Jon Inge Faldalen anbefaler Mirage-festivalen, særlig John Skoogs vriompeis Karl i «Värn», Linn Helene Løkens desperate «In Defense of Self», Signe Rosenlund-Hauglids spørrende «Er du trygg?» og Aasne Vaa Greibrokks «Interlude». Og «Everytime» på Kunstnernes Hus Kino.
Alt er naive Norge. Det er ny sesong av LIS (NRK), men skolemedisin må vike i kongedødsutsatte Alternative Norge (Viaplay), med harry krishna og chakrafeber, der Durek og Märtha går fra ridning til reading, blant hekser og hundehviskere, soltilbedere og sensitive voksne, som statsministerens sønn, p(r)ustende med kvinner på hesterygger. Ut å kjæle hester, si.
Sjamansjarlatanen sier selvsikkert at det er «nothing like a nice liver cleansing», og «sjokker» klienten med «strøm». Märtha «leser» selvfølgeligheter fra en søkende kvinnes sinn. Programmet er lett å latterliggjøre, men ikke fordi man ikke forstår – for disse menneskene tror. Helt ulike verdensbilder lar seg neppe forene. Men overraskende fascinerende er det. Mennesker er jo så mangt. Kakao i skogen blir jeg litt fan av. Og i mediativ tilstand, med intuisjon, leter en fin fyr etter forsvunne. Slik søken kan jeg være med på. Noen ganger er (falskt) håp det eneste.
Robert Stoltenberg tenker på grillet kylling hver dag! Den slags nyttig info fins i familiefornøyelige Kongen Befaler (HBO Max), som i sin sesong 13 også har artige påfunn fra kjendiser i uhøytidelige konkurranser, som eplet lengst fra stammen, blokkfløyte med løvblåser og pappkrus gjennom sugerør. Aslak Maurstad ruler. I britiske Taskmaster er Richard Ayoade med i den seneste sesongen.
«Can you turn that spider stuff off?» Jeg gjenså nylig Spider-Man: Brand New Day – tidenes tredje mest innbringende film i rene penger – på kino, mest av forundring over den vanvittige suksessen. Som bysymfoni og edderkoppen scene fenger bronsefilmen tidvis med raknefobiske Manhattan skylianer, og fortellingens mentale fiskesprett – med tankesprang, fra en person til en annen – får reell styrke da besettelsesekspert Sadie Sink (Stranger Things) som Jean Grey statuerer mennesker i stor radius. Døra deres er sterk, men veggene bør bekymre, sier hun tidligere.
«Alert! Senses are overloaded.» Mannen uten noe annet enn egenskaper sliter med slapp vevutløsning og lite sprut fra håndbaken. Og den emosjonelle kjernen er kjærlighetshistorien – «Were we something more?» – som beholder spindelvevet på den inste grinda helt til og med lovnaden etter ettertekstene om at Spider-Man will return. Det hun ikke husker er hva han ikke glemmer. Regissør Destin Daniel Cretton kan drama. Superheltutmattelsen synes over, og ved juletider er vi vel alle hevnerdoomed.
Men glem ikke de tusen små filmene!
Mamma, se! Kunstnernes Hus Kino viser straks stillferdige Everytime (her), østerrikske Sandra Wollners intellektuelt ubegripelige, men følelsesmessig sterkt rørende vinner av Cannes’ Un Certain Regard. Og nettopp et særskilt blikk med oppfordring – guck mal, schau mal – preger filmen, som tidlig gir en av årets sterkeste tagninger, i et søkende kamerablikk som først langsomt zoomer inn mot et blokktak, deretter sveiper bortover vindusrekkene, før, plutselig – en svisjtilt ned til bakken der nede.
Hver gang vi ikke møtes lenger. Everytime er en film om sorg og savn, og disses umulige sirklers kvadratur. Dataspillet Minecrafts firkantete sol forblir mystisk hengende på vår blå himmel mot slutten, i et hverdagsmagisk familiedrama av sjeldent edelt merke. Gregory Okes foto er ikke eneste kobling til søsterfilmen Aftersun, hvis filmfamilieflokk også kan inkludere Lille mamma. Må se.
Levende bilder er kulturens og naturens luftnarrespeil, som lar oss bevitne både det som er og det som ikke er. Frykt ikke?
