Før Zaradasht Ahmed ble en av Norges mest markante dokumentarfilmskapere, ville han bli billedkunstner. Han vokste opp mellom Sulaymaniyah (en by i den kurdisk-autonome regionen i Nord-Irak) og Iraks hovedstad Bagdad, i en familie preget av poesi, maleri og politisk opposisjon. Som ung jobbet han på jernbanen, spilte sjakk på kaféer og beveget seg i et miljø av arbeidere, kunstnere og intellektuelle – lenge før han selv tok kameraet i bruk. Så kom Golfkrigen.

I 1991 deserterte han fra det irakiske Saddam-regimet og flyktet, som en av mange kurdere, til Iran. Han mistet familien underveis og lette etter dem i månedsvis før han til slutt fant dem i hjembyen Suleymaniyah. Irak var ikke lenger et sted der han kunne drømme om å bli kunstner. Så han flyktet igjen– via Syria og Libanon, denne gangen – før han til slutt kom til Norge som kvoteflyktning.

I Stavanger begynte han på nytt. Veien gikk fra kunstutdanning til journalistikk, musikkvideoer og etter hvert dokumentarfilm. Med filmer som Fata Morgana (2012) og den prisvinnende Nowhere to Hide (2016) har han etablert seg internasjonalt med et særegent blikk på mennesker i krig og etterkrig.

Nå er han aktuell med Løvene ved elven Tigris, en film fra Mosul i Irak – en by preget av ødeleggelse, men også av mennesker som forsøker å bygge noe opp igjen. Sin egen identitet?

Jeg møter den norsk-kurdiske dokumentarfilmskaperen på zoom fra Marokko.

Du ville opprinnelig bli billedkunstner?

– Jeg prøvde å komme inn på kunstakademiet i Bagdad i 1988. Det var drømmen. Men under Saddam-regimet kunne ikke søknaden være regimekritisk. Familien min var kjent som opposisjonell i Kurdistan, så jeg fikk nei. Da tok jeg teknisk tegning i stedet. Jeg ville være i nærheten av form. I tillegg jobbet jeg ved jernbanen, som tekniker, og kjørte en liten skinnegående tralle mellom stasjoner. Jeg fraktet teknikere som skulle sjekke skinnene. Vi spiste frokost sammen på stasjonen, lunsj og middag. I en periode bodde jeg i en fornem, utrangert jernbanevogn. Det var mange egyptere i Irak på den tiden, de brakte med seg spennende samtaler, tekst og kultur. Selv om Saddam-regimet var kjipt, var dette likevel en fin tid for meg. Helt til Golfkrigen kom.

Hvordan ble livet ditt da?

– Jeg ble tvunget inn i militærtjeneste og måtte gå i skjul. Hvis du deserterte i Irak, kunne du bli drept offentlig, og familien måtte betale for kulene. Jeg unngikk checkpoints, politi, militærpoliti, etterretning. Etter flukten min til Iran, tenkte jeg at kunstnerdrømmen min kanskje kunne realiserer i Vesten. Selv om jeg først ikke ville til Norge – jeg ante ingenting om det landet, trodde det gikk isbjørner rundt i gatene. Til tross for skepsisen min, var det å komme til Norge som å bli født på ny. 

Fortell.

– Jeg var en av de heldigste i verden som fikk den sjansen. Jeg kom til Stavanger med store planer. Det jeg spurte om var ikke leilighet, ikke møbler, men hvor kunstskolen var. Jeg ville bruke den nye starten til noe. Jeg gjennomførte en utdanning ved Kunstskolen i Rogaland etterpå studerte jeg journalistikk, TV- og multimedieproduksjon ved Universitetet i Stavanger. Da jeg var ferdig, lagde jeg mine første musikkvideoer, for blant annet den syrisk-kurdiske superstjernen Ciwan Haco, som også bodde i Stavanger på den tiden. Det var gøy. Livet var gøy. Men så kom 9/11. Det store vendepunktet

Hvordan påvirket det deg? 

