Sammen med Øyvor Dalan Vik og Trude Refsahl satt jeg i år i juryen som skulle kåre beste norske kortdokumentar og beste norske dokumentar. I førstnevnte kategori var fem filmer nominert, og prisen gikk til Havets sølv av Are Pilskog, om de gigantiske sildestimene ved norskekysten. I vår felles begrunnelse skrev vi at vinnerfilmen “tar for seg en av vår tids store bekymringer med en god porsjon optimisme. Den benytter et tradisjonelt formidlingsformat og sper på med poetiske virkemidler og storslagne bilder av en mektig, men sårbar natur. Regissøren klarer å kombinere det veldig store med det veldig lille, individet med universet. Han gjør et komplisert tema både forståelig og fascinerende, og knytter oss følelsesmessig til et fenomen vi vanligvis befinner oss fjernt fra”.

I kategorien for beste dokumentar vant Margreth Olin for De andre, som handler om enslige ansylsøkende barn med midlertidig oppholdstillatelse i Norge. I begrunnelsen skrev vi at:” Vinnerfilmen er en modig, aktuell og politisk film. Den er preget av personlig engasjement og et ønske om å sette dagsorden. Filmen danner et viktig korrektiv i det offentlige ordskiftet om asylpolitikk ved å låne stemme til en marginalisert gruppe mennesker, og bringe deres brutale virkelighet fram i lyset. Ved siden av å ha en viktig journalistisk funksjon, er årets prisvinner også filmatisk forseggjort”. I denne kategorien valgte vi også å løfte fram en annen film for hederlig omtale, nemlig Rekonstruksjon av en familie av Charlotte Røhder Tvedt, som vi beskrev som “en nyskapende og poetisk dokumentar, som utnytter filmmediets egenskaper til å utforske og reflektere over allmennmenneskelig erfaring og erkjennelse gjennom én families historie(r)”.

Kvaliteten på de nominerte bidragene var jevnt over høy. Blant kortdokumentarene – og herfra og ut uttaler jeg meg personlig, og ikke på vegne av juryen – var Else, et portrett av komiker Else Kåss Furuseth regissert av Katja Nørrgaard Høgset, en stilsikker mikstur av underfundig humor og alvor. Den opplagte innvendingen mot filmen er ganske enkelt at den er for kort. Den er underholdende og engasjerende så lenge den varer, men tar brått slutt før den egentlig er i mål. Det føltes litt som å se et utdrag fra en lengre dokumentar. Filmen fungerer med andre ord utmerket fra det ene øyblikket til det neste, men den er dramaturgisk uforløst.

I Hanne Jones og Eli Leas Rett fra hjertet får eldre med utvklingshemming presentere små historier fra livene sine. Visuelt sett er filmen spartansk, idet fortellingene kun er ledsaget av stillbilder og enkel grafikk. Det gjør filmen nokså statisk, men samtidig retter det hele publikums oppmerksomhet mot de eldres ofte gripende livsminner. Rett fra hjertet er forfriskende direkte, og hemningsløst uforstilt og upretensiøs. Som de sier i England: “It does exactly what it says on the tin”.

Blant de øvrige dokumentarene over 30 minutter var det flere høyst anbefalelsesverdige filmer. Aksel Storsteins Bortført følger en fars kamp for å hente hjem sønnen fra Spania etter at moren har nektet å sende han hjem fra ferie. Barnebortføring er et voksende problem, og reiser en rekke ekstremt problematiske spørsmål. Bortført tar riktignok tydelig parti med faren i foreldretvisten, men nettopp fordi skyldspørsmålet virker så avklart i denne konkrete saken, er det tvilsomt om filmen virkelig kaster lys over de vanskelige etiske og politisk prinsipielle sidene ved barnebortføring. Filmskaperne dokumenterer et enkeltstående tilfelle uten å gjøre noe eksplisitt forsøk på å relatere begivenhetene til overgripende problemstillinger. Det er naturligvis et legitimt valg, men i dette tilfellet betyr det også at Bortført er mer virkningsfull som spenningsfilm fra virkeligheten enn som bidrag til den offentlige samtalen om barnebortføring. På de premissene er den imidlertid slagkraftig: Bortført er kompakt, effektivt fortalt og tidvis intenst nervepirrende.

