I TV-serien Heajastallan – Bryllupsfesten (NRK, 2025) er det ikke heltene som står i sentrum, men menneskene som famler, feiler og opplever konsekvensene av egne, og andres valg. For skuespillerne Inga Márjá Utsi og Sara Margrethe Oskal ble filmprosjektet et rom for å utforske tabuer, humor og lojalitet i et lite samisk samfunn, uten å forklare, forskjønne eller be om unnskyldning. Jeg møter dem begge på zoom fra Kautokeino. 

Dere kommer fra samme sted, men har ulike veier inn i skuespilleryrket. Hvordan startet det?

UTSI:  I mange år tenkte jeg ikke på meg selv som kunstner. Jeg dro fra Kautokeino for å studere psykologi i Trondheim, var med i studentteateret, men holdt meg bak scenen. Senere jobbet jeg med casting. Det var Sara Margrethe (Oskal) som først så skuespilleren i meg. Før jeg flyttet hjemmefra jobbet jeg på baren i det lokale hotellet, der var Sara gjest en gang og sa: «Du burde spille i en film.», uten at hun kjente meg. Flere år senere castet hun meg til en mindre rolle i Tundraens voktere – Eallogierdu (2023), hennes debut som regissør. Men fortsatt gikk det ikke helt opp for meg at jeg kunne bli skuespiller. Det er mange som er modigere enn meg i å vise seg fram, jeg er mer tilbakeholden. I Heajastallan – Bryllupsfesten var jeg først med som casting-assistent. Det var serieskaper og regissør Åse Katrin Vuolab, som også er fra Kautokeino, sitt største ønske, at nesten alle skuespillerne skulle være lokale, for å ha riktig dialekt og de essensielle samiske erfaringene som ville gjøre deres rolletolkninger mer troverdige og poengterte. Morsommere også, for det er lettere å fjase med egen kultur innenifra. På leting etter den riktige spiller jo ofte casting-agenten med i scenene. Jeg har derfor prøvd meg på de fleste rollene i serien. Etter en stund spurte den ene regissøren, Pål Jackman, om jeg kunne tenke meg å prøve meg på karakteren Belle. Først tenkte jeg at jeg ikke passet til rollen, men etter hvert tok Belle tak i meg og jeg tok eierskap til karakteren. Til slutt måtte jeg si: Nå er jeg inhabil, som casting-agent og motspiller – da kan jeg like godt spille henne selv. 

Hva er det du liker så godt med Belle? 

UTSI: Hun er en kompleks og mørk (samisk) karakter. Rebelsk, konfronterende, men også sårbar. Jeg kjente at jeg kunne gi henne noe, uten at hun ble glatt eller forklarende.

OSKAL: Motsatt Inga Márjá drømte jeg allerede som tenåring om å bli skuespiller. Jeg husker at jeg som 16-åring var med i en Det Nye-reportasje: «Bli ny med Anette Stai» og sa at jeg skulle bli skuespiller! Men så tok livet meg i en annen retning. Jeg overtok reinflokken i familien og brukte mange år på det, før jeg sluttet helt med rein. Kunstnerkallet ble for stort. Siden har jeg jobbet som gjøgler, manusforfatter, dikter (jeg ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris for poesien min), og så bruke jeg over ti år på debutfilmen min Tundraens voktere – Eallogierdu. Jeg ble besatt av å skulle ferdigstille den og glemte alt annet. Da Åse Kathrin Vuolab – som visstnok hadde skrevet Garen-karakteren med meg i tankene – spurte om jeg ville komme på casting, var jeg først motvillig. Kunne ikke engang replikkene mine ordentlig. Og kanskje var det denne motstanden Garen-karakteren trengte? Jeg fikk i alle fall rollen etter noen runder med casting. Det var viktig for meg at Åse Kathrin også skulle regissere sammen med Pål. Å ha noen som kjenner kulturen, kodene, språket og nyansene innenifra med på sett, er helt uvurderlig. Det gjorde meg trygg. 

Hva liker du så godt med Garen?

