Kino- og strømmetips: «Klovn», «A-laget», «Mr Scorsese», «AKA Charlie Sheen» og utskjelte «I ungdommens makt».

Kino- og strømmetips: «Klovn», «A-laget», «Mr Scorsese», «AKA Charlie Sheen» og utskjelte «I ungdommens makt».

«A-laget» er snedig uforutsigbart og raust, mener Jon Inge Faldalen, som gir oss en romslig miks av kino- og strømmetips denne uken – fra regiportrettet «Mr Scorsese» til katastrofe-realitysåpen «Aka Charlie Sheen» og den norske kultklassikeren «I Ungdommens makt».

Foto fra «Mr Scorsese» (Apple TV)

Jeg hørte først «sick seven». Nuvel. SNL er tilbake, og snart Latter-aktuelle Jordan Jensens standupspesial Take Me with You (Netflix) er severdig. Og hele sesong 10 av den danske komiserien Klovn kan nå ses på TV2 Play, hvor vi smøres med lattersalver, om grafsegeografisk #metoo-forflytning av menn, forviklinger, forvekslinger, pinligg, prepping før russerne kommer, filosofien «fisse er fisse», intimkoordinator med privat kåthetsradar, smellbongbongvitser knyttet ikke kun omkring en enkelt kransekakering, men en hel kransekakefabrikk, og selvsagt gjentatt lek med bilde og lyd av Nordens morsomste ord: tissekone.

Under kjelleren – Spillet

Simen Bondevik

Men nå er det vanlige folks (u)tur. Fellesskap som egenskap. Egenrådighet. Fellesrådighet. Der kjendisdrevne Forræder (TV2 Play) denne sesongen hittil ikke har fornyet seg nevneverdig – selv om Sophie Elise synes som skapt for programmet, og kanskje blir den sterkeste spilleren siden Aslak Maurstad – er overlegne, suverene Spillet (TV2 Play), som i vinter og vår leverte en av tidenes sesonger av en norsk realityserie, nå for første gang befolket av i hovedsak såkalt ukjente mennesker (kanskje ikke et norsk tverrsnitt, akkurat, men et utsnitt av de tverre), kanskje med unntak av statsministerbarnebarn og politiker Simen Bondevik, en følsom fyr, i spillhuset for å motbevise at han er «naiv og dumsnill». En av dem som ikke tviler før valget mellom inngangsdører med ordene «Jeg» eller «Vi».

Røde knapper. Trykke eller ikke? Utsendelse. Romvalg. Pengefordeling. Utstemming. Ekte følelser. «Bare veldig lei meg.» Her kan vi nok framover vente mye agg å varme oss på. Brune litt på bønner og linser. Frydseing? Uten skam? Kjenne på våre ryggmargsreflekser, uempatiske antipatier og selviske sympatier. Våre skjulte rom, i hus med dobbelt bunn. Snoke. Snike. Stemple.

«Couldn’t be much more from the heart» – A-laget

De nære ting. Erling Braut Haaland er et nydelig første intervjuobjekt i den nye sesongen av snedig uforutsigbart rause A-laget (NRK), en fotballverdensstjerne som med en unggutts glis gir svar på de fleste av spørsmålene som stilles. En sosial type, som bittelitt blyg og sjenert etter hvert ser ut til å løfet blikket og storkose seg. Spørsmålene er forsåvidt snille, men tidvis svært uortodokse pasninger, som forsiktig tvinger ham på enkelte nye løp og nye avslutningsforsøk. Yoga. Døden. Sorg. Det er rørende. Han snakker også så vidt om sønnen og fødsel, ting tabloidene ikke har fått. Men penger forblir privat. Da er det lettere å minnes rampestreker som å ringe på og stikke av. Musikken er passende nok «Hjerteknuser». Send oss til VM nå!

Neste inn er Sophie Elise, som i langt sterkere grad møter en god del kritiske, skarpe spørsmål om sin omdiskuterte virksomhet som influenser. A-laget spør også om hva hun har i nattbordsskuffen. Røpealarm: sexrelaterte ting. Penger er heller ikke like privat for henne, og hun snakker villig om måneder med millionlønn. Musikken spør «E du nord» til troverdige tårer. Og det er takknemlighet i spørsmålssirkelen, hvor flere uttrykker kjærlighet til sine foreldre. Tryggheten hjemme, når mamma og pappa romsterer der oppe.