Eivind Tolås’ The Art of Yodeling må være festivalens vanskeligste film å mislike (nesten like vanskelig er det å omtale den uten å gripe til klisjéen “humørspreder”). Dokumentaren om de uvanlige musikantene Heine Kleine og Polkabjørn er noe uryddig og retningsløs, men så avvæpnende og underholdende at man slett ikke legger merke til det underveis. Film-Norge har vel ikke i utgangspunktet akkurat noe skrikende behov for en ny fortelling om sjarmerende eksentrikere, men duoens selvbevissthet og konstante undring på om prosjektet de selv har satt i gang er ektefølt eller kødd gjør det hele originalt og fascinerende. Handlingen minner mest av alt om ideen til en high concept-komedie fra Hollywood – en filosofistuderende jodlefantast med sceneskrekk og hans trekkspill-spillende makker drømmer om å møte den mytiske Kongen av jodling, den åttiårige tyskeren Fritzl Lang – men sluttresultatet blir noe helt annet. Akkurat hva det er, vet jeg ikke. Det minner om manuset til en Will Ferrell-komedie, regissert av Wes Anderson.

Mer seriøs er Pål Sommer-Erichsons Nasjonens skygge, et portrett av en av de sentrale figurene i norsk politikk og samfunnsliv i etterkrigstiden, Jens Christian Hauge. Det ligger åpenbart grundig research bak filmen, og den er fint illustrert med fotografier og klipp fra nyhetsinnslag. Nasjonens skygge bærer imidlertid preg av å ha gått som fjernsynsdokumentar i to deler, for den inneholder frampek og repetisjoner som nok er på sin plass på tv, men som er malplassert på en filmfestival. Dette virker unødvendig, for med noen enkle justeringer i klipperommet kunne filmen vært tilpasset kinoformatet.

En annen dokumentar om en annen betydningsfull skandinavisk sosialdemokrat på årets BIFF var Kristina Lindström og Maud Nycanders Palme, som har et opplagt fortrinn den norske filmen: Der Jens Christian Hauge foretrakk å operere i bakgrunnen, søkte Olof Palme begjærlig medias søkelys. Det betyr at det rett og slett finnes langt mer, og mer oppsiktsvekkende, bildemateriale å ta av. Å være vitne til Palmes nådeløse fordømmelse av USAs bombing av Hanoi i 1972 på stort lerret er en forbløffende slagkraftig opplevelse, dels på grunn av budksapets fryktinngytende presisjon og retorisk briljans, og dels fordi det virker så utenkelig å høre en politiker uttale seg med samme ærlighet og overbevisning i dag. Telefonsamtalene mellom gislene under ranet av Kreditbanken på Norrmalmstorg og den svenske statsministeren er også oppsiktsvekkende.

Kronologien i filmen er imidlertid unødvendig uklar, og det er strengt tatt ikke mye nytt som framkommer. Både Nasjonens skygge og Palme gir temmelig grove riss av de to hovedpersonene, og personlig skulle jeg ønske at filmskaperne gjorde mer helhjertede og selvstendige forsøk på å sette politikerne de portretterer inn i en bredere sammenheng. Det som finnes av politisk og historisk analyse kommer i form av spissformuleringer fra tidligere politikerkolleger og kommentatorer. Jeg skulle gjerne sett at noen i større grad forsøkte å utfordre den vante arbeidsdelingen mellom litterære og filmatiske personportretter, der boka er rik på fakta og drøfting, mens filmen gir en popularisert og summarisk framstilling for de uinnvidde. Det finnes naturligvis både økonomiske og praktiske årsaker til forskjellene, og det er opplagt at skriftspråket egner seg bedre til å formidle detaljert bakgrunnsinformasjon og til å presentere lange og komplekse resonnementer, men det er ingen grunn til at gapet i analytisk ambisjonsnivå ikke kan reduseres.