– Alt ble snudd opp ned. Jeg ble konfrontert med en annen virkelighet, en som tidligere var skjult for meg eller som plutselig kom mye nærmere. Det å bare være kunstner, gå rundt som bohem, drikke og ha det gøy – det holdt ikke lenger. Maleri og den type uttrykk var ikke nok. Jeg tenkte: Jeg må dokumentere. Hadde ikke terrorangrepene 9/11 skjedd, hadde jeg kanskje jobbet med reklame eller dekorativt maleri nå. Etter den hendelsen ble jeg en annen. Jeg kunne ikke lenger jobbe på kontor. Jeg kunne ikke bare produsere innhold. Det måtte være en dypere motivasjon der. Noe jeg var villig til å ofre alt for. 

Dine første dokumentarer, blant annet Forfulgt (2005), Veien til Diyarbekir (2010) og Fata Morgana (2012) handler om eksil og flukt. Hva var det du søkte i disse tidlige filmene?

– Jeg lette etter det lille mennesket. Jeg leter fortsatt. Jeg liker ikke det som er mainstream. Jeg liker det andre overser. Selv hvis karakteren er en stor stjerne som f.eks. Ciwan Haco fra Veien til Diyarbekir – han er den kurdiske Bob Dylan – så vil jeg «gjøre ham liten». Jeg vil bak fasaden. Alle er egentlig små. Det er der sannheten i mennesket ligger for meg. I det sårbare, det upolerte. 

Så kommer Nowhere to Hide(2016), satt i det krigsherjede Irak. Med den dokumentaren får du ditt store internasjonale gjennombrudd, med Emmy-nominasjoner og det hele.

– Smaken av den suksessen var todelt. På den ene siden var det mange gode smaker, på  den andre siden satt jeg igjen med en besk ettersmak. 

Kan du forklare? 

– Egentlig skulle Nowhere to Hide først og fremst handle om den norske legen Hans Husum. Jeg reiste med ham overalt – Libanon, Irak, Nord-Norge, Kambodsja, Afghanistan. Men vi måtte kutte ham ut fordi filmen krevde det. Han ble et viktig grunnlag, men ikke selve kjernen. Jeg ga isteden et kamera til akutt-sykepleieren Nori Sherif, og ba ham om å filme livet sitt. Først anså han seg selv som for lykkelig og dokumenterte derfor hellere ofrene for krigen, altså pasientene ved sykehuset i Jalawla der han jobbet. Men det endrer seg raskt. Katastrofen kom også inn i hans liv. Konfliktene med militser og IS (Den Islamske staten) eskalerte, og han må selv gå på flukt med familien sin. Jeg var så nervøs for at han skulle dø under innspillingen. Jeg ble et nervevrak. 

Er det der det moralske spørsmålet kommer inn – «skal du redde barnet eller dokumentere»?

– Du skal «redde barnet». Men du må også dokumentere. I Nowhere to Hide levde vi med det dilemmaer hele tiden. Det var så brutalt, så farlig. IS utførte stadig nye grusomheter. Da filmen var ferdig, var jeg også ferdig. Traumatisert. 

Post traumatisk stress lidelse?

– Jeg hadde mistet livslysten. Jeg prøvde å hente meg inn igjen, blant annet gjennom reiser nordover, til en lakselv i Finnmark, med isbad og sauna og stillhet. Men det som virkelig gjorde noe med meg, var Kambodsja. 

Hvordan?

– Jeg så menn overalt som haltet, manglet en arm, manglet et bein, hadde mistet begge armer på grunn av miner og eksplosjoner etter Røde Khmer og andre militære kretser. Men samtidig var de fulle av liv. De smilte. Take it easy. Don’t worry, be happy. Den livskraften gjorde inntrykk på meg og tok bort mye av frustrasjonen som hadde bygget seg opp i kroppen min etter Nowhere to Hide. Og da begynte jeg å tenke på å lage en annen type film. Både Dreams from the minefield (2020-26) og The Brother – Bong Thom (2023) er dokumentarer om den langvarige effekten av krigen. Vi tror ofte at krigen er over når fredsavtalen er signert. Men ikke alle har så mye buddhistisk sinnsro som de sårede i Kambodsja. For de begynner det en ny krig etter «freden». De skal leve i ruinene, rydde opp, leve med traumene, med tapene, med miner, med ødeleggelsen. Kamerateamene drar ofte når krigen formelt er slutt. Men da kommer jeg inn. 

