Filmskaperen David Borenstein og co-regissøren Pavel Talankin er i Los Angeles: dokumentaren deres Pavel mot Putin (2025) er nominert som dansk Oscar-kandidat. Filmen, som nå vises på NRK, portretterer propagandaens mekanismer i dagens Russland. Den er også en historie om hvordan et helt vanlig menneske – Mr. Nobody Against Putin er den engelske tittelen – våger å ta opp kampen mot makten, Kreml. Og «Mr. Nobody» gjør det med hverdagen sin som bevismateriale og livet som innsats.

Finner de russiske myndigheten ut av hva den «uskyldige godgutten Pavel» bruker filmmaterialet sitt til, er det over og ut, dvs. et liv i fengsel som venter for ham. Snakk om å ofre alt for kunsten – eller for at sannheten skal komme fram! Det er forbilledlig. Og nervepirrende. 

Borenstein har gjennom hele karrieren interessert seg for propaganda og ideologiske systemer. Han bodde i Kina i en årrekke, der han laget Dream Empire (2016), en dokumentar som tar oss bak kulissene av Kinas ville, og skjøre, eiendomsboom. Vi følger Yana, en ung og ambisiøs forretningskvinne som har funnet en uvanlig nisje: For å gi boligprosjektene i avsidesliggende spøkelsesbyer «global prestisje», leier hun inn utlendinger («white monkeys») til å spille kjendiser. Hun inviterer dem til visninger og lanseringsfester, og bruker dem på markedsføringsbilder.

Etter mange år i Kina, inspirert av den danske produksjonen bak The Act of Killing (2012), flytter Borenstein etterhvert til København i et håp om å få finansiert de kompromissløse prosjektene sine der. Selv sammenligner han sin kunstneriske film-metode med dansk design: stram, funksjonell, renset for overflødig retorikk: formen skal ikke overdøve innholdet – den skal tydeliggjøre det.

Bosatt i København retter David Borenstein blikket mot hjemlandet USA i Can’t Feel Nothing (2024), der han selv inntar hovedrollen: han oppdager til sin forferdelse at han har blitt en følelsesløs «skjermzombie». For å finne ut mer om hvordan SoMe påvirker emosjonene våre, legger han ut på en dannelsesreise der han bl.a. møter «et amerikansk nettroll, en utbrent asiatisk influencerstjerne, en russiske statspropagandist og en nett-dominatrix». 

Jeg møter regissøren på zoom fra Los Angeles for å snakke om hans Oscarnominerte Pavel mot Putin. 

Hvordan startet samarbeidet med Pavel Talankin?

– Helt tilfeldig. Et russisk propagandaselskap la ut en Instagram-annonse, en casting call, der de søkte etter folk som kunne fortelle hvordan de nye patriotiske retningslinjene – etter den russiske invasjonen av Ukraina i 2022 – hadde positiv påvirkning på skolehverdagen deres. En av de som svarte, var Pavel Talankin. Han underviste i mediefag – blant annet foto og video i den lille russiske byen Karabesh. Han hadde også ansvar for å dokumentere at skolen utførte sine plikter: flaggseremonier, markeringer, konkurranser og offisielle arrangementer. Det betydde at han hadde tilgang til kamera, redigeringsutstyr og – ikke minst – mandat til å filme inne på skolen. Putin-administrasjonen krevde bevis på at de russiske skolene fulgte de nye, patriotiske retningslinjene. Pavel svarte impulsivt på Instagram-annonsen, og uttrykte sin frustrasjon over indoktrineringen på skolen. Heldigvis jobbet en uideologisk venn av meg midlertidig i selskapet (han var blakk og trengte penger). Han skjønte at Pavels svar på annonsen var for farlig å vise de andre i kompaniet og kontaktet meg isteden. 

Hva skjedde så?

