”Det må lages mer film for pengene og hentes inn privat kapital for å sikre publikumsvennlige filmer”. Nei, året er ikke 2001, heller ikke 2011, for den saks skyld. Det er 1981. Velkommen tilbake til framtiden.

 I Ronald Reagans USA er ”trickle down” den økonomiske doktrinen. De rikes penger skal risle nedover i samfunnet, og løfte alle opp. Derfor må de rike få frie hender til å bli enda rikere. USAs første Young Aspiring Professionals er velutdannete liberalistiske økonomer. I Norge forlanger alle lik rett til å skape økte forskjeller. Høyre blir valgets store vinner i 1981. ”Høyrebølgen” er et genuint nasjonalt stemningsskifte. Alle er grundig lei 1970-tallsblandingen av revolusjonær politisering og statlig formynderi. Selv de venstreradikale oppgir å endre andres liv, og begynner å ta igjen det forsømte i sitt eget. Ordet ”jeg” blir et vern mot medias nyteknologiske virkelighetsflom.

Ikke alle hadde fulgt med i timen. I april 1970 fikk kulturminister Einar Førde Stortingets ja til å utarbeide en filmreform. Filmfolket gledet seg. Lenge. 11. september 1981 kom Filmmeldingen, forsinket og foreldet. Tre dager etter overtok Willoch-regjeringen og trakk meldingen tilbake, for å omprioritere hele mediasektoren.

Ny kulturminister var Lars Roar Langslet, Stortingserfaren konservativ idéhistoriker. Hele kulturlivet opplevde at han så dem som en personlig fornærmelse. Langslet ville ha annerledes og mer kultur. Han ville bruke børsen til å gjenreise katedralen.

 Mediasamfunnet

I all stillhet fylte Oslo Børs 100 år i 1981. Da var markedet så dødt at meglerne var takknemlige for Oslo Kinematografers nystartete formiddagskino på Carl Johan-teatret. Men oljeprisprognosene sa at vi snart ville bade i penger. Willoch-regjeringen betalte ned utenlandsgjelden med oljeinntekter, og tillot igjen utenlandske investeringer i Norge. Ny kapital strømmet til et ennå solid og velregulert norsk næringsliv. Børsen aksellererte, og det norske folk løp etter. Bankene ble beordret til utlån, samtidig som folk fikk ubegrenset skattefradrag for gjeldsrenter. Det ble lønnsomt å låne til investeringer, forbruk og børsspekulasjoner. Det hadde vi ikke gjort siden forrige jobbetid under 1. verdenskrig, og erfaringene fra da var glemt. Fordi børsen var håpløst utids­messig ble den et eldorado for innsidehandel og svindel, drømmer og fantasterier. Vi fikk den rovdyrkapitalismen som Wil­loch beklager i dag. De snilleste jappene var strebere, nå i ny ideologisk inn­pakning. De verste ble børshaier, en ny mennesketype i etterkrigs-Norge. Meningen med livet var å bli millionær. Et egnet sted var det nye media­samfunnet.

En Høyrekjepphest var å oppløse NRKs radio- og TV-monopol, som hadde bestått fra 1933. Det hjalp lite at NRK møtte den nye tidsånden med å være Europas første kanal som sendte såpeserien ”Dynastiet”. Anklagene om Marienlysts venstrevridde verdensbilde vedble. Langslet ville ha reell ytringsfrihet og mangfold i eteren. Rivaliserende utredninger av et privat TV2 startet i 1983. Uansett ville monopolet selv dø når grense­løse TV-sendinger snart ble realitet. Norsk dramaproduksjon måtte rustes opp for å motstå den satellittkringkastete flommen fra utlandet.

Utsikten til et fritt audiovisuelt marked og privatinvestering i film skapte en ny industri over natten. Mediabedrifter ble investeringsobjekter og handels- og slaktevare. Her var det penger å tjene – iallfall på idéen om at det var penger å tjene.

Selskaper som MediaVision og VIP Scandinavia startet med prospekter som var lærebøker i næringslivets nye ordmagi, og ble ”priset i markedet” til hundrevis av millioner på rekordtid. Hovedaktivum i VIP var rettighetene til såpeserien ”Dallas” og annen aldrende B-vare fra Hollywood. ”Gründerne” Tomm Berntsen og Randulf Lie støvsugde også det norske markedet for rettigheter. Det var her verdiene lå når de mange nye kanalene kom og trengte innhold. Spekulasjonsøkonomien særlig rundt VIP skapte et gigantkonsern med fangarmer også inn i filmbransjen. Massemediet film hadde aldri levd i denne sfæren før. En norsk film kostet 5-7 millioner. Etter en kombinasjon av nyordning, politikerløfter og mentalitetsskifte, kom det til å virke som den ytterste nøysomhet.