Utilpasningsdyktige Atle Antonsen får et snålt spørsmål om å starte munkeskole, og tar en dans. (Det var noe.) DDR covres, og han blir spurt om rasismesaken. Antonsen snakker om skam. At det var seigt. At han nå er mer bevisst på hva man sier til hvem, når. Måtehold. Tungt og lett i miks. Plystring av «O sole mio». Le «Mamma Mia». Karpes Chirag er øyeflakkende nervøs, men tør opp underveis. Forteller om å være redd i skolegården. Ønske seg Lacoste-genser. Annerledeshet. Rasisme. Om å være norsk, men ikke på den hyttete måten. Men fastelavnsboller momses til slutt. «Brimful of Asha». Kjærlighet. «PAF.no». Sier han nå er trygg. Selfie og autograf.

Henriette Steenstrup er «Edel» til skogglatter. Hun snakker om å komme for tidlig, barnevern, kjærlighet, klining og gullfiskdrap. «Keep me in your heart».  Nervøs milliardær og modell Gustav Magnar Witzøe forteller om sosial angst, fengsel og aksjer som arv. Han får spørsmål om labfisk, miljøskader og lakselus. Musikken er Åge. Til sist, komfortabel og trygg han og. Gruppearbeidet her synes å handle om å arbeide i gruppe.

Linn Skåber gliser om bunad, Nytt på nytt, leppestift, ensomhet og døden. Og jodler. Skåber er sammen med Steenstrup kanskje de som passer best inn i flokken i denne nye sesongen, trygg og tillitsvekkende fra start til mål. Leo Ajkic spør «Ke det går i?», får spørsmål om politiroboter og romvesener, og potensielle kombinasjoner av fengsel, kjøpesenter og sykehus. Litt rap. Litt krig. Og favoritten «Nothing Else Matters».

«Couldn’t be much more from the heart», indeed. Et herlig program. No notes. Husk maks fem i heisen.

«It felt cinematic» – Mr. Scorsese og Aka Charlie Sheen

Kortdokumentaren Armed Only With a Camera: The Life and Death of Brent Renaud (HBO Max) skildrer en dokumentarfilmskapers liv og død i krig og konflikt. En bror av den kinoaktelle Henden-dokumentaren (tidligere omtalt her).   

Cell/Phones. Andrew Jarecki (The Jinx: The Life and Deaths of Robert Durst, Capturing the Friedmans) og Charlotte Kaufmans The Alabama Solution (HBO Max) har skaffet seg unik tilgang til innsattes egne videoopptak fra fengsler i Alabama, en stat med sans for lokale løsninger, med svært sterke scener bak murene, inkludert foto av en død mann med smadret ansikt, brutalt drept av sikkerhetsvakter. En beretning om vold, misbruk, motstand og streik – om å ville stå opp, men å måtte gi opp.

Sannkrimdokumentarserien Tyst i klassen (HBO Max) omhandler en skolefritidsleder i Sverige som ser på og kommenterer rumper og bryster, og raskt får det urovekkende klengenavnet «Pedofilen», uten at ledelsen ved skolen i særlig grad reagerer, hvilket resulterer i årevis med skjulte seksuelle overgrep, med blant annet bilder tatt i smug i skolegården, og såkalte «hyllestutløsnings»-videoer av runking på skolefotografier formidlet på nett. Äckel.

Travis Bickle, tidligere «underground man», er nå «internet man», sier Taxi Driver-manusforfatter Paul Schrader i dokumentarserien Mr. Scorsese (Apple TV, med regi av Rebecca Miller), fem barrer reint gull for den litt over gjennomsnittet filminteresserte. Om vindusastmatikerens overvinklinger. Om en ung gutt og voksen og eldre mann i skvis mellom lørdag og søndag, Gud og gangstere, en syndig helgen. Indre og ytre dreiebøker forvandlet til levende bilder. Baksiden av lyset.

Cain and enablers. Hot Shots 3: Part dø? «You know, untreated crazy over time doesn’t get better. It gets fucking worse!» Minst to og en halv mannlig mann, Aka Charlie Sheen (Netflix) skildrer en skuespillers streven med å ha blitt sin egen parodi, edru og nykter, full og høy, also known ass, Charlie Sheen.

Aka Charlie Sheen.

