Toppfoto fra  Afternoons of Solitude.

I dag åpner årets utgave av Oslo Pix med norgespremiere på Joachim Triers Cannes-vinner Affeksjonsverdi, og festivalen har stjernetungt besøk av de sentrale skuespillerne fra filmen sammen med regissør Trier og medmanusforfatter Eskil Vogt. 

Også årets avslutningsfilm er norsk, da Stargate – en julefortelling av Ida Sagmo Tvedte, basert på Ingvild Rishøis roman, avslutter festivalen på lørdag. Samtidig skal prisene deles ut i de to konkurranseprogrammene Nordisk Dokumentar og Nordisk Fiksjon, hvorav Stargate deltar i sistnevnte. Filmen er for øvrig en av tre på Oslo Pix som er støttet av Oslo Filmfond, sammen med nevnte Affeksjonsverdi og Daniel Fahres Blücher. Sistnevnte får spesialvisning på festivalen, og det samme gjør Dancing Queen i Hollywood av Aurora Gossé.

Nordiske konkurranseprogrammer

Ytterligere norske førpremierer står på programmet utover festivaluka, deriblant Henden – rekviem for en fotograf og Tre fedre, som er henholdsvis Rune Denstad Langlos portrettdokumentar om krigsfotografen Harald Henden og Even G. Benestad og August B. Hanssens portrett av tre menn som lever i et flerpartnerskap og er i ferd med å bli foreldre. Disse er to av fire norske dokumentarer i konkurranseprogrammet for nordisk dokumentar. De øvrige to er Det nye museet av Birgitte Sigmundstad og Flophouse America av Monica Strømdahl, som begge får norgespremiere på festivalen. 

I tillegg til tidligere nevnte Stargate, byr konkurranseprogrammet for nordisk fiksjon på flere spillefilmdebuter med norsk tilknytning, som den danske spillefilmen Min evige sommer av Sylvia Le Fanu og Leva lite av Fanny Ovesen. Både Le Fanu og Ovesen er regiutdannet fra Den norske filmskolen, og begge vil være tilstede på festivalen. Leva lite er en norsk co-produksjon som får norgespremiere på Oslo Pix, mens Min evige sommer er en av tre fra årets nominerte til Nordisk råds filmpris som er å finne på festivalprogrammet, sammen med spillefilmen Det sidste paradis på jord (Færøyene) og dokumentaren Helsinkieffekten (Finland). (Blant årets syv nominerte til Nordisk råds filmpris er for øvrig også islandske Ljósbrot, som vant hovedprisen i den nordiske fiksjonskonkurransen på Oslo Pix i fjor.) 

Vel verdt å trekke fram er også svenske Maria Eriksson-Hechts spillefilmdebut Kevlarsjel, som henter tittelen sin fra en Kent-låt. Filmen handler om to tenåringsbrødre med en alkoholisert alenefar, og er en sterk fortelling som tar noen mørkere vendinger enn man kanskje forventer av en ungdomsfilm. Også Kevlarsjel – som har Hans Olav Brenner i en mindre rolle – er samprodusert med Norge, og kommer i norsk kinodistribusjon. 

En annen norsk co-produsert debutfilm med ekko av en kjent låttittel er finske Lauri-Matti Parppeis A Light That Never Goes Out, som hadde premiere i den uavhengige sideseksjonen ACID under årets Cannes-festival. Også denne filmen får ordinær kinolansering her hjemme, og er en bittersøt og underfundig dramakomedie om musikkens helbredende kraft, der den eksperimentelle musikken i filmen er improvisert fram av skuespillerne. 

Bransjearrangementer og nordiske gjester

Framtredende nordiske gjester på festivalen er videre Tarik Saleh, Trine Dyrholm og Ali Abbasi. 

Saleh kommer med Eagles of the Republic, som får førpremiere i den nordiske fiksjonskonkurransen. Denne siste filmen i regissørens Kairo-trilogi hadde verdenspremiere i hovedkonkurransen i Cannes, der den deltok som eneste nordiske film i tillegg til Affeksjonsverdi. I likhet med de to foregående filmene i trilogien er Eagles of the Republic en politisk konspirasjonsthriller som legger seg tett på virkelige personer og hendelser i Egypt, med Fares Fares på rollelista. Denne gangen spiller han en egyptisk filmstjerne som presses til å støtte det autoritære regimet, og etter hvert manipuleres inn i et større politisk spill.

