– Budskapet i «Henden» er viktigheten av å fortelle direkte fra konflikter, og ikke støtte oss på nyhetsbyråer, sier Rune Denstad Langlo. Under portretteringen av den dødssyke krigsfotografen gikk filmskaperen inn i en «kynisk» jobbmodus. – Det var ikke før etter begravelsen at det gikk opp for meg hva jeg holdt på med.
– Vi leter etter det riktige fiskevannet.
Når Rushprint snakker med Rune Denstad Langlo, er han akkurat kommet hjem etter location-speiding i Hallingdal og Valdres sammen med Stein Torleif Bjella. Det skal nemlig bli film av Fiskehuset, Bjellas debutroman fra 2021.
– En onkel skal lære opp nevøen sin i å forvalte livet i vannet og å rake fisk.
En spillefilm om rakfisk?
– Det er en spillefilm om ørret og to fyrer. Jeg får høre at det er akkurat det vi trenger nå. Det er en spesiell kultur, rakfiskkulturen.
Det gjelder dermed å finne den ideelle innsjøen – denne runden ble … punktert av en punktering. Filmskaperen og forfatteren fortsetter søket utover høsten og kanskje de kommer i mål før en vissannen produksjon møter publikum?
2. oktober er det nemlig premiere på Henden, Denstad Langlos kinodokumentar om krigsfotografen Harald Henden.
– Det er noe helt annen enn Fiskehuset. Det er rart hvordan ideer oppstår. Jeg hadde sittet og stanget hodet i veggen i kanskje et par år, med et manus ingen ville ha. Du vet jo hvordan det er i filmbransjen nå, kø på NFI og … Jeg var desillusjonert, egentlig. Så leste jeg en sak om Harald i VG, det var vel i februar 2024, jeg satt en fredagskveld og leste VG og så at han var dødssyk.
Filmskaperen kjente godt til Hendens arbeid.
– Jeg har alltid vært mer glad i utenrikspolitikk enn film. Jeg er utdannet innenfor Midtøstens historie og utvikling. Jeg skulle egentlig redde verden. Men så ble det film. Jeg har gjort mye dokumentar og veksler jo mellom det og fiksjon.
Harald Henden ute i felten (foto: Tore Vollan).
Skrelle vekk skallet
Denstad Langlo brakdebuterte som nettopp dokumentarist – med de TV 2-sendte videoessayene Alt for Norge i 2005. Serien, som fikk den internasjonale tittelen Too much Norway, var produsert av Motlys, og ble kanskje særlig kjent for gjenbruket av Liv Ullmanns satellittsamtale med Dynastiet-skuespilleren John Forsythe.
Siden den tid har han stått bak kinodokumentaren 99% ærlig(2008), spillefilmene Nord (2009), Jag etter vind (2013) og Welcome to Norway (2016) og hattregi på serier som Frikjent (2015), Grenseland (2017), Gutta på skauen (2022) og Milf of Norway (2024).
Med Henden var tanken at hovedpersonen skulle fortelle om bildene sine.
– Jeg har jo et sterkt forhold til dem, særlig de fra 2000-tallet. Han tok jo en del bilder fra Irak-krigen, han var med amerikanerne inn i badekaret til Saddam, for eksempel. En sterk sak. Eller fra Sierra Leone. Han tok bilder man ikke glemmer så lett.
Denstad Langlo avtalte først et møte med Henden, deretter ringte han Motlys-produsentene Sigve Endresen, Ingvil Sæther Berger og fotograf Tore Vollan (Varg Veum, Ibelin).
– Og så rullet det i gang. Vi var i opptak noen dager etter; Tore og jeg filmet Harald og noen venner.
Henden var ikke vanskelig å be?
– Nei, han var forfengelig som alle andre, han likte oppmerksomheten. Samtidig var han … ikke inneslutta, men han ga uttrykk for at det ikke bare skulle handle om ham.
Det ble et vanskelig løfte å holde.
– For dette skulle jo handle om ham. Vi var ganske like, viste det seg, og kom fort overens. Vi holder jo egentlig på med det samme – det er jo historiefortelling. Og så har vi bedragersyndromet begge to. Vi fant tonen fort og det var jo en kameravant gjeng rundt ham. Den store frykten for meg var å lage en film om krig og kreft, med en tøff krigsfotograf med bandana. Det er ikke så mange har lyst til å se det på kino.
Eller?
– Det er ikke to lette temaer akkurat.
Nei, og du viker jo ikke fra det vanskelige og tunge heller?
