I helgen ble årets Tallinn Black Nights avsluttet med manuspris til «Ingen kommentar». Aleksander Huser gir her en rapport fra festivalen, og ser blant annet nærmere på Mari Storsteins spillefilmdebut «Min første kjærlighet» og Nora Nivedita Tvedts kreative barnedokumentar «Salto, Pus og bucketlisten».
Skuespillere og team fra «Min første kjærlighet» sammen med «Salto, Pus og bucketlisten»-regissør Nora Nivedita Tvedt (t.v.) på mottakelse for de norske filmene i Tallinn (foto: Dushan Premawardana/PÖFF).
I helgen ble den 29. utgaven av Tallinn Black Nights Film Festival avsluttet, og under prisutdelingen fredag kveld ble manusforfatter Ståle Stein Berg belønnet med hovedjuryens pris for beste manus for Ingen kommentar. Den politiske satiren regissert av Petter Næss var valgt ut som eneste nordiske film i hovedkonkurransen – om enn med unntak av en svensk samproduksjon, som vi kommer tilbake til.
Festivalen i den estiske hovedstaden, populært kalt PÖFF etter sine originalspråklige initialer, er Nord-Europas eneste filmfestival med A-listestatus. Filmene i hovedkonkurransen og de fleste andre konkurranseprogrammene har følgelig verdenspremiere eller eventuelt internasjonal premiere (slik tilfellet var med Ingen kommentar) på festivalen.
Med den norske filmens utgangspunkt i begivenheter og personer som er godt kjent her hjemme, kunne man kanskje tenke (slik undertegnede skal medgi å ha gjort) at Ingen kommentar først og fremst retter seg mot et norsk publikum, med mindre potensial for å slå an internasjonalt. Utvelgelsen og nå også prisen til filmen på den prestisjetunge Tallinn-festivalen taler imidlertid imot dette.
Opplagt nok er korrupsjon og politiske skandaler på ingen måte ukjente fenomener utenfor vårt lille land, og Ingen kommentar skal ha føltes ekstra relevant i lys av nylige hendelser i festivalens baltiske hjemland. Og om man ikke nødvendigvis oppfatter de mest spesifikke parallellene til norsk virkelighet, bidrar komedieformen til at filmen treffer over landegrensene, slik produsent Synnøve Hørsdal påpekte i Tallinn. Selv om det også produseres mange komedier i ulike land som hovedsakelig synes å være myntet på et nasjonalt publikum, bør vi muligens tilføye.
Manusprisen til Ingen kommentar kronet et år med sterk norsk deltakelse på festivalen i Tallinn. I det viktige konkurranseprogrammet First Feature Competetion for internasjonale spillefilmdebuter deltok Mari Storsteins Min første kjærlighet, som altså er den norske regissørens første spillefilm. Min første kjærlighet hadde verdenspremiere på festivalen, og får norsk premiere i februar.
Filmen handler om 19 år gamle Ella, som flytter hjemmefra for å studere på Lillehammer. I likhet med filmskaper Storstein sitter hovedkarakteren i rullestol, og etter å ha fått avslag på søknad om brukerstyrt personlig assistanse fra den nye bostedskommunen, må hun bo på institusjon istedenfor hybelen hun drømmer om. Den forhåpentlig midlertidige bosituasjonen innebærer for eksempel felles leggetid klokka ni, og utfordringene av denne typen blir ikke mindre når Ella forelsker seg i Oliver på det nye studiestedet.
Innledningsvis innehar Storsteins spillefilmdebut en slags søt enkelhet, som kan gi inntrykk av at filmen er ment for en ung målgruppe. Men selv om den handler om ung kjærlighet og burde appellere til ungdom, henvender filmen seg i vel så stor grad til et voksent publikum. Her kombineres nemlig en nær og engasjerende kjærlighetshistorie mellom to ferske studenter med empatisk innblikk i funksjonshemmedes utfordringer. Uten å miste karakterene av syne, formidler Storstein et klart politisk budskap i et gjennomgående godt fortalt drama. Dette bæres av ypperlige rolleprestasjoner fra spillefilmdebuterende hovedrolleinnehaver Marie Flaatten, som virkelig er et funn, og mer kjente Niels Skåber i rollen som Oliver. Kjemien de to imellom er smittende og påtakelig.
