«Signe, vær så snill», sier Ingunn fortvilet, men Signe bare svarer: «Kan du ta nøkkelen?». Noe har skjedd mellom de to. Noe har hendt med datteren Hilda. Signe har kjørt partneren Ingunn til hytta ved havet, og hun etterlater Ingunn alene i huset. Ingunn er i ferd med å gå i stykker. Hun holder på å implodere. Alt stokker seg for henne. Ingunn forstår hverken seg selv eller de som finnes omkring henne. Hun ser ut på det opprørte havet og på det snødekkede landskapet, og forsøker samtidig fortvilet å se inn i seg selv. Og det blygrå vinterlyset hyller henne inn i et lysende mørke.

Dette er åpningen av Paul Tunges nye film Reharmonisering som får premiere i oktober og som blir vist på flere festivaler, blant annet BIFF i Bergen. Det er samtidig Paul Tunges siste film. Bokstavelig talt. «Det er mulig jeg lager film igjen», har Tunge sagt, «men det er usikkert om det lar seg gjøre». Etter sju nullbudsjettfilmer, seks spillefilmer og én dokumentarfilm laget nesten uten noe budsjett, har Tunge kanskje bestemt seg for å si stopp. 

Tunge lar muligheten for å lage film støttet av Norsk filminstitutt (NFI) fremdeles være åpen, men han har liten tro på at den type prosjekter han har vært en eksponent for vil nå fram i framtiden. Tidligere har han fått litt utviklingsstøtte fra NFI, men fikk avslag fra NFI når han søkte om midler til etterarbeidet på sin forrige film Invitasjon til selvransakelse. Litt lokal støtte har hatt fått, og til Reharmonisering fikk han skrivestøtte fra Vestnorsk Filmsenter, men stort sett har han finansiert filmene sine selv. Etter sju helaftensfilmer er dette ikke lenger en mulighet. 

Å bli en del av «systemet» kan imidlertid også skape problemer, og det kan slipe ned de kantene og det særpreget som har gjort Tunges filmer så viktige i en norsk sammenheng de siste årene, men å miste Tunges stemme vil være et stort tap for norsk film. Her må NFI kjenne sin besøkstid. Gi Tunge umiddelbart én million. Kanskje får man mer enn én spillefilm for pengene!

De siste femten årene har Paul Tunge vært en av våre mest interessante og særpregede filmregissører. Han har laget spillefilm etter spillefilm så å si alene, med minimal støtte, og selv om filmene ikke har fått bred kinolansering har de blitt vist på mange festivaler og ved spesialvisninger. Tunges filmer er alle kammerspill. De er intense dramaer om sterke møter, men samtidig laget med en slentrende stil og en realistisk tone. 

Først og fremst er Paul Tunge imidlertid en modernist, som videreutvikler en streng og redusert stil som kjennetegnet mange store europeiske filmer på 1960- og 1970-tallet. De rollefigurene han skaper, og de historiene han forteller, er tilpasset denne lavmælte stilen. Mange av filmene hans har den samme grunntonen, og flere har også en lignende dramatisk struktur. En konflikt oppstår, en person kommer i konflikt med sine omgivelser, men forsøket på å endre seg strander fordi de indre skrubbsårene i karakterene er for store og overveldende. 

Det er en verden som har mistet all fortryllelse Tunge risser opp i sin nye film Reharmonisering. En verden hvor all sanselig energi er sugd ut av verden, og er blitt erstattet av et frosset landskap. Det indre og det ytre speiler hverandre. Karakterene er like forfrosne som vinterlandskapet omkring dem. De mangler alt, har ingen tillit til hverandre, makter ikke å se de andre, men blir heller ikke selv sett. Selvinnsikten har smuldret opp i møtet med en ugjestmild verden av vanskelige forhold og umulige hverdager. Alt håp synes å være ute, men Tunge åpner opp for at noe positivt kanskje likevel er mulig. Kanskje er det håp for Ingunn, Signe og Hilda. 

I det hvite lyset

Etter at Signe (Helga Guren) har etterlatt Ingunn (Eili Harboe) alene i hytta ved havet, for at hun skal kunne finne ut av seg selv og endre seg, forsøker Ingunn fortvilet å møte verden rundt henne gjennom en serie møter. I dette originale kammerspillet møter vi bare kvinner, og bare så vidt snakker noen av Ingunns venner om sine mannlige partnere, så Reharmonisering er en uvanlig, men også forfriskende film, til tross for sin mørke og dystre tone.