– Nei, men en film kan ikke bare handle om elendigheten. Og jeg skjønte jo tidlig at vennegjengen rundt ham hadde en lett tone. Som ikke ble flåsete, men som var varm og lun.
En av Hendens nærmeste og dermed en sentral figur i filmen er Morten Rostrup.
– Han er lege, og mye klaffet da han kom inn fra venstre på tredje opptaksdag. Da innså jeg at vi fikk et ekstra nivå, noe som kunne gi filmen varmen den trengte. Og som hjelper oss med å bli kjent med Harald. Harald hadde laget seg et sånt bilde av seg selv: Han var flink til å holde foredrag – men kom ofte i sånn foredragsmodus når jeg snakket med ham. Det gjaldt å skrelle vekk det derre … skallet han hadde laget seg. Det skallet vi alle har, den offentlige versjonen av oss selv.
Kiev, februar 2014, under Maidan-revolusjonen (Foto: Harald Henden).
Uten jazz og zoom
Løsningen ble dermed å fange hovedpersonen i menneskelige møter.
– Men det var vanskelig. Han levde jo et ganske statisk liv på slutten. Det var ikke noe action – så det var utfordrende å fortelle historien hans uten å få lov å være med ham ut i felten.
Samtidig er også Henden en fortelling om bilder – fotografiene Harald Henden tok under rå forhold i konfliktsituasjoner.
– Å fortelle med stills er også utfordrende, mange synes det blir tungt. Men vi bestemte oss for å gå for det, og Tore og jeg ble enige om at stillbildene ikke skulle jazzes opp eller zoomes inn i. De skulle få lov å stå i det utsnittet de er tatt i, uten at de skulle manipuleres eller at tempoet skulle dras opp.
Men hvordan skulle bildene innlemmes naturlig i filmen? Kunne man bruke All the beauty and the bloodshed som referanse, for eksempel, der Nan Goldin ser tilbake på et liv med fotodokumentasjon av HIV/AIDS og skeiv aktivisme?
– Harald sa jo selv at han ikke var noen kunstfotograf. Nan Goldin er veldig kunstnerisk og i dokumentaren har de satt opp et mørkt rom med lysbildefremviser og røyk og skaper dermed et veldig flott filmatisk inntrykk av hvordan hun ser på bildene sine.Men Harald så knapt på bildene sine i det hele tatt. De lå bare i noen kasser nede hos VG, det var ikke noe mer rundt det. Og hver gang jeg snakket med ham om dem, gikk han inn i det derre foredragsmoduset.
– Det blir generisk. Jeg husker at i en av de første samtalene vi hadde, greide han å sette opp et sånt «nå er jeg rørt»-ansikt. Vi lo av det og skjønte begge at det ikke funka. Men jeg hadde dårlig tid.
Løsningen ble å holde det enkelt.
– Jeg ville ikke ha ham lyssatt i et mørkt rom eller noe i den duren. Jeg tok ham med meg – dette var kort tid før han døde, så han ble fort sliten – ned i klipperommet til Motlys. Jeg la opp bildesekvensene jeg hadde satt opp i klippen og spilte dem av, slik at det var jeg som hadde kontroll på dem. Da ble det litt friksjon, han mistet kontrollen og ble sur fordi rekkefølgen ikke var riktig. Han måtte gå inn i bildene uforberedt, og det ble en dynamikk. Og han var veldig sliten, så jeg tror innholdet i dem gikk mer inn på ham. Det ble en enkel setup, i det stusslige klipperommet til Motlys. Jeg tenkte det passet ham fint. Det ble litt sånn at han satt og kikket på tv-en med bildene. Det passet med planen, jeg tror det ble mer emosjonelt.
Du fanger ham – og prosjektet – så bra i en tidlig scene der han henter seg inn fra store smerter for så å snakke om den bandanaen sin. Den viser både backstage- og onstage-versjonen av ham.
– Det var faktisk det siste spørsmålet jeg stilte ham, det var en uke før han døde og han kom til klipperommet for å gjøre ferdig … Vi sleit med Irak 2003, for den historien var helt sinnssyk, og den måtte vi bli ferdige med. Og det var da jeg spurte ham om greia med bandanaen.
Palestinere protesterer ved grensegjerdet mot i Israel øst for Khan Younis på Gazastripen (foto: Harald Henden).
Med døden som deadline
Denstad Langlo skyr altså ikke talking heads, et grep med et blandet rykte hos dokumentarister.
