Kan Final Draft bety final death?

Siri Senje
Siri Senje

Finnes det noen andre «dikteriske sjangre» enn filmdiktningen der  kreative mennesker må finne seg i å nedtegne historiene sine i et fastlåst, teknisk format som bidrar til  å gjøre dem mer og mer like? Er det mulig at Courier 12 og «screenplay templates» sperrer manuskriptene våre inne i et mønster  som hemmer skaperkraften,  bremser nytenkning og  i verste fall tar rotta på hovedverktøyet vårt,  selveste fantasien?

Etter konferansen Rethinking Screenwriting i Helsinki presser spørsmålene seg på. Programvare som standardiserer manuskriptene og effektiviserer overgangen til produksjon har sklidd inn i filmbransjen de siste ti årene uten å møte motforestillinger.  Vi forfattere har jublet over å spare tusenvis av tastetrykk og dessuten få historiene våre til forveksling å likne på filmdramaer lenge før de er i nærheten av å henge på greip.

Ifølge den australske filmskaperen og forskeren Kathryn Millard er manusprogrammene diktert av den amerikanske filmindustriens behov. Modellene hører hjemme på 1900-tallet og ikke i den digitale æra, der uttrykksmulighetene er multiplisert de siste åra.  Gjennom sin forskning omkring ”prototypen”  som alternativ  eller supplement til det tradisjonelle filmmanuset, etterlyser Millard alternative  modeller som gir forfattere/regissører mulighet til å skape en mer flytende ( fluid ) presentasjon av stoffet sitt, med bilder, filmklipp og lyd i tillegg til teksten. Hvis du ikke har testet for eksempel CeltX software ,  som er et skritt i denne retningen, så sjekk nettstedets demo.

Avansert teknisk kunnskap og utstyr er i denne sammenhengen ifølge Millard unødvendig; fora som YouTube har skapt en tilvenning til lav ”production value”. Digital pre-visualisering kan derfor nå avleses mer fordomsfritt enn før. Dermed kan skrivearbeid, previsualisering og preproduksjon i større grad enn tidligere smeltes sammen.  I sum; nye muligheter for forfattere/regissører  –  og en uimotståelig utfordring for det konvensjonelle utviklings- og finansieringsapparatet?

Nysgjerrig på mer? Bestill første nummer av  det utmerkede tidsskriftet Journal of Screenwriting, som ble lansert på konferansen, og les Millards ferske artikkel  After the Typewriter, the screenplay in a digital era. (NB –  artikkelen er foreløpig ikke tilgjengelig på nett.)

Les Siri Senjes forrige blogginnlegg: Rethinking screenwriting – new girl on the blog

Kan Final Draft bety final death?

Siri Senje
Siri Senje

Finnes det noen andre «dikteriske sjangre» enn filmdiktningen der  kreative mennesker må finne seg i å nedtegne historiene sine i et fastlåst, teknisk format som bidrar til  å gjøre dem mer og mer like? Er det mulig at Courier 12 og «screenplay templates» sperrer manuskriptene våre inne i et mønster  som hemmer skaperkraften,  bremser nytenkning og  i verste fall tar rotta på hovedverktøyet vårt,  selveste fantasien?

Etter konferansen Rethinking Screenwriting i Helsinki presser spørsmålene seg på. Programvare som standardiserer manuskriptene og effektiviserer overgangen til produksjon har sklidd inn i filmbransjen de siste ti årene uten å møte motforestillinger.  Vi forfattere har jublet over å spare tusenvis av tastetrykk og dessuten få historiene våre til forveksling å likne på filmdramaer lenge før de er i nærheten av å henge på greip.

Ifølge den australske filmskaperen og forskeren Kathryn Millard er manusprogrammene diktert av den amerikanske filmindustriens behov. Modellene hører hjemme på 1900-tallet og ikke i den digitale æra, der uttrykksmulighetene er multiplisert de siste åra.  Gjennom sin forskning omkring ”prototypen”  som alternativ  eller supplement til det tradisjonelle filmmanuset, etterlyser Millard alternative  modeller som gir forfattere/regissører mulighet til å skape en mer flytende ( fluid ) presentasjon av stoffet sitt, med bilder, filmklipp og lyd i tillegg til teksten. Hvis du ikke har testet for eksempel CeltX software ,  som er et skritt i denne retningen, så sjekk nettstedets demo.

Avansert teknisk kunnskap og utstyr er i denne sammenhengen ifølge Millard unødvendig; fora som YouTube har skapt en tilvenning til lav ”production value”. Digital pre-visualisering kan derfor nå avleses mer fordomsfritt enn før. Dermed kan skrivearbeid, previsualisering og preproduksjon i større grad enn tidligere smeltes sammen.  I sum; nye muligheter for forfattere/regissører  –  og en uimotståelig utfordring for det konvensjonelle utviklings- og finansieringsapparatet?

Nysgjerrig på mer? Bestill første nummer av  det utmerkede tidsskriftet Journal of Screenwriting, som ble lansert på konferansen, og les Millards ferske artikkel  After the Typewriter, the screenplay in a digital era. (NB –  artikkelen er foreløpig ikke tilgjengelig på nett.)

Les Siri Senjes forrige blogginnlegg: Rethinking screenwriting – new girl on the blog

MENY