Dyrholm gjester festivalen med den danske filmen Begyndelser, regissert av Jeanette Nordahl, som også har norsk distribusjon og deltar i fiksjonskonkurransen. I dette dramaet spiller Dyrholm hovedkarakteren som står i en skilsmisse som hun ikke ennå har fortalt døtrene om, da et hjerneslag skaper plutselige omveltninger i livet hennes. 

I forbindelse med Abbasis besøk viser Oslo Pix både hans nyeste spillefilm The Apprentice fra i fjor og den to år eldre Holy Spider, begge valgt ut til hovedkonkurransen i Cannes. The Apprentice er som kjent en satirisk og politisk skarpladd framstilling av Donald Trumps (Sebastian Stan) vei til toppen av New Yorks forretningsverden fra 70-tallet og framover under vingene til den kontroversielle Roy Cohn (Jeremy Strong), og inngår i festivalens temaprogram om USA – passende nok kalt «Seriously, what is this place?»

Årets festival byr på flere bransjearrangementer. Blant disse er halvdagsseminaret «What the F**k is International Potential?» om å lykkes internasjonalt, hvor både filmutvelgere fra Cannes, internasjonale salgsagenter og norske produsenter deltar, arrangert sammen med Det norske filmakademiet. Samt mesterklasse med filmfotograf Cecilie Semec, ikke minst kjent for Dag Johan Haugeruds trilogi Sex Drømmer Kjærlighet, i samarbeid med Norske filmfotografer. Regidagen 2025 i regi av Norske filmregissører er lagt til Oslo Pix, og festivalen arrangerer blant annet også pitchekonkurransen OsLO Pitch med arbeidsliv som tematikk, i samarbeid med LO, Dramatikerforbundet og SpareBank 1 Østlandet. 

Internasjonale festivalfavoritter

La oss vende tilbake til filmprogrammet, som rommer flere spennende internasjonale titler, hvorav en god del foreløpig ikke har norsk distribusjon. 

Den polske spillefilmen Under the Volcano av Damian Kocur handler om en ukrainsk familie som ferierer på Tenerife. Der blir de fastværende da Russland invaderer hjemlandet, med alt det innebærer av usikkerhet, avmaktsfølelse og dilemmaer om hva de faktisk kan foreta seg. Med sin godt observerte skildring av gjenkjennelig familiedynamikk, gir den stillfarent ulmende filmen et annerledes og like fullt nært perspektiv på den pågående krigen. Under the Volcano var Polens Oscar-kandidat for inneværende år, og hadde premiere på fjorårets filmfestival i Toronto. 

Den fransk/norsk/britisk/belgisk samproduksjonen Sukkwan Island av regissør Vladimir de Fontenay hadde premiere i World Cinema Dramatic Competition på Sundance-festivalen tidligere i år, og er et overlevelesedrama om en far og sønn på øya i filmens tittel, som ligger dypt inne i de nordnorske fjordene. 

Mother’s Baby av østerrikske Johanna Moder er en psykologisk dramathriller om en suksessfull dirigent som strever med å knytte seg til barnet sitt, som hun fødte på en privat klinikk under omstendigheter hun stiller stadig flere spørsmål ved, i en fortelling som etter hvert kan føre tankene til Hitchcock og ikke minst Polanski. Filmen deltok i hovedkonkurransen på årets Berlinale, i likhet med Ari av franske Léonor Serraille (Mor og sønn), der også foreldreskap er et tema. Ari er på sin side en karakterstudie av ung mann som oppsøker tidligere bekjentskaper i kjølvannet av et sammenbrudd på lærerjobben sin, og er et både løst og finstemt generasjonsportrett om tilknytning og forventninger. Men også om mental helse og å befinne seg utenfor yrkeslivet, som gjør at denne filmen inngår i Oslo Pix’ temaprogram om arbeidsliv, igjen i likhet med Mother’s Baby.

