Stadig flere flørter med totalitært tankegods og demokratiet mister oppslutning. Det er på tide med en anti-autoritær filmkanon. Her er vår liste med et knippe spillefilmer som slår godt fra seg i møte med en hver undertrykkende impuls.
Foto fra Hayao Miyazakis «Porco Rosso».
En av fem unge støtter autoritært styre i visse situasjoner, viste nylig en undersøkelse. En forskningsrapport viser at demokrati som styreform mister oppslutning i en tredjedel av verdens land, også i Norge. Vi kan også merke det i den offentlige debatten: Det hersker en resignasjon over det liberale demokratiet og hva det krever av tålmodighet og tykk hud. Særlig blant de yngre er det en utålmodighet med et demokrati som ikke greier å bestemme seg for om vi skal verne miljøet, men som bruker ressurser på å verne ytterliggående ytringer i ytringsfrihetens navn.
Samtidig ser vi totalitære tendenser vokse fram i land som står oss nærme, fra vår tradisjonelt største allierte USA til EU-land som Ungarn. I disse landene forsøker myndighetene å kneble filmindustrien, og de ser ut til å lykkes – om enn ikke like godt som Putins regime i Russland.
I slike tider er det viktig at filmskaperne og vi filmkjennere står vakt om de verdiene filmen er avhengig av for å blomstre. Ja, det bør kanskje inngå i det utvidete sivile beredskaps-begrepet norske myndigheter nylig innlemmet kulturen i.
Det finnes et drøss av filmer som på en eller annen måte handler om opprør (på IMDB er det flere slike lister). På mange måter er filmens tradisjonelle dramaturgi som skapt for denne typen fortellinger, om frihetskamper og oppstandelser der en kjempende underdog overvinner hindringer.
Vi har valgt ut noen få tidløse spillefilmklassikere som ikke er direkte knyttet til en revolusjon eller ideologisk frihetsbevegelse. Vi kunne selvsagt ha tatt med langt flere filmer, men vi har tatt hensyn til tilgjengeligheten. Derfor er listen mangelfull, for å si det forsiktig. Enkelte av filmene som inngår i denne anti-autoritære filmkanon, er produsert under press mot ytringsfriheten. Andre har oppstått under et mer åpent demokrati og var kanskje ikke ment som noe varsko. Det er ikke til å komme unna at en vesentlig del av de tilgjengelige filmene som stiller seg kritisk til det autoritære, er laget i den vestlige verden. Det vitner også om at demokrati, og særlig vårt demokrati, ikke er noe naturgitt og universelt. I neste uke kommer en tilsvarende liste for dramaserier. Deretter følger dokumentaren.
Tidenes kanskje mest kjente satire. Visstnok lagde Charlie Chaplin filmen som en motvekt overfor Leni Riefenstahls dyrkende portrett av Hitler i propagandadokumentaren Viljens Triumf (1935). Om Riefenstahl løftet Hitler opp i skyene som en slags mytisk Gud, trekker Chaplin ham ned i karikaturen der han hører hjemme. Han lar ham riktignok jekke seg opp noen hakk, når han møter Mussolini og de begge kappes om å sitte høyest i førersetet. Men sjelden har en statsleder blitt så effektivt avkledd, i en forvekslingskomedie der en jødisk barberer blir tatt for å være nazistenes leder. Chaplin angret etter krigen på filmens løsslupne tone da han ble klar over omfanget av Holocaust. Men satiren står seg godt, ikke minst fordi vår tids autoritære statsledere framstår som like banale og primitive som herrene Hitler og Mussolini gjorde.