«We want you to go with him, Topper» «Why me, ma’am?» «Because you’re the best of what’s left.» Hot Shots Part Deux (1993) er en parodifilmklassiker. Og Sheens biografi, fra å vokse opp på settet til Apocalypse Now til selv å spille i Platoon – for så å parodiere alt dette i Hot Shots-filmene – you can’t write this shit.

Det som er igjen av has been «Carlos Irwin Estevez» har satt seg selv – og forblir sittende – i et halvparanoid hjørne av en dinerbås i denne intervjudokumentaren. Verken far Martin eller bror Emilio deltar. Men Charlie anerkjenner sine supporting actors, særlig skuespiller Martin Sheen, en virkelig helt i historien. Og kompis Sean Penn sigger rollen som Sean Penn strålende.

På norsk betyr «sheen» glans, glød, skjær og skinn, en blank eller skimrende overflate. Men så skimrende var aldri Hollywood. Og det er ikke bare super 8-filmene med bror og Sean og andre som er kornete og uklar. Mentalt hjelpsom «catch» med nedviftet far på settet til Apocalypse Now. Tilbud om hovedrollen i The Karate Kid, men, nei, jeg drar heller til Budapest for å spille noen minutter i Grizzly II: Revenge. Spiller basketball med far mot Michael Jordan, og vinner! Jennifer Grey får ham så med i en scene i Ferris Bueller’s Day Off. Så, Platoon og Wall Street. Festing. Nicolas Cage. Kokain, sprit, poppers, ecstasy. Intervention. Rehab. Hot Shots. Prostituerte. Mer kokain. Isbit inn i baken for å våkne under innspilling. En selvsabotør. Bojack.

Sheen beskriver en blowjob samtidig med første crackrøyk. Det fremstår fortsatt som et høydepunkt i livet. Og shooting up cocaine «felt cinematic»: «Tarantino taught so many of us.» Fra shoot til shoot. Innleggelse. En fyr som først «hører» når folk som Clint eller Slash ber ham om å skjerpe seg. Men det er mange twists i denne «sobriety». Spin City. Kansellering. Eks Denise Richards stiller imponerende. Two and a Half Men. Skjule Barely Legal-blad fra kona. Piller. Datter Lola Sheen. Best betalte skuespiller. Overdose. Testosteron. Tigerblod og Adonis-DNA. Coke isn’t it. HIV. Nykter etter svakere og svakere crack. Reddbar? Aka Charlie Sheen påstår så.

Ungdomsfølger – I ungdommens makt

3,14 cm. «Kjønnet er tryllestaven for menneskene», sier avlærer, filmskaper og skuespiller Roar Skolmens karakter Arbo Ungdomslederen i punksurrealistiske I ungdommens makt (1980), endelig å få tak i på fysisk format gjennom Norske filmklassikere. En oktoberfødsel!

Og det er en tveegget ungdomsfascinasjon som skildres – ganske så langt bortenfor den gode smak, men absolutt ikke uinteressant. Filmen gjør seg vel fortjent til en slik dobbelt nektelse. Replikken «Gå hjem og vogg» er den neppe alene om, men hvilken annen norsk film tilbyr en presist anrettet gulrotpikk skåret på en bibel? Ingen. Smussomslag.

Og den kastrerte betegnelsen pi hever kjødelig over hellig. I ungdommens makt – sentral i det såkalte «Septembermordet» (les blant annet her) i/på norsk film – er en misforstått motfilm (Skolmen er ingen Godard, men en mann med økseskaft), som åpenbart ikke henger på greip, men er greip, skarp og grov, stikker og graver der den står, balanserer, snubler, hopper og krasjlander, i Bærum på kanten mellom søtti- og åttitallet, et rabulistisk tidsbilde, med livat og kaotisk samfunnskritikk – mellom atomkrig og militær tautrekking, Maria og Josef Stalin, blasfemi og væpna revolusjon, fotball og filosofi, musikk fra Roy Anderssons En kärlekshistoria og bilde fra filmen på veggen, brystblikk, ris på rompa og korsfestelse – et enestående eksempel antiskolekino som slenger den motkulturelle skolesekken i veggen.

Filmen nevner Pink Floyd, som omtrent samtidig sang om at vi verken trenger utdanning eller tankekontroll. Og Skolmen fremstår som en avlærer med og for tankekaos. Jordboere og «roboere». Ungdomsleder og ungdomsfølger.

Langfilmen Lucifer – sensommer gult og sort (1990) burde også utgis.

