«So, what´s your concept?»
Medstudenten satte et par utfordrende skuespillerøyne i mine. Det var mitt første kurs i directing, og jeg skulle caste en scene fra Sporvogn til Begjær. Sannelig ville stjerna vite hva vi egentlig skulle lage før han sa ja til å spille Marlon, unnskyld; Stanley. Jeg var 21 og studerte teater i USA, men concept hadde faktisk ingen mast om før. (For at ikke leseren skal tro jeg var idiot, må jeg motvillig tidfeste episoden til tidlig steinalder; lenge før ordet ble husvarmt i de tusen kultiverte hjem.)
«Tennessee Williams is my favorite playwright», smilte jeg, og blafret med øyenvippene. «Why«, svarte han, nådeløst.
I bakhodet messet lærerens stemme: En regissør må tolke teksten, finne sin visjon, og formidle den på en inspirerende måte til teamet. Lettere messet enn gjort, det der. I norsk filmbransje er ordet regikonsept nærmest blitt et slags mantra. Sjangren skal være undervurdert og usynliggjort, særlig av beslutningstakere som bare vil lese, av alle ting, filmenes manus. I vår spurte man på det årlige filmseminaret på Lillehammer i fullt alvor hvorvidt fokuset på manuskriptet var en svøpe for filmfortellingen, et hinder for utviklingen av et visuelt språk, en hemsko for regissøren til å utvikle en egen visjon? Hva som skulle erstatte manus kom egentlig ikke frem, men jeg tipper det bejublede regikonseptet var en sterk kandidat. Det selsomme er at presumptivt kloke hoder ser ut til å tro at det finnes en motsetning mellom disse to. Sannheten er jo at de hører uløselig sammen: Den salige symbiosen mellom innhold og form danner ideelt sett en helhet der det er umulig å skjelne det ene fra det andre. Manuskriptet utgjør filmens hva, det er hovedleverandøren av innhold. Et godt manus gir en leseropplevelse, noen stilvalg og en mulighet til å mane filmen frem for sitt indre blikk. Man kan knapt klandre beslutningstakerne for å ville lese det først. Men regikonseptet? Filmens hvordan? En uhåndgripelig sjanger med mikroskopiske sjanser som bokklubbfavoritt, vrien å definere på forhånd; umiskjennelig tilstede eller fraværende når filmen er laget. Lett å skyve tilside, med andre ord. For hvor mange regissører er istand til å levendegjøre iscenesettelsens visualitet, lydunivers, spillestil, atmosfære, og stilgrep på noen sterile A-4 ark?
«Tennessee Williams is the great defender of the lonely, aching human heart», prøvde jeg meg. Smakte det ikke i hvertfall litt konseptuelt av dette? «Isn´t everyone?» smalt det fra Marlon.
På Norske Filmregissørers utmerkede seminar om regigrep kom dilemmaet frem: Regissørene savner respekt for og synliggjøring av konseptarbeidet, men strever med å artikulere det. Jens Lien – regissør av bl.a. Den Brysomme Mannen – har fått ros nettopp for sitt regigrep. Selv roste han forfatter Per Schreiner for å ha levert en genial historie, men vred seg i stolen da kortfilmkonsulent Kalle Løchen forlangte at regigrepet skulle verbaliseres. Inntil filmklippene ble vist og ord ble overflødige. Da erkjente han det selv: Regikonsept er noe jeg skriver for konsulentene. Her slipper forfatter-regissører muligens billigere unna: Kan man prestere et fullgodt manus antas det at man også kan gi det et uttrykk. Og i det uuttalte norske filmhierarkiet står fortsatt den myteomspundne ”auteuren” et trinn over den ”rene” regissøren. Derfor er Løchen i takt med sitt miljø og dets fordommer når han spør hvordan Lien, i sine gestaltninger av sterke forfatterstemmer som Schreiner, Berg og Frobenius, kan unngå å føle seg som en ”hired hand.”