Apple TV, Blockbuster
Denne usannsynlige suksessen var ment som krigspropaganda for den allierte innsatsen under annen verdenskrig, men ble unntaket som bekrefter regelen om at krigspropaganda suger. Humphrey Bogart spiller den klassiske individualistiske amerikaner som ikke vil «risikere nakken» for noen. Han er selvsagt et bilde på USAs motvilje overfor å gå inn i krigen mot nazi-Tyskland i Europa. Rick (Bogart) nekter å bøye nakken for autoriteter og ideologier, uansett hvem de er, og han avskyr det nazistiske regimet. Men han kommer ned fra gjerdet for kjærlighetens skyld. Om Bogarts ikoniske rollefigur i filmen velger side, så ville kinopublikummet gjøre det samme, var tankegangen. Men det kunne ikke skjedd uten den svimlende romantiske glansen som regissør Michael Curtiz omhyllet Bogart og Ingrid Bergman med, og det overskuddet av onelinere som har gjort filmen til den mest siterte i filmhistorien.
HBO Max, Apple TV, TV2 Play
En av etterkrigstidens mest betydningsfulle filmer som både Spielberg, Coppola og Scorsese fremhever som en sentral inspirasjonskilde. Dette er et portrett av en fascist, eller hvordan omstendighetene kan lede til dannelsen av et fascistisk tankesett. Filmens visuelle artisteri og frihetssøken, spesielt Vittorio Storaros lyriske foto, står i sterk kontrast til det rigide samfunnet som fascisten Marcello Clerici (Jean-Louis Trintignant) manøvrerer seg gjennom. Særlig fascismens arkitektur og retorikk blir karikert og avmystifisert i Bernardo Bertoluccis regivisjon. Marcello søker desperat en normalitet etter en turbulent oppvekst. For å bevise hva han er god for, går han med på å oppsøke sin tidligere mentor, en intellektuell dissident, for å utføre et attentat.
Mubi, Apple TV, SF Anytime
Med Russlands nedstigning til diktaturets mørke savner vi det skarpe lyset fra Andrey Zvyagintsevs filmunivers mer enn noen gang. Leviathan ble sluppet noen år før Russland invaderte Ukraina og innen sensuren tok enda noen omdreininger. Her følger vi en stabeis på den russiske landsbygda som motsetter seg en lokal ordførers annektering av landområder. Jo mer han krever sin rett, jo dypere må han vasse i korrupsjon. Til slutt risikerer han alt – og det er bare svart humor som kan løfte oss ut av misæren. En svært russisk historie, ofte dynket i vodka, men den kunne egentlig ha utspilt seg hvor som helst.
Apple TV, Blockbuster
Jeg kunne valgt Prinsesse Mononoke eller en hvilken som helst film av Hayao Miyazaki. De handler alle om frihetssøken på et eller annet vis, om å bryte ut av rigide rammer, gjerne ved å oppheve tyngdekraften! Filmen utspiller seg få år etter at Mussolini har tatt makten i Italia. En stjernepilot fra første verdenskrig blir en dag på uforklarlig vis forvandlet til en gris. Porco Rosso er likevel ikke et «fascistsvin». Han har brutt med myndighetene og opererer som en uavhengig dusørjeger med sin egen moralkodeks. Når myndighetene vil ha ham til å fly i deres tjeneste igjen, faller replikken som er blitt udødelig: «Takk for tilbudet, men jeg vil heller være en gris enn en fascist».
Netflix, Apple TV, TV2 Play
Marjane Satrapis animasjonsversjon av hennes selvbiografiske grafiske roman er en stilren avkledning av det iranske presteskapets mørkemenn og kvinner. Men det er også en kritikk og harselas med vestens overfladiske oppfatninger av hva det vil si å leve under diktaturets åk. Marjane lever i et delvis sekulært Iran på 1970-tallet der hun kan dyrke sin fascinasjon for film og punk. Men så inntreffer kulturrevolusjonen i 1979 og hennes verden endrer seg radikalt. Vi opplever hennes møter med presteskapets absurde logikk og den undergrunnstilværelsen hun blir tvunget inn i. Helt til foreldrene tar henne med til det forgjettede og frie Europa, der det hersker andre former for fundamentalisme.