– I norsk dokumentarbransje er det liksom så fy. Det er flue på veggen-idealet som regjerer, det er først da det blir ekte. Jeg er veldig uenig i det. En av de beste dokumentarene som er laget, er Errol Morris’Fog of War. Det er eneste langt talking heads med «Vietnamkrig-arkitekten» Robert McNamara som ser bakover.
I Henden brukes grepet snaue seks ganger.
– Bare Harald som snakker i en stol, ikkeno fancy. Jeg synes det funker når det har flere lag. Det er jo et fantastisk virkemiddel, og som man ikke har i fiksjon. Tenk hva det egentlig er, et ansikt som snakker mer eller mindre direkte til deg! Det kan være så virkningsfullt – hvis det ikke brukes for mye til eksposisjon. Her ser man jo også at han strever når han snakker om bildene.
Hvordan var det å jobbe med et prosjekt der døden er deadline? Å være så tett på et slikt alvor?
– Det snakket vi litt om. Han har vært i situasjonen mange ganger, han har forholdt seg mennesker nær døden i jobben sin. Han sa jeg ikke skulle «bry meg om det det der», og det var jeg innstilt på også. Så jeg tenkte ikke noe på det underveis. Jeg var i jobbmodus og tenkte på dramaturgien, konstellasjonene og puslespillbrikkene i historien. Så jeg tenkte ikke noe på det i det hele tatt. Jeg tenkte kynisk: Hvordan skal jeg få mest ut av Harald i den perioden, som gjør at jeg kan beskrive ham som den fyren han er? Det var ikke før … Dels etter begravelsen, da fikk jeg en sånn … Det gikk opp for meg hva jeg holdt på med.
– Jeg fikk snakket med ham en gang uten kamera før han døde, så det var ikke noe usagt mellom oss. Han så ingenting, bare en scene, tror jeg.
Etter begravelsen gikk Denstad Langlo i postproduksjon, fremdeles mest opptatt av historiefortelling og av hvordan hovedpersonen skulle fremstilles.
– Jeg klippet filmen selv fordi vi ikke hadde råd til klipper. Det var syv måneder i en jobbmodus som ikke kunne la seg styre av følelser. Så det var kanskje først på premieren, da? Da jeg så filmen for første gang og tenkte: «Der er Harald, ja». Du sitter og jobber med en karakter og en fortelling. Det var sånn vi gjorde det, og det var sånn han ville ha det. Det skulle ikke være noen som satt og holdt ham i hånda.
Det reflekterer kanskje måten han selv har jobbet på? I krigssoner, i alvorlige settinger.
– Det tror jeg nok. Du må tenke på arbeidsoppgaven. Harald var en forberedt type, han lærte seg førstehjelp og hadde orden i bagene sine. Å pakke utstyr til alt det han kunne trenge i felten, var den største delen av jobben hans. Å ta bildet, mente han, var ikke så vanskelig, men å komme seg frem dit bildet skulle tas og alle arbeidsoppgavene det medførte. Når du er så dedikert som ham, ble det en måte å ikke bli så … Du handler mer enn du sitter og tenker på at situasjonen er forferdelig.
Samtidig som man sikkert har en ide om hva som er sterkt og egnet til å vekke følelser i den andre enden.
– Det var det jeg oppdaget da jeg så bildene hans. At de forteller noe om ham. De er ikke nødvendigvis så voldsomme. De sterkeste bildene er de som ikke har blod i seg i det hele tatt. Det var en slags menneskelighet han søkte. Han prøvde å si noe universelt om relasjoner og separasjon. Det var interessant å prøve å finne personligheten hans i bildene.
Vestbredden, Jenin 2002 (Foto: Harald Henden).
Mer opptatt av etikk en estetikk
Hva sa han selv om bildene sine? Han anså seg jo ikke som kunstner, men hadde han betraktninger om egen stil og estetikk?
– Veldig lite. Han snakket nesten aldri om det – og aldri om bildene som kunstneriske verk. Han så på seg selv om håndverker.
Vanligvis er jo folk veldig glade i å snakke om egne bedrifter.
– Det var utfordrende at Harald ikke var det. Han snakket mer om det etiske. Av og til følte han at han gikk over streken, han stod jo i en klassisk krigsfotograf-balansegang. Men kom aldri med forklaringer om komposisjoner eller hvordan han tenkte. Kanskje han bare ble dratt mot noe? At bildene og motivene kom av seg selv? Han snakket ikke mye om det. Men var glad for boka som kom ut.
Og åpenbart også for å motta St. Olav. Det er fint hvordan filmen dokumenterer hederen han fikk mot slutten.