I den forbindelse er det interessant å sammenligne de skandinaviske dokumentarene på BIFF med de tre amerikanske dokumentarer jeg så, for det finnes en påfallende forskjell: Der våre hjemlige filmskapere fokuserte på enkeltindividet, enkelthendelsen og enkeltfenomenet, favnet de amerikanske filmene ekstremt bredt. De ser så å si samfunnet gjennom en vidvinkellinse, mens de norske holder opp en telelinse.

The House I Live in er mest vellykket av de tre. Regissør Eugene Jarecki leverer en engasjerende og ekstremt poengtert analyse av USAs fatalt feilslåtte krig mot narkotika, som har ført til at en absurd stor andel av befolkningen, særlig afroamerikanere, befinner seg bak lås og slå, mens lokalsamfunn og familier rives i stykker.

Filmen veksler effektivt mellom å følge deltakere i krigen på begge sider på nært hold, og å slippe til eksperter som presenterer mer overgripende perspektiver. Mest tankevekkende er kanskje historiker Richard Lawrence Millers historiske analyse, som viser at diverse rusmidler opp gjennom tidene først har blitt demonisert når det oppstår et behov for å holde nede marginaliserte grupper. Han påpeker for eksempel at det først var etter at kinesiske arbeidere begynte å klatre på samfunnsstigen at opiumslovene på vestkysten ble innført på slutten av 1800-tallet.

Måten The House I Live in skaper framdrift og sammenheng på er imidlertid litt billig. Regissøren plasserer nemlig seg selv inn i historien, og foregir innledningsvis kun å søke svar på noen spørsmål han har om en afroamerikansk nabofamilie han kjente i oppveksten. Gradvis går det så opp for han at det han lurer på har sammenheng med krigen mot narkotika. Det er med andre ord meningen at filmens oppbygning skal speile regissørens personlige ”oppvåkning”, der det hele begynner ganske forsiktig og fordomsfritt, og ender opp som en kraftsalve. Underveis går Jarecki stadig rundt og undrer seg høylytt med påtatt troskyldighet. Denne naiviteten virker ikke troverdig, og er et litt for gjennomskuelig påskudd for å gi filmen et narrativt omdreiningspunkt.

Nå er det knapt noen revolusjonerende innsikt at myndighetenes virkemidler for å bekjempe narkotika ikke er spesielt effektive. Det er ikke bare her til lands at mange politikere gjerne kan innrømme at dagens narkotikapolitikk befinner seg i en blindgate off the record, men vegrer seg for å si det samme offentlig. Hvorfor er det slik? Og hvorfor belønner flertallet av velgerne gang på gang politikere som lover strengere straffer for narkotikalovbrudd når det beviselig bare gjør vondt verre, og når roten til problemet så opplagt er mangelen på andre muligheter for USAs fattige?

Jean-Philippe Tremblays Shadows of liberty gir utvilsomt noe av forklaringen. Filmen handler blant annet om hvordan vilkårene for undersøkende journalistikk blir underminert av stadig mer aggressive kommersielle interesser, slik at massemediene ikke behandler sitt publikum som kritiske borgere, men som medgjørlige underholdningskonsumenter. For spesielt interesserte er nok de fleste eksemplene godt kjent og gjennomdebattert fra før, men for mange vil de nok være både opplysende og opprørende.

Shadows of Liberty er ekstremt ensidig, men hovedproblemet er at de ulike sakene som presenteres er så vesensforskjellige, og dermed ikke kan tilbakeføres til samme årsak like lett som filmen gir inntrykk av. I det ene øyeblikket handler det om at kommersielle interesser knebler kritiske røster, i det neste om offentlig hemmelighetskremmeri, i det neste om et sensasjonalistisk realityprogram. Til slutt får man inntrykk av å overvære en nokså usystematisk oppramsing av alt som er galt med media. Det hele blir akkompagnert av et kommentatorkorps som spenner fra det innsiktsfulle til det hyperbolske og konspiratoriske. Forhåpentligvis kan Shadows of Liberty skjerpe oppmerksomheten om noen av de store utfordringene demokratiet står overfor, men analysen som ligger til grunn er altså temmelig omtrentlig.