– I utgangspunktet tenkte jeg på Pavel som en interessant protagonist i en dokumentar og sendte en russisk filmfotograf jeg kjente ned til Karabesh for å filme ham i hverdagen og stille ham noen spørsmål. Det ble til tredjepersonssynsvinkelen i filmen.  

Hvordan klarte dere å gjennomføre dette uten å virke mistenkelige?

– Pavel sa ifra til skolen at han trengte hjelp med all denne filmdokumenteringen han var pålagt av de russiske myndighetene, og heldigvis for oss, trodde skolen på ham. Da filmfotografen overførte materialet til meg via krypterte filoverføringskanaler, fant jeg en mappe med filmsnutter fra Pavel. Jeg åpnet den, ble slått i bakken: det var morsomt, rart, helt uventet. Jeg likte hans materiale bedre enn det jeg selv hadde initiert. Pavel filmer ikke som en aktivist eller journalist, men som et menneske som står midt oppi noe han ikke helt forstår – og som han prøvde å orientere seg i. I førstepersonsforteller perspektiv ser vi hvordan han spiser en suppe, henger med studentene sine på kontoret, går nedover en gate, hilser på folk, stikker innom moren på jobben, samtidig som han filmer lærermøter, seremonier, propagandistisk initierte øyeblikk, denne blandingen er det interessante. Og siden Pavel alltid har med seg kameraet, er folk avslappede rundt ham. Det gjør at materialet han filmer ikke bare blir politisk, men også menneskelig og nyansert, ekte. 

Hadde du en klar idé om hva filmen skulle bli?

– Jeg hadde en tematisk retning, men ikke en ferdig struktur. Materialet til Pavel var så rikt og uforutsigbart at det tvang meg til å oppdage formen underveis. Arbeidet ble nesten arkeologisk. Og baklengs. 

Baklengs?

– Pavel filmet så og si alt han så og opplevde. En måte å finne flere framtredende aktører i det enorme materialet på, var å se hvordan historiene til hver enkel elev – over tid – ble preget av krigspropagandaens inntog i skolen. De som på slutten endte opp med de mest interessante dramaturgiske kurvene, bestemte jeg meg for å ha som hovedkarakterer sammen med Pavel. 

Andre metoder for å orientere deg i materialet? 

– Jeg lette etter mønstre: Når endrer tonen seg? Når endrer Pavel seg? Når går noe fra å være absurd til å bli farlig? Jeg var opptatt av å ikke bare samle de mest sjokkerende øyeblikkene, men å vise prosessen – hvordan normalisering av det totalitære skjer gradvis, nesten umerkelig. Fra begynnelsen av krigen, da Pavel setter på Lady Gagas amerikanske nasjonalhymne, istedenfor den russiske, uten at det er veldig risikabelt, til at både lærere og elever sitter med «jukselapper» i timene der Putin dikterer hva de skal si, nesten som et teaterstykke, til at representanter fra den russiske paramilitære gruppen Wagner besøker skolen og underviser i hvordan å håndtere granater, skytevåpen osv., som om krig var en barnelek. Putin har skjønt det de fleste diktatorer skjønner: dersom han skal endre systemet og få det russiske folket på sin side, må han begynne indoktrineringen allerede i skolen. Men at det skjer på en så hverdagslig, tilsynelatende uskyldig måte, er kanskje det mest overraskende.

Det får meg til å tenke på Hannah Arendts oppdagelse av «ondskapens banalitet»: den «lydige byråkraten» i Hitler-regimet som utførte de verste grusomheter for å «gjøre en god jobb».  I Pavel mot Putin møter vi vanlige lærere som gjennomfører nye patriotiske ritualer fordi det er pålagt. Skoleledere som implementerer retningslinjer uten å stille åpne spørsmål. Eksterne aktører som holder foredrag om krig i et språk som fremstår administrativt og normalisert. Er du på Putins side, og f.eks. blir kåret til årets mest populære lærer, vinner du en flunkende ny leilighet. Det kan være vanskelig å stå imot noe sånt.