OSKAL:  Hun er en kruttønne av en karakter. Hun er målrettet, kontrollerende og samtidig dypt urolig. Det var befriende å få bruke hele følelsesregisteret – også sinne og aggresjon – uten å moderere det. Bisk og bitter, opptatt av fasade, men også med noe sårbart i seg. 

Garens eneste sønn vil feire bryllupet sitt nedpå og «vanlig norsk» på rådhuset i Alta. Men Garen bestemmer: «Dette bryllupet skal arrangeres i ekte Kautokeino-stil». Kuppet er seriens kjerne. Finnes sånne samiske brylluper fortsatt? Og var det en fin måte å vise fram den samiske kulturen på?

OSKAL: Jeg har faktisk vært med på å arrangere store brylluper. Særlig frierferden synes jeg er vakker. Det er på mange måter brudens dag, der familiene møtes, bruden står i sentrum og får alle gavene. Å ha denne kunnskapen i meg, gjør at jeg kan spille Garen med mer presisjon. Samtidig er det det relasjonelle som virkelig interesserer meg med prosjektet, de menneskelige aspektene.

Serien tar opp voldtekt og skam i et lite samfunn. Hvordan nærmet du deg det som skuespiller, Inga Márjá?

UTSI: For meg var det viktig å spille dette med verdighet. Belle bærer mye skam, men den skammen tilhører egentlig ikke henne. Jeg kjenner mange som har opplevd voldtekt og har selvsagt også rådført meg med dem. I tillegg har jeg hatt god bruk for psykologistudiene mine til å forstå reaksjonsmønstrene hennes. Belle selv, og de fleste andre i bygda, tenker på henne som en fighter, og det er hun jo også, for det meste, i alle fall når det gjelder andre. Men når hun selv blir utsatt for fare, altså voldtekt i dette tilfelle, er det freeze og ikke fight, som er svaret hennes. Det som er spesielt når noe sånt skjer i et lite samfunn á la Kautokeino, så slipper du ikke unna dine overgripsmenn. I Belles tilfelle blir hun konfrontert med dem mange ganger etter hendelsen. Og så, når hun både drikker opp og knuser alkohol-lageret ment til bryllupsfesten, er hun nødt til å be dem om hjelp til å skaffe ny alkohol. Det gjør det komplekst. Kanskje det er derfor små samfunn har en enda større hang til taushetskultur? Siden man må fortsette å leve side om side? Med denne serien, og med min tolkning av Belle, ønsker jeg å ta et oppgjør med det. Å gjøre det lettere for andre å også dele sine erfaringer. Ta skammen bort fra ofrene og plassere den der den hører hjemme, hos overgriperne. Mange kvinner har kommet til meg i etterkant og takket meg for mitt nyanserte portrett av denne hendelsen og dens ringvirkninger. Det betyr mye for meg. 

Sara Margrethe, hvordan jobbet du med å finne «din indre» Garen, med å gi deg hen til rollen?  

OSKAL: Pål sa tidlig at jeg måtte legge regissøren i meg fullstendig bort. Det tok litt tid. Jeg hadde blitt så vant til å serve andre. Men det var også veldig befriende, å kunne konsentrere meg ene og alene om rollen, og ikke hvordan filmmaterialet f.eks. skal klippes sammen etterpå. Jeg jobbet mye fysisk: finne hennes gange, hennes tempo. Kostymet hennes var også til hjelp. Jeg kuttet ut alkohol under innspillingen, la bort alt som hadde med forfengelighet å gjøre. For rollekarakteren har ikke noe eller noen å pynte seg for. Det hjalp meg med å kjenne på hvordan det er å være i et kjærlighetsløst ekteskap. Men det aller viktigste for meg som skuespiller er å være til stede, her og nå. Å føle, tenke, ikke vise, aldri vise. Da blir det platt. Hva er situasjonen, hva tar jeg med meg inn i den fra den større emosjonelle eller plot-messige konteksten, er spørsmål jeg stiller meg, og så føler jeg bare, reagerer. Tenker også at kameraet er min beste venn, som ser alt. Faktisk har tiden min som gjøgler vært en stor hjelp for meg i det å være tilstede i situasjonen, i øyeblikket. Men spillestilen er selvfølgelig helt annerledes enn på scenen. 

