Jeg har ved flere anledninger jamret meg over filmkritikkens standard og status nå til dags – særlig her til lands, og spesielt i dagspressen – og har i den forbindelse forsøkt å anskueliggjøre mulighetene som kan tenkes å åpne seg ved å ta i bruk digital teknologi. Men det er begrenset hvor langt man kommer ved å reflektere abstrakt og teoretisk, så jeg bestemte meg for at det var på tide å omsette noen av tankene i praksis. Resultatet kan ses under, i form av et 36 minutter langt såkalt videoessay som utforsker stilistiske konvensjoner og virkemidler i den kritikerroste tv-serien The Wire.

Den nettbaserte filmkritikken har, slik jeg ser det, to fortrinn det er verdt å trekke fram. For det første har den for omsider gitt filmkritikere reell anledning til å sitere. Tidligere var dette ene og alene litteraturkritikkens privilegium, der kritikere jo alltid har vært i stand til å forelegge leserne fragmenter av dikt og romaner som kan tjene som felles referanseramme for beskrivelser, observasjoner og vurderinger. Med digital teknologi kan endelig filmkritikere også gjengi verkspassasjer for å eksemplifisere og illustrere. Det gjør det ikke minst mulig å legge filmspråket under lupen, slik jeg har forsøkt å gjøre i mitt videoessay.

Det har alltid vært noe av en utfordring for den papirbaserte kritikken å si noe fornuftig og forståelig om bruken av estetiske virkemidler i audiovisuelle tekster. Analysen blir fort omstendelig og tørr, siden det gjerne er behov for å beskrive hvilken scene det er snakk om, hvordan den ser ut, og så videre.

Og selv da har den tradisjonelle filmkritikken en tendens til å stille temmelig høye krav til leserens visuelle hukommelse. Derfor mener jeg det er grunn til å tro at anledningen til å integrere levende bilder og lyd i filmkritikken kan gjøre den mer presis, nyansert og umiddelbart etterprøvbar. Da skulle det for eksempel la seg gjøre å erstatte de intetsigende standardfrasene vi så altfor ofte kommer over – ”stram regi”, ”en fryd for øyet” og så videre – med mer substansielt innhold.

Men vel så oppløftende er det at siteringsmulighetene kan gjøre kritikken mer levende og engasjerende – og dermed mer tilgjengelig. Her er vi framme ved det andre fortrinnet til den digitale filmkritikken, for i mine øyne burde alt ligge til rette for at videoessayet skulle kunne bygge bro mellom den journalistiske og den akademiske filmkritikken.

Avstanden mellom disse feltene har historisk sett vært altfor stor (selv om det skal sies at både Rushprint og Montages i senere tid har gjort en fortjenstfull innsats for å minske gapet). I en polemikk i Norsk Medietidsskrift fra 2010 skrev jeg at man ”ikke trenger å besitte ualminnelig fintfølende antielitistiske antenner for å finne mye av den mest teoritunge akademiske filmkritikken ekskluderende, bevisst obskur eller pretensiøs”. Aviskritikken gir på sin side inntrykk av å ha blitt forfattet ”i dyp frykt for å ta i bruk et ord som ikke alle lesere kjenner, eller for å komme i skade for å nevne en film eller filmskaper som ikke alle og enhver har hørt om. Det er som den verste forbrytelse en anmelder kan begå, er å forvolde en leser å finne fram ordboken eller gjøre et søk på IMDb. Slik gjør kritikerne seg selv skyldige i den forseelse de ellers er så raske til å påpeke i filmene de bedømmer: å appellere til minste felles multiplum”.

Når de nærmer seg hverandres territorium, derimot, nøytraliseres gjerne disse svakhetene: Den journalistiske kritikken blir mer ambisiøs, og gir leserne mer å strekke seg etter, mens den akademiske kritikken blir mer inkluderende og formidlingsvennlig.

Jeg vil imidlertid understreke at jeg ikke betrakter dette arbeidet som ren formidlingsvirksomhet eller popularisering av forskning, men som et selvstendig og fullverdig forskningsbidrag. Likevel hadde jeg altså en klar ambisjon om å nå et noe mer tallrikt og bredere sammensatt publikum enn jeg pleier å gjøre når jeg publiserer i vitenskapelige tidsskrifter.

Tanken var hele tiden å legge essayet ut på et forum på Vimeo som heter Audiovisualcy og på nettstedet Film Studies For Free. Begge administreres av Catherine Grant, en akademiker og videoessay-entusiast som har gjort, og gjør, en heroisk innsats for å lage, reflektere over og spre digital filmkritikk. Jeg var ganske sikker på at jeg, ved å gjøre essayet tilgjengelig på disse sidene, ville nå en del akademikere, noen filmskapere og en viss skare av generelt filminteresserte. Etter fire dager hadde videoessayet fått et par tusen sidevisninger, og jeg var strålende fornøyd.