Platekompaniet.
En komedieklassiker der filmkunstneren Ernst Lubitsch tar sin «hevn» over de mørke kreftene han nærmest flyktet fra i Tyskland i mellomkrigstiden. Filmen ble innspilt like før USA gikk inn i krigen og ble kraftig kritisert for sin uhøytidelige harselering med nazismen. Men kritikerne forvekslet filmens elegante letthet med en lettvekter-komedie. I dag regnes den som et høydepunkt innen den såkalte screwball-komedien. Handlingen foregår i Warszawa etter den tyske invasjonen av Polen. Vi følger en teatertrupp hvis evne til å imitere nazister viser seg å være avgjørende for den polske motstandsbevegelsen. Her er The Lubitsch Touch umiskjennelig, med dristige seksuelle antydninger og raffinerte slapsticks. Det mirakuløse er hvordan Holocaust flettes inn i handlingen på en uanstrengt måte.
Platekompaniet, Criterion Collection
De andres liv skildrer mistroen og paranoiaen som preget så mange relasjoner i DDR-staten, men den gjør det med en overbevisende empati med alle sider, selv overgriperne. Det er Stasi-offiseren Wiesel som er filmens hovedperson som overvåker det profilerte kunstnerparet i filmen. Noe av det bemerkelsesverdige er hvordan han først introduseres som en håndtlanger for diktaturet, for så å ende helt uventet opp som en slags helt. De jordbundne fargene i filmen – gult, grått og brunt – gjenspeiler det klaustrofobiske og kjølige ved tilværelsen i DDR. Men de kan også være vakre, som i kjærlighetsscenene. Det er kommet mange filmer om DDR-epoken etter denne, med flere nyanser, flere farger. Men sjelden har prisen for kunstnerskap, kjærlighet og empati under et diktatur vært skildret like hjerteskjærende.
Platekompaniet.
Jeg skulle gjerne valgt Tony Palmers formidable dramatisering av forholdet mellom Josef Stalin og komponisten Shostakovich i Testimony, eller Sergei Loznitsa’ nye film om den røde terroren under Stalins utrenskninger i Two Prosecutors (premiere i høst). Men ingen av dem er tilgjengelige nå. Jeg velger derfor Armando Iannuccis Stalins Død. Jeg er ingen tilhenger av angloamerikanske versjoner av andre nasjoners traumatiske historie, men dette er en av de sjeldne tilfellene der en bestemt type kølsvart britisk satire passer perfekt for tematikken. Vi følger Stalins siste dager som despot i Russland i 1953 og hans potensielle etterfølgeres kamp om makten da han går bort. Bakteppet er Stalins utrenskninger som fram til da hadde pågått i to tiår. En britisk kritiker kalte filmen for en «comedy of terrors». Ikke overraskende er den forbudt i dagens Russland.
HBO, Apple, SF Anytime
Jafar Panahi fikk Gullbjørnen i Berlin i 2015 for denne mosaikken fra dagliglivet i Teheran der han opererer som taxisjåfør med kamera på dashbordet. Med seg har han blant annet sin niese som stiller all verdens vanskelige spørsmål. Hun har blant annet med seg presteskapets retningslinjer for hva som er oppbyggelig og patriotisk film, og hun leser dem opp for onkel Jafar. Gradvis trer et bilde av et samfunn i konflikt med seg selv frem, der nettopp hva myndighetene vil sensurere, det uforutsette og ukontrollerbare, er hva som får filmen til å leve. Panahis mange filmer om sin husarrest og yrkesforbud – laget under iranske myndigheters radar – vil bli stående som et sentralt vitnesbyrd fra den internasjonale filmens fremste dissident. Dessverre er det bare Taxi Teheran som er tilgjengelig på strømming – verken This is not a film eller Closed Curtain har fått videre distribusjon etter kinovisningen. Om ikke lenge er det førpremiere på Panahis Gullpalmevinner, It Was Just an Accident (2025), der han er mer direkte i sin systemkritikk en noen gang før. Filmen kommer på kino til høsten.