Min første kjærlighet oppleves som en etterlengtet og høyst betimelig film, der folk med funksjonsnedsettelse er representert både foran og bak kamera. Den unngår konsekvent å være demoniserende, men er like fullt øyeåpnende i sin beskrivelse av umyndiggjøringen funksjonsnedsatte utsettes for – i formodentlig velmente og tilsynelatende kanskje også velfungerende oppfølgingstilbud. Slik sett kan den anses som en viktig film. Ikke mindre viktig er dog at Min første kjærlighet er en forførende og medrivende fortelling, som vel så mye av den grunn fortjener å nå et bredt publikum. (Les også vårt intervju med Mari Storstein om Min første kjærlighet.)
Vinnerfilmen i konkurranseprogrammet for spillefilmdebuter var danske Herkules falder av Christian Bonke. Her spiller Dar Salim hovedrollen som en tidligere soldat fra flere konfliktområder, som ser seg nødt til å oppsøke et behandlingssenter for krigsveteraner som sliter med psykiske ettervirkninger av sine erfaringer. Dette er et dempet, velspilt og grundig researchet drama med inspirasjon fra et eksisterende terapisenter og flere faktiske veteraner i øvrige roller, og må sies å være en verdig prisvinner.
Danske Salim var for øvrig en av flere store skuespillernavn som gjestet årets PÖFF, sammen med James McAvoy (med regidebuten California Schemin), Simon Pegg, Golshifteh Farahani, Ali Nassirian og Salims landskvinne Trine Dyrholm.
Av øvrige norske filmer på festivalen ble Patrik Syversens spillefilm Demring vist i programmet Midnight Shivers og dokumentaren North South Man Woman av Sun Kim og Morten Traavik i Best of Docs. Under barne- og ungdomsfilmseksjonen Just Film Festival (som egentlig er en separat festival) var spillefilmene Stargate – en julefortelling og Dancing Queen i Hollywood valgt ut til det internasjonale konkurranseprogrammet for barnefilm, samt dokumentarene Flophouse America og Salto, Pus og bucketlisten til konkurranseprogrammet Children’s Rights.
Sistnevnte film har internasjonal tittel Small Dogs Bark Loud, og hadde sin verdenspremiere på dokumentarfilmfestivalen i Thessaloniki i mars. Filmens regissør Nora Nivedita Tvedt er utdannet i kreativ dokumentarregi ved Den norske filmskolen, og i likhet med den sterke avgangsfilmen Fuckings adoptert, viser hun i sin første helaftens dokumentar en leken og så avgjort kreativ tilnærming til dokumentarsjangeren.
Salto, Pus og bucketlisten handler om 12 år gamle Tuni som nylig har mistet storebroren til selvmord, i tillegg til at moren er diagnostisert med uhelbredelig kreft. Kort etter at broren gikk bort fikk Tuni hunden Salto, og i dokumentaren er Salto og familiens katt stemmelagt av henholdsvis Jan Gunnar Røise og Hilde Lyrån, mens et ytterligere lag av skuespillere gir stemme til andre dyr. Fortellingen sentrerer seg rundt en «bucketliste» med oppgaver hovedpersonen bestemmer seg for å utføre, der den siste og mest utfordrende er å besøke brorens grav. Salto, Pus og bucketlisten er en svært sjarmerende film, som evner å formidle vanskelig tematikk til en ung målgruppe på et vis som både engasjerer og gir rom for ettertanke. Filmen er produsert av Løv Film, og får norsk kinopremiere i slutten av januar.
Av andre nordiske bidrag skal ikke minst nevnes den finske dokumentaren Days of Wonder av Karin Pennanen. Denne filmen er co-produsert av norske Hege Dehli fra Mechanix Film, og vant prisen for beste film i det internasjonale konkurranseprogrammet for dokumentar som festivalen innførte i fjor, Doc@PÖFF International Competition.