Kjenner du et ansvar for å være det øyet de andre lukker?

– Selvfølgelig. Jeg er selv fra en krigsnasjon. Jeg vet hvordan det er på den andre siden, på befolkningens side. Jeg vet hvordan det fortsetter etterpå.

Og det leder oss frem til Løvene ved elven Tigris, som hadde urpremiere under De arabiske filmdagene på Vika i Oslo i 2025 og Norgespremiere 24 april i år. Hva var den første impulsen til filmen?

– Egentlig skulle jeg lage noe om Bagdad-batteriet («verdens første batteri» fra 150 f.Kr. og 223 e.Kr.). Da USA invaderte Irak i 2003, ble de irakiske museene i Bagdad plyndret og tusenvis av uerstattelige gjenstander forsvant. Andre ble destruert som maktdemonstrasjon. Jeg ville følge sporene etter det som var stjålet og ødelagt. Men så kom det frem at akkurat Bagdad-batteriet, som var kjernen i filmprosjektet mitt, slett ikke var forsvunnet. Noen ansatte hadde tatt vare på det i kjelleren sin. Det var jo flott. Men da falt planen min bort.

Hvordan fikk du en ny ide? 

– Da IS plyndret museet i Mosul i 2015 forsvant også tusenvis av uerstattelige skatter. De filmet selv destruksjonen og viste den i videoer de la ut på YouTube. Jeg tenkte: Kanskje jeg kan gjøre noe om det isteden. Vi (fikseren min og jeg) stoppet bilen ved gamlebyen, og jeg ble slått i bakken av hvor ødelagt den var, teppe-bombet. Ruiner og atter ruiner. Tusen år gammel kulturen blåst i fillebiter. Midt i alt det ødelagte, så jeg en vakker inngang til et ikke lenger eksisterende hus med to løver gravert inn. Jeg ble bergtatt av dens storhet. Jeg begynte å undersøke hva som hadde skjedd der, hvem som hadde eid huset døra var inngangen til. Jeg møtte Bashar, en gammel fisker. Han fortalte meg at huset, som hadde tilhørt familien hans i generasjoner, hadde blitt brukt som selvmordsbombefabrikk av IS. Da fikk jeg én interessant historie. Men én historie alene var ikke nok. Den ble for tom, for trist. Jeg måtte finne andre mennesker også, andre lag, noe lystigere å male oppå det mørke med. Lyset var også sant på sitt vis. I Mosul opplevde jeg at folk spilte musikk igjen, at teater og kunst kom tilbake, at kvinner var aktive, at kulturelt liv våknet. Jeg tenkte at det måtte inn i filmen. Så jeg lette etter folk som jobbet med kultur, og ble ført til fiolinisten Fadel, som introduserte meg for antikvitetsamleren Fakhri. Han samlet på gamle objekter til sitt eget, lille museum. For hvert objekt han reddet, ble noe av identitetens hans gjenopprettet, føltes det som. Og da Fakhir så inngangen med de to løver gravert inn, ble han helt besatt av den. Han ville kjøpe den av Bashar. Ha den i museet sitt. På magisk vis knyttet historiene seg inn i hverandre. Med disse tre mennene som omdreiningspunkt og IS-okkupasjonen og ødeleggelsen som bakteppe, fikk filmen min mange nok lag og jeg fikk troen på prosjektet. 

Hvordan vil du beskrive de forskjellige lagene?

