I går presenterte regjeringen sine forslag til neste års statsbudsjett. Verken filmen eller kulturen i sin helhet har fått nevneverdig plass i medieoppslagene. Det skyldes selvsagt kulturens status som miniputt når de store pengene skal fordeles. Regjeringen har lovet at folks privatøkonomi skal bli bedre. Hvordan dette vil berøre bransjens ulike aktører er vanskelig å si. Det er tross alt filmstøtten som i hovedsak avgjør deres privatøkonomi.

Åse Kringstad i Virke Produsentforeningen trekker det fram som positivt at det nå legges opp til en indeksregulering av potten i Filmfondet. Ellers er det lite positivt hun har å si om kulturministerens budsjettforslag. Det viser ingen satsing på film i en krevende tid for bransjen, konstaterer hun. 

– Bransjens forventninger til dette statsbudsjettet var i utgangspunktet lave når det gjelder økninger i fondsmidlene; det ble gitt klare signaler om at kultur ikke ville bli prioritert. Derfor er det overraskende og skuffende at regjeringen ikke åpner for andre finansieringsstrømmer inn til kretsløpet som skal til for å finansiere film- og tv-innhold. 

Det er en styrket, konkurransedyktig og forutsigbar insentivordning hun sikter til. I tillegg til en medfinansieringsordning for strømmeaktører som har omsetning i det norske markedet. Det kunne samlet vært med på å kanalisere privat kapital inn til norsk produksjon ved siden av filmfondet. 

– Men manglende styrking av henholdvis filmfondet, insentivordningen og en innføring av en medfinansieringsløsning er den sørgelige konklusjonen i dette budsjettforslaget, sier Kringstad.

Hun har sagt det en rekke ganger før de siste årene, og ser seg nødt til å gjenta det igjen: Det haster med å få på plass en medfinansiering av audiovisuelle produksjoner.

– Medfinansiering er nødvendig for at vi skal kunne ha en bærekraftig, levedyktig bransje med aktivitet og arbeidsplasser i hele landet.  Slik det er nå, får ikke norske produsenter like konkurransevilkår som bransjeaktører fra andre land. Strømmetjenesteaktørene vil alltid måtte prioritere å finansiere eller investere i prosjekter i land hvor de har medfinansieringsforpliktelser å levere på, dersom de må velge. Norske produsenter står dermed i en vanskeligere forhandlingsposisjon overfor strømmetjenestene.

Elisabeth Sjaastad, forbundsleder i Norsk filmforbund, legger heller ikke skjul på sine skuffelse over statsbudsjettet.

– Statsbudsjettet er svært skuffende sett med filmøyne. Mens danskene venter på at sin medfinansieringsordning skal tre i kraft så kom det 40 millioner friske kroner til den danske bransjen. Vi burde som et minimum fått de 100 millioner i refusjonsramme til insentivordningen for å holde hjulene i gang, slik Olsberg rapporten anbefalte.

Nær halvering av insentivordningen

Meghan Beaton, leder av Norsk filmkommisjon, synes også den foreslåtte rammen for insentivordningen i 2025 er overraskende og skuffende. 

– Forslaget til statsbudsjettet for 2025 viser en omtrentlig beregning på 60 millioner kroner i midler til nye prosjekter via insentivordningen, en nesten halvering sammenlignet med 2021. Til sammenligning lå insentivordningen i 2021 på 100 millioner kroner i friske midler til nye prosjekter, et beløp som tilsvarer 114,7 millioner kroner i dagens valuta. 

I henhold til de seneste anslagene vil det i 2025 kunne foreligge forpliktelser fra tidligere gitte tilsagn på inntil om lag 70 millioner kroner utover den disponible bevilgningen på posten, sier hun. Tilsagnsrammen for nye prosjekter i 2025 vil først være klar etter at behandlingen av innkomne søknader om refusjoner for fullførte prosjekter i 2024 er avsluttet. Det er først etter søknadsfrist for 2025 at det vil offentliggjøres hvor mye Norge tilbyr i refusjonsordning for 2025. 

Kort sagt: de uforutsigbare rammene svekker Norges posisjon som innspillingsland for utenlandske produksjoner.

– Den positive oppmerksomheten Norge har fått internasjonalt gjennom flere store og vellykkede filmproduksjoner de siste årene, har blitt betydelig svekket. Vi har som land vist oss å være svært uforutsigbare, samtidig som vi ikke tilbyr konkurransedyktige rammevilkår sammenlignet med konkurrerende land. 

– Over tid har Norge tapt filmprosjekter som kunne ha tilført flere milliarder kroner til den norske økonomien, skapt arbeidsplasser i distriktene og gitt store ringvirkninger i tilknyttede næringer, og vi går nå mot 2025 med enda flere tapte muligheter. 

Under den politiske konferansen på TIFF tidligere i år uttrykte kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery sin ambisjon om å styrke insentivordningen ytterligere over i 2025 statsbudsjett, så den kom opp på et høyere nivå enn i 2024, minnes Beaton. Ministeren ønsket også å bevege seg over til en regelstyrt insentivordning. Dette ser det altså ikke ut som det er tatt høyde for i statsbudsjettet.