I Days of Wonder tegner filmskaperen et essayistisk portrett av sin avdøde og høyst kunstnerisk anlagte onkel, som i hennes voksne liv levde en isolert tilværelse. Dokumentaren benytter seg av rikholdig materiale hun oppdager etter hans død, fra kunstneriske prosjekter til lydopptak av mer trivielle telefonsamtaler, i tillegg til samtaler med nålevende familie og kreativ bruk av annet arkivmateriale. I respektfull tråd med at onkelens liv synes å ha vært styrt av spirituell åpenhet og kunstnerisk skapertrang, er Days of Wonder en både undrende og kunstnerisk utforskende film. Og selv om den absolutt gir et inntrykk av hvem den gåtefulle mannen var, er det en styrke ved dokumentaren at den ikke alltid gir utfyllende svar.
Tilbake i hovedkonkurransen finner vi spillefilmen Mira av marokkansk-norske Nour-Eddine Lakhmari, som tidligere har laget flere norske kortfilmer. Etter hvert som han bevegde seg over til langfilmformatet, har Lakhmari arbeidet i fødelandet Marokko – selv om noen av langfilmene også har hatt norske bidrag. Mira er hans første spillefilm siden Burnout fra 2017, og forteller om en ung jente fra en marokkansk landsby i brytning mellom progressiv frihetstrang og tradisjonsbundne restriksjoner. Filmen, som både er skrevet, regissert og produsert av Lakhmari, skjemmes litt av at mindre sympatiske karakterer framstår i overkant karikerte, til tross for at den neppe er en barnefilm. Mer nyansert er imidlertid skildringen av aktuell flyktningeproblematikk, og Mira løftes av mer visuelt poetiske sekvenser med betagende bruk av musikk.
Også i hovedkonkurransen var The Stories, som er en østerriksk/fransk/belgisk/svensk samproduksjon (dette er med andre ord den tidligere nevnte svenske co-produksjonen), regissert av Abu Bakr Shawky. Han har laget et livlig og livsbejaende familiedrama som spenner over flere tiår og omfatter en rekke sentrale hendelser i nyere egyptisk historie, inspirert av (sam-)livet til regissørens egyptiske far og østerrikske mor. Shawky spillefilmdebuterte i 2018 med Yomeddine, som konkurrerte om Gullpalmen i Cannes og fikk norsk kinodistribusjon. Hans nyeste film vant ingen priser på festivalen i Tallinn, men kunne godt ha fortjent det.
Et høydepunkt var også den tyske filmen The Frog and the Water av Thomas Stuber, om en ung mann med Downs syndrom som stikker av fra sitt tilrettelagte liv på institusjonsbolig ved å blande seg med en gruppe japanske turister. Mer spesifikt handler filmen om det ordløse vennskapet som oppstår mellom ham og en av disse turistene, og den videre reisen de legger ut på sammen. The Frog and the Water er en søt og forfriskende «feelgood»-film med et aldri så lite touch av Jarmusch, som ble belønnet med delt mannlig skuespillerpris til hovedrolleinnehaverne Aladdin Detlefsen og Kanji Tsuda.
Avslutningsvis skal vi vende blikket mot de baltiske landene, der særlig Litauen forsetter å markere seg som et meget sterkt filmland for tiden.
Vinneren av beste film i det baltiske konkurranseprogrammet var litauiske The Visitor av Vytautas Katkus, som vant pris for beste regi på Karlovy Vary-festivalen i sommer. Hans første spillefilm som regissør er en bedagelig og mildt absurdistisk dramakomedie om ambivalent hjemstedsnostalgi, co-produsert av norske Stær Films. Prisen for beste regissør i samme konkurranse gikk til Gabriele Urbonaite for hennes debutfilm Renovation, også fra Litauen. I likhet med The Visitor har denne spillefilmen flere markante berøringspunkter med Norge (blant annet har Helene Bergsholm en mindre rolle i filmen), men er på sin side ikke en norsk samproduksjon. Renovation var også å se på årets filmfestival i Haugesund, mens The Visitor ble vist på Mirage filmfestival i Oslo i høst.