Den femte dagen ble videoen omtalt på Slate.com  og besøkstallene eksploderte. Siden den gang har blant andre The Washington Post og The A.V. Club linket til videoen. Jeg har dessuten blitt intervjuet av nettutgaven til et større (men for meg inntil nylig ukjent) amerikansk tidsskrift, og jeg har blitt invitert til å snakke på en stor konferanse. Og ikke minst jeg har mottatt forbløffende mange, og utelukkende hyggelige, e-poster fra folk over hele verden som sier de har satt pris på videoessayet.

Per i dag har videoen fått rundt 176 000 sidevisninger og 21 000 avspillinger, og besøket ser ut til å øke dag for dag.Dette høres kanskje ikke ut som eksepsjonelle tall for utenforstående, som regelmessig kan lese om YouTube-videoer som oppnår millioner av treff. Men legg merke til at dette videoessayet ikke henvender seg til hvem som helst, men først og fremt til mennesker som har sett The Wire. Og så er det tross alt et lengre akademisk arbeid det er snakk om! Husk at de fleste vitenskapelige artikler blir lest av en særdeles eng krets, og at akademiske bøker innenfor humaniora som regel selger forsvinnende lite.

I en artikkel fra 2009 framgår det at titlene som utkommer selv på de største og mest prestisjetunge internasjonale forlagene kun pleier å selge et sted mellom 275 og 600 eksemplarer på verdensbasis (og mange av disse går til biblioteker). Dessverre er det altfor ofte slik at vi akademikere ikke skriver for å nå ut til faktiske lesere, men heller for å sanke publikasjonspoeng. Men i  lengden er det frustrerende å operere i et slikt vakuum, der forskningen ikke kaster av seg stort mer enn en ny linje på CV’en. Mot denne bakgrunnen  har responsen på videoessayet vært svimlende, og langt overgått mine mest hemningsløse forhåpninger!

Jeg ønsker likevel ikke å framstå som nyfrelst. Det er lett å la seg rive med av fagre framtidsvisjoner om hvordan videoessayet kan revitalisere filmkulturen og revolusjonere den akademiske hverdagen. Burde ikke vi forskere for eksempel publisere ”audiovisuelt”  snarere enn skriftlig nå i våre dager? Og i stedet for å skrive en oppgave, burde ikke studenter ha anledning til å lage et videoessay?

Jo da, og ting vil nok forandre seg, men jeg har ingen illusjoner om at det kommer til å skje raskt og smidig. Utviklingen kommer trolig til å gå særdeles gradvis, og det er ikke til å stikke under en stol at det finnes betydelige praktiske utfordringer. Man kan for eksempel knapt forvente at travle professorer plutselig skal ta fatt på Final Cut Pro X med liv og lyst.

Selv om jeg på mange måter fant arbeidet med videoessayet lærerikt og givende, så var det samtidig i perioder både besværlig og frustrerende. Det er et tidkrevende format å jobbe med, og jeg måtte lære alt på egen hånd og fra bunnen av. Å gjøre seg fortrolig med et halvproft redigeringsprogram er høyst overkommelig, men en temmelig tung engangsinvestering for en tekno-sinke som meg. Det ble mange seige timer foran laptop’en i selskap med instruksjonsvideoer på YouTube. Det hendte stadig vekk at jeg måtte gjøre ting på nytt – og så på nytt igjen – fordi lyd, bilde eller tekst av uutgrunnelige årsaker ikke oppførte seg som forventet, hvilket unektelig ga næring til fornemmelsen av å bli hånet av teknologiens lunefulle, skadefro innfall.

Men når responsen har vært så overveldende og overstrømmende som den har vært, føles det ikke bare som om det var verdt det – det gir sågar mersmak!

Om Erlend Lavik:

Erlend Lavik er postdoktor på et prosjekt om forfatterskap og opphavsrett ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen. Han har skrevet doktorgrad om amerikansk filmhistorie, og arbeider for tiden på et bokprosjekt om den amerikanske TV-serienThe Wire. Lavik skriver fast for Rushprint.no.
 

Les tidligere innlegg av Erlend Lavik:

Høydepunkter fra BIFF

Er tv virkelig bedre enn film?

Hva skal vi med filmkritikk?

Ødelegger reklameavbrudd opplevelsen?