– Samtidig er det problematisk å lage film om en som bare får priser. Jeg prøvde å finne ut av hvordan han opplevde å ta dem imot. Han er ikke så veldig komfortabel med disse settingene. Han likte anerkjennelsen, men skulle nok helst fått prisene i posten.
Raus produsent
Denstad Langlo prater varmt om å jobbe med Motlys.
– Vi har laget både spillefilm og dokumentar. Jeg gjør mye forskjellig, men det er alltid Sigve Endresen som drar meg tilbake inn i dokumentaren. Vi har et ganske likt verdensbilde og veldig lik tone. Vi har jo konflikter også – men dette er den filmen vi har møttes best i, vi er opptatt av temaet begge to. Sigve har jo også laget dokumentarer som berører sykdom. Vi måtte finne en balanse sammen. Mellom når det skulle være morsomt, hvor mye kreft vi skulle ha med, sånne ting. Motlys har vært rause.
– Vi hadde ikke denne tredje instansen: Klipperen – som gjerne er på regissørens lag. Sigve var veldig glad: «Hvorfor har vi ikke gjort dette før?» Han storkoste seg med å ikke måtte forholde seg til en «masete» klipper. At vi ikke hadde noen klipper, gjorde at Motlys og jeg jobbet mye tettere på hverandre enn det en produsent og en regissør gjør til vanlig. Ingvil Sæther Berger var veldig aktiv i klipperommet og har også vært avgjørende for hele prosessen.
Samtidig falt mange arbeidsoppgaver altså på deg. Hvordan var det?
– Å klippe selv var enkelt, fordi Harald er lik meg selv, og jeg skjønte ham godt. Og herregud: Det er gøy å klippe, altså. Jeg stod opp fem og dro på jobb – det var en fin tid. Men jeg tror ikke jeg kommer til å gjøre det igjen. Du må skrive at klippere er ekstremt viktige. Selv kommer jo regissører ofte for nært materialet. Men da må NFI begynne å gi ut nok pæng, så man får råd til klippere.
Styrken med å jobbe med dokumentar er at færre mennesker kommer inn og mener noe, sier Denstad Langlo. Det gir en ro til arbeidsprosessen.
– Her var det bare meg, Tore Vollan, Sigve og etter hvert (lyddesigner) Gisle Tveito. Du får lov å lage noe uten innspill fra tre executives, to serieskapere, tre manusforfattere og fire produsenter.
Afghanistan: Opiumsvalmuer på veien mellom Faizabad og Khwja Bahawodin (Foto: Harald Henden).
De viktige fortellingene
Filmskaperen er takknemlig for sterke tilbakemeldinger på Henden etter premierene Haugesund og Oslo Pix.
– Jeg håper filmen får et godt liv. Det er på kino man må se den – det er noe med de stillbildene i så stort format som er veldig virkningsfullt. Og jeg håper det som drar publikum inn er Harald sjøl. Han har jo noe å fortelle.
For:
– Hvor mange journalister er drept på Gaza siden hans siste oppdrag, som var 7. oktober 2023? Nå er vi oppe i 250. Plutselig er filmen superaktuell, for journalister slipper jo ikke inn i Gaza. Og det mer og mer krevende å komme seg til fronten i Ukraina.
Henden er en film om historiefortelling og rapportering, sier Denstad Langlo.
– Det viktigste journalistiske budskapet til filmen er at vi trenger norske journalister i disse konfliktområdene. De norske journalistene kan fortelle – på vår måte – om hva som skjer der. Det blir veldig hult å se reportasjer med bilder fra Reuter eller AP og med kommentarer fra en som sitter i Norge og bare kjører avskrift.
– Da mister man fortellingene. Vi må tenke på hvor viktig disse menneskene er, de som reiser ned og forteller oss hva som skjer. Vi trenger flere som Harald Henden.
Og det gjelder å ikke bli desillusjonert i en stadig mer krigersk og antidemokratisk verden, understreker filmskaperen.
– Folk går ikke ut av salen og føler seg avmektige, de går ut i en stigende kurve. De er ikke glade, men de føler et håp. Og det var det vi lette etter. En følelse av masse menneskelighet i all elendigheten. At vi ikke stenger ut Gaza og Ukraina, at vi kan ta det innover oss uten at vi trenger å bli så utmattet av det. Hvis du skjønner. Folk sier at de er slitne av Gaza, men det er avhengig av hvordan du tenker på det. Om du tenker på det som håpløst eller om du tenker at det kan finnes noe som kan gjøre situasjonen bedre.