Farvel til 70-tallet

Lenge opplevde filmbransjen Statens Filmproduksjonsutvalg som et kompromissregime, og Norsk Film som tungrodd og standarisert. Etter mye press på staten ble Filmgruppe 1 opprettet i 1978, en fri produksjonsenhet med egne bevilgninger. Men ganske raskt ble Filmgruppe 1 selv en institusjon svært lik Norsk Film, bare uten egne studioer. Repertoaret manglet særtrekk, og flere av gruppas filmer ble co-produsert med Norsk Film. Bare formålsparagrafen besto; gruppa var kunstnerstyrt, uten inntjeningskrav. Ikke presis i 80-åras nye ånd! ”La elva leve!”, Bredo Greves skandalefilm om Altautbyggingen, og økonomifloken som stanset Leidulv Risans mediakritiske thriller ”Mette Falk-saken” dagen før opptaksstart, satte gruppas liv på spill. Ikke bare Langslet var kritisk til Filmgruppe 1. Også deler av filmbransjen innså at man hadde stelt seg uklokt. Det var bevist at kunstnerne ikke kunne bestyre seg selv. I statsbudsjettet for 1984 sto Filmgruppe 1 ikke oppført.

Filmbransjen indre oppgjør med 70-tallet foregikk i bladet ”Filmavisa”. Kunstnerne har gjort seg selv til manipulatorer, og sin ”propagandistiske standpunktkunst” til en ny finkultur, og som aktive filmskapere er vi i bladets redaksjon selv medskyldige, sa Sølve Skagen. Det var bare ”gjen­nom sprekkene i den røde rustningen at kontakten med publikum ble opp­nådd”. Ellers foretrakk kinopublikum naturlig nok Hollywood. Filmen var jo et masseuttrykk for det proletariatet man hadde feilet å nå. Noen søkte til Ola Olssons lynkurs i ”amerikansk” dramaturgi, som kom på denne tiden. Skagen ba filmskaperne gå i folkedypet ”og ikke rygge tilbake for det vi finner der”. Selv fant han ”Hard asfalt”, en av 80-tallets viktigste filmer mht. publikumsdialog – finansiert med kommandittkapital.

Samlet kulturbudsjett for 1983 var mindre enn økningen i forsvarsbudsjettet. Filmfolk ba om ett F-16 fly til kulturelt forsvar mot økt amerikansk angrep på vår nasjonale arv. I gehøret for hva som rørte seg i Stortingsdypet var Langslet med sin ”endre for å bevare”-filosofi langt mindre naiv enn filmfolket. For å forsvare selv det aktuelle bevilgningsnivået, måtte filmene vise bedre resultater. Norsk film måtte bli mer kostnadsbevisst, og eksisterende bevilgninger utnyttes bedre. Ett virkemiddel var økt egenkapital, gjort til investeringsobjekt gjennom kommandittandeler.

Kommandittselskapsformen var vanlig i shipping og offshore, der den enkelte tanker og borerigg var et kommandittselskap for seg. Selskapets eiere garanterte for hver sin andel av prosjektets kostnad og gjeld, og delte overskudd etter innsats. Lokkelsen lå i et skattefradrag for hele ansvaret, mens bare deler av det ble kalt inn, pga. garanterte inntekter (f.eks. oljefraktavtaler) eller at bunnfinansieringen var statlig – som i film.

Filmbransjens reaksjon var forutsigbar. Staten måtte fortsatt garantere kunstens frihet på film. Privatfinansiering ville høyredreie innholdet, og kneble radikale ytringer som både publikum og filmskaperne selv altså var lei av. En kassasuksess etter en roman av en revolusjonær forfatter gjorde dilemmaet til et akademisk spørsmål.

 På stigende kurs

Dag Alveberg og Petter Borgli var to rekvisittører med en gammel militærgrønn kassebil og medfødt trang til sprenge ting i lufta. Nå sprengte de norsk filmfinansiering. Med 15 millioner i lomma dro Filmeffekt og regissør Ola Solum til Svalbard i 1984 og la ganske nye kvalitetsmål på norsk film med ”Orions belte”, basert på Jon Michelets roman. Filmen kostet det dobbelte av en vanlig norsk film, og halvparten var K/S-kapital. Publikum strømmet til, Amandaprisene haglet, og filmbransjen var endret for alltid.