En ny litauisk spillefilm verdt å merke seg er China Sea, regissert av Jurgis Matulevičius, som hadde verdenspremiere i Tallinn og vant prisen for beste film i det internasjonale sideprogrammet Critics’ Picks Competition. Fortellingen henter inspirasjon fra livet til en virkelig MMA-utøver, og er en dunkel og samtidig finstemt skildring av outsidertilværelse, stille desperasjon og krysskulturelt samhold. Regissør Matulevičius har tidligere bemerket seg med spillefilmdebuten Isaac, mens manuset til China Sea er skrevet av Saule Bliuvaite, som har hatt stor internasjonal suksess som regissør og manusforfatter av Locarno-vinneren Toxic. At The Visitor-regissør Katkus er fotograf på både Toxic og Renovation, illustrerer ytterligere hvordan mange fremtredende aktører i det litauiske filmmiljøet samarbeider på hverandres prosjekter.
Latvia har nylig hatt enorm suksess med den animerte filmen Flow. I år er en ny latvisk animasjonsfilm, brødrene Lauris og Raitis Abeles Dog of God (som riktignok er rettet mot en mer voksen målgruppe), landets Oscar-kandidat og allerede nominert til European Film Awards.
PÖFFs vertsnasjon Estland har kanskje ikke vært fullt så fremtredende i det internasjonale filmlandskapet, men det er heller ikke lengre enn to år siden Anna Hints’ dokumentar Smoke Sauna Sisterhood (tilgjengelig på NRK TV med tittelen Saunasøstrene) vant mange priser verden over, deriblant regipris i Sundance, European Film Award for beste dokumentar og prisen for beste baltiske film på Tallinn Black Nights. Blant estiske filmer som utpekte seg på årets festival var ikke minst Eeva Mägis følelsesmessig rå og virkelighetsnære lavbudsjettsdrama Mo Papa, som er spilt inn uten manus og var åpningsfilm for Critics’ Picks-programmet.
Videre har Estland i lengre tid vært innspillingssted for større og profilerte utenlandske produksjoner, godt hjulpet av en gunstig insentivordning – som skal styrkes betraktelig med ytterligere midler neste år. Til sommeren åpnes dessuten toppmoderne studiofasiliteter i Ida Viru nordøst i landet, som etter sigende blir Nord-Europas største studiokompleks.
Den 29. utgaven av Tallinn Black Nights Film Festival ble arrangert i perioden 7.-23. november.
I helgen ble årets Tallinn Black Nights avsluttet med manuspris til «Ingen kommentar». Aleksander Huser gir her en rapport fra festivalen, og ser blant annet nærmere på Mari Storsteins spillefilmdebut «Min første kjærlighet» og Nora Nivedita Tvedts kreative barnedokumentar «Salto, Pus og bucketlisten».
Skuespillere og team fra «Min første kjærlighet» sammen med «Salto, Pus og bucketlisten»-regissør Nora Nivedita Tvedt (t.v.) på mottakelse for de norske filmene i Tallinn (foto: Dushan Premawardana/PÖFF).
I helgen ble den 29. utgaven av Tallinn Black Nights Film Festival avsluttet, og under prisutdelingen fredag kveld ble manusforfatter Ståle Stein Berg belønnet med hovedjuryens pris for beste manus for Ingen kommentar. Den politiske satiren regissert av Petter Næss var valgt ut som eneste nordiske film i hovedkonkurransen – om enn med unntak av en svensk samproduksjon, som vi kommer tilbake til.
Festivalen i den estiske hovedstaden, populært kalt PÖFF etter sine originalspråklige initialer, er Nord-Europas eneste filmfestival med A-listestatus. Filmene i hovedkonkurransen og de fleste andre konkurranseprogrammene har følgelig verdenspremiere eller eventuelt internasjonal premiere (slik tilfellet var med Ingen kommentar) på festivalen.
Med den norske filmens utgangspunkt i begivenheter og personer som er godt kjent her hjemme, kunne man kanskje tenke (slik undertegnede skal medgi å ha gjort) at Ingen kommentar først og fremst retter seg mot et norsk publikum, med mindre potensial for å slå an internasjonalt. Utvelgelsen og nå også prisen til filmen på den prestisjetunge Tallinn-festivalen taler imidlertid imot dette.