– Budskapet i «Henden» er viktigheten av å fortelle direkte fra konflikter, og ikke støtte oss på nyhetsbyråer, sier Rune Denstad Langlo. Under portretteringen av den dødssyke krigsfotografen gikk filmskaperen inn i en «kynisk» jobbmodus. – Det var ikke før etter begravelsen at det gikk opp for meg hva jeg holdt på med.
Når Rushprint snakker med Rune Denstad Langlo, er han akkurat kommet hjem etter location-speiding i Hallingdal og Valdres sammen med Stein Torleif Bjella. Det skal nemlig bli film av Fiskehuset, Bjellas debutroman fra 2021.
– En onkel skal lære opp nevøen sin i å forvalte livet i vannet og å rake fisk.
En spillefilm om rakfisk?
– Det er en spillefilm om ørret og to fyrer. Jeg får høre at det er akkurat det vi trenger nå. Det er en spesiell kultur, rakfiskkulturen.
Det gjelder dermed å finne den ideelle innsjøen – denne runden ble … punktert av en punktering. Filmskaperen og forfatteren fortsetter søket utover høsten og kanskje de kommer i mål før en vissannen produksjon møter publikum?
2. oktober er det nemlig premiere på Henden, Denstad Langlos kinodokumentar om krigsfotografen Harald Henden.
– Det er noe helt annen enn Fiskehuset. Det er rart hvordan ideer oppstår. Jeg hadde sittet og stanget hodet i veggen i kanskje et par år, med et manus ingen ville ha. Du vet jo hvordan det er i filmbransjen nå, kø på NFI og … Jeg var desillusjonert, egentlig. Så leste jeg en sak om Harald i VG, det var vel i februar 2024, jeg satt en fredagskveld og leste VG og så at han var dødssyk.
Filmskaperen kjente godt til Hendens arbeid.
– Jeg har alltid vært mer glad i utenrikspolitikk enn film. Jeg er utdannet innenfor Midtøstens historie og utvikling. Jeg skulle egentlig redde verden. Men så ble det film. Jeg har gjort mye dokumentar og veksler jo mellom det og fiksjon.
Harald Henden ute i felten (foto: Tore Vollan).
Skrelle vekk skallet
Denstad Langlo brakdebuterte som nettopp dokumentarist – med de TV 2-sendte videoessayene Alt for Norge i 2005. Serien, som fikk den internasjonale tittelen Too much Norway, var produsert av Motlys, og ble kanskje særlig kjent for gjenbruket av Liv Ullmanns satellittsamtale med Dynastiet-skuespilleren John Forsythe.
Siden den tid har han stått bak kinodokumentaren 99% ærlig(2008), spillefilmene Nord (2009), Jag etter vind (2013) og Welcome to Norway (2016) og hattregi på serier som Frikjent (2015), Grenseland (2017), Gutta på skauen (2022) og Milf of Norway (2024).
Med Henden var tanken at hovedpersonen skulle fortelle om bildene sine.
– Jeg har jo et sterkt forhold til dem, særlig de fra 2000-tallet. Han tok jo en del bilder fra Irak-krigen, han var med amerikanerne inn i badekaret til Saddam, for eksempel. En sterk sak. Eller fra Sierra Leone. Han tok bilder man ikke glemmer så lett.
Denstad Langlo avtalte først et møte med Henden, deretter ringte han Motlys-produsentene Sigve Endresen, Ingvil Sæther Berger og fotograf Tore Vollan (Varg Veum, Ibelin).
– Og så rullet det i gang. Vi var i opptak noen dager etter; Tore og jeg filmet Harald og noen venner.
Henden var ikke vanskelig å be?
– Nei, han var forfengelig som alle andre, han likte oppmerksomheten. Samtidig var han … ikke inneslutta, men han ga uttrykk for at det ikke bare skulle handle om ham.
Det ble et vanskelig løfte å holde.
– For dette skulle jo handle om ham. Vi var ganske like, viste det seg, og kom fort overens. Vi holder jo egentlig på med det samme – det er jo historiefortelling. Og så har vi bedragersyndromet begge to. Vi fant tonen fort og det var jo en kameravant gjeng rundt ham. Den store frykten for meg var å lage en film om krig og kreft, med en tøff krigsfotograf med bandana. Det er ikke så mange har lyst til å se det på kino.
Eller?
– Det er ikke to lette temaer akkurat.
Nei, og du viker jo ikke fra det vanskelige og tunge heller?