Men hvorfor skriker ingen regissører i protest over denne groteske undervurderingen av faget? Myten – og hierarkiet – er basert på den grunnleggende feilslutning at man ikke kan være en original og kreativ regissør hvis det man regisserer er andres idéer og tekster. Filmer som Den Brysomme Mannen, Mannen som elsket Yngve og Fatso er krystallklare eksempler på det motsatte. En regipersonlighet som Ingmar Bergman henga seg jevnlig til regiarbeid basert på andres verk; og hvem ville ha vært hans lysende Dukkehjem eller Lang Dags Ferd mot Natt foruten? Director for hire, liksom?
«I wondered about your concept?» Marlon ventet fortsatt. Her nyttet det ikke å kjøre Synnøve of the sunnyside hills of Norway. Dermed kastet jeg meg ut i et lidenskapelig foredrag om Blanches kamp, på liv og død, for en trygg havn i en stivnet, patriarkalsk verden der følelser er degradert, mennesker har nytteverdi og kvinner ikke kan overleve alene. «I’m in», svarte Marlon, imponert. ( Han hadde jo ikke hadde vokst opp i Norge på 70-tallet. )
Teaterkunsten har forlengst tatt konsekvensen av sine hundre år i konseptualiseringen og regiens tidsalder. Selv om manus er klart, eller til og med velprøvet, er det en selvfølge at teamet samarbeider lenge om konseptet, basert på regiens tolkning av teksten. Øktene med forestillingens scenograf – gjerne på et hotellrom i syden – er blant mine kjerneerfaringer fra teatret. Konseptet og det visuelle universet – dvs. modell, musikk, skisser og foredrag – presenteres med brask og bram, først for teatersjef, deretter for skuespillerne. En faglært skuespiller må faktisk, ifølge KhiOs fagplan, forstå konseptets estetiske ambisjoner og iboende emosjonelle atmosfære, samt hvilke konsekvenser dette får for spillestil og scenisk formspråk. Googler du regikonsept spretter fagplanene fra en rekke høgskoler med drama på timeplanen opp. Man finner knapt et avsnitt om film. I teatret finnes en tradisjon for å respektere regi som en selvstendig kunstform, uten å belemre den med forfatterambisjoner. En nestor i faget, Barthold Halle, foredro forleden i Dramatikerforbundet om sitt lange virke som fortolker og gestalter av tekster. Regien er et medskapende element, sier han. Men han slutter seg også til Woody Allens kjente utsagn om at det finnes dårlige filmer basert på gode manuskripter, men aldri det motsatte: Hvis man har et godt stykke, gode skuespillere og god tid, sier Halle, så er det ikke nok at instruktøren er talentløs for å få ødelagt det, han må dertil ha en sterk personlighet.
Hvordan gikk det så med Marlon og meg? Strengt tatt hadde jeg jo rundlurt – eller i alle fall snytt – fyren. Det jeg beskrev var en lesemåte av Tennessee Williams’ tekst, ikke et regikonsept. Jeg hadde overhodet ikke nevnt hvilket uttrykk jeg ville gi min tolkning. Likevel hadde jeg tilfredsstilt hans ønske: Han ville vite hvem jeg var som regissør gjennom hva jeg ville lage teater om. Hvordan var likegyldig for ham. Og et par uker senere presenterte jeg mitt livs første regikonsept, bestående av blonder, sepia, jazz, dus lyssetting og en gigantisk brudekiste som et bilde på Blanches tapte drøm.
«This is my concept«, annonserte jeg, og viftet stolt med skissene mens ghettoblasteren ulte New Orleans. «Concept?» Sa Marlon, som åpenbart hadde blitt forherdet av teaterlivet siden sist: «Same shit, new wrapping. Concepts are a dime a dozen».
Les de andre innleggene fra Sir Senje: Siri Senjes blogg