– Da jeg så Jonathan Glazers The Zone of Interest (2023) om hverdagslivet under 2. verdenskrig, gjorde den sterkt inntrykk på meg – ikke fordi filmen viser vold, men fordi den nesten ikke gjør det. Det som inspirerte meg, var hvordan Glazer skildrer ondskap som noe administrativt, nesten hverdagslig, ref. Hannah Arendt. Du ser en familie leve sitt liv i harmoni rett ved siden av konsentrasjonsleiren Auschwitz: det er middager, hagearbeid, bading og bursdagsfeiringer. I arbeidet med Pavel mot Putin tenkte jeg mye på det. Jeg ønsket ikke å lage en film som roper «dette er propaganda!» hele tiden. Jeg ville at publikum skulle erfare normaliseringen – hvordan ideologi kan gli inn i hverdagen gjennom ritualer, språk og små justeringer. Det er utrolig hvor fort ting endrer seg når man ikke følger med i timen. Plutselig er de institusjonene som før beskyttet oss revet ned. Plutselig er den (ytrings)friheten man før tok for gitt, borte.

Hvor risikabelt var dette prosjektet for Pavel?

– Pavel fortalte mange at han lagde en dokumentar sammen med BBC, bare det at han nevnte en vestlig kanal gjorde meg nervøs. Han er en løs kanon, så for å beskytte ham og la folk tro at han var regimets hoffnarr, sendte jeg ham aldri noe av filmmaterialet tilbake. Hadde jeg gjort det og myndighetene hadde oppdaget hva vi egentlig drev med, kunne han ha endt sitt liv i fengsel. I år etter år, visste ikke Pavel om dette samarbeidet var på ekte, at jeg faktisk satt og klippet sammen materialet hans dag inn og dag ut. Han håpet det selvsagt, men hadde ingen bevis. Jeg på den andre siden, skjønte tidlig at dersom denne filmen skulle vises i verden, måtte Pavel ut av Russland. Om han kom til å forlate sitt elskede Karabash noen sinne, var jeg usikker på. Kanskje gjorde jeg all denne jobben forgjeves. Men akkurat som ham var jeg villig til å ta sjansen. 

Hvordan fikk dere ham ut av landet?

– Vi kjøpte en tur-retur billett til Istanbul. Han latet som om han skulle på en liten ferie og så returnere. Men i bagasjen hadde han ikke en eneste badebukse, for å si det sånn. Heldigvis funket flukten! Det var i Istanbul vi møttes for første gang IRL. Jeg viste ham det jeg hadde klippet sammen fra hans personlige «arkiv-materiale» i alle disse årene.  

Var Pavel fornøyd?

– Han var begeistret, heldigvis, selv om han hadde noen innvendinger – han sa f.eks. at filmen måtte handle mer om kjærlighet enn krig. Og så var det noen scener han absolutt ville ha med. Det var en krevende jobb å tilfredsstille disse ønskene, men jeg gjorde mitt beste, selv om det betydde nye, endeløse timer i klippen. Men hadde Pavel fått viljen sin helt, hadde filmen vært minst åtte timer lang. 

Hvordan føles det å nå være Oscarnominerte?

– Mens jeg jobbet med dokumentaren, var jeg redd for at Pavel skulle risikere livet sitt for ingenting. Tenk om filmen ikke kom med på en eneste festival? Sundance var den første lettelsen, og siden har vi fått 14 store priser på ulike festivaler, og nå også en Oscarnominasjonen. At Pavel nå tar selfies med Leonardo DiCaprio og Thimothée Chalamet er morsomt, men det viktigste er at historien hans når ut til et enormt publikum. At andre Mr. And Ms. Nobodoy’s skjønner at også de kan være med å gjøre en forskjell. Uansett om vi vinner Oscar eller ikke, har vi allerede vunnet.  

Du kan se den Oscarnominerte filmen på nrk.no