To andre kommandittfilmer mattet glansbildet av finansieringsformen. Kjendiskøen ”Deilig er fjorden” luktet av spekulasjon. ”På stigende kurs” satiriserte over samtidens børsfeber, og lot den samme feberen betale hele filmen. Ingen lyktes særlig, men begge uttrykte tiden. De var mer eller mindre businessgløgge enkeltprosjekter tilpasset en markedsanalyse. Oppskriften på suksess var visstnok en alkymistisk kunnskap markedsførerne besatt. Mange ville gjerne tro det var slik, både filmfolk og kommandittister. Hvem var de? Få tunge investorer trodde egentlig på det nye mediasam­funnet. Desto flere naive optimister lånefinansierte sin egen ulykke. Ellers var det alt fra advokater, kunstnere og tannleger som ville hvitvaske svarte penger, til enhver som bare hatet sosialisme og ville spare skatt.

At det fantes skjulte verdier i mange bankbokser ble endog temaet for et filmprosjekt. Den geskjeftige ”Benny bankboks” hadde brukt nattevaktjobben sin til å sprenge diverse bank­bokser. Mange eiere unnlot å anmelde saken, siden de da måtte oppgi hva boksene hadde inneholdt. Dette ble stoff for Ivar Axel Gundersens novellefilm ”Value for Money”. Norsk Films Studieavdeling utvidet den til en full spillefilm uten godkjennelse fra Norsk Films styre. Studieavdelingens leder ble avsatt, og filmens negativer endte selv i en bankboks. Gundersen gikk både til retten og Produksjonsutvalget for å få ferdigstilt filmen, uten resultat.

Klokere næringslivskonsepter krøp inn i filmlivet, som f.eks. risikospredning. Markedet etterspurte prosjekter av profesjonelle filmfolk med solide selskaper i ryggen.

 Under pengetreet

Norsk Film A/S var solid nok. Selskapet fylte og feiret 50 år i 1982. Politikerne gratulerte på sin måte. De ville se lavere statlige utgifter også til Norsk Film, og skar ned. Så kom den norsk-sovjetiske co-produksjonen ”Dragens fange”, med store budsjettoverskridelser og små inntekter. Erik Borge for­lot direktørstillingen sommeren 1984. Axel Helgeland overtok med nye idéer om finansiering og drift, og nye pålegg fra eieren, staten.

En omstridt repertoarpolitikk begynte med salg av K/S-andeler i ”Noe helt annet” med Kirkvaag/Lystad/Mjøen. Media Vision kjøpte alle. De skulle jo inn i filmmarkedet også. Bergenske Nevi, geniforklart for sin lynekspansjon til Skandinavias største finansieringsselskap, opprettet Filminvest for Norsk Film i 1985, og la ut K/S-andeler i en pakke på tre filmer: ”Blücher”, ”Plastposen” og ”Reisen til Melonia”.

Filmbransjen var ikke uten motforestillinger. Gjorde Norsk Film seg avhengig av privat kapital? Hva om det gikk bra? Politikerne kunne tro at Norsk Film ikke trengte bevilgningene de nå fikk. Og glemte Norsk Film sitt kulturpolitiske mandat i all kommersen? Spørsmålsstiller var Hans Otto Nicolayssen, som samtidig regisserte ”Plastposen”. For økt kommersialisering var også et gode. Større produksjon ville gi sterkere produsenter. Nå eksisterte de knapt. Og filmer konkurransedyktige ute i verden, ville profesjonalisere hele filmmiljøet.

Opprinnelig i Norsk Films K/S-pakke var ”Haltenbanken”, budsjettert til 14,5 millioner. Den handlet om små mennesker fanget av storpolitikken og elementene, der et havarert russisk skip drev i full storm mot en oljeplattform i Nordsjøen. Etter kostbare og teknisk ambisiøse modellforsøk viste prosjektet seg ikke gjennomførbart, og ble nedlagt, avskrevet på konto for læring. Penger brukt på forarbeid ble penger spart, selv om ”spareforbruket” selvsagt forarget noen. ”Haltenbanken” ble erstattet av ”Blücher”, en annen spenningsfilm som fór ille i pressen, men spilte inn gode penger. K/S-andelene og garantier fra distribusjon økte Norsk Films produksjonsmidler med over 60%, og sluttregnskapet viste overskudd til alle.

Naturlig da, å forfølge suksessen med en ny pakke. Til de tre filmene ”Karachi”, ”Landstrykere” og ”Brun bitter” hentet Credit-Service inn 18 K/S-millioner i tillegg til Norsk Films egne bevilgninger. Det er ubeskjedne midler selv i dag. Axel Helgeland og Bente Erichsen lot seg fotografere i hagen på Jar, under et tre der det vokste tusenlapper, selv i vinter og snø.

Vestlandsbanken, Nevi og Investa arrangerte filminvesteringskonferanse i Bergen i 1986. Bakgrunn: regnskapet for det hjemlige filmåret 1985 viser fordoblet besøk på norske filmer! 6 nye filmer er i opptak i inn- og utland, for 250 millioner kroner. Halvparten er norsk K/S-kapital. Det er tid for å tenke stort.

Les artikkelens del 2