Straks (mellom 7. og 11. oktober) strør Mirage-festivalen igjen om seg svært gode filmer – og om du ser dem, faller de i god jord. Festivalens funn krever alltid plass høyt oppe på årslista, eksempelvis svenske John Skoogs Värn, den desiderte oppdagelsen for min del.
Jordnært sublim tusler vår Karl (Denis Lavant) – en p(r)eppersven(n) og einstøing midt i fellesskapet – først omkring i kornsirkler, uten å sette spor, skape sti eller mønster, i et fargetørst landskap av grå åkre. Han vet hvor (bered)sk(r)apet skal stå, frakter togskinner på tvers av sykkelen, bærer dekk om halsen, smelter dem, oljer taket, driver svibruk, dobbeltsager et stort tre alene, en side av gangen, baljebader, og bygger mur som hus, hus som mur.
Krigen kommer. I tilfelle, skydd, värn. For, nei, Lina Sandell, ingen er trygg i fare. I hvert fall ikke om man ikke gjør noe med den.
Vår søte stabukk hypnosekoser høner i søvn og leker blindebukk med kidsa, som også bygger sitt fort, ei trehytte i skogen. Etter dans til «Lyckliga gatan», med Karl på trekkspill, plager noen ungdom ham, ertesynger Johnny Bodes «Runka mig med vita handskar på», og ødelegger utenfor festningen.
Veggene vokser, i alle retninger.
Den engelske tittelen Redoubts lydlige «read out» er nydelig, og vi får muntlig fortelling rundt leirbålet nær midten av filmen. Nyttårshoppet leder også Karl an i. I blant er han blant andre.
Det er lenge siden jeg har identifisert meg så sterkt med, og følt så mye for, en karakter så langt fra meg selv. En pågangsmodig, angstfull, autodidakt, ad hoc arkitekt.
«Bara titta på honom i fred.» Til sist blir alt solgt på auksjon. Da kom alle.
Mirage viser også flere filmer – som ruinsveipende Reduit (2014), også om samme mann, og Säsong (2019) – av Skoog, som også gjester festivalen.
«Det er dypt nok, eller?» er de første ordene i Nothing, Arizona, Daniel Paida Larsens kortfilm med Eili Harboe og Arthur Berning på ørkesfast parterapeutisk reise, for å begrave relasjonsslagg i spytt i sanden. Road trip kan også bety å snuble. Strandsamtalen Sand i tissen (Ingrid Runde Saxegaard) – tidligere omtalt her, sammen med Hildring – vises også på festivalen.
I Sabina Jacobssons kortfilm Samtaler på en båt plasker Gjertrud Jynge og Ågot Sendstad opp skjult begjær på oppdrift. Og duvende lakenfolder blir langsomt glattere i åpningen av Ester Bergsmarks alvorlig allegoriske kunstessay En ljuvlighet från ingenstans, der dødmimende frys er forsvar.
Novellefilmen Hildring (mirage, luftspeiling, betyr jo også nettopp dette) er blant årets beste filmer, og en av mine nye favorittfilmskapere, Aasne Vaa Greibrokk, viser en ny kortfilm på Mirage-festivalen, Interlude, en liten film om å bli tatt (på), (be)rørt, lett grepet. Overflaten er dybden i filmen, hvor Isabel Beth Toming og Preben Hodneland er innrammet i et særegent kroppet utsnitt av John-Erling Holmenes Fredriksen, til musikk av Bendik Giske. Filmen har likheter med åpningsinnstillingen i Hildring, men er lettere i tonen.
Noter og besifring er føflekker og navle når Interlude helt konkret spiller på kjønn, under et tynt lag tøy, hennes lesning, hans lette, men målrettet henslengte hånd med fingerspill over trusa hennes, et lite stykke midt i et hverdagslig, eller kanskje søndagslig, mellommenneskelig mellomspill, i et mellomutsnitt fra omtrent hals til knær, akkompagnert av jazz, samstemt, intimt, lett erotisk, lekent, med fingertuppene prikkende opp over magens myke, stramme hud som tromme, ned mot og over undertøyet igjen – alt fanget i én lang tagning.
I sin edens seng tar de to også – synd- og skamløse – noen saftige jafs av et eple. Interlude er nok en meget original film fra Vaa Greibrokk. Navlebeskuende, men mot en annen.