Filmoteket (gratis), SF Anytime, Blockbuster, Google Play, YouTube Movies

Fire: Den første delen av Deepa Mehtas trilogi om elementene (de neste: Earth og Water) følger to svigerinner som forelsker seg etter å ha brutt ut av sine tradisjonelle ekteskap. Filmen utløste en storm i India på grunn av sin banebrytende fremstilling av et lesbisk forhold, og er kanskje enda mer kontroversiell i dag. Platekompaniet.
Greven av Chile / El Conde – Pablo Larrains film om det chilenske traumet etter årene med diktatur og diktatoren som vampyr. Netflix
V for Vendetta: En spenningsmettet dystopi med Natalie Portman. Om hvordan totalitære tendenser gradvis kan feste grepet om et samfunn når man gir etter for frykten. Basert på Alan Moores tegneserieroman. Apple, Blockbuster, TV2 Play
Danton: Om revolusjonen som spiser sin egne og hvordan den franske revolusjonen kan brukes av en polsk filmskaper (Andrzej Wajda) som en allegori til å fortelle noe om livet bak jernteppet. DVD, Platekompaniet.
Mephisto: En klassisk fortelling om en kunstner som selger sjelen sin til diktaturet, med Klaus Maria Brandauer i sin store internasjonale gjennombruddsrolle. DVD, Platekompaniet
The Day I Became a Woman. I Marziyeh Meshkinis sensasjonell regidebut følger vi ulike faser av iranske kvinners utsatte liv. Det skildres med poetiske, ekspressive bilder som iblant forvandler de vakre omgivelsene til et tidløst fiendtlig terreng som domineres av menn. DVD
Pans labyrint: Guillermo del Toro forvandler en ung jentes indre fantasiverden til en kraftfull fabel om makt, korrupsjon og motstand. En sjeldent vital langfinger til hele Franco-epoken i Spania. Apple, Kinoteket, Cineast
Foto fra Hayao Miyazakis «Porco Rosso».
En av fem unge støtter autoritært styre i visse situasjoner, viste nylig en undersøkelse. En forskningsrapport viser at demokrati som styreform mister oppslutning i en tredjedel av verdens land, også i Norge. Vi kan også merke det i den offentlige debatten: Det hersker en resignasjon over det liberale demokratiet og hva det krever av tålmodighet og tykk hud. Særlig blant de yngre er det en utålmodighet med et demokrati som ikke greier å bestemme seg for om vi skal verne miljøet, men som bruker ressurser på å verne ytterliggående ytringer i ytringsfrihetens navn.
Samtidig ser vi totalitære tendenser vokse fram i land som står oss nærme, fra vår tradisjonelt største allierte USA til EU-land som Ungarn. I disse landene forsøker myndighetene å kneble filmindustrien, og de ser ut til å lykkes – om enn ikke like godt som Putins regime i Russland.
I slike tider er det viktig at filmskaperne og vi filmkjennere står vakt om de verdiene filmen er avhengig av for å blomstre. Ja, det bør kanskje inngå i det utvidete sivile beredskaps-begrepet norske myndigheter nylig innlemmet kulturen i.
Det finnes et drøss av filmer som på en eller annen måte handler om opprør (på IMDB er det flere slike lister). På mange måter er filmens tradisjonelle dramaturgi som skapt for denne typen fortellinger, om frihetskamper og oppstandelser der en kjempende underdog overvinner hindringer.
