Foto fra «Profeten i Bærum» (Foto: TV2)
Stormen rundt TV 2-serien Profeten i Bærum har lagt seg. Likevel er det vanskelig for meg å slippe det jeg så.
Jeg sikter ikke først og fremst til innholdet, men hvordan vi lager dokumentarer. I en tid der norske dokumentarfilmer strupes får underholdnings-dokumentarene stadig større plass.
I Profeten i Bærum kastes vi raskt inn i sensasjonen. Skjulte opptak om mikrodosering av sopp til barn, anklager om hjernevasking og sektvirksomhet, og selvfølgelig profeten selv og hans kontroversielle meninger. Det mangler ikke på oppsiktsvekkende innhold. Flere av de medvirkende har gitt uttrykk for at de føler seg misforstått og latterliggjort. At de ikke kjenner seg igjen. Og jeg kan forstå hvorfor.
Jeg forsvarer ikke holdningene deres, men som regissør satt jeg igjen med en bitter smak i munnen. Jeg følte meg lurt og usikker på om jeg hadde sett sannheten, eller en virkelighet som var klippet for å underholde meg. Og jeg satt igjen med et spørsmål: Hvordan har en stor tv-kanal som TV 2 godkjent dette?
Derfor ønsker jeg at vi i bransjen snakker om og blir minnet på makten vi har i klipperommet, ansvaret vi har for menneskene som slipper oss inn i livene sine, og hvor langt vi er villige til å gå for klikk, seertall og vår egen suksess.
Når konteksten forsvinner
Det som plager meg med Profeten i Bærum, er ikke at menneskene fremstår eksentriske eller kommer med dypt problematiske uttalelser. Det er måten jeg som seer blir ledet gjennom materialet på. Kall det dokusåpe eller underholdning – jeg sitter igjen med følelsen av at serien har endret sjanger i klipperommet, og jeg spør meg selv om de medvirkende egentlig har forstått hva slags program de har vært med på.
Allerede i første episode opplever jeg en ovenfra-og-ned-holdning, der menneskene blir underholdning før de får anledning til å bli forstått. Vi klippes raskt inn og ut av intervjuer, avbrutt av de mest kontroversielle øyeblikkene, uten å få lande i intervjuene. Hendelser fra senere i tidslinjen trekkes frem når det passer dramaturgien fremfor å følge karakterenes emosjonelle reise, og flere av de mest sjokkerende uttalelsene gjentas jevnt og trutt, noen så oppstykket at jeg begynner å lure på om jeg hører et sammenhengende resonnement eller en konstruksjon fra klipperommet.
Dokumentaren begynner da å ligne sladrekjerringa fra nabogården, og når regissørens fortellerstemme serverer meg sine tolkninger av det som skjer, får jeg knapt anledning til å gjøre meg opp min egen mening. Jeg savner begynnelsen på samtalene, å konkludere selv, og resonnementene som leder frem til de absurde uttalelsene. For å gi et menneske kontekst er ikke det samme som å gi vedkommende rett. Og kanskje det hadde vært sterkere. Å se mer av intervjuet, mer av resonnementet, og la meg som seer konkludere selv hva det er jeg observerer.
Jeg har selv sittet i klipperommet. Jeg vet hvor lett det er å bli revet med. Et blikk fra senere i samtalen. En setning løsrevet fra sammenhengen, eller situasjoner som bytter rekkefølge. Plutselig har du en helt annen karakter enn mennesket som faktisk var foran kameraet. En bedre TV-karakter. Og hvem bestemmer? Regissøren. Klipperen. Produsenten. Kanalen. Ikke mennesket som sitter igjen med konsekvensene.
Selvfølgelig trenger vi dramaturgiske virkemidler, og er avhengig av dem for å fortelle gode historier. For dokumentar er aldri et nøytralt vindu mot virkeligheten. Vi velger perspektiv, situasjoner og rekkefølge. Men målet må vel være å komme nærmere en felles opplevd sannhet, ikke lenger unna den?
For det finnes en grense mellom å dokumentere et menneske og å konstruere en karakter på menneskets bekostning. Som regissører vet vi når vi nærmer oss den. Vi vet hvordan musikk, rytme og reaksjonsbilder kan få publikum til å le av noen, fremfor å forsøke å forstå dem. Og vi vet hvor fristende det er. Vi vil lage god TV. Historier som engasjerer, provoserer og blir snakket om. Men hva skjer når menneskene som har gitt oss historien, sitter igjen med følelsen av å ha blitt misforstått, overkjørt og ført bak lyset?