Dramaet er organisert i seks møter. Først møter Ingunn en arbeidskollega, som er skeptisk til at Ingunn ikke kan gjennomføre et prosjekt de arbeider med. Ingunn er sangerinne, men jobber tilsynelatende også for en organisasjon, og skulle ta del i et arrangement eller en reklamefilm, men kollegaen Svanhild klarer ikke å forholde seg til den utmattede og deprimerte Ingunn.

Tidligere hadde hun avtalt et møte med sin mor, sammen med datteren Hilda, men må nå møte moren alene. Det går heller ikke så bra. Moren vil helst møte barnebarnet, og er ikke klar for en vanskelig samtale om livet med datteren. Det er heller ikke en gammel venninne. Hun vil helst «småsnakke», mens Ingunn deler alt hun baler med. Neste møte er med moren til Signe. Hun har litt mer forståelse, men anklager også Ingunn for å være uansvarlig og syk. «Du er et barn. Du er syk», sier Signes mor til den fortvilede Ingunn.

Møtet med en annen gammel venninne gjør bare vondt verre, og mellom de ulike samtalen og møtene prøver Ingunn å snakke med partneren på telefonen. Hun snakker også med seg selv, tester ut mulige samtaler med Signe og datteren Hilda, og prøver å definere hva hun skal gjøre. Siste møte Ingunn har er med Stine, hennes halvsøster, som hun ikke har snakket med på lang tid. Det kan virke som om det er Signe som har foreslått at de to skal snakke ut, og at dette er viktig for at Ingunn skal kunne komme seg videre, men selv om de to snakker både om fortiden og nåtiden, løses ingen av de følelsesmessige flokene som gjør at Ingunn er så ute av seg. 

Til slutt går Ingunn til skolen der datteren Hilda øver, og de to møtes etter noen tunge og usikre dager da Ingunn har vært på hytta. Vi får ingen svar på spørsmålet om hva som skjedde som førte til at Signe mener at Ingunn skal være for seg selv for en tid, men Ingunn og datteren snakker lavmælt sammen, og det kan virke som om de kommer til en slags forsoning.

Livskrise og selvinnsikt

Tittelen på Reharmonisering peker på et musikalsk begrep som skildrer prosessen med å endre den harmoniske strukturen i en sang. Ingunn bruker dette uttrykket i en av sine samtaler i filmen. Dette er også nærmest en dramaturgisk struktur som Tunge har vendt tilbake til i film etter film. Historiene han forteller handler imidlertid alltid om det motsatte av harmoni. Det er disharmoniske forhold han vil undersøke, og i den nye filmen går han dypere enn i de tidligere filmene. Denne gangen har han skåret historien enda mer inn til beinet.

Selv om Reharmonisering er preget av en modernistisk impuls, med en hemmelighetsfull historie som kretser om noe vi tilskuere ikke har tilgang til, og som skaper en friksjon i fortellingen og rollekarakterene, er ikke filmen vanskelig å forstå eller oppleve. Ingunn går gjennom en livskrise. Det er en krise som rokker ved forholdet til partneren Ingunn og deres datter Hilda, og vi aner at den er utløst av manglende selvinnsikt og kanskje til og med noe som har hendt tidligere. Ingunn makter ikke å virkelig se de andre omkring seg, men hun evner heller ikke å se og fullt ut forstå seg selv. I alle sine spillefilmer skildrer Tunge skjøre forhold og mennesker som gjør det vanskelig for seg selv og alle de andre som de har omkring seg.

Selv om Ingunn møter kvinne etter kvinne i Reharmonisering, er ikke møtene virkelig eksistensielle møter som skaper innsikt, forståelse eller forandring. De gir ikke uttrykk for nærhet, vennskap eller fellesskap. De er små feider eller dueller, der man ikke kommer nærmere hverandre og ikke utløser noe som kan bringe Ingunn tilbake til seg selv og de andre. Det er ikke bare samboerskapet med Signe som er i oppløsning, men også hele Ingunns livsverden av familie og tidligere venner. Gang på gang skaper Ingunn avstand til de hun møter, men også venner og familie bidrar til ny distanse istedenfor nærhet. Menneskene i Paul Tunges filmer befinner seg alltid i et spenningsfelt der de både trekkes mot de andre, men samtidig trekkes bort fra dem i det samme øyeblikket.

Selv om Ingunn og Signe er skeive, er ikke Reharmonisering en film om skeiv identitet. Også Demning var en skeiv historie om to unge menn, men den nye filmen er i enda større grad et eksistensielt drama. Det er ikke så viktig hvem Ingunn er, og vi får da heller ikke vite så mye om henne, og enda mindre om dem hun elsker. Ingunn er en hvilken-som-helst, et menneske i fritt fall, en kvinne som famler og prøver og bakster med livet, og som fortvilet forsøker å komme på rett kjøl igjen. Det nedtonede i karakteriseringen og handlingen skaper en symbolsk eller allegorisk undertone, midt opp i det veldig konkrete og sanselige.