I den tredje og siste amerikanske dokumentaren, We’re Not Broke av Victoria Bruce og Karin Hayes, er hovedpoenget at USA slett ikke er bankerott, slik politikerne har hevdet de siste årene, og at de tøffe innstrammingene i offentlige tjenestetilbud ikke har vært nødvendige. Pengene finnes; problemet er at politikerne ikke leter på rett sted. Samtidig som det kuttes i budsjettene til skoler og politi, har nemlig de største selskapene i landet hatt rekordoverskudd.

De finansakrobatiske øvelsene for å unngå å betale skatt blir ofte forklart på forbilledlig pedagogisk vis, og filmens skarpskodde eksperter blottstiller briljant spriket mellom næringslivsretorikk og næringslivspraksis. Det nedslående spørsmålet er om det i det hele tatt spiller noen rolle å avsløre hykleriet. Finnes det for eksempel en eneste stakkar i vårt langstrakte land som faktisk synes det gir mening å utstyre ledere i private og offentlige virksomheter med lønninger og fallskjermer på flerfoldige millioner? Argumentet om at de trenger incentiver for å gjøre en god jobb, eller for å tiltrekke seg de beste kandidatene, har jo ikke et snev av troverdighet, men er kun en måte å legitimere praksisen på. En styrke ved We’re Not Broke likevel at den viser grasrotbevegelsenes betydning, og tiltaler publikum som selvstendige og handlende individer som kan utgjøre en forskjell. Det betyr at man innimellom følelsen av rettferdig harme og handlingslammelse blir ansporet til å foreta seg noe. Alle tre filmene har egne nettsider som inviterer publikum til å involvere seg politisk i de respektive sakene.

De nasjonale forskjellene mellom filmene jeg så på BIFF er sikkert litt tilfeldige, så vi skal være forsiktige med å generalisere. Men det kan i alle fall bemerkes at selv om det blir laget mye god dokumentarfilm her til lands, så er det påfallende hvor sjelden de begir seg inn på systemkritikk. De tar gjerne utgangspunkt i det partikulære, men overlater til publikum (eventuelt media og politikere) å relatere det til overgripende prinsipper og politikk. De tre amerikanske filmene, derimot, handler uttrykkelig om ideologi og demokratiske verdier: om likhet for loven, om pressefrihet, om sosial rettferdighet og så videre.

Dessuten inkluderer de usedvanlig mye kontekst i et forsøk på å gripe underliggende, strukturelle forklaringer. The House I Live in påpeker for eksempel at ordensmakten i USA har et økonomisk incentiv til å bruke ressurser på narkotikakriminalitet, og politifolk spesialiserer seg på å massearrestere innbyggere for besittelse av små mengder narkotika, mens kompetanse til å etterforske alvorlige voldsforbrytelser forvitrer. Shadows of Liberty på sin side tar opp problemet med at de store konglomeratene lobbyerer for endringer i medielovgivningen for å øke kontrollen over mediemarkedet, og We’re Not Broke forklarer at for å få til en mer effektiv skattelegging av næringslivet i USA, må man først gjøre noe med måten amerikanske valgkamper er finansiert på, slik at selskaper ikke får kjøpe seg innflytelse. Systemkritikk er en svært krevende øvelse, men det er en verdifull tilnærming som er underrepresentert i den norske dokumentarfilmtradisjonen.

* * *

Blant fiksjonsfilmene var Michael Hanekes gullpalmevinner Amour mitt personlige høydepunkt. Filmen handler om et gammelt ektepar (som vanlig i Hanekes filmer kalt Anna og George), som brått og uventet får livene snudd på hodet når hun får slag. Skuespillet er førsteklasses, særlig fra de to hovedrolleinnehaverne Emmanuelle Riva og Jean-Louis Trintignant. De makter på forbausende effektivt vis å etablere at vi har å gjøre med to personer som har et langt og stort sett lykkelig samliv bak seg. Forholdet er nærmest blitt symbiotisk, men når sykdommen inntreffer, blir det klart at de i høyeste grad også er adskilte individer.

