Foto fra Den norske filmskolens masterutdanning (foto: Carsten Aniksdal).

I Rushprint nylig ble norsk film beskrevet som både i gullalder og i krise. Vi kunne ikke vært mer enig. Bransjen er på sitt mest produktive, men samtidig utmattet – fanget i et system av stadig flere krav uten at rammene følger med. Altfor mange små selskaper lever fra prosjekt til prosjekt, altfor mange filmskapere må dekke flere roller i stedet for å rendyrke sitt fag, og særlig i regionene er det lett å møte veggen.

Resultatet er en utmattelseskultur: for mange oppgaver som ikke handler om selve den kreative prosessen, for mange uforutsigbare løp å forholde seg til. Mange trekker seg tilbake før de får realisert sitt potensial.

Med finansieringsutfordringer, teknologiske skifter og press om bærekraft blir bildet enda tydeligere: spørsmålet de fleste stiller seg er ikke «hvordan utvikler jeg en ny stemme eller et nytt format?», men «hvordan skal jeg finansiere neste film?». Det er her vi kjenner på en uro: vi risikerer å slite ut de stemmene vi egentlig trenger mest.

Bærekraft i bred forstand

Som en presisering: bærekraft handler ikke bare om økonomi. Økonomiske, sosiale og miljømessige dimensjoner må henge sammen – fra miljøtiltak og reise-/arbeidstid, via balanse med familieliv og rettferdig betaling, til rom for nyskaping.
Skal dette fungere i praksis, må flere enn kultursektoren alene ta ansvar. Vi trenger rammer som gjør det mulig for utdanningsmiljøer og kreative næringer å levere innhold, samtidig som andre sektorer kobles på for å bygge løsningene.

Bærekraft og hvordan utdanne en bransje?

Nettverk, prosjektfinansiering, balansen mellom kommersielt arbeid og kunstnerisk utvikling – alt dette er krevende å formidle. Nå kommer også bærekraft inn som nytt krav gjennom den nordiske standarden (NES), som fra 2026 blir obligatorisk i norsk filmproduksjon. Utfordringen er at bærekraftskravene kommer på toppen av allerede pressede budsjetter og tidsplaner – både i bransjen og i utdanningsinstitusjonene som skal forberede neste generasjon.

Ved Den norske filmskolen på Lillehammer har vi de siste årene forsøkt å løfte bærekraft inn i undervisningen. Utfordringen er ikke manglende vilje, men trange budsjetter og lite tid. Når nye krav presses inn i allerede stramme planer, blir det vanskelig å skape nysgjerrighet og eierskap hos studentene. Skal utdanningene lykkes, må de få reelle ressurser – både til bærekraft, og til å trene studentene i problemløsning og kreativ tilpasning.

For oss er dette ikke bare en systemdebatt. Vi ser hvor mye potensial vi har, og hvor raskt vi risikerer å brenne ut unge talenter. Målet må være at studentene mestrer å analysere begrensninger, prioritere smart og finne løsninger under press.

Et dilemma for hele bransjen

Med NES blir bærekraft obligatorisk for å få utbetalt siste rate av tilskudd. Men hva skjer når tilskuddet ikke dekker budsjettet? Produsenten står da med to valg:

1. Kutte i bærekraft – og risikere å miste støtten.
2. Kutte i den kreative ambisjonen – og risikere å miste publikum.

Begge deler undergraver målet. Og for produksjoner i distriktene er utfordringene enda større: lengre avstander, færre leverandører, høyere kostnader for bærekraftige løsninger.

I denne situasjonen trenger vi flere arenaer som kan gi produsenter og fagfolk støtte, innsikt og praktiske verktøy. Ett konkret grep kan være å etablere et nasjonalt nettverk for bærekraftskoordinatorer og andre filmarbeidere, med en årlig møteplass på Lillehammer. Nettverket kan gi rom for erfaringsdeling og felles utvikling – slik at bransjen bygger kapasitet sammen i stedet for at hver aktør står alene. På den måten kan vi også avlaste utdanningene og styrke samspillet mellom bransje, akademia og leverandørleddet.

NES – fra byrde til mulighet

NES er et nødvendig løft – intensjonen er riktig. Risikoen ligger i å rulle den ut uten støtte rundt: Manglende rom for refleksjon gjør at bærekraft blir et ekstra krav, ikke et felles mål. Da snevres kreativiteten inn til å handle om å «oppfylle klima-krav» – særlig demotiverende for unge og uetablerte stemmer.

For at NES ikke skal bli en tvangstrøye, må vi bygge systemer som frigjør, ikke låser fast:

• Reell kompetansebygging – Filmskolen og andre utdanninger må utvikle enda tydeligere strategier, kapasitet og læringsløp som gjør bærekraft til en integrert del av faget.
• Kreativ tenkning og sterkere koblinger – utdanningene må lære studentene å bruke kreativitet som metode. Samtidig må akademia kobles tettere til bransjen og næringslivet – fordi innovasjon i prosesser og formater først oppstår i samspillet mellom disse.
• Plass til refleksjon og faglig forankring – ellers blir bærekraft redusert til et kryss i et skjema, ikke en praksis.
• Fleksible verktøy og økonomiske insentiver – løsninger som faktisk kan brukes, og ordninger som premierer dem som går foran.
• Tverrsektorielt samarbeid – NES kan ikke bli stående som kulturpolitisk ansvar alene. Miljø- og næringspolitikken må inn, slik at bransjen faktisk har tilgang på bærekraftige leverandører og tjenester.
• Mer veiledning, mindre byråkrati – hjelp til å finne løsninger, ikke bare nye kontrollnivåer.

Krise = Mulighet for innovasjon 

Når bransjen presses hardest, er det nettopp da vi må tenke nytt. NES kan bli en katalysator for å utvikle nye formater, arbeidsmåter og samarbeidsformer – hvis vi bygger gode rammer rundt den.

Derfor inviterer vi Norsk filminstitutt (NFI), de regionale filmsentrene, utdanningene, bransjeorganisasjonene – og ikke minst Klima- og miljø- og Næringsdepartementet – til å sette seg i samme rom som oss og skissere pilotprosjekter som tester nye løsninger i praksis. Vi stiller gjerne med møteplass på Lillehammer, nettverk og koordinering. 

Filmens fremtid handler ikke bare om å overleve neste prosjekt, men om å skape en bærekraftig kultur – kunstnerisk, økonomisk, sosialt og miljømessig. La krisen bli startskuddet for smartere samhandling og bedre rammer. Vi trenger ikke mer av fortidens systemer – men løsninger som faktisk virker i dag.

Maria Kluge er daglig leder ved Østnorsk filmsenter. Are Syvertsen er fagansvarlig for klipp ved Den norske filmskolen.