Vi har valgt ut noen få tidløse spillefilmklassikere som ikke er direkte knyttet til en revolusjon eller ideologisk frihetsbevegelse. Vi kunne selvsagt ha tatt med langt flere filmer, men vi har tatt hensyn til tilgjengeligheten. Derfor er listen mangelfull, for å si det forsiktig. Enkelte av filmene som inngår i denne anti-autoritære filmkanon, er produsert under press mot ytringsfriheten. Andre har oppstått under et mer åpent demokrati og var kanskje ikke ment som noe varsko. Det er ikke til å komme unna at en vesentlig del av de tilgjengelige filmene som stiller seg kritisk til det autoritære, er laget i den vestlige verden. Det vitner også om at demokrati, og særlig vårt demokrati, ikke er noe naturgitt og universelt. I neste uke kommer en tilsvarende liste for dramaserier. Deretter følger dokumentaren.
Tidenes kanskje mest kjente satire. Visstnok lagde Charlie Chaplin filmen som en motvekt overfor Leni Riefenstahls dyrkende portrett av Hitler i propagandadokumentaren Viljens Triumf (1935). Om Riefenstahl løftet Hitler opp i skyene som en slags mytisk Gud, trekker Chaplin ham ned i karikaturen der han hører hjemme. Han lar ham riktignok jekke seg opp noen hakk, når han møter Mussolini og de begge kappes om å sitte høyest i førersetet. Men sjelden har en statsleder blitt så effektivt avkledd, i en forvekslingskomedie der en jødisk barberer blir tatt for å være nazistenes leder. Chaplin angret etter krigen på filmens løsslupne tone da han ble klar over omfanget av Holocaust. Men satiren står seg godt, ikke minst fordi vår tids autoritære statsledere framstår som like banale og primitive som herrene Hitler og Mussolini gjorde.
Apple TV, Blockbuster
Denne usannsynlige suksessen var ment som krigspropaganda for den allierte innsatsen under annen verdenskrig, men ble unntaket som bekrefter regelen om at krigspropaganda suger. Humphrey Bogart spiller den klassiske individualistiske amerikaner som ikke vil «risikere nakken» for noen. Han er selvsagt et bilde på USAs motvilje overfor å gå inn i krigen mot nazi-Tyskland i Europa. Rick (Bogart) nekter å bøye nakken for autoriteter og ideologier, uansett hvem de er, og han avskyr det nazistiske regimet. Men han kommer ned fra gjerdet for kjærlighetens skyld. Om Bogarts ikoniske rollefigur i filmen velger side, så ville kinopublikummet gjøre det samme, var tankegangen. Men det kunne ikke skjedd uten den svimlende romantiske glansen som regissør Michael Curtiz omhyllet Bogart og Ingrid Bergman med, og det overskuddet av onelinere som har gjort filmen til den mest siterte i filmhistorien.
HBO Max, Apple TV, TV2 Play
En av etterkrigstidens mest betydningsfulle filmer som både Spielberg, Coppola og Scorsese fremhever som en sentral inspirasjonskilde. Dette er et portrett av en fascist, eller hvordan omstendighetene kan lede til dannelsen av et fascistisk tankesett. Filmens visuelle artisteri og frihetssøken, spesielt Vittorio Storaros lyriske foto, står i sterk kontrast til det rigide samfunnet som fascisten Marcello Clerici (Jean-Louis Trintignant) manøvrerer seg gjennom. Særlig fascismens arkitektur og retorikk blir karikert og avmystifisert i Bernardo Bertoluccis regivisjon. Marcello søker desperat en normalitet etter en turbulent oppvekst. For å bevise hva han er god for, går han med på å oppsøke sin tidligere mentor, en intellektuell dissident, for å utføre et attentat.
Mubi, Apple TV, SF Anytime
Med Russlands nedstigning til diktaturets mørke savner vi det skarpe lyset fra Andrey Zvyagintsevs filmunivers mer enn noen gang. Leviathan ble sluppet noen år før Russland invaderte Ukraina og innen sensuren tok enda noen omdreininger. Her følger vi en stabeis på den russiske landsbygda som motsetter seg en lokal ordførers annektering av landområder. Jo mer han krever sin rett, jo dypere må han vasse i korrupsjon. Til slutt risikerer han alt – og det er bare svart humor som kan løfte oss ut av misæren. En svært russisk historie, ofte dynket i vodka, men den kunne egentlig ha utspilt seg hvor som helst.