Fra et distansert og observerende perspektiv registrerer kamera skånselsløst de uverdighetene som melder seg med tiltagende hyppighet og intensitet når kropp og sinn til slutt forråder et menneske. Filmspråket er presist og usentimentalt, men med unntak av en abrupt konflikt mellom ektemannen og en hjemmepleier, inneholder ikke Amour den slags uransakelig og tvetydig mellommenneskelig nederdrektighet som vi ofte finner hos Haneke. Den både fascinerende og ubehagelige blandingen av passiv nysgjerrighet og sadisme er ikke helt fraværende, men den suppleres av medfølelse – kanskje fordi grusomheten filmen dokumenterer er uomtvistelig biologisk snarere enn sosiologisk? Amour er nok ikke Michael Hanekes beste film, men befester hans posisjon som en av de sentrale filmskaperne i verden i dag.

Forventningene var minst like høye til debutant Benh Zeitlins mye omtalte Beasts of the Southern Wild, som vant hovedprisen under årets Sundance-festival, men den innfridde ikke i samme grad. Handlingen er lagt til Bathtub, et lutfattig, nærmest postapokalyptisk kystsamfunn i Louisiana avstengt fra omverdenen av diker. Her bor den seksårige jentungen Hushpuppy sammen med faren Wink, som i det ene øyeblikket er brutalt fraværende, i det neste en hengiven og oppofrende far. Filmen begynner briljant. Unge Quvenzhane Wallis er et funn som Hushpuppy, og fortellerstemmen hennes som setter stemningen i inneldningsvis er sublim i sin lyriske enkelhet. Miljøskildringen er også storartet. Det uslepne uttrykket fanger en ømfintlig skjønnhet i de røffe omgivelsene og fordrukne beboerne. Alt virker totalt fremmed, men er samtidig beskrevet så selvsikkert detaljert og konkret at det er fullstendig troverdig fra første stund.

Men stemningen er dessverre langt mer interessant enn plottet, og dermed mister filmen etter hvert momentum. Temaene i filmen spriker til slutt i for mange retninger. Når noen gigantiske, mytologiske beist dukker opp, framstår Beasts of the Southern Wild som en skitten-realistisk Miyazaki-film: Det er grensesprengende originalt, og de enkeltstående deler er ofte uforglemmelige. De danner imidlertid ikke en like minneverdig helhet.

Andrew Dominiks Killing Them Softly er et voldelig krimdrama med enkelte komiske innslag, som skildrer en hensynsløs forbryterverden i et samfunn i økonomisk og moralsk forfall. Selv om handlingen utspiller seg under valgkampen mellom Obama og McCain i 2008, er mye av ikonografien hentet fra 70-tallet, slik som bilene, skinnjakka til Brad Pitt og solbrillene til James Galdonfini. Filmen er dominert av falmede, gråblå fargertoner, med enkelte brunoransje partier, som minner om en lettere stilisert utgave av de hardkokte gatedramaene til regissører som Sidney Lumet og Paul Schrader. Samtidig er det hele veien noe affektert som ligger og vaker like under overflaten, en streben etter kulhet, som noen ganger erupterer, mest opplagt i en elegant actionsekvens i supersakte film. Dette gjør at Killing Them Softly vingler ukomfortabelt mellom realisme og pastisj, alvor og satire.

Mest fascinerende er James Gandolfinis alkoholiserte leiemorder, men karakteren er dessverre bare halvveis integrert i handlingen, og forsvinner brått uten forvarsel eller forklaring. Filmen forsøker å framføre en samfunnskritikk, ved at valgkampbudskap siver uten at av enhver radio og tv i fiksjonsuniverset. De to presidentkandidatenes optimistiske og nasjonalpatriotiske taler står i skarp kontrast til filmens darwinistiske virkelighet. Mot slutten av filmen gjøres det helt eksplisitt, i tilfelle noen i kinosalen ikke har tatt poenget: Etter å ha hørt en tv-tale av Obama avslører Pitts karakter politikernes hykleri, før han lanserer det som kunne vært han eget valgspråk til sidemannen: «America’s not a country, it’s a business. Now fucking pay me.» Budskapet er både overtydelig og forslitt. Enhver har vel lagt merke til at det ofte er et betydelig sprik mellom politisk retorikk og virkelighetens verden. Å gjøre denne banale observasjon til filmens bærende tematiske element er ingen god idé. Killing Them Softly er vellaget, men sofistikert samfunnskritikk rommer den ikke. Sammenlignet med Dominiks forrige film, den mystiske og vakre The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford fra 2007, er dette utvilsomt et tilbakeskritt.