I dette temaprogrammet vises også Sveits’ Oscar-kandidat Kveldsvakt, som er et drama om det presserende underskuddet av sykepleiere, skildret gjennom en pleier spilt av Leonie Benesch. Filmen får førpremiere på Oslo Pix, og i forbindelse med visningene arrangeres både en paneldebatt ledet av Tankesmien Agenda om den hjemlige sykepleiermangelen og en samtale med regissør Petra Volpe, som gjester festivalen. 

Foreldrerollen står igjen sentralt i Love Me Tender (Frankrike/Luxembourg) av Anna Cazenave Cambet, med Vicky Krieps i hovedrollen. I dette solide og nyanserike dramaet spiller hun en kvinne som kjemper for å opprettholde foreldreretten så vel som relasjonen til sin unge sønn, etter å ha forlatt ektemannen og advokatjobben for å leve mer i tråd med den hun egentlig føler at hun er. 

Tyrefekterportrett, KI-basert hybridfilm og amerikansk indie

Videre viser festivalen Afternoons of Solitude av katalanske Albert Serra, som sist lagde spillefilmen Pacificton og er en av de virkelig særegne stemmene innen europeisk arthouse-film. Afternoons of Solitude (som tidligere har blitt vist på Tromsø internasjonale filmfestival og Kunstnernes Hus Kino) er et observerende dokumentarportrett av en ung tyrefekter, som konsentrerer seg om duellene i arenaen mellom fekteren og tyren, samt øyeblikkene før og etter dette. Denne fremragende filmen framhever både tyrefektingens brutale og estetiske aspekter, og skaper en dypt fascinerende form for refleksjon rundt denne mildt sagt kontroversielle tradisjonen.  

En annerledes dokumentar er også dansk/tysk/amerikanske About a Hero, regissert av Piotr Winiewicz, som var åpningsfilm på dokumentarfestivalen i Amsterdam (IDFA) i november, og snarere kan kalles en hybrid mellom fiksjon og dokumentar. Filmen tar utgangspunkt i et manuskript av en KI-språkmodell foret med informasjon om filmskaperen Werner Herzog, som modellen har skapt manuset ut ifra. Resultatet er et interessant og særegent eksperiment, der en KI-generert utgave av Herzog også fungerer som forteller, ispedd intervjuer fra ulike og til dels uortodokse hold om kunstig intelligens. 

Vel verdt en anbefaling er den litauiske spillefilmen Toxic, også vist på festivalen i Tromsø, som vant hovedprisen på filmfestivalen i Locarno i fjor. Saulė Bliuvaitės spillefilmdebut handler om to tenåringsjenter i et mindre sted utenfor Vilnius som deltar på en modellskole, og er en usminket og formsterk skildring av tenåringskultur og usunne kroppsidealer. I uttrykket kan Toxic minne om Gummo av Harmony Korine, vel å merke med langt mer empati for sine karakterer.

Blant førpremierene på Oslo Pix er Eva Victors spillefilmdebut Sorry, Baby, som fikk mye positiv oppmerksomhet da den hadde sin premiere på Sundance-festivalen tidligere i år. Dette er en sår, humoristisk og smart fortalt amerikansk independent-film om en ung akademiker som håper på en professorstilling, og hennes erfaringer med et overgrep i det samme universitetsmiljøet. Victor spiller selv hovedrollen, og markerer seg som et åpenbart talent som filmforteller så vel som skuespiller. 

Også regissør Katarina Zhu spiller hovedrollen i sin spillefilmdebut Bunnylovr. Igjen er dette en amerikansk indiefilm, men uten norsk distribusjon, som handler om en ung kvinne i New York som livnærer seg som «cam-girl» og utvikler et formodentlig destruktivt forhold til en av sine nettbaserte kunder. Bunnylovr er unektelig noe mer uslepen og ujevn enn Sorry, Baby, men også denne vitner om en filmskaper verdt å følge med på. 

