Har Darwin knekket koden og gitt oss en potent vei til filmsuksess?
Akkurat nå er det er veldig moderne med gener. Først står noen überkule fyrer frem i avisa og begråter biologifagets vanskjebne i kongeriket: Send skjeggebusene fra samfunnsvitenskapen på skauen, gi genetikken dens fortjente æresplass, skaff oss entydige forklaringer på masse komplekse saker og et sortiment med hormoner og kromosomer å skylde på når ting går skeis. Deretter vil en komiker filleriste samfunnsforskerne i beste sendetid for å bevise at det ikke er eksakt vitenskap de bedriver (Enkelte vil nok mene at dette er å sparke inn åpne dører, men i Norge er visstnok samfunnforskningen fortsatt preget av de forhatte sekstiåtterne. Kanskje ikke så rart de halvgamle ungene deres griper enda en anledning til å banke mor og far? Ikke bare har de ribbet barndommen deres for frossenfisk med griljermel; de har unnlatt å fortelle ungene om viktigheten av gener som absolutt forklaringsmodell).
Så hva i huleste har dette med film å gjøre?
Tenk deg om. Er det noe vi norske filmfolk kan, så er det å hive oss på trender. Flavor of the month, jubler vi i kor og kaster oss over den sjangren eller stjerna som strålte igår. Selvfølgelig skal vi henge med på gentrenden også, og den gode nyheten er biokulturalismen. Dens bidrag til moderne filmteori målbæres av Torben Grodal, professor i film og media ved Københavns Universitet. I boka Embodied Visions – Evolution, Emotion, Culture, and Film bruker han nyere hjerneforskning til å underbygge sin tankevekkende ”evolutionary theory of film”. Ifølge biokulturalistisk tenkning står og faller et hvert kulturuttrykk med dets evne til å adressere strukturer som har utviklet seg i menneskehjernen gjennom millioner av evolusjonsår. Vår appetitt, både på innhold og form, er styrt av disse strukturene. De beste filmene appellerer til primale emosjonelle behov. Darwin har knekket koden og gitt oss en potent vei til filmsuksess.
For eksempel vil barn ha historier som forsterker separasjonsangst, fordi de individene som har overlevd og formert seg er de som har skjønt at man ikke må stikke av fra mor og far (eller oppføre seg så jævlig at opphavet stikker). Når barna følger Bambis eller Dumbos eventyr, utløses hormonet oxytocin, som gir nyttige emosjonelle reaksjoner. Kvinner søker – etter millioner av år med barneomsorg – mating-historier (også kjent som romantiske komedier), der heltinnen nesten ender opp med en bråkjekk slemming, før hun skjønner at den rolige straightingen sikrer flere avkom og trygger deres fremtid. Menn, derimot, trenger helter som forsvarer stammen med rått mannsmot (krigsfilm og action), men samtidig er istand til å bonde med andre, likestilte menn (menneskestammer må nødvendigvis romme mer enn én hann). Lar vi Darwin gå til filmen kan vi altså treffe blink gjennom økt kunnskap om menneskehjernens struktur og om lengsler som har ult etter å bli stillet siden steinalderen.
Hjernestrukturer endres ikke over natten. Nyskapning er da heller ikke noe biokulturalismen levner særlig håp. Grodal hevder at publikums behov for forandring aldri strekker seg utover en lett overflatebehandling av den klassiske grunnmodellen – fra Kameliadamen til Moulin Rouge f.eks. eller fra Bambi til Nemo. Avantgarden kan by på visuelt raffinert film og anti-aristioteliske strukturer så mye de vil; de vil aldri nå frem til andre enn en mikro-elite som bevisst søker et alternativ til det hjernebarken dikterer. Intellektuell stimulans, for eksempel.
Da jeg ruslet fortumlet ut fra Grodals forelesning her om dagen, kom jeg til å tenke på en samtale jeg hadde med datteren min en gang. Hun var fire år og vi satt og stirret på fullmånen i sofakroken. Jeg hadde gjennomgått Armstrong og moonwalk og plantingen av flagget. Hun ble taus og tenkte en god stund. ”De skulle ikke ha gjort det mamma,» erklærte hun bestemt. «For nå er det ikke så spennende mer.” Jeg beit meg i tunga og angret. Den lille poeten hadde selvfølgelig rett. Vil du ta rotta på magien finnes ingen bedre metode enn den såkalte eksakte vitenskap.
Les Siri Senjes tidligere blogginnlegg:
Kokekunst