Alle filmene til Paul Tunge handler om mennesker som er alene sammen med andre. De omgis av partnere, kollegaer og ulike venner og familiemedlemmer, men en indre ensomhet huler dem ut og forhindrer at de makter å strekke seg etter de andre og omfavne det sosiale. Reharmonisering går lenger enn Tunges tidligere filmer i å skissere forhold som nærmest eksisterer i et kaldt hulrom nesten hinsides det sosiale. Selv om Ingunn treffer en arbeidskollega, tidligere venner, sin egen mor og Signes mor, bidrar ikke disse møtene i noen utstrakt grad til å endre, hjelpe eller hele henne.

Som i sine tidligere filmer er ikke Tunge interessert i å psykologisere i Reharmonisering. Det er ikke jakten på årsakene til Ingunns livskrise, enten i barndommen, forholdet til Signe eller i de sosiale omgivelsene, som er det viktige. Tunge er snarere interessert i selve øyeblikkene. Han er interessert i å utforske det som skjer akkurat når Ingunn møter andre mennesker, og både hvordan møtene unngår å hele den unge kvinnen, eller fungerer som en slags avledningsmanøver som forhindrer selvinnsikt eller nærhet til de andre. Ingunn skrubber mot de hun møter, og møtene skaper nye friksjoner i stedet for en reharmonisering. Denne bevegelsen er avgjørende i Tunges filmproduksjon, men denne gang rettes ikke aggresjonen utover, men snarere innover. Ingunn tar det bare innover, går stadig lengre inn i seg selv, fordi hun mangler evnen til å åpne seg opp på en måte som inviterer til fellesskap.

Språk og kommunikasjon

I Paul Tunges filmer spiller språk og kommunikasjon alltid en helt avgjørende rolle. Tunge er åpenbart fascinert av moderne språklige uttrykk og hva språk gjør med oss også i sin nye film. Ettersom Reharmonisering så tydelig knytter an til europeisk neomodernisme, er det fristende å se mangelen på kommunikasjon som en måte å synliggjøre fremmedgjøring på. Dette kjenner vi igjen fra filmer av Michelangelo Antonioni og Ingmar Bergman og mange andre, men det som gjør Reharmonisering ekstra interessant er hvordan språket i seg selv viser oss grensesnittet mellom det sosiale og fellesskapet på den ene siden og det individuelle og personlige på den andre siden.

Språk er identitet i Tunges filmer. Språket viser oss hvem vi er og hva vi forsøker å gjøre. Menneskene i hans filmer pendler mellom det hjelpeløst språkløse og det språklig avanserte i form av en styrtsjø av klisjéer, floskler, svada, hul retorikk, fraser, poputtrykk og sjargong. Språket til Ingunn og de hun møter er forurenset av en type pseudokommunikasjon som hører til det nyliberale forretningslivet, der fraser, ord og floskler først og fremst forvirrer, nøytraliserer mening og skaper uharmoniske maktsituasjoner. 

Hvilke ord som benyttes i Reharmonisering er avgjørende. Ordet «perspektiv» dukker opp gang på gang, og samtalene pepres med ord som «relevant», «kognitiv», «diskurs» og «narrativ». Ingunn og de hun møter snakker ikke sammen, de «har mye på agendaen», og når Ingunn prøver å formulere hva det er hun går gjennom ender hun opp med å snakke om «strukturer og systemer» i henne. På denne måten bidrar ikke språket til kommunikasjon og at man kommer nærmere hverandre. Det fjerner snarere Ingunn fra seg selv, og det gjør det umulig for de andre å virkelig nærme seg Ingunn og hjelpe henne ut av det følelsesmessige kaoset hun befinner seg i.

Et annet aspekt av samtalene, som gir dem en svart ironisk karakter, er at Ingunns behov for å være ærlig og åpen viser oss grensene for mange sosiale sammenhenger og «småsnakkets» betydning. Spesielt et av møtene med en av hennes gamle venninner blir overskygget av en iskald ironi. Etter at Ingunn har tømt seg helt, og nakent fortalt hva hun føler og går gjennom, ber hun venninnen om ikke å si dette videre til noen andre. Venninnen sier først ja, selvsagt vil hun ikke si dette til andre, men vrir deretter ønsket til et spørsmål om egen lojalitet. For venninnen snakker om alt med sin mannlige partner, og dersom hun ikke sier noe vil partneren forstå at noe er galt, og så må hun jo fortelle alt likevel, for sin egen skyld. Og det samme forholdet har hun jo med sin mor og søster også, sier hun. I en slik situasjon forstår Ingunn at hun ikke kan forvente at venninnen vil holde det hele for seg selv, og at alt hun sier raskt vil spres til alle. Resultatet er at samtalen tar slutt. Hun bare går sin vei uten flere ord.