Det er lett å skyve ansvaret over på noen andre, men det er vi som har ansvaret for det som til slutt havner på skjermen. Et menneske kan ha sagt ja til å bli filmet uten fullt ut å forstå konsekvensene av eksponeringen. De stoler på regissøren, tror at de jobber mot en felles forståelse av historien. Men samtykke til opptak er ikke det samme som samtykke til enhver mulig fremstilling. Et samtykke fritar oss ikke fra ansvar. Det er der ansvaret begynner.
Hvem tar ansvar for de sårbare?
Jeg frykter at vi importerer en amerikansk dokumentar-trend der menneskers tragiske skjebner, psykiske problemer og eksentrisitet blir underholdning. Der det absurde dyrkes, og publikum inviteres til å le av mennesker de kanskje heller burde forsøke å forstå. Eller som kanskje aldri burde vært på TV, men fått hjelp. Er kampen om seertallene blitt viktigere enn etikken?
I Profeten i Bærum møter vi mennesker med traumatiske erfaringer og sårbare historier. Det burde skjerpe både regissørens og kanalens ansvar. Hvem vurderer om de forstår konsekvensene av eksponeringen? Hvem ivaretar dem når kameraet er skrudd av? En tur til Hedvig Montgomery, så er de good? Og hva gjorde TV 2 med opplysningene om ulovligheter med barn involvert?
Det er forskjell på å undersøke en alternativ virkelighetsforståelse og å gjøre den til et sirkus. Vi skal ikke beskytte mennesker mot kritiske spørsmål. Men vi skal beskytte dem mot vår egen sensasjonslyst. For hvem tør å si i klipperommet: Dette er en fantastisk scene, men vi kan ikke bruke den?
Det er kanskje nettopp der yrkesetikken vår blir satt på prøve. Når det riktige valget betyr at vi må ofre den beste scenen.
Hvor var TV 2s moralske kompass?
Det som skremmer meg, er at serien har passert en hel redaksjonell prosess hos TV 2. Produsenter, redaktører og programsjefer med erfaring, makt og ansvar. Hvilke etiske diskusjoner ble tatt? Hvilke scener ble utfordret? Hvor gikk grensene? Jeg vet ikke svarene, men jeg skulle gjerne hørt dem.
Jeg lærte på Lillehammer av mitt forbilde Erling Borgen at skjulte opptak er et ekstraordinært virkemiddel som krever en tung journalistisk begrunnelse. Men her blir det brukt over en lav sko. Jeg reagerer ikke på at man forsøker å avdekke alvorlige forhold, men at skjulte opptak av sladder og anklager brukes som underholdningsgrep, og at TV 2 har godkjent det. Når skjulte opptak først og fremst skal skape sensasjon, risikerer vi å gjøre et av dokumentarjournalistikkens mest inngripende virkemidler til et billig dramaturgisk triks, og det mister troverdigheten.
For en signert kontrakt, presse og høye seertall fritar oss ikke fra ansvaret for menneskene foran kamera. Jeg har selv stått foran kamera og måttet stole på en annen regissør. Jeg vet hvor sårbart det er å gi fra seg kontrollen over sin egen historie. Jeg har også laget gravedokumentarer om kontroversielle temaer. Jeg er serieskaper på TV 2s dramaserie Flukten fra Bolivia, inspirert av virkelige hendelser de involverte fortsatt strides om. Jeg vet hvor krevende det er å fortelle historier om virkelige mennesker, men målet må alltid være å møte dem i øyehøyde. Å forsøke å forstå hvorfor, også når vi er dypt uenige med dem.
Vi skal ikke være snille dokumentarister. Vi skal være modige, kritiske og konfronterende, og bruke skjult kamera for å avdekke alvorlige forhold. Men vi skal også være redelige. Menneskene vi filmer, skal leve med portrettene våre lenge etter at vi har levert masterfilen.
I en tid der dokumentarfilmen presses av reality-tv og jakten på profiler og seertall, burde kanalene verne om dokumentarens troverdighet, ikke utfordre den. For hvis dokumentaren blir utvannet og publikum mister tilliten til dokumentaren, hva står igjen da?
I Profeten i Bærum opplever jeg at underholdningsverdien går foran forståelsen. Og hvis vi ikke lenger klarer å skille mellom å avsløre et menneske og å utnytte det, har vi mistet noe helt grunnleggende. Da er vi ikke lenger bare dokumentarister. Da er vi sensasjonsjegere.
Emilie Beck er regissør og serieskaper.
TV2 og serieskaperne har fått tilsendt innlegget med tilbud om å kommentere det.