Danmark har det. Sverige har det. Norge har det ikke: egne arthousekinoer.

Flere aktører har jobbet med å etablere en egen arthousekino i Oslo i flere år. Disse pådriverne mener behovet er større enn noensinne siden Oslo Kino ser ut til å ha valgt storkiosk-veien. Men arthousekinoen lar vente på seg. De har ikke lykkes med noen av de ulike prosjektene for etablering av en slik kino, dessverre. Dermed har Oslo Kino fortsatt monopol i hovedstaden.

Det er flere ting som tyder på at arthousefilmen (også kalt ”kunstfilm” eller ”smalfilm”) sliter. Nylig ble den legendariske filmdistributøren New Yorker Films, som distribuerte filmer av filmskapere som Godard og Fassbinder, nedlagt. Ellers er det ikke lenge siden svenske Triangelfilm ble avviklet. Også i Norge merkes hardere konkurranse og større krav til inntjening. De små distributørene sliter.

For en liten tid tilbake intervjuet jeg salgsagent Rikke Ennis i Trust Film Sales. Hun kunne bekrefte at det har blitt vanskeligere å selge arthousefilm på grunn av finanskrisen. For kinoene er det lettere å satse på en stor og trygg amerikansk film.

I Norge blir som oftest alle filmene, store som små, vist på et sted. Slik er det ikke i Danmark og Sverige, der kan man komme til en kino som viser de filmene man er interessert i. Øst for Paradis er en av dem, og på plakaten står filmer som Gomorra, Man On Wire, Vicky Cristina Barcelona med mange flere. Nå er det er jo noen eksempler på kinoer i Norge som forsøker å dyrke en nisje, blant annet Gimle kino på Frogner. Men det er ingen rendyrket arthousekino. I et intervju med Rushprint for noen år siden, uttalte en dansk kinoeier, følgende: – Disse forsøkene mangler likevel det kulturradikale kunstneriske preget som arthousekinoene i Sverige og Danmark har.

Kinosystemet i Danmark og Sverige er imidlertid ganske annerledes. De store nordiske filmselskapene får stadig større kontroll over kinomarkedene i sine hjemland. Nordisk og SF har dominans over sine respektive kinomarkeder, noe som mange mener truer vilkårene for et variert tilbud av kvalitetsfilmer. Mange steder i våre naboland er det kinoer som ikke viser noe annet enn amerikansk og dansk/svensk film. Det norske kommunale kinosystemet er unikt i verden, og det er vel bare Cuba som er sammenlignbart – som har statlige kinoer. Men man kan ikke utelukke at vi også i Norge får enda større kinoeiere etter hvert.

Det er meningen at kommunale kinoer som Oslo Kino skal ta et ansvar for et kulturelt mangfold i repertoaret. Men gjør de nå det? For eksempel har Klassen blitt sett av over 30 000, og den har gått for fulle hus på Oslo Kino. Men filmen er et sjeldent unntak. Det er fristende å spørre seg om en film som New York i et nøtteskall hadde gått bedre dersom den også hadde blitt vist på egne arthousekinoer. Det er dermed ikke sagt at flere hadde sett den, men kinoene kunne gitt den et lengre liv. I Oslo gikk filmen kun i et noen få uker, før den ble tatt av plakaten. Med unntak av de ivrigste cineastene, tror jeg ikke det er mange som rakk å legge merke til at den faktisk gikk på kino.

Det er heller ikke sikkert at den norske digitaliseringen kommer til bedre kårene for arthousefilmen. I skrivende øyeblikk forhandler Film & Kino med Hollywood-studioene. Hollywood vil selvsagt sikre seg en best mulig avtale.

Vi trenger en debatt om behovet for egne norske arthousekinoer. Hva mener dere? Distributører, kinosjefer, filmjournalister, cinefile…