos, og det vil være behov for oppgradering også etter nedbetalingsperioden for digitaliseringen. Det blir spennende å se hvordan bransjeorganisasjonen kommer til å fungere. I Norge, i motsetning til veldig mange andre land, har vi vært veldig samkjørt og tatt vare på hverandre. Det håper jeg vi kan fortsette med, selv om krybben er tom.