Opplagt nok er korrupsjon og politiske skandaler på ingen måte ukjente fenomener utenfor vårt lille land, og Ingen kommentar skal ha føltes ekstra relevant i lys av nylige hendelser i festivalens baltiske hjemland. Og om man ikke nødvendigvis oppfatter de mest spesifikke parallellene til norsk virkelighet, bidrar komedieformen til at filmen treffer over landegrensene, slik produsent Synnøve Hørsdal påpekte i Tallinn. Selv om det også produseres mange komedier i ulike land som hovedsakelig synes å være myntet på et nasjonalt publikum, bør vi muligens tilføye.
Manusprisen til Ingen kommentar kronet et år med sterk norsk deltakelse på festivalen i Tallinn. I det viktige konkurranseprogrammet First Feature Competetion for internasjonale spillefilmdebuter deltok Mari Storsteins Min første kjærlighet, som altså er den norske regissørens første spillefilm. Min første kjærlighet hadde verdenspremiere på festivalen, og får norsk premiere i februar.
Filmen handler om 19 år gamle Ella, som flytter hjemmefra for å studere på Lillehammer. I likhet med filmskaper Storstein sitter hovedkarakteren i rullestol, og etter å ha fått avslag på søknad om brukerstyrt personlig assistanse fra den nye bostedskommunen, må hun bo på institusjon istedenfor hybelen hun drømmer om. Den forhåpentlig midlertidige bosituasjonen innebærer for eksempel felles leggetid klokka ni, og utfordringene av denne typen blir ikke mindre når Ella forelsker seg i Oliver på det nye studiestedet.
Innledningsvis innehar Storsteins spillefilmdebut en slags søt enkelhet, som kan gi inntrykk av at filmen er ment for en ung målgruppe. Men selv om den handler om ung kjærlighet og burde appellere til ungdom, henvender filmen seg i vel så stor grad til et voksent publikum. Her kombineres nemlig en nær og engasjerende kjærlighetshistorie mellom to ferske studenter med empatisk innblikk i funksjonshemmedes utfordringer. Uten å miste karakterene av syne, formidler Storstein et klart politisk budskap i et gjennomgående godt fortalt drama. Dette bæres av ypperlige rolleprestasjoner fra spillefilmdebuterende hovedrolleinnehaver Marie Flaatten, som virkelig er et funn, og mer kjente Niels Skåber i rollen som Oliver. Kjemien de to imellom er smittende og påtakelig.
Min første kjærlighet oppleves som en etterlengtet og høyst betimelig film, der folk med funksjonsnedsettelse er representert både foran og bak kamera. Den unngår konsekvent å være demoniserende, men er like fullt øyeåpnende i sin beskrivelse av umyndiggjøringen funksjonsnedsatte utsettes for – i formodentlig velmente og tilsynelatende kanskje også velfungerende oppfølgingstilbud. Slik sett kan den anses som en viktig film. Ikke mindre viktig er dog at Min første kjærlighet er en forførende og medrivende fortelling, som vel så mye av den grunn fortjener å nå et bredt publikum. (Les også vårt intervju med Mari Storstein om Min første kjærlighet.)
Vinnerfilmen i konkurranseprogrammet for spillefilmdebuter var danske Herkules falder av Christian Bonke. Her spiller Dar Salim hovedrollen som en tidligere soldat fra flere konfliktområder, som ser seg nødt til å oppsøke et behandlingssenter for krigsveteraner som sliter med psykiske ettervirkninger av sine erfaringer. Dette er et dempet, velspilt og grundig researchet drama med inspirasjon fra et eksisterende terapisenter og flere faktiske veteraner i øvrige roller, og må sies å være en verdig prisvinner.
Danske Salim var for øvrig en av flere store skuespillernavn som gjestet årets PÖFF, sammen med James McAvoy (med regidebuten California Schemin), Simon Pegg, Golshifteh Farahani, Ali Nassirian og Salims landskvinne Trine Dyrholm.
Av øvrige norske filmer på festivalen ble Patrik Syversens spillefilm Demring vist i programmet Midnight Shivers og dokumentaren North South Man Woman av Sun Kim og Morten Traavik i Best of Docs. Under barne- og ungdomsfilmseksjonen Just Film Festival (som egentlig er en separat festival) var spillefilmene Stargate – en julefortelling og Dancing Queen i Hollywood valgt ut til det internasjonale konkurranseprogrammet for barnefilm, samt dokumentarene Flophouse America og Salto, Pus og bucketlisten til konkurranseprogrammet Children’s Rights.