Fallhøyden er likevel ikke på langt nær like stor som for Martin McDonaghs Seven Psychopaths. Debutfilmen fra 2008, In Bruges, var en mørk, morsom og intelligent komedie med seriøse undertoner. I oppfølgeren er alt skrudd opp minst tre hakk, og resultatet er bare middelmådig. Førstefilmen injiserte troverdige karakterer og hverdagslig realisme i en usannsynlig fortelling om leiemordere på rømmen. Denne gangen er plottet enda mer vannvittig, hinsides enhver fornuft, og nå finnes det ikke et snev av virkelighetsnærhet. Colin Farrell spiller en alkoholisert manusforfatter i Hollywood med skrivesperre, men med en idé til en film om syv psykopatiske mordere. Det er nok meningen at denne panikkslagne karakteren skal være en slags fornuftens stemme og stedfortreder for publikum midt oppi all galskapen, men Farrell egner seg bare ikke i rollen. Han er mer troverdig som helten enn som fisken på land i en actionfilm.

Den ambivalente arven fra Tarantino er fremdeles høyst påtagelig, snart 20 år etter Pulp Fiction. Seven Psycopaths velter seg selvbevisst i populærkulturelle klisjeer og referanser, krampaktig kul dialog, bisarre situasjoner og outrerte voldsscener. Mange tenåringer vil nok finne dette oppkoket festlig og opprørsk, men for publikummere som er ferdige med stemmeskiftet er det lite å hente. Det er ikke like ille som Tarantino på sitt verste, men fordømt langt unna Tarantino på sitt beste.

Samtidig er det naturligvis noe Charlie Kaufman-aktig over en film som handler om en manusforfatter som skriver dumme actionfilmer, men som egentlig ønsker å skrive om fred og kjærlighet. Men der Kaufmans meta-refleksjoner over sjangerkonvensjonenes makt bunner i et ønske om å overskride dem, ser McDonagh ut til å tro at det å påpeke populærkulturens tåpeligheter er en bragd i seg selv. Når en av karakterene leser hovedpersonens filmmanus, som etter hvert blir nokså identisk med manuset til Seven Psycopaths, kommenterer han at kvinnerollene er begredelige. Men at filmen i forbifarten gjør oppmerksom på at den er klar over (noen av) sine egne svakheter, gir den ikke amnesti til å plagiere det den foregir å parodiere.

Noe av problemet med Seven Psychopaths er at den er ikke utviser tilstrekkelig selvbeherskelse verken i form eller innhold. Svart humor av den typen McDonagh behersket så fint i In Bruges forutsetter måtehold og pusterom. Visst kan det være morsomt å se Colin Farrell reagere med sjokk og vantro på absurditetene han blir viklet inn i en gang iblant, men når det skjer annethvert minutt, så stivner smilet fort i en grimase.

Om Erlend Lavik:

Erlend Lavik er postdoktor på et prosjekt om forfatterskap og opphavsrett ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen. Han har skrevet doktorgrad om amerikansk filmhistorie, og arbeider for tiden på et bokprosjekt om den amerikanske TV-serienThe Wire. Lavik skriver fast for Rushprint.no.
 

Les tidligere innlegg av Erlend Lavik:

• Videoessay om «The Wire»
• Høydepunkter fra BIFF
• Er tv virkelig bedre enn film?
• Hva skal vi med filmkritikk?
• Ødelegger reklameavbrudd opplevelsen?