Linn Helene Løkens mørke og sterke dokumentar In Defense of Self er basert på etterlatte lydopptak fra en nå avdød – etter å ha blitt skutt av politiet – manns mentale helse, søvnproblem, alkoholmisbruk, stadige samtaler på vent, angst, nerver, panikk og psykose. Filmen beveger seg langt inn i det trangt intime, nær bunnen av det bunnløse.
Mannen skriver iherdig og diskuterer sitt manus med psykolog og venner, og forsøker til og med på et tidspunkt – etter at han er pågrepet uten billett på toget – å få politiet til å lese det. Filmen viser en rekke hjemmefilm og -video fra oppvekst, samt rekonstruerer også politiets rekonstruksjon av det fatale oppdraget, for bistand og helse, som endte i tragedie, med brann, vann og skudd. Selvforsvar, selvangrep. In Defense of Self er blant de bedre bidragene til en opplyst debatt om mental helse, og samfunnets omsorg og reaksjoner.
I den lille, men vektige miniatyrverdenen i kortfilmen Er du trygg? skildrer filmskaper Signe Rosenlund-Hauglids megetsigende rosefall nedover blokkveggene, og blader oppblafres av virkelig duevingevind, i et gjenskapt gatebilde fra terroren i Oslo i 2022, der mennesker rundebordlig deler minner om utrygghet og tilhørighet – også om massakren på Utøya i 2011, traumene som endrer oss, og stadig tvinger oss igjen til å tre inn i. Overblikket omkring modellene muliggjør nye perspektiv og økt forståelse, men hver individuelle inntreden forblir en kronglete labyrint uten enkle sentrum eller utganger. Er du trygg? er veldig vond, men må ses.
Fin er også Robin Jensens klimaessay Time of Plenty, fortalt av Renate Reinsve.
Festivalen er full av filmfotografer som utforsker hvordan fange lyset, hvor fra og hvorfor. Krakatoa, i regi av Carlos Casas, med foto av Benjamín Echazarreta, slår an dypets tone med tidenes høyeste lyd, fra et vulkanutbrudd i 1883, mens At Night, i regi av Beatrice Gibson, med foto av Ben Rivers (også gjest ved festivalen), fletter Paris-samtidsnatten feministisk, 16mm av gangen. Samme millimetre, men i svarthvitt, og i Norrköping, innrammer Kim Ekbergs Doggerland.
I Victor Kossakovskys Trillion – inspirert av kunstverket «Fish Scale Garden» av K49814, og «Dedicated to the trillion or more fish being taken from global waters every year» – går en kvinne barbeint på svaberg med en byrde på ryggen, og kaster små korn nedover stein til vann, om igjen, som igjen. Forsøker hun å så? Hun synes som en Sisyfos, som gjentatt verken høster eller sår det hun sår. Hauger tilbake. Foto av Egil Håskjold Larsen.
Christine Haroutounians After Dreaming – årets film på festivalen – åpner med en aldeles fabelaktig innstilling av fotograf Evgeny Rodin, overvinklet ned mot en hest nedsunket til mulen i et stort vannspeil, som lar solstråler reflektert prikke linsa, før en rekke menn dirrer, doblet oppned i vannet. Det er en film om krig, fred, mann, kvinne, soldat, brud, nonne, og et fristilt kamera, svimlende himmelrettet, lar til sist sola igjen titte fram mellom ei oppstilt soldatrekkes bakhoder.
Lê Bảos Hearing, om en lydmålende mann mellom familier, sin eldre mor og små barn, løfter lett og svelger lyset i skogen, nam, innenfor innstillinger oftest innfanget av et kamera i ro. Taste (2016) og Unconsoled (2019) vises også.
I Hair, Paper, Water (Nicolas Graux og Trương Minh Quý, 2025) besøker en hulefødt eldre kvinne Saigon for første gang, og beskriver de store høyhusene – sammenlignet med den solide hulen der hjemme – som hull som henger i himmelen. Filmen handler i stor grad om navngiving, ord, hva ting heter, ruc, vann som renner i huler, gloser som for tiger og flaggermus. Hun selger det lange, så kortere, håret sitt til lavere og lavere pris etter hvert gjennom livet – tings verdi synker rykkvis.
