Vi er tilbake til et slags normalår for norsk film på Berlinalen – med to filmer i det offisielle programmet og flere samproduksjoner. Her diskuterer Berlinale-aktuelle Dyveke Graver, NFIs Kjetil Omberg og kritiker Aleksander Huser festivalens betydning og hva vi kan vente av årets program. De kommer også med noen fjellvettregler for valg av festival.
Å lage barnefilm med ingredienser som kreft og selvmord er en krevende balansegang. Martin Lund og Nora Nivedita Tvedt forteller om arbeidet med kinoaktuelle «Ustoppelig» og «Salto, pus og bucketlisten».
2025 var både et jubelår og et kriseår, konstaterer Elisabeth Sjaastad og Åse Kringstad i sin filmpolitiske oppsummering. Men de ser også framover, blant annet mot nye styringssignaler for NRK og Norsk filminstitutts strategi for de neste fem årene.
Det politiske og økonomiske presset mot filmskapere verden over øker – og Donald Trumps maktovertakelse har akselrert utviklingen i den vestlige verden. Her hjemme er selvsensuren verstingen.
Hvordan er det tilrettelagt for at såkalte uavhengige filmskapere skal kunne slippe til? Og ikke minst: Hva slags strategier må til for å lykkes? Mariken Halle, Patrik Syversen og Paul Tunge forteller om livet som filmskapere på siden av mainstreamsfæren.
I 2025 var klipperne Vidar Flataukan og Karen Gravås aktuelle med hver sin spillefilm og dramaserie. Hvordan har det vært å sy sammen så vilt forskjellige produksjoner som «I kjærlighetens navn», «Se meg», «Hvis ingen går i fella» og «Nepobaby»?
Skuespiller og pedagog Morten Espeland om skuespillermetoder ved Teaterhøgskolen på KHIO.
– Det som avgjør om et kinoår blir gjennomsnittlig godt eller fantastisk, er de norske filmene, sier nytilsatt programsjef i Odeon-kinoene, Martin Øsmundset. Her forteller han om hvorfor han er optimistisk, til tross for krisetider i bransjen, og hvorfor det revitaliserte IMAX-formatet ikke vil lide samme skjebne som 3D-boomen.
I «Koke Bjørn» forvandler Trygve Allister Diesen Nordkalotten til et westernlandskap i dramatiseringen av en høyt skattet krimroman. – Det var pitchen vår overfor Disney, helt fra starten, forteller han.
Hvordan går det med sjelslivet til den norske filmregissøren? Igor Devold og Ingrid Liavaag i Norske filmregissører forteller om en profesjon som lider under produksjonstørke og ytringsvegring, men som likevel har gitt oss hva noen mener er en gullalder.
Det handler ofte om å få maksimalt ut av lite og være «usynlig», forteller Cecilie de Lange og Sunniva Rostad om produksjonsdesignens funksjon. Men i arbeidet med dramaseriene «I kjærlighetens navn» og «Våre beste år» sto de overfor en ny utfordring: hvordan gjenskape en prangende tidsepoke som nekter å være usynlig.
Dag Johan Haugeruds trilogi var noe helt unikt, forteller Svend B. Jensen i Arthaus som bare unntaksvis distribuerer norsk film. Denne høsten er det klassikeren «Prinsesse Mononoke» som relanseres på kino. Og selvsagt har han gjort noen nye funn i Venezia.
Benjamin Ree om fortellerteknikk og karakterkompleksitet i fiksjon og dokumentarer.
Bård Breiens premiereklare serie «I kjærlighetens navn» omhandler hans oppvekst i en familie som slo seg fram på salg av pornografi og nakenhet i et puritansk etterkrigs-Norge. Det satte dype spor – både i Norge som samfunn og Bård som filmskaper.
Premiereklare «Ingen kommentar» er et etterlengtet norsk comeback for satirisk anlagt komedie på kino, istemmer forfatter Ståle Stein Berg og regissør Petter Næss. Hvordan kom filmskaperne fram til denne spesielle cocktailen av skandaler, maktbegjær og mediemanipulasjon? Og vil det kunne bane veien for nytt norsk kvalitetsdrama for voksne på kino?
Det hevdes at norsk film både befinner seg i en gullalder og en dyp krise. Vi innkalte Yngve Sæther og Synnøve Hørsdal til en samtale om denne uvanlige filmhøsten; om balansen i det norske repertoaret, om utvikling av nye talenter og produsentens rolle i norsk film.
