I forrige uke kom jeg ut av skapet. Skamløst tok jeg K-ordet i min munn og mælte at tida er inne for å ta grep om kjønnskatastrofen i Dronningens gate. Fra damene kom respons på Facebook og sms. ”Go girl!” ”Yess!” Fra herrene kom det blikk. De brant i ryggen idet jeg krysset fortauet foran Filmens Hus. Forfattersinn er følsomme greier; jeg kjente hvordan de røde strømpene slasket rundt leggene mens asken fra bh-bålene la seg i håret. Jævla feminist. Skjønner hun ikke at det er kunst det dreier seg om, ikke noen skarve styreplasser i selskapene som ruler landet? Vet hun ikke at selveste Mach Mikkelsen har sagt, ordrett, at kvotering er idioti? At Aksel Hennie synes det er teit? ”Skal det bli enda jævligere enn det er, liksom?”

Det var da jeg forsto det. Tida har gått fra tallenes tale. Fokus må bort fra kvinnene og  K-ordet. Det er herrenes tur til å få tale nå.  Jeg har aldri blitt bedt om å holde en slik, og blant livets mange forbigåelser har det vært et spesielt sårt savn. So, here goes ( omforlatelse, mine damer) :

Kjære, staute, norske filmkarer! Jeg elsker og beundrer dere. En oppriktig skål for skulderbredden, bassrøstene og de maskuline dydene som holder bransjen oppreist: Jernvilje, selvsikkerhet, panserhud og killerinstinkt.

En viss følelsesmessig utilgjengelighet kan faktisk ha sin sjarm i en verden sprutfull av emosjonell inkontinens. Selv skyr jeg enkjønnede sammenhenger som pesten. Jeg er faktisk hekta på samarbeid med dere, perspektivene det gir og dynamikken det skaper. Trodde lenge det var gjensidig, men nå er jeg engstelig for forholdet vårt. Kvoteringsordet har kommet mellom oss lik en lumsk pandemi. Jeg roper med helsetilsynet: Ikke la angsten ta styringa nå! Ikke still autopiloten på antistoff før mikroben er lagt under lupen. Ser du nærmere på svineriet, så er det ikke så skummelt som du tror.

For det første har vi vært gjennom det før, hele nasjonen. Som pappaer ved stellebordet, som operapublikum med billetter vi ellers ikke ville hatt råd til, som fagrepresentanter i NFIs styre eller bønder i oljeland. Og ikke minst, som aktører i en bransje som ikke ville eksistert uten massive overføringer fra staten. En stat med ambisjoner om å styre samfunnsutviklingen mot en utopi av demokrati og mangfold, snarere enn å la markedskrefter og selvregulering rå grunnen. Vi er kvotert for lengst hele bunten, vi overlevde; det gjorde ikke vondt en gang.

For det andre er vi ikke alene. Ta en titt på f.eks. skolesystemet, mine herrer. Der går det skikkelig kleint for dere for tida. Gutta boys står for disiplinærsaker, slappe lesevaner, høy drop-out-rate og det lave, norske karakternivået. På universitetene taper dere terreng for damenes søknadstall og suverent bedre karakterer. Noen – mest menn – sier skolen er femininisert, at gutta føler seg fremmedgjort og ikke får brukt sine sterke sider. Hørt det før, anyone? Mange mener kjønnsbalanse innen utdanning er en demokratisk verdi og at vi må gjøre noe med marginaliseringen av gutta, også fordi den vil ha kjipe konsekvenser for hele samfunnet om noen år.

Kjære norske karer! Det mener sannelig jeg også. Hva med å sende tenåringsgutta på utviklingsseminar? Der kan de opparbeide flid, disiplin og konsentrasjon og kanskje bli litt mer som jenter. De kan definere drømmene sine, utvikle søknadsstrategier, få hver sin mentor, drikke kaffe og prate i ro og mak. Hvis de fortsatt ikke får rævva i gir kan vi rive i et stipend som holder dem unna brekk og fyllekjøring en stund til. Men ingen tror vel på ramme alvor at denslags vil skape forandring? Så hva med å hanke inn h-ordet og handle? F.eks. ved å doble lærerlønna og gjøre skolen til en attraktiv arbeidsplass for både menn og kvinner?

Vi er kommet til mitt tredje poeng. Og jeg hører dere mumle bekreftende nå:

Jada, styrt utvikling er nok riktig for de andre. Men vi tilhører unntakene. Vi jobber med kunst. Tar vi den helt ut, mine herrer, kan vi i ytterste konsekvens ”ta en Polanski” og mene at for dem som lager kunst gjelder andre normer enn for vanlige mennesker. Selv er jeg litt usikker på hvor mye av vår årlige produksjon som kan smykke seg med ordet, men la gå. På Teaterskolen er de kanskje ikke så kunstneriske som oss, men de har i all stillhet kvotert inn gutter i årtier. Det ser ut til å ha virket, i alle fall har det gitt oss et mannlig stjernelag til å spille 80% av filmrollene.

Dette stjernelaget ruler det norske filmlerretet for tida. Og nå kommer alvoret, mine herrer. For det er ikke bak kamera, men på lerretet at ubalansen har de virkelig nifse utslagene. I salen sitter nemlig et publikum. De har vært med å betale gildet, og de gir blaffen i hvem som har skrevet, regissert eller produsert filmen. Men de bryr seg om hvem de ser og hvilke historier som fortelles. Og det er her vi kan være iferd med å miste en halv generasjon. De tre damene mellom 17 og 24 som ferdes i huset mitt, har meldt seg ut for lenge sida. Norske filmer? De handler jo bare om sære, frustrerte mannfolk, smalt det, da jeg prøvde meg med en håndfull dvd-er her om dagen. Gutta kjeder seg i mattetimen, men jenter og damer begynner å kjede seg i kinosalene, der vår samtids historieskatt forvaltes og formidles.

Kast K-ordet på bålet. Det har vært brukt som trussel for lenge. Bytt det ut med H-ordet, jo før jo heller. Vi filmfolk kjenner vår Aristoteles: Forandring oppstår gjennom handling. Men handling krever mot. Og en protagonist eller fler, som setter seg høye mål og våger å ofre noe for dem. Helten kan hete Nina eller Ivar, hva vet jeg. Hun må være vanvittig utålmodig og sta. Husker dere hvordan folk skreik da Høybråten og Gabrielsen maste om styreplasser og friskluft? Og se hva de fikk til  –  med gassoppvarmede parties i gatene som bonus.

Nå dreier det seg om å bruke det vi lever av, nemlig fantasien. Vi må trå til alle sammen, finne ut hvordan det kan handles, her og nå. Så kom igjen, karer. Ingen har påstått at kvinner skal kvoteres via mekanisk matematikk. Kan den nye pakkefinansieringen lanseres med krav om full kjønnsbalanse ( hovedrolle iberegnet) i hver eneste produksjon det søkes med? Skal produsenter som satser på kvinnelige hovedpersoner, manusforfattere og regissører få fortrinnsrett til en egen produksjonspott, ”Signatur P”? Skal vi holde tilbake de siste 20 % av midlene til flere sterke kvinneprosjekter kommer? Filmskapernes want er jobber og suksess, men vår need er et mer dynamisk, kreativt og levende filmmiljø. Det kan bli vår bonus. Herrenes skål!

Du kan lese alle tidligere innlegg fra Siri Senje her: I MANUSFORFATTERNES VOLD