– Balconettes handler i stor grad om å skape et trygt rom, hvor man kan fri seg fra samfunnets krav til hvordan kvinner skal oppføre seg, sier Noémie Merlant når Rushprint møter henne i Paris.  

Som skuespiller slo franske Merlant for alvor gjennom i Portrett av en kvinne i flammer fra 2019, og har siden vært å se i blant annet Todd Fields Tár og i hovedrollen i Audrey Diwans nyinnspilling av Emmanuelle. 

Nå er hun aktuell på norske kinoer med sin andre spillefilm som regissør, Balconettes, der hun i tillegg spiller en av de tre hovedrollene. I denne filmen samarbeider hun igjen med Portrett av en kvinne i flammer-regissør Céline Sciamma, som har skrevet manuset sammen med Merlant og Pauline Munier. 

Dette er imidlertid en ganske annen film enn noen Sciamma selv har regissert. Balconettes kan beskrives som en grøsserkomedie og «kompisfilm» – to subsjangre som oftere assosieres med mannlige filmskapere og karakterer, men her i en film med klar feministisk brodd. Som også mikser inn andre sjangerelementer i en ganske så forrykende og fargesprakende cocktail. 

Inspirert av egne erfaringer

Balconettes handler om tre venninner – den aspirerende forfatteren Nicole (Sanda Codreanu), webcam-modellen Ruby (Souheila Yacoub) og skuespilleren Elise (Merlant) – som under en ekstrem hetebølge i Marseille tilbringer dager sammen i en leilighet. Fra balkongen dras oppmerksomheten deres mot en attraktiv mannlig gjenboer, og snart tar fortellingen noen brutale og blodige vendinger som tematiserer overgrep, samtykke og hevn – og samhold. 

I filmen skyr Merlant verken unna det hun kaller «bad taste» eller en gjennomgående overdreven stil og tone. 

– Jeg elsker å ta det over toppen. Det gjør karakterene friere til å utforske hva de vil, samtidig som de mange sjangerelementene hjelper meg med å uttrykke dramatiske ting som jeg selv har vært gjennom. Om jeg skulle gjort det i en ren dramaform, ville det på ny ha vært nedtrykkende for meg. Å gjøre det med humor og tillate seg å le, er å tillate seg å fortsatt leve. Som offer ønsker man heller ikke å kun bli sett på som et offer, forteller hun. 

– Humor er et kraftig våpen for å utforske seriøse temaer og skape dialog. Det gir katarsis å kombinere ulike sjangre, med mye blod og gørr i en slags komisk farse, hvor man på et vis driver ut all volden man selv har opplevd. 

Fra filmen hadde premiere på fjorårets filmfestival i Cannes, har Merlant vært åpen om at Balconettes er inspirert av egenopplevde traumatiske hendelser. 

– Som kvinne har jeg opplevd mye vold. Ikke at alle kvinner nødvendigvis har opplevd det, men ut fra samtaler jeg har hatt med andre, gjelder det mange, sier hun til Rushprint.

Hennes første opplevelse i så måte var et seksuelt overgrep av en fotograf da hun var 17, som hun også har fortalt om i tidligere intervjuer, da Merlant nettopp hadde startet som modell. Erfaringen gjorde at hun inkluderte et overgrep fra en fotograf – mannen i gården ovenfor kvinnenes balkong – i Balconettes. 

– Det samme gjelder relasjonsvoldtekt, som også er noe jeg har opplevd. Også det kjenner jeg flere som har opplevd, unge som gamle, sier hun om et annet overgrep som omhandles i filmen. 

I en periode da Merlant hadde behov for å komme vekk fra undertrykkende strukturer i sitt eget liv, delte hun leilighet med andre kvinner – kanskje ikke helt ulikt fellesskapet som skildres i Balconettes. En av disse kvinnene var Codreanu som spiller Nicole i filmen, og i tillegg har bidratt til manuset. 

Den lange veien til registolen

I omtalene av Balconettes har flere trukket paralleller til Pedro Almodóvar, og Merlant bekrefter at den spanske filmskaperen har vært en betydelig inspirasjonskilde for filmen.  