Hair, Paper, Water er en dryppende, duggende, dampende dokumentar, klam av flom, regntid og -rom. Hår blir til mat, trær til papir, det er vann i alt, og ro i hulen.
Mirage viser også gamle filmopptak. Maciej J. Drygas’ Trains er et langt togsett, med vogner som collage av ulike filmsnutter, fra produksjon av de mange maskindelene, til prust og politikk på historiens skinnegang. Det er som om toget vedvarer og vognene dekker skinnene hele veien fra a til å.
Marva Nabilis nyrestaurerte The Sealed Soil (1977) er den eldste bevarte langfilm laget av en kvinne i Iran. Hverdagen skildres i rigide rammer, rolige innstillinger med hendenes rutiner og hodets redsel for kommende ritualer. Et plutselig halvbad i styrtregn, sittende ved elvebredden med avkledd rygg mot kameraet, er et stolt kvinnelig kamerablikk midtsøttitallets verdenskunstfilm verdig.
Once Upon a Time in Harlem (William og David Greaves, 2026) inviterer oss på cocktailmingling hos Duke Ellington i 1972, med diskusjon og debatt om Harlem-renessansen, kultur og politikk, et halvt århundre tidligere. En sjelden, og sjeldent interessant, muntlig historietime fra langt levde liv. Om og med engasjerte akademikere, forfattere, musikere, kunstnere og gangsterfilantroper. Og unge Countee Cullens dikt «I Have a Rendezvous with Life»:
«I have a rendezvous with Life/In days I hope will come/Ere youth has sped and strength of mind,/Ere voices sweet grow dumb;/I have a rendezvous with Life/When Spring’s first heralds hum./It may be I shall greet her soon;/Shall riot at her behest./It may be I shall seek in vain/The place of her downy breast./Yet I would keep this rendezvous/And deem all hardships sweet,/If at the end of the long white way,/There Life and I should meet./Sure some would cry it better far/To crown their days with sleep,/Than face the road, the wind and rain/To heed the calling deep./Tho’ wet nor blow nor space I fear,/Yet fear I deeply, too,/Lest Death should greet and claim me ere/I keep Life’s rendezvous.»
Mirage finner sted fra 7. til 11.oktober.
Jon Inge Faldalen anbefaler Mirage-festivalen, særlig John Skoogs vriompeis Karl i «Värn», Linn Helene Løkens desperate «In Defense of Self», Signe Rosenlund-Hauglids spørrende «Er du trygg?» og Aasne Vaa Greibrokks «Interlude». Og «Everytime» på Kunstnernes Hus Kino.
Alt er naive Norge. Det er ny sesong av LIS (NRK), men skolemedisin må vike i kongedødsutsatte Alternative Norge (Viaplay), med harry krishna og chakrafeber, der Durek og Märtha går fra ridning til reading, blant hekser og hundehviskere, soltilbedere og sensitive voksne, som statsministerens sønn, p(r)ustende med kvinner på hesterygger. Ut å kjæle hester, si.
Sjamansjarlatanen sier selvsikkert at det er «nothing like a nice liver cleansing», og «sjokker» klienten med «strøm». Märtha «leser» selvfølgeligheter fra en søkende kvinnes sinn. Programmet er lett å latterliggjøre, men ikke fordi man ikke forstår – for disse menneskene tror. Helt ulike verdensbilder lar seg neppe forene. Men overraskende fascinerende er det. Mennesker er jo så mangt. Kakao i skogen blir jeg litt fan av. Og i mediativ tilstand, med intuisjon, leter en fin fyr etter forsvunne. Slik søken kan jeg være med på. Noen ganger er (falskt) håp det eneste.
Robert Stoltenberg tenker på grillet kylling hver dag! Den slags nyttig info fins i familiefornøyelige Kongen Befaler (HBO Max), som i sin sesong 13 også har artige påfunn fra kjendiser i uhøytidelige konkurranser, som eplet lengst fra stammen, blokkfløyte med løvblåser og pappkrus gjennom sugerør. Aslak Maurstad ruler. I britiske Taskmaster er Richard Ayoade med i den seneste sesongen.