Apple TV, Blockbuster
Jeg kunne valgt Prinsesse Mononoke eller en hvilken som helst film av Hayao Miyazaki. De handler alle om frihetssøken på et eller annet vis, om å bryte ut av rigide rammer, gjerne ved å oppheve tyngdekraften! Filmen utspiller seg få år etter at Mussolini har tatt makten i Italia. En stjernepilot fra første verdenskrig blir en dag på uforklarlig vis forvandlet til en gris. Porco Rosso er likevel ikke et «fascistsvin». Han har brutt med myndighetene og opererer som en uavhengig dusørjeger med sin egen moralkodeks. Når myndighetene vil ha ham til å fly i deres tjeneste igjen, faller replikken som er blitt udødelig: «Takk for tilbudet, men jeg vil heller være en gris enn en fascist».
Netflix, Apple TV, TV2 Play
Marjane Satrapis animasjonsversjon av hennes selvbiografiske grafiske roman er en stilren avkledning av det iranske presteskapets mørkemenn og kvinner. Men det er også en kritikk og harselas med vestens overfladiske oppfatninger av hva det vil si å leve under diktaturets åk. Marjane lever i et delvis sekulært Iran på 1970-tallet der hun kan dyrke sin fascinasjon for film og punk. Men så inntreffer kulturrevolusjonen i 1979 og hennes verden endrer seg radikalt. Vi opplever hennes møter med presteskapets absurde logikk og den undergrunnstilværelsen hun blir tvunget inn i. Helt til foreldrene tar henne med til det forgjettede og frie Europa, der det hersker andre former for fundamentalisme.
Platekompaniet.
En komedieklassiker der filmkunstneren Ernst Lubitsch tar sin «hevn» over de mørke kreftene han nærmest flyktet fra i Tyskland i mellomkrigstiden. Filmen ble innspilt like før USA gikk inn i krigen og ble kraftig kritisert for sin uhøytidelige harselering med nazismen. Men kritikerne forvekslet filmens elegante letthet med en lettvekter-komedie. I dag regnes den som et høydepunkt innen den såkalte screwball-komedien. Handlingen foregår i Warszawa etter den tyske invasjonen av Polen. Vi følger en teatertrupp hvis evne til å imitere nazister viser seg å være avgjørende for den polske motstandsbevegelsen. Her er The Lubitsch Touch umiskjennelig, med dristige seksuelle antydninger og raffinerte slapsticks. Det mirakuløse er hvordan Holocaust flettes inn i handlingen på en uanstrengt måte.
Platekompaniet, Criterion Collection
De andres liv skildrer mistroen og paranoiaen som preget så mange relasjoner i DDR-staten, men den gjør det med en overbevisende empati med alle sider, selv overgriperne. Det er Stasi-offiseren Wiesel som er filmens hovedperson som overvåker det profilerte kunstnerparet i filmen. Noe av det bemerkelsesverdige er hvordan han først introduseres som en håndtlanger for diktaturet, for så å ende helt uventet opp som en slags helt. De jordbundne fargene i filmen – gult, grått og brunt – gjenspeiler det klaustrofobiske og kjølige ved tilværelsen i DDR. Men de kan også være vakre, som i kjærlighetsscenene. Det er kommet mange filmer om DDR-epoken etter denne, med flere nyanser, flere farger. Men sjelden har prisen for kunstnerskap, kjærlighet og empati under et diktatur vært skildret like hjerteskjærende.
Platekompaniet.