– Jeg er en stor beundrer av Almodóvar. Filmene hans var de første jeg så hvor kvinner var framstilt som ekte kvinner og fikk lov til å ta plass som nettopp det. Jeg elsker også fargebruken og sjangerblandingen i Almodóvars filmer, forteller hun. 

Merlant spillefilmdebuterte som regissør i 2021 med Mi iubita, mon amour, og har før det regissert to kortfilmer. Selv om ambisjonen om å regissere kom tidlig, har veien dit vært en gradvis prosess. Før hun utdannet seg som skuespiller i Paris, startet Merlants karriere som modell. 

– Jeg har alltid ønsket å regissere, i hvert fall fra jeg tok skuespillerutdanning. Men vi putter folk i stor grad i båser, og det var vanskelig nok å skulle være skuespiller – jeg var jo modell. Jeg kunne ikke si at jeg også ville være regissør, det ville være å innta for mye rom på en gang. «Nei nei, det går ikke», sier hun lattermildt. 

– Derfor fokuserte jeg på skuespill, for å skape mer rom. Når du får en større posisjon som skuespiller åpner det seg flere muligheter, og jeg bygget erfaring med å lage kortfilmer. Etter hvert ble det også mer plass til kvinnelige regissører, og på et tidspunkt kunne jeg lage en film som ikke bare var trygg og gjennomførbar, men tro mot meg selv. Man vet ikke hvordan det vil bli framover, men jeg håper at produsent Pierre Guyard og jeg fortsatt vil kunne gjøre noe som føles oppriktig. 

Bryter kroppslige tabuer

Flere utpreget kroppslige ingredienser er fremtredende i Balconettes. Ikke minst i form av voldelige og «gørrete» innslag, men også et uanstrengt forhold til nakenhet. 

I en scene oppsøker Merlants rollefigur gynekolog, skildret med hva man muligens kan kalle eksplisitt trivialitet. Samtidig gjøres det et poeng av at hun blir ventende ukomfortabelt lenge i den eksponerte posisjonen før legen kommer bort og starter undersøkelsen.

Gynekologscenen er skildret på et vis man knapt har sett før i film. Vil du si at dette er et tabu, i samfunnet så vel som på film?

– Det er et tabu, i likhet med mange ting. Relasjonsvoldtekt er også tabubelagt. På et vis er kvinnelig nakenhet et tabu. Om det ikke er overdrevent seksualisert, men isteden handler om menstruasjon eller lignende kroppslige forhold, skal man ikke vise det. Man skal liksom skjule at vi er kroppslige, at vi er mennesker. Slik gynekologscenen i filmen er skildret, er det langt mer rått. Jeg synes det er mer interessant – og viktig – å vise disse sidene av hva vi som kvinner går gjennom, svarer Merlant. 

– Å være hos gynekolog kan føles ganske absurd, og man kan bli litt umenneskeliggjort. For eksempel å bli snakket til som en slags melkeku om man venter barn, legger hun til.

Også mer generelt oppleves nakenheten i filmen, som det er nokså mye av, å være feministisk motivert? 

– Ja, for jeg synes ikke at nakenheten i seg selv er et problem. Hvis vi fortsetter å si at det er problematisk å vise kropp og at den må skjules, vil problemet vedvare. Problemet ligger i hvordan vi ser på kroppen, og at kvinner ikke har kontroll over det. Istedenfor å vise kvinner på en seksualisert måte, slik de ofte framstilles av menn, ville jeg vise både kvinner som vil skjule seg, som Nicole, og kvinner som ønsker å være fullstendig frie. Målet mitt var å fange disse kroppene på en ikke-seksualisert måte.  

Maktdynamikk, metoo og intimitetskoordinatorer 

Metoo-bevegelsen, som riktignok kom sent til Frankrike, har også vært viktig for Merlant personlig, så vel som for filmen Balconettes.   