Språket i Reharmonisering er langt på vei noe som ikke muliggjør, men snarere forhindrer kommunikasjon og nærhet mellom mennesker. Ingunn og de andre snakker ikke med hverandre, men forbi hverandre. Språket er et våpen i en maktkamp eller noe som kan brukes for å skape en mur mellom mennesker, eller en maske man skjuler seg bak. Det er noe som avleder oppmerksomheten, og ikke et redskap for kommunikasjon, fellesskap og nærhet. Språket er full av doble betydninger som skaper umulige, nærmest paradoksale og schizofrene situasjoner, og som ikke hjelper Ingunn tilbake til det sosiale livet. Språket kaster henne ut til ulvene i hennes indre.

Paul Tunge er mellomrommets kunstner. Han avdramatiserer og skaper episoder og møter der folk snakker forbi hverandre. Alt foregår i mellomrommet. Både mellomrommet mellom det personlige og det sosiale, og mellomrommet mellom innsikt og fravær av innsikt. Vinterlandskapet som omgir rollefigurene blir også et slags ladet mellomrom, men spesielt kirkerommene vi beveger oss gjennom i flere scener skaper en klangbunn av noe tungt og beklemmende. Her finner vi et ekko av den sene Bergman. Det er imidlertid ikke Guds død det handler om hos Tunge, men snarere indre tomhet utløst av en type nyliberal rikdom som huler mennesker ut.

I Tunges forrige spillefilm Invitasjon til selvransakelse sier en av de som hovedpersonen Sara møter at det hele handler om «å bli sosialt justert». Den sosiale justeringen Ingunn opplever i Reharmonisering er imidlertid heller ikke positiv. Den gjør det ikke lettere, men vanskeligere for henne å finne tilbake til seg selv og familien.

Å bli gjort fremmed for seg selv

«Hvem er du i dag?», sier en av Ingunns venninner til henne, og hun fortsetter: «Jeg kjenner deg ikke igjen.» Om språket og fraværet av kommunikasjon gjør at Ingunn forblir fremmed for seg selv, er andre holdninger også avgjørende i Tunges mørke drama. Møtene er like mye ikke-møter, konfrontasjoner der ord blir våpen i dueller mellom personer og holdninger. Flere av de Ingunn prater med bruker ordet «spill», og hver gang blir Ingunn like fortvilet. «Jeg spiller ikke», sier hun. For henne er dette blodig alvor, men alle andre vil bare at hun skal småsnakke eller «skifte perspektiv». Til og med Signe slår fast: «Det familien vår trenger nå er perspektiv».

Signes mor går så langt at hun sier til Ingunn: «Du må gi slipp på deg selv». Gang på gang blir Ingunn gjort fremmed for seg selv, noe som gjør det stadig vanskeligere for henne å forstå hva det er hun må gjøre eller endre for at Signe skal ta henne tilbake igjen. Dette illustreres visuelt på flere måter i filmen. Det er ofte som om Ingunn ser på seg selv, som om hun er splittet i to, og alle møtene og samtalene hun har bare øker distansen hun har til seg selv. I Reharmonisering prøver Paul Tunge ut flere ulike visuelle grep som løser opp noe av den tunge stemningen, ikke minst ulike innstikk av bilder fra Vestlandsnaturen med sjø og høy himmel bidrar til å skape en sterk og sanselig stemning.

Stilmessig sett er Reharmonisering en typisk Tunge-film, med en episodisk struktur av fragmentariske møter som nærmest blir en mosaikk vi tilskuere selv skal sette sammen til et større bilde av hvem Ingunn og hennes familie og venner er. Det er langt på vei et psykisk landskap Tunge skisserer, en indre subjektivitet, men han lader bildene med en helt egen energi og flertydighet som skaper uttrykksfulle spenninger i historien. Ikke minst er små gester, ord og blikk viktige, og peker på det usagte i det som sies. Eili Harboe er til stede i alle filmens scener, og viser hvilken god skuespiller hun er. Med et blikk, et hemmelighetsfullt smil, eller en liten gest lader hun Ingunn med liv og intensitet, som gjør at vi åndeløst hengir oss til en fortelling som bærer et hemmelighetsfullt mørke i seg.