«Can you turn that spider stuff off?» Jeg gjenså nylig Spider-Man: Brand New Day – tidenes tredje mest innbringende film i rene penger – på kino, mest av forundring over den vanvittige suksessen. Som bysymfoni og edderkoppen scene fenger bronsefilmen tidvis med raknefobiske Manhattan skylianer, og fortellingens mentale fiskesprett – med tankesprang, fra en person til en annen – får reell styrke da besettelsesekspert Sadie Sink (Stranger Things) som Jean Grey statuerer mennesker i stor radius. Døra deres er sterk, men veggene bør bekymre, sier hun tidligere.
«Alert! Senses are overloaded.» Mannen uten noe annet enn egenskaper sliter med slapp vevutløsning og lite sprut fra håndbaken. Og den emosjonelle kjernen er kjærlighetshistorien – «Were we something more?» – som beholder spindelvevet på den inste grinda helt til og med lovnaden etter ettertekstene om at Spider-Man will return. Det hun ikke husker er hva han ikke glemmer. Regissør Destin Daniel Cretton kan drama. Superheltutmattelsen synes over, og ved juletider er vi vel alle hevnerdoomed.
Men glem ikke de tusen små filmene!
Mamma, se! Kunstnernes Hus Kino viser straks stillferdige Everytime (her), østerrikske Sandra Wollners intellektuelt ubegripelige, men følelsesmessig sterkt rørende vinner av Cannes’ Un Certain Regard. Og nettopp et særskilt blikk med oppfordring – guck mal, schau mal – preger filmen, som tidlig gir en av årets sterkeste tagninger, i et søkende kamerablikk som først langsomt zoomer inn mot et blokktak, deretter sveiper bortover vindusrekkene, før, plutselig – en svisjtilt ned til bakken der nede.
Hver gang vi ikke møtes lenger. Everytime er en film om sorg og savn, og disses umulige sirklers kvadratur. Dataspillet Minecrafts firkantete sol forblir mystisk hengende på vår blå himmel mot slutten, i et hverdagsmagisk familiedrama av sjeldent edelt merke. Gregory Okes foto er ikke eneste kobling til søsterfilmen Aftersun, hvis filmfamilieflokk også kan inkludere Lille mamma. Må se.
Levende bilder er kulturens og naturens luftnarrespeil, som lar oss bevitne både det som er og det som ikke er. Frykt ikke?
Straks (mellom 7. og 11. oktober) strør Mirage-festivalen igjen om seg svært gode filmer – og om du ser dem, faller de i god jord. Festivalens funn krever alltid plass høyt oppe på årslista, eksempelvis svenske John Skoogs Värn, den desiderte oppdagelsen for min del.
Jordnært sublim tusler vår Karl (Denis Lavant) – en p(r)eppersven(n) og einstøing midt i fellesskapet – først omkring i kornsirkler, uten å sette spor, skape sti eller mønster, i et fargetørst landskap av grå åkre. Han vet hvor (bered)sk(r)apet skal stå, frakter togskinner på tvers av sykkelen, bærer dekk om halsen, smelter dem, oljer taket, driver svibruk, dobbeltsager et stort tre alene, en side av gangen, baljebader, og bygger mur som hus, hus som mur.
Krigen kommer. I tilfelle, skydd, värn. For, nei, Lina Sandell, ingen er trygg i fare. I hvert fall ikke om man ikke gjør noe med den.
Vår søte stabukk hypnosekoser høner i søvn og leker blindebukk med kidsa, som også bygger sitt fort, ei trehytte i skogen. Etter dans til «Lyckliga gatan», med Karl på trekkspill, plager noen ungdom ham, ertesynger Johnny Bodes «Runka mig med vita handskar på», og ødelegger utenfor festningen.
Veggene vokser, i alle retninger.
Den engelske tittelen Redoubts lydlige «read out» er nydelig, og vi får muntlig fortelling rundt leirbålet nær midten av filmen. Nyttårshoppet leder også Karl an i. I blant er han blant andre.
Det er lenge siden jeg har identifisert meg så sterkt med, og følt så mye for, en karakter så langt fra meg selv. En pågangsmodig, angstfull, autodidakt, ad hoc arkitekt.
«Bara titta på honom i fred.» Til sist blir alt solgt på auksjon. Da kom alle.
Mirage viser også flere filmer – som ruinsveipende Reduit (2014), også om samme mann, og Säsong (2019) – av Skoog, som også gjester festivalen.