– Nei, men en film kan ikke bare handle om elendigheten. Og jeg skjønte jo tidlig at vennegjengen rundt ham hadde en lett tone. Som ikke ble flåsete, men som var varm og lun.
En av Hendens nærmeste og dermed en sentral figur i filmen er Morten Rostrup.
– Han er lege, og mye klaffet da han kom inn fra venstre på tredje opptaksdag. Da innså jeg at vi fikk et ekstra nivå, noe som kunne gi filmen varmen den trengte. Og som hjelper oss med å bli kjent med Harald. Harald hadde laget seg et sånt bilde av seg selv: Han var flink til å holde foredrag – men kom ofte i sånn foredragsmodus når jeg snakket med ham. Det gjaldt å skrelle vekk det derre … skallet han hadde laget seg. Det skallet vi alle har, den offentlige versjonen av oss selv.
Kiev, februar 2014, under Maidan-revolusjonen (Foto: Harald Henden).
Uten jazz og zoom
Løsningen ble dermed å fange hovedpersonen i menneskelige møter.
– Men det var vanskelig. Han levde jo et ganske statisk liv på slutten. Det var ikke noe action – så det var utfordrende å fortelle historien hans uten å få lov å være med ham ut i felten.
Samtidig er også Henden en fortelling om bilder – fotografiene Harald Henden tok under rå forhold i konfliktsituasjoner.
– Å fortelle med stills er også utfordrende, mange synes det blir tungt. Men vi bestemte oss for å gå for det, og Tore og jeg ble enige om at stillbildene ikke skulle jazzes opp eller zoomes inn i. De skulle få lov å stå i det utsnittet de er tatt i, uten at de skulle manipuleres eller at tempoet skulle dras opp.
Men hvordan skulle bildene innlemmes naturlig i filmen? Kunne man bruke All the beauty and the bloodshed som referanse, for eksempel, der Nan Goldin ser tilbake på et liv med fotodokumentasjon av HIV/AIDS og skeiv aktivisme?
– Harald sa jo selv at han ikke var noen kunstfotograf. Nan Goldin er veldig kunstnerisk og i dokumentaren har de satt opp et mørkt rom med lysbildefremviser og røyk og skaper dermed et veldig flott filmatisk inntrykk av hvordan hun ser på bildene sine.Men Harald så knapt på bildene sine i det hele tatt. De lå bare i noen kasser nede hos VG, det var ikke noe mer rundt det. Og hver gang jeg snakket med ham om dem, gikk han inn i det derre foredragsmoduset.
– Det blir generisk. Jeg husker at i en av de første samtalene vi hadde, greide han å sette opp et sånt «nå er jeg rørt»-ansikt. Vi lo av det og skjønte begge at det ikke funka. Men jeg hadde dårlig tid.
Løsningen ble å holde det enkelt.
– Jeg ville ikke ha ham lyssatt i et mørkt rom eller noe i den duren. Jeg tok ham med meg – dette var kort tid før han døde, så han ble fort sliten – ned i klipperommet til Motlys. Jeg la opp bildesekvensene jeg hadde satt opp i klippen og spilte dem av, slik at det var jeg som hadde kontroll på dem. Da ble det litt friksjon, han mistet kontrollen og ble sur fordi rekkefølgen ikke var riktig. Han måtte gå inn i bildene uforberedt, og det ble en dynamikk. Og han var veldig sliten, så jeg tror innholdet i dem gikk mer inn på ham. Det ble en enkel setup, i det stusslige klipperommet til Motlys. Jeg tenkte det passet ham fint. Det ble litt sånn at han satt og kikket på tv-en med bildene. Det passet med planen, jeg tror det ble mer emosjonelt.
Du fanger ham – og prosjektet – så bra i en tidlig scene der han henter seg inn fra store smerter for så å snakke om den bandanaen sin. Den viser både backstage- og onstage-versjonen av ham.
– Det var faktisk det siste spørsmålet jeg stilte ham, det var en uke før han døde og han kom til klipperommet for å gjøre ferdig … Vi sleit med Irak 2003, for den historien var helt sinnssyk, og den måtte vi bli ferdige med. Og det var da jeg spurte ham om greia med bandanaen.
Palestinere protesterer ved grensegjerdet mot i Israel øst for Khan Younis på Gazastripen (foto: Harald Henden).
Med døden som deadline
Denstad Langlo skyr altså ikke talking heads, et grep med et blandet rykte hos dokumentarister.