Inga Márjá, din karakter Belle drikker utrolig mye i serien. Jeg antar at du ikke har drukket på ekte på settet. Hvordan har du jobbet med å spille en karakter som konstant er beruset? 

UTSI: Jeg har drukket litervis med drue-jus! Psykologistudiene er alltid nyttige. Ja, jeg vil si de nesten er et must for en skuespiller. I tillegg har jeg sett mye på andre som mestrer dette på film, f.eks. har Jeremy Strongs rolletolkning av Kendall Roy i Sucession vært en utrolig inspirasjon. Belle er en som tåler alkohol godt, som ikke virker full før det plutselig smeller. Det gjelder å ikke overspille. I tillegg ser folk som er påvirket av rus nesten aldri folk rett i øyene, men har fokus litt off. Noe som gjør dem isolerte. Jeg må innrømme at det var litt tøft for meg først å skulle spille en dranker, for det er jo den gamle stereotypiske klisjeen på en same, at vi alltid er fulle. Men så tok jeg eierskap til det og da føltes det befriende. Vi trenger ikke å tilpasse oss noen norm, verken ved å vise, eller å ikke vise noe – pga. andres fordommer om oss. 

Andre filmer/serier som har inspirert deg? 

UTSI: Irma Vep-karakteren i tv-serien fra 2022, har jeg sett igjen og igjen. Jeg synes Alicia Vikander sin tolkning av rollen er kompleks og spennende i dette metakonseptet der hun spiller en skuespiller som skal inn i en rolle der skuespillerkunsten i henne endelig vektlegges. Måten karakteren hennes jobber seg mot rollen hun skal spille, leter, finner og kroppsliggjør “sjelen” i Irma Vep. En kjærlighetserklæring til skuespill, rett og slett , og veldig inspirerende for en aspirant! 

«Heajastallan – Bryllupsfesten» kombinerer humor og brutalt alvor. Hvor viktig har det vært?

OSKAL: Humor åpner publikum. Når folk ler, er de mottakelige – og da treffer det ekstra hardt når det mørke kommer. Samisk fortellertradisjon har alltid hatt sterk selvironi. Å få vise det, også på en stor nasjonal arena, betyr mye. Det handler om å vise oss som hele mennesker. Ikke polerte representasjoner av det samiske folket, men som hele mennesker fulle av grums, kjærlighet og motsigelser. Det kan være ubehagelig, men det er nødvendig. Å fortelle innenfra gir frihet – også til å være rå, selvironisk og kjærlig på samme tid. Det gir rom for kompleksitet. Vi slipper å forklare oss, og kan heller vise hvem vi er.

Hvordan har reaksjonene vært i Kautokeino?

UTSI:  Overveldende positive, stort sett. Men det har også vært ubehag. Spesielt blant eldre generasjoner som kjenner på frykten for hvordan stedet og kulturen fremstilles. Samtidig har serien skapt samtaler – om voldtekt, om tradisjoner, om hvilke som bør bevares og hvilke som bør endres. At bygdefolk i Kautokeino diskuterer hvilke koftesmykker som er brukt, hvem som har lånt hva – er litt fint. Serien lever videre i hverdagen.

OSKAL: Jeg har fått mange meldinger fra kjente og ukjente som takker oss for serien, fra hele Norge. Og fått høre at de sympatiserer med Garen, og heier på henne, selv om hennes oppførsel er helt usmakelig. Dette er morsomt. Jeg har også fått meldinger fra kvinner som har opplevd voldtekt og lagt lokk på det, men at etter å ha sett Heajastallan, våger de å begynne å bearbeide traumene. Da har serien virkelig vært med på å en endre livene til folk. Fantastisk. 

Hva tar dere med dere videre?

UTSI: At skuespill virkelig er noe for meg. Hvis historien betyr noe, og jeg har noe å bidra med, håper jeg på å få muligheten til å spille mer.

OSKAL: At det aldri er for sent å oppnå den store drømmen. I mitt tilfelle som skuespiller – en hovedrolle. Femti er en fantastisk alder. Nå handler det bare om å være til stede – fullt og helt. Og så vet jeg at fra nå av, er det rynkene mine som kommer til å gi meg alle rollene.