Sistnevnte film har internasjonal tittel Small Dogs Bark Loud, og hadde sin verdenspremiere på dokumentarfilmfestivalen i Thessaloniki i mars. Filmens regissør Nora Nivedita Tvedt er utdannet i kreativ dokumentarregi ved Den norske filmskolen, og i likhet med den sterke avgangsfilmen Fuckings adoptert, viser hun i sin første helaftens dokumentar en leken og så avgjort kreativ tilnærming til dokumentarsjangeren.
Salto, Pus og bucketlisten handler om 12 år gamle Tuni som nylig har mistet storebroren til selvmord, i tillegg til at moren er diagnostisert med uhelbredelig kreft. Kort etter at broren gikk bort fikk Tuni hunden Salto, og i dokumentaren er Salto og familiens katt stemmelagt av henholdsvis Jan Gunnar Røise og Hilde Lyrån, mens et ytterligere lag av skuespillere gir stemme til andre dyr. Fortellingen sentrerer seg rundt en «bucketliste» med oppgaver hovedpersonen bestemmer seg for å utføre, der den siste og mest utfordrende er å besøke brorens grav. Salto, Pus og bucketlisten er en svært sjarmerende film, som evner å formidle vanskelig tematikk til en ung målgruppe på et vis som både engasjerer og gir rom for ettertanke. Filmen er produsert av Løv Film, og får norsk kinopremiere i slutten av januar.
Av andre nordiske bidrag skal ikke minst nevnes den finske dokumentaren Days of Wonder av Karin Pennanen. Denne filmen er co-produsert av norske Hege Dehli fra Mechanix Film, og vant prisen for beste film i det internasjonale konkurranseprogrammet for dokumentar som festivalen innførte i fjor, Doc@PÖFF International Competition.
I Days of Wonder tegner filmskaperen et essayistisk portrett av sin avdøde og høyst kunstnerisk anlagte onkel, som i hennes voksne liv levde en isolert tilværelse. Dokumentaren benytter seg av rikholdig materiale hun oppdager etter hans død, fra kunstneriske prosjekter til lydopptak av mer trivielle telefonsamtaler, i tillegg til samtaler med nålevende familie og kreativ bruk av annet arkivmateriale. I respektfull tråd med at onkelens liv synes å ha vært styrt av spirituell åpenhet og kunstnerisk skapertrang, er Days of Wonder en både undrende og kunstnerisk utforskende film. Og selv om den absolutt gir et inntrykk av hvem den gåtefulle mannen var, er det en styrke ved dokumentaren at den ikke alltid gir utfyllende svar.
Tilbake i hovedkonkurransen finner vi spillefilmen Mira av marokkansk-norske Nour-Eddine Lakhmari, som tidligere har laget flere norske kortfilmer. Etter hvert som han bevegde seg over til langfilmformatet, har Lakhmari arbeidet i fødelandet Marokko – selv om noen av langfilmene også har hatt norske bidrag. Mira er hans første spillefilm siden Burnout fra 2017, og forteller om en ung jente fra en marokkansk landsby i brytning mellom progressiv frihetstrang og tradisjonsbundne restriksjoner. Filmen, som både er skrevet, regissert og produsert av Lakhmari, skjemmes litt av at mindre sympatiske karakterer framstår i overkant karikerte, til tross for at den neppe er en barnefilm. Mer nyansert er imidlertid skildringen av aktuell flyktningeproblematikk, og Mira løftes av mer visuelt poetiske sekvenser med betagende bruk av musikk.
Også i hovedkonkurransen var The Stories, som er en østerriksk/fransk/belgisk/svensk samproduksjon (dette er med andre ord den tidligere nevnte svenske co-produksjonen), regissert av Abu Bakr Shawky. Han har laget et livlig og livsbejaende familiedrama som spenner over flere tiår og omfatter en rekke sentrale hendelser i nyere egyptisk historie, inspirert av (sam-)livet til regissørens egyptiske far og østerrikske mor. Shawky spillefilmdebuterte i 2018 med Yomeddine, som konkurrerte om Gullpalmen i Cannes og fikk norsk kinodistribusjon. Hans nyeste film vant ingen priser på festivalen i Tallinn, men kunne godt ha fortjent det.