– Det ene laget er tapet som ikke kan erstattes. Identiteten som skades når tilhørigheten blir ødelagt. Det andre laget er menneskene som prøver å bære noe videre: antikvitetssamleren som forsøker å redde det som er igjen, fiolinisten som blåser liv tilbake i ruinene. Når noen spiller musikk i ruinene, handler det om mer enn musikk. Det handler om identitet. Om å si: Vi eksisterer fortsatt. Livet går videre. Og så har du lag nummer tre, som er arkivmaterialet – den konkrete historiske volden, bildene av IS, Mosul-museet med alle de ødelagte gjenstandene fra tusenvis av år tilbake, samt frigjøringen, ruinene … Filmen min handler om identitet. Om hva kultur betyr for mennesker. Om hva som skjer når noen prøver å utslette et sted, en arv, en tilhørighet. I dette tilfellet skjer det i Mosul. Men det kan selvsagt overføres. Gaza, Libanon, Ukraina, Kosovo, Mostar. Kultur er menneskehetens arv. Ikke bare en nasjons eiendom. Når museer, moskeer, broer og symboler ødelegges, er det ikke bare stein som forsvinner. Identitet sitter i stedene, i minnene, i gjenstandene, i kunsten, i husene, i lydene, i det vi bærer med oss. Men også i det vi husker. Og det er det gode budskapet: Vi kan kanskje bygge identiteten opp igjen. Derfor er Løvene ved elven Tigris viktig for meg. Det handler også om min egen arv, som jeg gjenoppretter med filmen min. Noe av det som er ødelagt der, tilhører også meg.

Vil du si at du bruker et observerende kamera i denne filmen? 

– Glem det. Hver frame er valgt. Planlagt. Det finnes ingen «ren observasjon». Det er en myte. Jeg liker såkalt observerende film. Men jeg er bevisst på at dokumentar alltid er en konstruksjon. Derfor har jeg også gitt filmskaperen, altså meg selv, en mini-rollen. Jeg viser frem at det er jeg som lager filmen. Det betyr ikke at den er usann. Det betyr at filmspråket per definisjon er konstruert. Fiskeren Bashar må være Bashar. Huset må være hans hus. Følelsene må være sanne. Men filmspråket – det er et grep. 

Betyr det også at du gjentar scener?

– Folk poserer foran kamera de første gangene. De snakker til det. Men hvis du gjentar situasjoner nok ganger, blir de vant til kameraet. De blir seg selv. Det gjelder både for å få naturlighet og for å få bedre materiale. Jeg vet når lyset er best, når solen går ned, når en karakter er mer åpen for et tema. Da kan jeg be dem snakke om noe de allerede har snakket om hjemme, nede ved elven Tigris, for eksempel. Ikke for å fake, men for å få fram noe som er sant på en bedre måte. Mer symbolsk. 

Er tillit avgjørende?

– Absolutt. Men det finnes forskjellige nivåer av tillit. Først får du en høflig tillit: folk liker filmideen, de inviterer deg hjem, de er vennlige. Men dyp tillit er noe annet. Dyp tillit er når de vet at du er på deres side. At du vil beskytte dem. At du ikke kommer til å skyte dem i foten. 

Hvordan bygger du den dype tilliten?

–De som er med i filmene mine må kjenne empatien min. Ikke sympati, men empati – at jeg faktisk forstår. Det tar tid. Jeg bruker opptil 5-6 år av livet mitt for hvert prosjekt. Og så blir jeg testet. «Karakterene mine» tar meg med inn i vanskelige situasjoner. Til dødsfarlige steder. Det handler ikke om å være uredd, men å gjøre det til tross for redselen. 

Så livet står også på spill som metode?

– På en måte. Ikke fordi jeg vil romantisere fare, men fordi jeg må forstå hva som faktisk står på spill for menneskene jeg er sammen med. 

Er du nøytral når du filmer?

–Jeg er partisk. Jeg er på deres side og forteller deres historie. De må ha et minimum av heltestatus. Det betyr ikke at jeg idealiserer dem. Jeg liker karakterer med svakheter. Ambivalens er bra. Det er da de blir mennesker. En annen ting som er viktig for meg er å aldri stjele fra karakterene mine.

Hva mener du?

– At deres historie ikke skal bli min historie. Jeg har også min bakgrunn, mine konflikter, min identitet som iraker, som kurder, som filmskaper. Hvis jeg dytter for mye av det inn i deres historie, stjeler jeg energi fra dem. 

Hva ønsker du at publikum tar med seg fra Løvene ved elven Tigris nå som filmen skal ut bredere?

– Jeg håper flest mulig ser den. Ikke bare som en film om Irak, men som en film om oss. Om relasjonen vår til det vi eier, det vi er stolte av, det som former identiteten vår. Kultur er menneskets arv. Jeg håper folk ser filmen og reflekterer over det.

Løvene ved elven Tigris har kinopremiere 24.april.