Jeg skulle gjerne valgt Tony Palmers formidable dramatisering av forholdet mellom Josef Stalin og komponisten Shostakovich i Testimony, eller Sergei Loznitsa’ nye film om den røde terroren under Stalins utrenskninger i Two Prosecutors (premiere i høst). Men ingen av dem er tilgjengelige nå. Jeg velger derfor Armando Iannuccis Stalins Død. Jeg er ingen tilhenger av angloamerikanske versjoner av andre nasjoners traumatiske historie, men dette er en av de sjeldne tilfellene der en bestemt type kølsvart britisk satire passer perfekt for tematikken. Vi følger Stalins siste dager som despot i Russland i 1953 og hans potensielle etterfølgeres kamp om makten da han går bort. Bakteppet er Stalins utrenskninger som fram til da hadde pågått i to tiår. En britisk kritiker kalte filmen for en «comedy of terrors». Ikke overraskende er den forbudt i dagens Russland.
HBO, Apple, SF Anytime
Jafar Panahi fikk Gullbjørnen i Berlin i 2015 for denne mosaikken fra dagliglivet i Teheran der han opererer som taxisjåfør med kamera på dashbordet. Med seg har han blant annet sin niese som stiller all verdens vanskelige spørsmål. Hun har blant annet med seg presteskapets retningslinjer for hva som er oppbyggelig og patriotisk film, og hun leser dem opp for onkel Jafar. Gradvis trer et bilde av et samfunn i konflikt med seg selv frem, der nettopp hva myndighetene vil sensurere, det uforutsette og ukontrollerbare, er hva som får filmen til å leve. Panahis mange filmer om sin husarrest og yrkesforbud – laget under iranske myndigheters radar – vil bli stående som et sentralt vitnesbyrd fra den internasjonale filmens fremste dissident. Dessverre er det bare Taxi Teheran som er tilgjengelig på strømming – verken This is not a film eller Closed Curtain har fått videre distribusjon etter kinovisningen. Om ikke lenge er det førpremiere på Panahis Gullpalmevinner, It Was Just an Accident (2025), der han er mer direkte i sin systemkritikk en noen gang før. Filmen kommer på kino til høsten.
Filmoteket (gratis), SF Anytime, Blockbuster, Google Play, YouTube Movies

Fire: Den første delen av Deepa Mehtas trilogi om elementene (de neste: Earth og Water) følger to svigerinner som forelsker seg etter å ha brutt ut av sine tradisjonelle ekteskap. Filmen utløste en storm i India på grunn av sin banebrytende fremstilling av et lesbisk forhold, og er kanskje enda mer kontroversiell i dag. Platekompaniet.
Greven av Chile / El Conde – Pablo Larrains film om det chilenske traumet etter årene med diktatur og diktatoren som vampyr. Netflix
V for Vendetta: En spenningsmettet dystopi med Natalie Portman. Om hvordan totalitære tendenser gradvis kan feste grepet om et samfunn når man gir etter for frykten. Basert på Alan Moores tegneserieroman. Apple, Blockbuster, TV2 Play
Danton: Om revolusjonen som spiser sin egne og hvordan den franske revolusjonen kan brukes av en polsk filmskaper (Andrzej Wajda) som en allegori til å fortelle noe om livet bak jernteppet. DVD, Platekompaniet.
Mephisto: En klassisk fortelling om en kunstner som selger sjelen sin til diktaturet, med Klaus Maria Brandauer i sin store internasjonale gjennombruddsrolle. DVD, Platekompaniet
The Day I Became a Woman. I Marziyeh Meshkinis sensasjonell regidebut følger vi ulike faser av iranske kvinners utsatte liv. Det skildres med poetiske, ekspressive bilder som iblant forvandler de vakre omgivelsene til et tidløst fiendtlig terreng som domineres av menn. DVD
Pans labyrint: Guillermo del Toro forvandler en ung jentes indre fantasiverden til en kraftfull fabel om makt, korrupsjon og motstand. En sjeldent vital langfinger til hele Franco-epoken i Spania. Apple, Kinoteket, Cineast