Kino- og strømmetips: «Klovn», «A-laget», «Mr Scorsese», «AKA Charlie Sheen» og utskjelte «I ungdommens makt».

Kino- og strømmetips: «Klovn», «A-laget», «Mr Scorsese», «AKA Charlie Sheen» og utskjelte «I ungdommens makt».

«A-laget» er snedig uforutsigbart og raust, mener Jon Inge Faldalen, som gir oss en romslig miks av kino- og strømmetips denne uken – fra regiportrettet «Mr Scorsese» til katastrofe-realitysåpen «Aka Charlie Sheen» og den norske kultklassikeren «I Ungdommens makt».

Foto fra «Mr Scorsese» (Apple TV)

Jeg hørte først «sick seven». Nuvel. SNL er tilbake, og snart Latter-aktuelle Jordan Jensens standupspesial Take Me with You (Netflix) er severdig. Og hele sesong 10 av den danske komiserien Klovn kan nå ses på TV2 Play, hvor vi smøres med lattersalver, om grafsegeografisk #metoo-forflytning av menn, forviklinger, forvekslinger, pinligg, prepping før russerne kommer, filosofien «fisse er fisse», intimkoordinator med privat kåthetsradar, smellbongbongvitser knyttet ikke kun omkring en enkelt kransekakering, men en hel kransekakefabrikk, og selvsagt gjentatt lek med bilde og lyd av Nordens morsomste ord: tissekone.

Under kjelleren – Spillet

Simen Bondevik

Men nå er det vanlige folks (u)tur. Fellesskap som egenskap. Egenrådighet. Fellesrådighet. Der kjendisdrevne Forræder (TV2 Play) denne sesongen hittil ikke har fornyet seg nevneverdig – selv om Sophie Elise synes som skapt for programmet, og kanskje blir den sterkeste spilleren siden Aslak Maurstad – er overlegne, suverene Spillet (TV2 Play), som i vinter og vår leverte en av tidenes sesonger av en norsk realityserie, nå for første gang befolket av i hovedsak såkalt ukjente mennesker (kanskje ikke et norsk tverrsnitt, akkurat, men et utsnitt av de tverre), kanskje med unntak av statsministerbarnebarn og politiker Simen Bondevik, en følsom fyr, i spillhuset for å motbevise at han er «naiv og dumsnill». En av dem som ikke tviler før valget mellom inngangsdører med ordene «Jeg» eller «Vi».

Røde knapper. Trykke eller ikke? Utsendelse. Romvalg. Pengefordeling. Utstemming. Ekte følelser. «Bare veldig lei meg.» Her kan vi nok framover vente mye agg å varme oss på. Brune litt på bønner og linser. Frydseing? Uten skam? Kjenne på våre ryggmargsreflekser, uempatiske antipatier og selviske sympatier. Våre skjulte rom, i hus med dobbelt bunn. Snoke. Snike. Stemple.

«Couldn’t be much more from the heart» – A-laget

De nære ting. Erling Braut Haaland er et nydelig første intervjuobjekt i den nye sesongen av snedig uforutsigbart rause A-laget (NRK), en fotballverdensstjerne som med en unggutts glis gir svar på de fleste av spørsmålene som stilles. En sosial type, som bittelitt blyg og sjenert etter hvert ser ut til å løfet blikket og storkose seg. Spørsmålene er forsåvidt snille, men tidvis svært uortodokse pasninger, som forsiktig tvinger ham på enkelte nye løp og nye avslutningsforsøk. Yoga. Døden. Sorg. Det er rørende. Han snakker også så vidt om sønnen og fødsel, ting tabloidene ikke har fått. Men penger forblir privat. Da er det lettere å minnes rampestreker som å ringe på og stikke av. Musikken er passende nok «Hjerteknuser». Send oss til VM nå!

Neste inn er Sophie Elise, som i langt sterkere grad møter en god del kritiske, skarpe spørsmål om sin omdiskuterte virksomhet som influenser. A-laget spør også om hva hun har i nattbordsskuffen. Røpealarm: sexrelaterte ting. Penger er heller ikke like privat for henne, og hun snakker villig om måneder med millionlønn. Musikken spør «E du nord» til troverdige tårer. Og det er takknemlighet i spørsmålssirkelen, hvor flere uttrykker kjærlighet til sine foreldre. Tryggheten hjemme, når mamma og pappa romsterer der oppe.

