What’s in a name?

Så spurte William Shakespeare i 1595 eller så. Fra balkongen i Verona lød Julies bitre klage: Hvordan kan et skarve navn skille en kvinne fra kjærligheten? Mye krutt bor i navnet. At vi kaller Shakespeare forfatter er en selvfølge, selv om han skrev tekster til fremføring på teater. Hva kaller vi dem som skriver for TV og film? Forfatter, manusforfatter, eller dramatiker? Scénariste, screenwriter, scriptwriter eller Drehbuchautor? Auteur, author eller Vervasser? Hvert navn er fullastet med mening og –  ikke å forglemme – status.

Vi tar det feteste først. Ordet forfatter kommer fra det tyske vervaten – bokstavelig; å legge på fat. Mange vil fryde seg over linken til eikefat og edle dråper. De siste to århundrers bruk har imidlertid vært knyttet til ord, snarere enn merlot. Men i vide kretser er det å bære forfattertittel omtrent like lekkert som å nyte en premièr cru. Begrepet er omgitt av myter og mystikk. Det beskriver en kreativ og intellektuell person, med fantasi, refleksjonsevne og potensial som vill bohem. Forfattere unnfanger idéer og verk, de er skapere og som sådan et mikrobilde av Gud. I filmverdenen er rollen så ettertraktet at der har stått harde slag om retten til  å kalle seg filmens fatlegger. Tittelen, oversatt til fransk, ansees som så vektig at noen regissører vil bytte den til seg for å få sitt virke respektert som skapende ( her har en viss Truffaut mye å svare for ). Forfatter er et ord som bærer med seg magi.

‘Tis but thy name that is my enemy-

hvisket Julie mykt. Tittelen manusforfatter har definitivt ingen romantisk aura. En viss fiendtlighet overfor rollen kan ramme noen og hver, særlig etter fjortende omskrivning og et manusmøte der man kappes om å sette bumerke snarere enn å rendyrke visjonen. Er det ordet manus som skiller filmforfatteren brutalt fra den mytiske helt og gir henne status som preproduksjonens prosaiske fotsoldat, snarere enn premissleverandør? Hvordan kan et ynkelig prefiks ribbe forfatterbegrepet for all mystikk? Ikke vet jeg. En manusforfatter kan ihvertfall alle kødde med.

Manus er en kortform for manuskript; av det latinske ordet manu – hånd – og betyr en håndskrevet original. Skribenter i alle sjangre produserer manus, ofte med utspring i en original idé. Bunker med anonyme a-4 ark, levert til forlegger, redaktør eller produsent, utgjør forstadiet til bok, teaterforestilling eller film. Når produktene refuseres er de dømt til samme støvete endelikt i en skuff.  Når de kjøpes, og ferden mot bokhandel eller kino setter fart, inntrer den store forskjellen: Forfatteren blir synlig. Manusforfatteren forsvinner. Er det utsikten til uforanderlig innhold mellom permer som er avgjørende for opphavspersonens fatleggerstatus? Hva med utsikten til filmverk? Det er over 2000 skjønnlitterære utgivelser årlig i Norge og nærmere tusen teaterproduksjoner, blant dem omkring 70 urpremiérer. Det lages bare 20 fiksjonsfilmer. Bortimot halvparten er basert på etablerte litterære univers. Å få et originalt drama produsert er altså noe nær et mirakel. Men romanforfatterens A-4 ark er akk så mye nærmere sluttproduktet – og leseren. Mellom manus og film ligger en lang og  glemselsrik vei, befolket med medskapere. Mange av dem tviler på om en manusforfatter er forfatter på ornt´li.

At  Shakespeare og Sofokles var forfattere, bestrides ikke. De eksellerte i dramafaget hundrevis av år før filmens fødsel. Vi som skriver film og TV i dag skylder dem litt av hvert, for eksempel vår venn Aristoteles, som bygget sin lære på Sofokles Oedipus. S og S skrev for scenen, men ingen av dem leverte manus. I de greske dramakonkurransene måtte Sofokles levere en  forestilling, ikke et dokument. Shakespeare leverte løse sider eller sitater direkte til skuespillerne han samarbeidet med ( det var ikke gitt at alle kunne lese ). Sofokles tekster ble oversatt, skrevet ut av andre og levert biblioteket i Alexandria i ettertid. Da noen fant ut at Shakespeares tekster kunne ha verdi utenfor teaterrommet, laget de ”bootlegs”. De første Shakespeare-utgivelsene var piratutgaver. Manusforfatter, my ass.

My name, dear saint, is hateful to myself, Because it is an enemy to thee.

Romeo kunne få sagt det. Vi som skriver for film kan dumpe fiendebildet og smykke oss med fjongere fjær. Når lauget samles i enerom er vi nemlig dramatikere hele bunten – tenk det, Hedda! Ordet stammer fra det greske drama, som betyr handling. Å skape indre og ytre handling; lyder det ikke klangfullt og flott, om enn litt fremmed i filmører. I mange år  – Dramatikerforbundet fylte nettopp 70 – har tittelen tilhørt dem som skriver skuespill, men i dag rekrutterer lauget primært fra film og TV-bransjen. Mange teaterforfattere tar avstand fra dramatikernavnet; det springer ut fra en utrangert, aristotelisk forståelse av teater. Selv skriver de scenetekst ( og dem om det – hvis de endelig vil hete noe så kjønnsløst som scenetekstforfattere ). Filmens fotsoldater omfavner skamløst gamle-Aris modell. Dramatikertittelen er free for the taking.

What’s in a name? That which we call a rose By any other name would smell as sweet.

Julie var forelsket og hadde en hånd med metaforer.  Det hadde Henrik Ibsen også. Vårt hjemlige dramatikergeni levde som kjent primært av skuespill i bokform. Han skar tvers igjennom navnerotet og kalte seg dikter.  Stopp opp et øyeblikk, nå. Tenk at du er i vinkjelleren: Ta dikterordet i munnen, la det rulle over tunga, lukk øynene og møt smaken mens du ånder inn luft. Er det ikke rent så det gnistrer der inne? Et herlig blodfylt ord, spekket med tanniner, eik, modne bær og hele fatlegger-sulamitten. Et ord fullt av faen og fantasi, med assosiasjoner til skrøner, til eventyr, til gærne Peer Gynter, til det å finne på greier. Og er det kanskje ikke det enhver forfatter gjør? Finner på, koker i hop, tar noe ut av tomme lufta og lager noe der det ikke var noe før. Poesis, kalte grekerne den handlingen. De visste også godt at det er forskjell på å skape noe ut fra noe, og å skape noe ut fra ingenting.

Og herved er det lansert: Filmdikterordet. En rose er en rose er en rose. En som koker filmhistorier er en jævla dikter.

Du kan lese en rekke andre innlegg av Siri Senje her: I manusforfatterens vold