Som alltid opererer Tunge med en produktiv usikkerhet i selve rollefiguren og handlingen snarere enn en enkel og påståelig skråsikkerhet. Er det en depresjon Ingunn plages av, og i så fall er den utløst av andre eller hennes selv? Den hemmelighetsfulle kjernen i filmen gjør at dette dramaet om fremmedgjøring og hvordan det sosiale kan bidra til at et menneske blir fremmed for seg selv blir noe mer enn bare et enkelt kammerspill. Etter at rulletekstene er over fortsetter filmen, men inne i oss tilskuere.

Den siste filmen?

I det nye tusenåret har en ny digital filmkultur vokst fram «ved siden av» den offisielle filmkulturen her i landet. Paul Tunge er den mest interessante filmskaperen som har kommet ut av denne typen mikrobudsjettproduksjon med begrenset distribusjon. Han gjorde inntrykk med sine to første filmer, Kano (2011) og Demning (2015). Så fulgte han opp med Fountain of Youth (2017) som i likhet med Demning var et intenst kammerspill som forsøkte å finne ut hvor terroristen Anders Behring Breivik og hans aggresjon egentlig kom fra. På sin egen måte, nærmest fra sidelinjen, har Tunge gang på gang gått inn i vår samtids mest avgjørende diskusjoner. Individet og dets forhold til det sosiale står i fokus på en intens og spennende måte i hans spillefilmer. 

I Fountain of Youth, og de etterfølgende spillefilmene Du (2019) og Invitasjon til selvransakelse (2024), skimter vi konturene av en diskusjon av vår postindustrielle, nyliberale og senkapitalistiske sosiale verden, der mennesker først og fremst er objekter i andres øyne. Denne sosiale dimensjonen er kanskje tonet noe ned i Tunges siste tre spillefilmer, men er likevel klart til stede i fortellingene og rollefigurene. Spesielt i skildringen av de kvinnelige hovedpersonene i Du og Invitasjon til selvransakelse og i deres forhold til sine arbeidsplasser og arbeidsmiljøer. Det er et inautentisk liv som også skildres i Reharmonisering. Et liv uten egentlig bevegelse, men samtidig i fritt fall.

Paul Tunges filmer gir perspektiver på den mer «offisielle» norske filmkulturen, som etter å ha sett en Tunge-film framstår som mer kalkulert og polert, filmer laget med tanken på å nå så mange publikumssegmenter som mulig, og som dermed ikke makter eller våger å ta sjanser eller kutte inn til beinet. Ikke alle vil bli like begeistrede for Paul Tunges filmer. De har ikke prangende historier eller omgivelser, ikke minst fordi de er laget med et minimalt budsjett. Og som alle filmer er det skavanker og småting som skurrer. Men det er filmer som våger. Tunge er en filmskaper som gjør det han selv vil, men ved å lage film «ved siden av» viser han oss både begrensningene i vår «offisielle» filmkultur og hvordan det går an å lage filmer som ikke ligner på de fleste andre filmer.

Det går mange klare linjer fra Kano til Reharmonisering. Samtidig er den nye filmen mer selvsikker og stilren. Den viser hvordan Tunge har perfeksjonert en stil og en holdning til filmmediet. Mange av de samme temaene og stilgrepene preger film etter film, men sett i sammenheng har han langsomt redusert og forfinet uttrykket. Samtidig som han er blitt mer stilsikker, fordi han har lært så mye av å lage sine filmer, har han rendyrket noen sentrale motiver, temaer og bilder. Huset som Ingunn bor i, familiens flotte «hytte», minner oss også om at Tunge har laget et knippe spennende kortfilmer og helaftensdokumentaren Mind of Modernism (2021) om moderne arkitektur. Interiører og eksteriører i Reharmonisering, sammen med vinterlandskapets blågrå lys, bidrar til et særegent sanselig stemningsmaleri.

At Paul Tunges filmer er laget så å si helt utenfor det norske støttesystemet viser med all mulig tydelighet svakhetene i dette systemet. At man ikke makter å fange opp og støtte en filmskaper som Tunge, viser at støttesystemet har betydelige mangler og bør justeres og endres. Kanskje har Tunge selv kompromissløst bevisst mest ønsket å vandre på utsiden, og ønsket den frihet mikrobudsjettet har kunnet gi ham, men det er nå på høy tid at han plukkes opp og gis rommeligere rammer for sin filmproduksjon. Jeg sier det igjen: Gi Paul Tunge umiddelbart én million. Det er småpenger i filmsammenheng i dag, men da blir kanskje ikke Reharmonisering den siste filmen fra hans hånd.

Dette er artikkel nummer 130 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan du lese her.