– Takket være metoo-bevegelsen innså jeg hvorfor jeg hadde panikkanfall og ofte følte meg undertrykket. Hvorfor ting jeg gjorde ikke var greit – at jeg kunne ha sagt nei til mye, eller burde ha blitt lyttet mer til. På et vis åpnet det øynene mine for hvilken verden vi lever i. Det hjalp meg også med å endre min egen oppførsel, der jeg tidligere hadde vanskeligheter med å uttrykke meg. Men også til å få større forståelse av risikoene som ulike valg innebærer, og hvordan jeg kunne beskytte meg bedre. Jeg vil si at metoo-bevegelsen endret mye. 

Sammen med sin medskuespiller fra Portrett av en kvinne i flammer, Adèle Haenel, forlot Merlant og regissør Céline Sciamma salen da Roman Polanski ble tildelt prisen for beste regissør for En offiser og spion under den franske César-prisutdelingen i 2020. 

Før dette stod Haenel fram med anklager om overgrep mot regissør Christophe Ruggia fra da hun var mindreårig, noe han tidligere i år ble dømt for. I 2023 besluttet Haenel å slutte som filmskuespiller, i protest mot bransjens seksisme, rasisme og unnfallenhet overfor overgripere. 

– Det var modig av henne å velge å endre livet sitt på den måten, som ikke er enkelt. Men hun var også den første som snakket ut, noe som også er vanskelig, og fikk ikke mye støtte. Det er forferdelig at hun ikke følte seg velkommen og ivaretatt, sier Merlant om den tidligere kollegaen.

Under innspillingen av Balconettes hadde dere intimitetskoordinator, en fagfunksjon som har kommet i kjølvannet av metoo. Hvordan var dine erfaringer med intimitetskoordinator og hva det bidro med? 

– Etter mitt syn gir det mer trygghet for alle, både skuespillere og regissører. Noen skuespillere er skeptiske til at det blir enda flere mennesker involvert i scenene. Men det er alltid en maktstruktur på sett, som kan være uheldig når man skal konstruere slike scener. Jeg sidestiller det med behovet for stuntkoordinatorer. Når du føler deg trygg, gir du også mer. Det er i hvert fall min erfaring som skuespiller. Jeg strekker meg ikke like langt om jeg føler meg tvunget, svarer hun. 

– Vi trenger å utdanne flere intimitetskoordinatorer, også fra et kunstnerisk perspektiv. Intimitetskoordinatoren på Balconettes er også koreograf, og hadde mange tanker om kroppsspråk og hvordan man kan uttrykke seg i intime scener. Det ga oss en rikere mengde innspill fra flere innfallsvinkler, som jeg mener er viktig. 

Hvordan forholdt du deg til maktdynamikken under innspillingen, med tanke på at du selv var regissør og dermed også hadde en annen posisjon enn medskuespillerne dine? 

– Vi gjorde mange prøver på forhånd, hvor jeg ba om forslag fra skuespillerne om hva de skulle gjøre og si. Dette er en film om kvinnefelleskap, og jeg ønsket ikke at den bare skulle bestå av mine ideer og min visjon. Den skulle være et samarbeid. Det blir også mer interessant for alle når de blir mer involvert, framfor å bare bli fortalt hva de skal gjøre. 

Merlant fremhever i tillegg at både medskuespiller Codreanu og filmens fotograf Evgenia Alexandrova har vært venner av henne lenge, og kunne bidra med skuespillerregi til henne selv. Det samme gjaldt Céline Sciamma, da hun av og til var på settet. 

Hvilken betydning har Sciamma hatt i livet og karrieren din? 

– Hun er enda viktigere for meg nå, som en venn. Men Portrett av en kvinne i flammer forandret livet mitt, fordi den ikke bare ga meg flere karrieremuligheter, men endret synet mitt på samfunnet. Céline hjalp meg med å bli mer selvsikker og kjempe for mine ideer, slik hun har gjort i skriveprosessen for denne filmen. Hun har et stort engasjement for at kvinner skal uttrykke seg og tro på sine prosjekter.

Balconettes vises nå på norske kinoer.