– I norsk dokumentarbransje er det liksom så fy. Det er flue på veggen-idealet som regjerer, det er først da det blir ekte. Jeg er veldig uenig i det. En av de beste dokumentarene som er laget, er Errol Morris’Fog of War. Det er eneste langt talking heads med «Vietnamkrig-arkitekten» Robert McNamara som ser bakover.
I Henden brukes grepet snaue seks ganger.
– Bare Harald som snakker i en stol, ikkeno fancy. Jeg synes det funker når det har flere lag. Det er jo et fantastisk virkemiddel, og som man ikke har i fiksjon. Tenk hva det egentlig er, et ansikt som snakker mer eller mindre direkte til deg! Det kan være så virkningsfullt – hvis det ikke brukes for mye til eksposisjon. Her ser man jo også at han strever når han snakker om bildene.
Hvordan var det å jobbe med et prosjekt der døden er deadline? Å være så tett på et slikt alvor?
– Det snakket vi litt om. Han har vært i situasjonen mange ganger, han har forholdt seg mennesker nær døden i jobben sin. Han sa jeg ikke skulle «bry meg om det det der», og det var jeg innstilt på også. Så jeg tenkte ikke noe på det underveis. Jeg var i jobbmodus og tenkte på dramaturgien, konstellasjonene og puslespillbrikkene i historien. Så jeg tenkte ikke noe på det i det hele tatt. Jeg tenkte kynisk: Hvordan skal jeg få mest ut av Harald i den perioden, som gjør at jeg kan beskrive ham som den fyren han er? Det var ikke før … Dels etter begravelsen, da fikk jeg en sånn … Det gikk opp for meg hva jeg holdt på med.
– Jeg fikk snakket med ham en gang uten kamera før han døde, så det var ikke noe usagt mellom oss. Han så ingenting, bare en scene, tror jeg.
Etter begravelsen gikk Denstad Langlo i postproduksjon, fremdeles mest opptatt av historiefortelling og av hvordan hovedpersonen skulle fremstilles.
– Jeg klippet filmen selv fordi vi ikke hadde råd til klipper. Det var syv måneder i en jobbmodus som ikke kunne la seg styre av følelser. Så det var kanskje først på premieren, da? Da jeg så filmen for første gang og tenkte: «Der er Harald, ja». Du sitter og jobber med en karakter og en fortelling. Det var sånn vi gjorde det, og det var sånn han ville ha det. Det skulle ikke være noen som satt og holdt ham i hånda.
Det reflekterer kanskje måten han selv har jobbet på? I krigssoner, i alvorlige settinger.
– Det tror jeg nok. Du må tenke på arbeidsoppgaven. Harald var en forberedt type, han lærte seg førstehjelp og hadde orden i bagene sine. Å pakke utstyr til alt det han kunne trenge i felten, var den største delen av jobben hans. Å ta bildet, mente han, var ikke så vanskelig, men å komme seg frem dit bildet skulle tas og alle arbeidsoppgavene det medførte. Når du er så dedikert som ham, ble det en måte å ikke bli så … Du handler mer enn du sitter og tenker på at situasjonen er forferdelig.
Samtidig som man sikkert har en ide om hva som er sterkt og egnet til å vekke følelser i den andre enden.
– Det var det jeg oppdaget da jeg så bildene hans. At de forteller noe om ham. De er ikke nødvendigvis så voldsomme. De sterkeste bildene er de som ikke har blod i seg i det hele tatt. Det var en slags menneskelighet han søkte. Han prøvde å si noe universelt om relasjoner og separasjon. Det var interessant å prøve å finne personligheten hans i bildene.
Vestbredden, Jenin 2002 (Foto: Harald Henden).
Mer opptatt av etikk en estetikk
Hva sa han selv om bildene sine? Han anså seg jo ikke som kunstner, men hadde han betraktninger om egen stil og estetikk?
– Veldig lite. Han snakket nesten aldri om det – og aldri om bildene som kunstneriske verk. Han så på seg selv om håndverker.
Vanligvis er jo folk veldig glade i å snakke om egne bedrifter.
– Det var utfordrende at Harald ikke var det. Han snakket mer om det etiske. Av og til følte han at han gikk over streken, han stod jo i en klassisk krigsfotograf-balansegang. Men kom aldri med forklaringer om komposisjoner eller hvordan han tenkte. Kanskje han bare ble dratt mot noe? At bildene og motivene kom av seg selv? Han snakket ikke mye om det. Men var glad for boka som kom ut.
Og åpenbart også for å motta St. Olav. Det er fint hvordan filmen dokumenterer hederen han fikk mot slutten.