Utilpasningsdyktige Atle Antonsen får et snålt spørsmål om å starte munkeskole, og tar en dans. (Det var noe.) DDR covres, og han blir spurt om rasismesaken. Antonsen snakker om skam. At det var seigt. At han nå er mer bevisst på hva man sier til hvem, når. Måtehold. Tungt og lett i miks. Plystring av «O sole mio». Le «Mamma Mia». Karpes Chirag er øyeflakkende nervøs, men tør opp underveis. Forteller om å være redd i skolegården. Ønske seg Lacoste-genser. Annerledeshet. Rasisme. Om å være norsk, men ikke på den hyttete måten. Men fastelavnsboller momses til slutt. «Brimful of Asha». Kjærlighet. «PAF.no». Sier han nå er trygg. Selfie og autograf.

Henriette Steenstrup er «Edel» til skogglatter. Hun snakker om å komme for tidlig, barnevern, kjærlighet, klining og gullfiskdrap. «Keep me in your heart».  Nervøs milliardær og modell Gustav Magnar Witzøe forteller om sosial angst, fengsel og aksjer som arv. Han får spørsmål om labfisk, miljøskader og lakselus. Musikken er Åge. Til sist, komfortabel og trygg han og. Gruppearbeidet her synes å handle om å arbeide i gruppe.

Linn Skåber gliser om bunad, Nytt på nytt, leppestift, ensomhet og døden. Og jodler. Skåber er sammen med Steenstrup kanskje de som passer best inn i flokken i denne nye sesongen, trygg og tillitsvekkende fra start til mål. Leo Ajkic spør «Ke det går i?», får spørsmål om politiroboter og romvesener, og potensielle kombinasjoner av fengsel, kjøpesenter og sykehus. Litt rap. Litt krig. Og favoritten «Nothing Else Matters».

«Couldn’t be much more from the heart», indeed. Et herlig program. No notes. Husk maks fem i heisen.

«It felt cinematic» – Mr. Scorsese og Aka Charlie Sheen

Kortdokumentaren Armed Only With a Camera: The Life and Death of Brent Renaud (HBO Max) skildrer en dokumentarfilmskapers liv og død i krig og konflikt. En bror av den kinoaktelle Henden-dokumentaren (tidligere omtalt her).   

Cell/Phones. Andrew Jarecki (The Jinx: The Life and Deaths of Robert Durst, Capturing the Friedmans) og Charlotte Kaufmans The Alabama Solution (HBO Max) har skaffet seg unik tilgang til innsattes egne videoopptak fra fengsler i Alabama, en stat med sans for lokale løsninger, med svært sterke scener bak murene, inkludert foto av en død mann med smadret ansikt, brutalt drept av sikkerhetsvakter. En beretning om vold, misbruk, motstand og streik – om å ville stå opp, men å måtte gi opp.

Sannkrimdokumentarserien Tyst i klassen (HBO Max) omhandler en skolefritidsleder i Sverige som ser på og kommenterer rumper og bryster, og raskt får det urovekkende klengenavnet «Pedofilen», uten at ledelsen ved skolen i særlig grad reagerer, hvilket resulterer i årevis med skjulte seksuelle overgrep, med blant annet bilder tatt i smug i skolegården, og såkalte «hyllestutløsnings»-videoer av runking på skolefotografier formidlet på nett. Äckel.

Travis Bickle, tidligere «underground man», er nå «internet man», sier Taxi Driver-manusforfatter Paul Schrader i dokumentarserien Mr. Scorsese (Apple TV, med regi av Rebecca Miller), fem barrer reint gull for den litt over gjennomsnittet filminteresserte. Om vindusastmatikerens overvinklinger. Om en ung gutt og voksen og eldre mann i skvis mellom lørdag og søndag, Gud og gangstere, en syndig helgen. Indre og ytre dreiebøker forvandlet til levende bilder. Baksiden av lyset.

Cain and enablers. Hot Shots 3: Part dø? «You know, untreated crazy over time doesn’t get better. It gets fucking worse!» Minst to og en halv mannlig mann, Aka Charlie Sheen (Netflix) skildrer en skuespillers streven med å ha blitt sin egen parodi, edru og nykter, full og høy, also known ass, Charlie Sheen.

Aka Charlie Sheen.