«Det er dypt nok, eller?» er de første ordene i Nothing, Arizona, Daniel Paida Larsens kortfilm med Eili Harboe og Arthur Berning på ørkesfast parterapeutisk reise, for å begrave relasjonsslagg i spytt i sanden. Road trip kan også bety å snuble. Strandsamtalen Sand i tissen (Ingrid Runde Saxegaard) – tidligere omtalt her, sammen med Hildring – vises også på festivalen.
I Sabina Jacobssons kortfilm Samtaler på en båt plasker Gjertrud Jynge og Ågot Sendstad opp skjult begjær på oppdrift. Og duvende lakenfolder blir langsomt glattere i åpningen av Ester Bergsmarks alvorlig allegoriske kunstessay En ljuvlighet från ingenstans, der dødmimende frys er forsvar.
Novellefilmen Hildring (mirage, luftspeiling, betyr jo også nettopp dette) er blant årets beste filmer, og en av mine nye favorittfilmskapere, Aasne Vaa Greibrokk, viser en ny kortfilm på Mirage-festivalen, Interlude, en liten film om å bli tatt (på), (be)rørt, lett grepet. Overflaten er dybden i filmen, hvor Isabel Beth Toming og Preben Hodneland er innrammet i et særegent kroppet utsnitt av John-Erling Holmenes Fredriksen, til musikk av Bendik Giske. Filmen har likheter med åpningsinnstillingen i Hildring, men er lettere i tonen.
Noter og besifring er føflekker og navle når Interlude helt konkret spiller på kjønn, under et tynt lag tøy, hennes lesning, hans lette, men målrettet henslengte hånd med fingerspill over trusa hennes, et lite stykke midt i et hverdagslig, eller kanskje søndagslig, mellommenneskelig mellomspill, i et mellomutsnitt fra omtrent hals til knær, akkompagnert av jazz, samstemt, intimt, lett erotisk, lekent, med fingertuppene prikkende opp over magens myke, stramme hud som tromme, ned mot og over undertøyet igjen – alt fanget i én lang tagning.
I sin edens seng tar de to også – synd- og skamløse – noen saftige jafs av et eple. Interlude er nok en meget original film fra Vaa Greibrokk. Navlebeskuende, men mot en annen.
Linn Helene Løkens mørke og sterke dokumentar In Defense of Self er basert på etterlatte lydopptak fra en nå avdød – etter å ha blitt skutt av politiet – manns mentale helse, søvnproblem, alkoholmisbruk, stadige samtaler på vent, angst, nerver, panikk og psykose. Filmen beveger seg langt inn i det trangt intime, nær bunnen av det bunnløse.
Mannen skriver iherdig og diskuterer sitt manus med psykolog og venner, og forsøker til og med på et tidspunkt – etter at han er pågrepet uten billett på toget – å få politiet til å lese det. Filmen viser en rekke hjemmefilm og -video fra oppvekst, samt rekonstruerer også politiets rekonstruksjon av det fatale oppdraget, for bistand og helse, som endte i tragedie, med brann, vann og skudd. Selvforsvar, selvangrep. In Defense of Self er blant de bedre bidragene til en opplyst debatt om mental helse, og samfunnets omsorg og reaksjoner.
I den lille, men vektige miniatyrverdenen i kortfilmen Er du trygg? skildrer filmskaper Signe Rosenlund-Hauglids megetsigende rosefall nedover blokkveggene, og blader oppblafres av virkelig duevingevind, i et gjenskapt gatebilde fra terroren i Oslo i 2022, der mennesker rundebordlig deler minner om utrygghet og tilhørighet – også om massakren på Utøya i 2011, traumene som endrer oss, og stadig tvinger oss igjen til å tre inn i. Overblikket omkring modellene muliggjør nye perspektiv og økt forståelse, men hver individuelle inntreden forblir en kronglete labyrint uten enkle sentrum eller utganger. Er du trygg? er veldig vond, men må ses.
Fin er også Robin Jensens klimaessay Time of Plenty, fortalt av Renate Reinsve.
Festivalen er full av filmfotografer som utforsker hvordan fange lyset, hvor fra og hvorfor. Krakatoa, i regi av Carlos Casas, med foto av Benjamín Echazarreta, slår an dypets tone med tidenes høyeste lyd, fra et vulkanutbrudd i 1883, mens At Night, i regi av Beatrice Gibson, med foto av Ben Rivers (også gjest ved festivalen), fletter Paris-samtidsnatten feministisk, 16mm av gangen. Samme millimetre, men i svarthvitt, og i Norrköping, innrammer Kim Ekbergs Doggerland.
