Hvem er Izer Aliu?
Dette vil stadig flere spørre seg ettersom Alius to spillefilmprosjekter nærmer seg premiere.
Det første, Hunting Flies (foto), er snart ferdigstilt, den andre, 12 Bragder, fikk Aliu støtte til av NFI i forrige uke og starter produksjonen i november.
Etter den internasjonale suksessen med eksamensfilmen To Guard a Mountain fra Den norske filmskolen, gikk Aliu kjapt videre med kortfilmen Det gode livet – der borte som vant prisen for beste film på Kortfilmfestivalen i Grimstad i 2014.
Samtidig spilte han inn Hunting Flies i Makedonia, med Khalid Maimouni i Storyline som produsent. Budsjettet har vært svært lavt, og det har derfor vært et vanskelig prosjekt å få på beina. Den ble ikke vurdert som «norsk» nok av NFI, men Aliu valgte likevel å skyte den.
Det skal vi være glade for.
Nylig fikk Rushprints Jon Inge Faldalen se en tidlig versjon av filmen, og han er ikke snauere enn at han utpeker Hunting Flies til den beste norske filmen han har sett så langt i år ved siden av Louder than bombs:
«Hunting Flies er en imponerende stilsikker debutfilm, et drivende drama med sofistikert bildepoesi, som bestående av lange, statiske innstillinger vekslet med nærbilder og hyppige klipp tonalt spiller et sted mellom Kiarostami, Kusturica og The Breakfast Club, samt den norske neorealismen til Margreth Olin og Hisham Zaman. Den idealistisk diplomatiske og fredsmeklende læreren Ghani forsøker å fange døgnfluer ved å tøye konfliktstrikken i et klaustrofobisk klasserom av unge gutter, der verbal og virkelig vold sorterer under «La stå!». Hunting Flies kritter opp betydningen av campus forstått som slagmark, men finner også håp i fellesskapets leker, som fotball. Sammen med Louder than bombs utgjør Hunting Flies 2015s soleklart to beste norske filmer».
12 Bragder er på sin side en svensk-norsk coproduksjon som berører hyperaktuelle konfliktlinjer i den flerkulturelle svenske forstaden.
Filmen handler om 16 år gamle Fuad som bor i en forstad til Gøteborg. «Fuad er i alderen hvor vennegjengen betyr alt. Etter å ha løpt fra en slåsskamp som etterlater kompisen Salle på sykehus, blir Fuad utstøtt av gjengen. På stedet Fuad bor finnes det uskrevne regler om lojalitet og krav om at man skal være en ekte mann. Fuad som alltid har skjult sine svakheter må klare 12 bragder for å få fornyet innpass i gjengen.»
12 Bragder er en samproduksjon mellom Sverige og Norge. Merfilm og Maria Ekerhovd er norsk coprodusent, den norske andelen av produksjonen består forøvrig blant annet av norsk manusforfatter og manusutvikling, samt prosjektutvikling, norsk regissør, norsk linjeprodusent og filmfotograf.
Da Aliu i august ble tildelt Anders Jahres kulturpris for yngre kunstnere sa juryformann, Torill Kove, følgende om hans talent: «…Hans filmer skildrer universelle medmenneskelige situasjoner og forteller historier som skremmer oss, rører oss og inspirerer oss til å reflektere over sosiale, kulturelle og politiske samfunnsforhold».
Men for å få en større forståelse for Alius filmatiske sensibilitet, vil vi anbefale et lengre intervju vi gjorde med ham for nesten to år siden, da vi gav ut den nordiske dvd-en «Directors to Watch» der To Guard a Mountain var en av de utvalgte filmene. Her går Aliu mer i dybden av sitt filmsyn og hadde på det tidspunktet allerede rukket å skyte deler av Hunting Flies:
“8-9 months after film school I was paralyzed. I wrote a bit, but hadn’t really gone after what I wanted. In the next 7 months I’ve made a short film and made my debut feature. It’s called Hunting Flies and is a political drama semi-chamber play set to a school where a teacher locks up the boys in the class. The classroom is a reflection of society and I’ve used 18th century political philosophy as basis. It was also shot working off a 12-page synopsis. No budget. My next film will be either a heist-film or a sci-fi, but no kids. And if I know myself well enough, there will be kids.”
Han går også inn på forholdet mellom filmen og publikum:
“I believe a film should say more than we see. It should speak not only to the eyes. Still this is the area in which we can play the most. Nothing is new, only the way we use the different things. When it comes down to it, I guess I love the thought of manipulating free choice. I hope to one day reach a level of understanding of humans and cinema which allow me to do this in a way I know it can. You see nothing is real on the screen. It’s just a picture, or many pictures in a row. If we cut these pictures, as we have been taught by various entry level editing courses, we get context. We get meaning. Or rather, we create meaning, and then force it upon an audience.”
“But in the end it’s never the film that is packed with feelings, it’s us. I’m not underestimating anyone’s knowledge of editing, I’m just trying to get to a point and that is; we are able to use cuts without ever cutting. A cut forces someone to look at something, not cut does the opposite. It gives people freedom to place their eyes wherever they want, unknowing even that their eyes were directed there. I think this is really awesome. I know that this might be obvious to some, but to me this is the whole reason of film. To let you own truth. Truth acquired by choice.”
Han fremhever Ruben Östlund and Hisham Zaman som noen slags mentorer tidlig i karrieren:
«They have with both their work and philosophy on film made me reflect on my own work and cinema in general. They are both from the opposite side of a spectra but at the same side of another. I’ve learned a lot from simple discussions with them and value their cinematic friendship.”
“Other Scandinavian directors I have a big appreciation for, but they have for me always fallen in an international category. Scandinavian or not, the directors that are inspirational have qualities that transcend borders. There are of course Danish directors as well as Finnish that I have deep respect for and learn indirectly from even though they are not mentioned. I know I would just love to talk about cinema with a lot of them, but haven’t had the chance yet. I have this romanticized idea that directors can sit and philosophize about film. Luckily only recently I’ve had the opportunity to hook up with young directors from Scandinavia, but there is still a part of me that would like to pierce through the mind of someone who’s films I’ve loved growing up.”
Om forholdene for filmskapere i Norden hadde han følgende å si:
«We invest more in films than many other parts of Europe, but at the same time the competition about the funds are high and the budgets are relatively low. Films being made with a low budget don’t bother me as much as why it is like that. It seems that this system is overcrowded also mostly because people are so damn dependant on getting funding that they don’t care about what they’re applying for. It’s a numbers game for many. I get disgusted by that. I know I might offend many by saying this but jumping from one film to another doesn’t make the whole situation better.”