Blant festivalens førpremierer finner vi videre Nouvelle Vague (Frankrike/USA), som er Richard Linklaters svært fornøyelige gjenfortelling av innspillingen av Jean-Luc Godards nybølgeklassiker Til siste åndedrag (À bout de souffle). Linklaters film deltok i hovedkonkurransen på årets Cannes-festival sammen med Alpha av Julia Ducournau, som vant Gullpalmen for Titane i 2021. I sin nye film benytter hun seg igjen av body horror-elementer på originalt vis – om enn ikke fullt så treffsikkert som i Titane og debuten Raw, men så absolutt med severdig resultat. Av filmer med premiere i Cannes finner vi også dokumentaren Orwell: 2+2=5, der regissør Raoul Peck for seg forfatteren George Orwell og særlig hans roman «1984», og ser på hvilken relevans Orwells betraktninger og profetier har i dag. 

I USA-temaprogrammet «Seriously, what is this place?» kan Oslo Pix skilte med europapremiere på amerikanske Oscar Boysons spillefilmdebut Our Hero, Baltazar, som hadde premiere på Tribeca-festivalen i juni. Filmen er blant festivalens egenimporterte, og beskrives som «en mørk satire om fremmedgjøringen av unge menn og USAs besettelse av skytevåpen, pakket inn i en slags forvridd ‘coming-of-age’-komedie». 

Flere titler som per i dag ikke har norsk distribusjon kunne også fortjent å bli trukket fram, som Peter Hujar’s Day av Ira Sachs, Harvest av Athina Rachel Tsangari, Magic Farm av Amalia Ulman, Kika av Alexe Poukine og Dragonfly av Paul Andrew Williams. Samt Ellis Park fra programseksjonen Pix on Art, der den australske regissøren Justin Kurzel (Nitram, The Order) viser en annen side av Nick Caves mangeårige samarbeidspartner Warren Ellis. 

Oslo-portretter og andre klassikere

Vi skal imidlertid kort nevne tre eldre filmer som er plukket ut under vignetten The (Fe)Male Gaze, i anledning av at det er 50 år siden filmteoretikeren Laura Mulvey skrev den innflytelsesrike artikkelen «Visual Pleasure and Narrative Cinema». Alfred Hitchcocks Vertigo (1958), Paul Verhoevens Showgirls (1995) og Claire Denis’ Beau travail (1999) vises alle på Cinemateket, som er et nytt visningssted for festivalen i år, og belyser på hver sitt vis tematikken i Mulveys artikkel fra FNs internasjonale kvinneår 1975.

En reise tilbake til to år før dette året og et kvinnefilmseminar i Berlin kan man foreta i Vibeke Løkkebergs endelig ferdigstilte The Long Road to the Director’s Chair, som vises i seksjonen Pix on Art, etterfulgt av en samtale med regissøren. Blant filmene om kunst er dessuten I hovudet på Bo, som er en portrettdokumentar om den svenske filmskaperen Bo Widerberg, regissert av Jon Asp og Mattias Nohrborg. I tilknytning til dokumentaren blir det anledning til å se Widerberg-klassikeren Kvarteret Korpen fra 1963 på Cinemateket. 

Tradisjonen tro viser festivalen dessuten et knippe Oslo-filmer kuratert av en utvalgt filmskaper, som i år er den innledningsvis nevnte Eskil Vogt. Til seksjonen Portrett Oslo har han valgt ut Pål Løkkebergs Liv (1967), en av de norske filmene fra 60-tallet med tydelig inspirasjon fra den franske nye bølgen, som vil bli introdusert av hovedrolleinnehaver Vibeke Løkkeberg. Vogt har også plukket fram den langt mindre kjente spillefilmen Fabel fra 1980, regissert av Jan Erik Düring med manus av Erik Løchen. Også denne skal være inspirert av nybølgen fra Frankrike, og i tillegg av dramatikerne Ionesco og Becketts absurdisme. Sist, men formodentlig ikke minst, har kurator Vogt satt sammen kortfilmprogrammet Oslo i kortversjon, bestående av tre korte filmer signert Jørgen Roos, Arild Kristo og Egil Kolstø. (I forbindelse med denne visningen blir det en samtale mellom Vogt og NTNU-professor Anne Gjelsvik). 

Og selv om vi har nevnt mye, har vi ikke tatt med alt. Det fulle programmet er å finne på festivalens nettsider.

Årets utgave av Oslo Pix arrangeres i hovedstaden i perioden 25.-31. august.