– Samtidig er det problematisk å lage film om en som bare får priser. Jeg prøvde å finne ut av hvordan han opplevde å ta dem imot. Han er ikke så veldig komfortabel med disse settingene. Han likte anerkjennelsen, men skulle nok helst fått prisene i posten.
Raus produsent
Denstad Langlo prater varmt om å jobbe med Motlys.
– Vi har laget både spillefilm og dokumentar. Jeg gjør mye forskjellig, men det er alltid Sigve Endresen som drar meg tilbake inn i dokumentaren. Vi har et ganske likt verdensbilde og veldig lik tone. Vi har jo konflikter også – men dette er den filmen vi har møttes best i, vi er opptatt av temaet begge to. Sigve har jo også laget dokumentarer som berører sykdom. Vi måtte finne en balanse sammen. Mellom når det skulle være morsomt, hvor mye kreft vi skulle ha med, sånne ting. Motlys har vært rause.
– Vi hadde ikke denne tredje instansen: Klipperen – som gjerne er på regissørens lag. Sigve var veldig glad: «Hvorfor har vi ikke gjort dette før?» Han storkoste seg med å ikke måtte forholde seg til en «masete» klipper. At vi ikke hadde noen klipper, gjorde at Motlys og jeg jobbet mye tettere på hverandre enn det en produsent og en regissør gjør til vanlig. Ingvil Sæther Berger var veldig aktiv i klipperommet og har også vært avgjørende for hele prosessen.
Samtidig falt mange arbeidsoppgaver altså på deg. Hvordan var det?
– Å klippe selv var enkelt, fordi Harald er lik meg selv, og jeg skjønte ham godt. Og herregud: Det er gøy å klippe, altså. Jeg stod opp fem og dro på jobb – det var en fin tid. Men jeg tror ikke jeg kommer til å gjøre det igjen. Du må skrive at klippere er ekstremt viktige. Selv kommer jo regissører ofte for nært materialet. Men da må NFI begynne å gi ut nok pæng, så man får råd til klippere.
Styrken med å jobbe med dokumentar er at færre mennesker kommer inn og mener noe, sier Denstad Langlo. Det gir en ro til arbeidsprosessen.
– Her var det bare meg, Tore Vollan, Sigve og etter hvert (lyddesigner) Gisle Tveito. Du får lov å lage noe uten innspill fra tre executives, to serieskapere, tre manusforfattere og fire produsenter.
Afghanistan: Opiumsvalmuer på veien mellom Faizabad og Khwja Bahawodin (Foto: Harald Henden).
De viktige fortellingene
Filmskaperen er takknemlig for sterke tilbakemeldinger på Henden etter premierene Haugesund og Oslo Pix.
– Jeg håper filmen får et godt liv. Det er på kino man må se den – det er noe med de stillbildene i så stort format som er veldig virkningsfullt. Og jeg håper det som drar publikum inn er Harald sjøl. Han har jo noe å fortelle.
For:
– Hvor mange journalister er drept på Gaza siden hans siste oppdrag, som var 7. oktober 2023? Nå er vi oppe i 250. Plutselig er filmen superaktuell, for journalister slipper jo ikke inn i Gaza. Og det mer og mer krevende å komme seg til fronten i Ukraina.
Henden er en film om historiefortelling og rapportering, sier Denstad Langlo.
– Det viktigste journalistiske budskapet til filmen er at vi trenger norske journalister i disse konfliktområdene. De norske journalistene kan fortelle – på vår måte – om hva som skjer der. Det blir veldig hult å se reportasjer med bilder fra Reuter eller AP og med kommentarer fra en som sitter i Norge og bare kjører avskrift.
– Da mister man fortellingene. Vi må tenke på hvor viktig disse menneskene er, de som reiser ned og forteller oss hva som skjer. Vi trenger flere som Harald Henden.
Og det gjelder å ikke bli desillusjonert i en stadig mer krigersk og antidemokratisk verden, understreker filmskaperen.
– Folk går ikke ut av salen og føler seg avmektige, de går ut i en stigende kurve. De er ikke glade, men de føler et håp. Og det var det vi lette etter. En følelse av masse menneskelighet i all elendigheten. At vi ikke stenger ut Gaza og Ukraina, at vi kan ta det innover oss uten at vi trenger å bli så utmattet av det. Hvis du skjønner. Folk sier at de er slitne av Gaza, men det er avhengig av hvordan du tenker på det. Om du tenker på det som håpløst eller om du tenker at det kan finnes noe som kan gjøre situasjonen bedre.