«We want you to go with him, Topper» «Why me, ma’am?» «Because you’re the best of what’s left.» Hot Shots Part Deux (1993) er en parodifilmklassiker. Og Sheens biografi, fra å vokse opp på settet til Apocalypse Now til selv å spille i Platoon – for så å parodiere alt dette i Hot Shots-filmene – you can’t write this shit.

Det som er igjen av has been «Carlos Irwin Estevez» har satt seg selv – og forblir sittende – i et halvparanoid hjørne av en dinerbås i denne intervjudokumentaren. Verken far Martin eller bror Emilio deltar. Men Charlie anerkjenner sine supporting actors, særlig skuespiller Martin Sheen, en virkelig helt i historien. Og kompis Sean Penn sigger rollen som Sean Penn strålende.

På norsk betyr «sheen» glans, glød, skjær og skinn, en blank eller skimrende overflate. Men så skimrende var aldri Hollywood. Og det er ikke bare super 8-filmene med bror og Sean og andre som er kornete og uklar. Mentalt hjelpsom «catch» med nedviftet far på settet til Apocalypse Now. Tilbud om hovedrollen i The Karate Kid, men, nei, jeg drar heller til Budapest for å spille noen minutter i Grizzly II: Revenge. Spiller basketball med far mot Michael Jordan, og vinner! Jennifer Grey får ham så med i en scene i Ferris Bueller’s Day Off. Så, Platoon og Wall Street. Festing. Nicolas Cage. Kokain, sprit, poppers, ecstasy. Intervention. Rehab. Hot Shots. Prostituerte. Mer kokain. Isbit inn i baken for å våkne under innspilling. En selvsabotør. Bojack.

Sheen beskriver en blowjob samtidig med første crackrøyk. Det fremstår fortsatt som et høydepunkt i livet. Og shooting up cocaine «felt cinematic»: «Tarantino taught so many of us.» Fra shoot til shoot. Innleggelse. En fyr som først «hører» når folk som Clint eller Slash ber ham om å skjerpe seg. Men det er mange twists i denne «sobriety». Spin City. Kansellering. Eks Denise Richards stiller imponerende. Two and a Half Men. Skjule Barely Legal-blad fra kona. Piller. Datter Lola Sheen. Best betalte skuespiller. Overdose. Testosteron. Tigerblod og Adonis-DNA. Coke isn’t it. HIV. Nykter etter svakere og svakere crack. Reddbar? Aka Charlie Sheen påstår så.

Ungdomsfølger – I ungdommens makt

3,14 cm. «Kjønnet er tryllestaven for menneskene», sier avlærer, filmskaper og skuespiller Roar Skolmens karakter Arbo Ungdomslederen i punksurrealistiske I ungdommens makt (1980), endelig å få tak i på fysisk format gjennom Norske filmklassikere. En oktoberfødsel!

Og det er en tveegget ungdomsfascinasjon som skildres – ganske så langt bortenfor den gode smak, men absolutt ikke uinteressant. Filmen gjør seg vel fortjent til en slik dobbelt nektelse. Replikken «Gå hjem og vogg» er den neppe alene om, men hvilken annen norsk film tilbyr en presist anrettet gulrotpikk skåret på en bibel? Ingen. Smussomslag.

Og den kastrerte betegnelsen pi hever kjødelig over hellig. I ungdommens makt – sentral i det såkalte «Septembermordet» (les blant annet her) i/på norsk film – er en misforstått motfilm (Skolmen er ingen Godard, men en mann med økseskaft), som åpenbart ikke henger på greip, men er greip, skarp og grov, stikker og graver der den står, balanserer, snubler, hopper og krasjlander, i Bærum på kanten mellom søtti- og åttitallet, et rabulistisk tidsbilde, med livat og kaotisk samfunnskritikk – mellom atomkrig og militær tautrekking, Maria og Josef Stalin, blasfemi og væpna revolusjon, fotball og filosofi, musikk fra Roy Anderssons En kärlekshistoria og bilde fra filmen på veggen, brystblikk, ris på rompa og korsfestelse – et enestående eksempel antiskolekino som slenger den motkulturelle skolesekken i veggen.

Filmen nevner Pink Floyd, som omtrent samtidig sang om at vi verken trenger utdanning eller tankekontroll. Og Skolmen fremstår som en avlærer med og for tankekaos. Jordboere og «roboere». Ungdomsleder og ungdomsfølger.

Langfilmen Lucifer – sensommer gult og sort (1990) burde også utgis.

MENY