I Victor Kossakovskys Trillion – inspirert av kunstverket «Fish Scale Garden» av K49814, og «Dedicated to the trillion or more fish being taken from global waters every year» – går en kvinne barbeint på svaberg med en byrde på ryggen, og kaster små korn nedover stein til vann, om igjen, som igjen. Forsøker hun å så? Hun synes som en Sisyfos, som gjentatt verken høster eller sår det hun sår. Hauger tilbake. Foto av Egil Håskjold Larsen.
Christine Haroutounians After Dreaming – årets film på festivalen – åpner med en aldeles fabelaktig innstilling av fotograf Evgeny Rodin, overvinklet ned mot en hest nedsunket til mulen i et stort vannspeil, som lar solstråler reflektert prikke linsa, før en rekke menn dirrer, doblet oppned i vannet. Det er en film om krig, fred, mann, kvinne, soldat, brud, nonne, og et fristilt kamera, svimlende himmelrettet, lar til sist sola igjen titte fram mellom ei oppstilt soldatrekkes bakhoder.
Lê Bảos Hearing, om en lydmålende mann mellom familier, sin eldre mor og små barn, løfter lett og svelger lyset i skogen, nam, innenfor innstillinger oftest innfanget av et kamera i ro. Taste (2016) og Unconsoled (2019) vises også.
I Hair, Paper, Water (Nicolas Graux og Trương Minh Quý, 2025) besøker en hulefødt eldre kvinne Saigon for første gang, og beskriver de store høyhusene – sammenlignet med den solide hulen der hjemme – som hull som henger i himmelen. Filmen handler i stor grad om navngiving, ord, hva ting heter, ruc, vann som renner i huler, gloser som for tiger og flaggermus. Hun selger det lange, så kortere, håret sitt til lavere og lavere pris etter hvert gjennom livet – tings verdi synker rykkvis.
Hair, Paper, Water er en dryppende, duggende, dampende dokumentar, klam av flom, regntid og -rom. Hår blir til mat, trær til papir, det er vann i alt, og ro i hulen.
Mirage viser også gamle filmopptak. Maciej J. Drygas’ Trains er et langt togsett, med vogner som collage av ulike filmsnutter, fra produksjon av de mange maskindelene, til prust og politikk på historiens skinnegang. Det er som om toget vedvarer og vognene dekker skinnene hele veien fra a til å.
Marva Nabilis nyrestaurerte The Sealed Soil (1977) er den eldste bevarte langfilm laget av en kvinne i Iran. Hverdagen skildres i rigide rammer, rolige innstillinger med hendenes rutiner og hodets redsel for kommende ritualer. Et plutselig halvbad i styrtregn, sittende ved elvebredden med avkledd rygg mot kameraet, er et stolt kvinnelig kamerablikk midtsøttitallets verdenskunstfilm verdig.
Once Upon a Time in Harlem (William og David Greaves, 2026) inviterer oss på cocktailmingling hos Duke Ellington i 1972, med diskusjon og debatt om Harlem-renessansen, kultur og politikk, et halvt århundre tidligere. En sjelden, og sjeldent interessant, muntlig historietime fra langt levde liv. Om og med engasjerte akademikere, forfattere, musikere, kunstnere og gangsterfilantroper. Og unge Countee Cullens dikt «I Have a Rendezvous with Life»:
«I have a rendezvous with Life/In days I hope will come/Ere youth has sped and strength of mind,/Ere voices sweet grow dumb;/I have a rendezvous with Life/When Spring’s first heralds hum./It may be I shall greet her soon;/Shall riot at her behest./It may be I shall seek in vain/The place of her downy breast./Yet I would keep this rendezvous/And deem all hardships sweet,/If at the end of the long white way,/There Life and I should meet./Sure some would cry it better far/To crown their days with sleep,/Than face the road, the wind and rain/To heed the calling deep./Tho’ wet nor blow nor space I fear,/Yet fear I deeply, too,/Lest Death should greet and claim me ere/I keep Life’s rendezvous.»
Mirage finner sted fra 7. til 11.oktober.
