Etter fjorårets norske suksess med Affeksjonsverdi i Cannes, er vi tilbake til normalen, med én norsk film i et av sideprogrammene. Men det er ingen grunn til å ha lave forventninger til Eivind Landsviks debutfilm. Han har i flere år imponert med sin kortfilmproduksjon, og deltar med Lave forventninger i et sideprogram som ofte har matchet hovedkonkurransen i kvalitet. 

Det nærmeste vi kommer et norsk innslag i hovedkonkurransen er den rumensk-franske-norske samproduksjonen Fjord som er spilt inn i Norge med Renate Reinsve i en sentral rolle. Regissøren Cristian Mungiu regnes som en av vår tids ledende filmkunstnere som slo igjennom med den rumenske nybølgen etter årtusenskiftet.

Mungiu er en gjenganger i Cannes – det er også Almodovar, Farhadi, Pawlikowski, Kore-eda, Zvyagintsev og Dhont – for å nevne noen. Makter de å rettferdiggjøre sin deltakelse og innfri de høye forventningene? 

Som Kjetil Lismoen og Aleksander Huser slår fast i denne samtalen, så er det ingen festival som kan make you or break you som Cannesfestivalen.

I fjor befestet Cannes sin toneangivende posisjon ved å være lanseringsplattform for filmer som Affeksjonsverdi, Sirat, The Secret Agent og Det var bare et uhell – filmer som gikk hele veien til Oscar. Det blir en hard act to follow.

I motsetning til enkelte tidligere Cannes-år er det nesten ingen store franchise- eller superheltlanseringer denne gangen. Hollywoodstudioene holder seg hjemme. Det er flere årsaker til det, kan Lismoen og Huser her fortelle. Og det faktum at festivalen har valgt å feire jubileet til Fast and Furious-franchisen – vitner det om en viss desperasjon?

Det er også norske innslag gjennom samproduksjoner: Elephants in the Fog fra Nepal ogBenimana fra Rwanda er begge i sideprogrammet Un Certain Regard. De er produsert med tilskudd fra Sørfond og har de norske samprodusentene Storm films og DUO film. Veldig mange Sørfondfilmer havner i Un Certain Regard-programmet. Hvilke type filmer er det som havner der?