NFI kan ikke alene lage en veiledning for bruk av KI. Vi må bringe sammen utdanninger, offentlige instanser, produksjonsselskap, bransjeorganisasjoner og mange flere for å møte disse utfordringene — en felles styrke som gjør det umulig for myndighetene å ignorere, mener Fredrik Graver ved Den norske filmskolen.
Foto: fra en av Runways KI-genererte prompter.
I mai i år publiserte British Film Institute sin veileder for bruk av Kunstig Intelligens (KI), AI in the Screen Sector: Perspectives and Paths Forward. Rapporten ble utviklet for BFI av CoSTAR Foresight Lab og tar for seg mange sider av KI-utviklingen, både det som skjer (og har skjedd lenge) i bruk av maskinlæring og automatisering i verktøy og programvare som brukes daglig i film- og tv-produksjon og de nyere, generative verktøyene som har tatt mye oppmerksomhet de siste 3-4 årene. Rushprint oppsummerer noen av reaksjonene her hjemme i sin artikkel «– Vi trenger en oppdatert og tydelig KI-veiviser.» (bak betalingsvegg).
En ting som påpekes i Rushprint-artikkelen er at mye av den offentlige responsen og diskursen virker reaktiv. Vi er tatt på senga, og famler litt rundt for å finne ut hvordan vi skal håndtere den (sannsynligvis) store omveltningen som kommer vaskende over oss som en flodbølge.
Samtidig ser vi andre deler av verden responderer på helt andre måter. I sommer har vi kunnet lese at et indisk produksjonsselskap har brukt KI for å lage en ny versjon av en spillefilm de opprinnelig ga ut i 2013. Den opprinnelige filmen, et romantisk drama, hadde en tragisk slutt. Den nye versjonen har en KI-skapt lykkelig slutt. I vår ga Netflix ut den argentinske science fiction dramaserien El Eternauta. Her har produsentene brukt generativ KI for å skape en storslått VFX-scene som ellers hadde vært utenfor økonomisk rekkevidde for dem. Og fra Hollywood kan vi lese rapporter om økende bruk av KI til å analysere og forbedre manus, hvor menneskelige script doctors og ghost writers erstattes av generative språkmodeller.
Disse tre eksemplene, og utallige andre, viser med all tydelighet at KI ikke er noe som kommer; det er her og i større utstrekning enn de fleste er klar over. Det er en del av hverdagen vi beveger oss i, både i norsk film og i samfunnet forøvrig. Og selv om jeg tør påstå at det store flertallet av skapende filmfolk kanskje blir forferdet over de tre eksemplene jeg trekker frem, vil de fleste av oss, mer eller mindre motvillig, innse at dette er en del av fremtiden for store deler av bransjen.
Eksemplet med El Eternauta peker mot at det sannsynligvis blir VFX-bransjen som merker effekten at KI brukes i større skala først. Det er mange tidskrevende og dyre prosesser som relativt enkelt kan automatiseres med KI. Dette vil produksjonsselskaper og distributører ta i bruk, selv om bilder skapt av generativ KI ikke kan manipuleres like nøyaktig og presist som menneskeskapte.
Og med dette kommer også spørsmålet om autentisitet inn. Det virker naturlig å tenke at autentisitet er noe forbeholdt menneskelig kreativitet. For at et kunstverk skal kunne berøre, skal kunne si noe autentisk, vil de fleste av oss mene det må ligge en menneskelig intensjon og kreativitet bak. Men nå begynner forskning å vise at når publikum ikke vet om det de ser eller hører på er menneskeskapt eller ikke så er det ikke så opplagt at de vil foretrekke det menneskeskapte. Det er først når vi gjøres oppmerksom på at det vi har opplevde er skapt av en kunstner eller en KI at vi klart foretrekker det menneskeskapte.
Jeg tenker disse spørsmålene er for store og overgripende til at vi kan — eller bør — forvente at Norsk filminstitutt (NFI) lager en veiledning, et sett med regler, norsk film skal forholde seg til. Samtidig er det klart at filminstituttet må være viktig del av slike retningslinjer. NFI bør se til BFI, og bestille en rapport med retningslinjer fra de kompetansemiljøene som finnes på dette området. Her må både utdanning — gjennom Den norske filmskolen, TV-skolen og Spillskolen på INN, samt fagmiljøene ved Høgskolen Kristiania og Universitet i Tromsø (filmkunstskolen i Kabelvåg) og flere — bransje gjennom organisasjoner, produksjonsselskap, interesseorganisasjoner og nettverk (som AIAIAI og Oslo Kreativ AI), samt regionale filmsentre og deres samarbeidspartnere på banen. Hvis slike retningslinjer skal speile bredden av behovene i norsk film må de også produseres av en større bredde aktører enn de som sitter i Dronningens gate i Oslo.
I denne sammenheng tror jeg også MishMash — Center for AI and Creativity vil spille en viktig rolle. MishMash representerer hele bredden av kunstfelt i Norge, og film er representert både gjennom Filmskolen og Høgskolen Kristiania. Senteret skal startes opp i løpet av høsten, og har et viktig oppdrag i å lede utvikling og forståelse for bruk av KI i kunst og kreative næringer, samt beslektede områder. I denne sammenheng vil det også bli åpninger her for flere aktører fra kunstfeltet og bransjen.
Utover dette peker BFIs rapport på noe vesentlig, som også er tilfelle i Norge: manglende ferdigheter og kompetanse. Vi trenger etter- og videreutdanning for både erfarne og nye filmarbeidere. Produsenter, regissører, forfattere, alle trenger mulighet for opplæring innenfor KI. Men også de som vil se jobbene endres eller forsvinne totalt trenger et tilbud som kan gi omskolering; et tilbud som sikrer norsk film ikke mister sårt tiltrengt erfaring og kompetanse men samtidig sikrer at jobbene som gjennomføres er relevante også i fremtiden.
Som undervisningsleder ved Den norske filmskolen er det naturlig for meg å tenke at her skal og må Filmskolen ha en sentral rolle. Men vi kan ikke gjøre dette alene, og vi trenger et konsortium som bringer sammen utdanninger, offentlige instanser, produksjonsselskap, bransjeorganisasjoner og mange flere for å møte disse utfordringene sammen — et konsortium som ansvarliggjør oss alle for å bidra til å løse utfordringene vi står over for og sikrer en felles styrke som gjør det umulig for myndighetene å ignorere.
Fredrik Graver, dosent, Den norske filmskolen