Et høydepunkt var også den tyske filmen The Frog and the Water av Thomas Stuber, om en ung mann med Downs syndrom som stikker av fra sitt tilrettelagte liv på institusjonsbolig ved å blande seg med en gruppe japanske turister. Mer spesifikt handler filmen om det ordløse vennskapet som oppstår mellom ham og en av disse turistene, og den videre reisen de legger ut på sammen. The Frog and the Water er en søt og forfriskende «feelgood»-film med et aldri så lite touch av Jarmusch, som ble belønnet med delt mannlig skuespillerpris til hovedrolleinnehaverne Aladdin Detlefsen og Kanji Tsuda.
Avslutningsvis skal vi vende blikket mot de baltiske landene, der særlig Litauen forsetter å markere seg som et meget sterkt filmland for tiden.
Vinneren av beste film i det baltiske konkurranseprogrammet var litauiske The Visitor av Vytautas Katkus, som vant pris for beste regi på Karlovy Vary-festivalen i sommer. Hans første spillefilm som regissør er en bedagelig og mildt absurdistisk dramakomedie om ambivalent hjemstedsnostalgi, co-produsert av norske Stær Films. Prisen for beste regissør i samme konkurranse gikk til Gabriele Urbonaite for hennes debutfilm Renovation, også fra Litauen. I likhet med The Visitor har denne spillefilmen flere markante berøringspunkter med Norge (blant annet har Helene Bergsholm en mindre rolle i filmen), men er på sin side ikke en norsk samproduksjon. Renovation var også å se på årets filmfestival i Haugesund, mens The Visitor ble vist på Mirage filmfestival i Oslo i høst.
En ny litauisk spillefilm verdt å merke seg er China Sea, regissert av Jurgis Matulevičius, som hadde verdenspremiere i Tallinn og vant prisen for beste film i det internasjonale sideprogrammet Critics’ Picks Competition. Fortellingen henter inspirasjon fra livet til en virkelig MMA-utøver, og er en dunkel og samtidig finstemt skildring av outsidertilværelse, stille desperasjon og krysskulturelt samhold. Regissør Matulevičius har tidligere bemerket seg med spillefilmdebuten Isaac, mens manuset til China Sea er skrevet av Saule Bliuvaite, som har hatt stor internasjonal suksess som regissør og manusforfatter av Locarno-vinneren Toxic. At The Visitor-regissør Katkus er fotograf på både Toxic og Renovation, illustrerer ytterligere hvordan mange fremtredende aktører i det litauiske filmmiljøet samarbeider på hverandres prosjekter.
Latvia har nylig hatt enorm suksess med den animerte filmen Flow. I år er en ny latvisk animasjonsfilm, brødrene Lauris og Raitis Abeles Dog of God (som riktignok er rettet mot en mer voksen målgruppe), landets Oscar-kandidat og allerede nominert til European Film Awards.
PÖFFs vertsnasjon Estland har kanskje ikke vært fullt så fremtredende i det internasjonale filmlandskapet, men det er heller ikke lengre enn to år siden Anna Hints’ dokumentar Smoke Sauna Sisterhood (tilgjengelig på NRK TV med tittelen Saunasøstrene) vant mange priser verden over, deriblant regipris i Sundance, European Film Award for beste dokumentar og prisen for beste baltiske film på Tallinn Black Nights. Blant estiske filmer som utpekte seg på årets festival var ikke minst Eeva Mägis følelsesmessig rå og virkelighetsnære lavbudsjettsdrama Mo Papa, som er spilt inn uten manus og var åpningsfilm for Critics’ Picks-programmet.
Videre har Estland i lengre tid vært innspillingssted for større og profilerte utenlandske produksjoner, godt hjulpet av en gunstig insentivordning – som skal styrkes betraktelig med ytterligere midler neste år. Til sommeren åpnes dessuten toppmoderne studiofasiliteter i Ida Viru nordøst i landet, som etter sigende blir Nord-Europas største studiokompleks.
Den 29. utgaven av Tallinn Black Nights Film Festival ble arrangert i perioden 7.-23. november.
