Jeg treffer den svenskfødte regissøren og manusforfatteren Manus von Horn (f. 1983) på zoom fra Warszawa, hvor han bor med kone og to barn. Etter et halvt liv i Polen, har von Horn fått dobbelt statsborgerskap. 

I oppveksten i Göteborg på 80-tallet eksperimenterte han med å lage små filmer alene, klippet uventede bilder sammen på datamaskinen inne på gutterommet og la på musikk. Det ga ham lyst til å fortsette. Etter gymnaset fikk von Horn seg jobb i et filmselskap i Stockholm, de betalte tilstrekkelig og det var spennende, men han skjønte tidlig at han ikke måtte bli sittende fast som all rounder. Han sluttet raskt i jobben og søkte seg til den polske filmskolen i Łódź, en streng skole, med fokus på det kunstneriske, personlige og monomane. Gikk du på regi, sånn som von Horn, var det kun regi du skulle fokusere på. Og det du fortalte med filmen din måtte bety noe for deg. Man skulle grave innover, rive ut innvollene. 

Det Polen von Horn kom til var diametralt forskjellig fra det Sverige han hadde forlatt, ikke bare denne radikale ærligheten som var så ønsket her, og som folk fra Skandinavia ofte flykter fra, men også arbeidsledigheten, kriminaliteten og volden. «Svenske tilstander» var ikke blitt et utrykk enda. På et tidspunkt ble han ranet av en ung kriminell. For å overkomme angsten og forstå mer, bestemte han seg for å undersøke tematikken kunstnerisk. Det ble til kort-dokumentaren Radek (2006), en film han fortsatt er stolt av og som hadde stor terapeutisk effekt. Hendelsen, og bearbeidelse av den, fikk von Horn, paradoksalt nok, til å ville bli værende i Polen. 

Spørsmålet rundt det «onde» i all sin kompleksitet og menneskelighet, er et tema von Horn stadig venner tilbake til. Ikke minst i sin siste film, den prisbelønnede og bejublede skrekkfilmen Piken med nålen (2024), eller er det heller et eventyr, et drama? Uansett sjanger, Piken med nålen er basert på en sann historie fra tiden rett etter første verdenskrig. Vi skal tilbake til gamle dager. Eller til von Horns take på gamle dager. Mitt inntrykk er: Avstanden som ordene «begynnelsen av forrige århundre» skaper i tilskueren, gjør at von Horn, fritt og uhemmet, kan fortelle oss noe om vår egen tid. I Polen ble abort så å si forbudt i 2020, og slik verden ser ut nå, kan flere før frigjorte land følge etter. Hvor langt er man villig til å gå for å kvitte seg med det uønskede barnet sitt? Når abort blir forbudt, skjer ting utenfor systemet, der ingen ser, eller der folk ser bort. Dette, og mye annet, tar Piken med nålen opp på briljant og overraskende vis. Filmen kan sees på norske kinoer fra 4. april.

Hvordan fikk du ideen til å skape denne filmen? spør jeg Mangus von Horn. 

– Produsenten Malene Blenkov og manusforfatter Line Langebek Knudsen hadde en idé om å skape noe om den danske seriemorderen Dagmar Øverby (1887-1921). De visste at jeg ville lage en skrekkfilm og tok kontakt. 

Jeg leste at hun myrdet mellom 9 – 25 barn, også ett av sine egne. 

– Rettssaken mot Dagmar Øverby er en av de mest kjente i dansk historie, men for meg var hun nytt territorium. Denne avstanden, og at jeg overhodet ikke var kjent i København, hvor hun gjorde de fleste av sine grusomme handlinger, var en fordel. Jeg er ikke interessert i det historisk korrekte, men i å fortelle noe som føles emosjonelt sant, og viktig. 

Hvordan jobbet du og Line Langebek Knudsen, med manuset?  

– Det var en lang prosess, fire år. Line bor i London, jeg i Warszawa, vi snakket på zoom. Vi leste rettsdokumentene og det som finnes av informasjon, men det er ikke sånn at Dagmar Øverby skrev dagbok, ingen kan vite hva som foregikk i hodet hennes. Vi var ikke interesserte i å lage en bio pic om en massemorder, det føltes moralsk forkastelig, derfor har heller ikke Dagmar hovedrollen. Isteden ville vi lage noe om den tiden hun myrdet i; prøve å forstå hva slags innflytelse nød, fattigdom, krigstraumer, og ikke minst forbudet mot abort, har på menneskene og deres handlinger. 

Hvor viktig er manuset for filmens sluttresultat?

– Manuset er der filmen skapes for meg. Under innspillingen og i klippen følger jeg det nesten slavisk. Jeg bruker bare improvisasjon i nødstilfelle, hvis noe ikke funker. Derfor er det viktig at manuset sitter. I begynnelsen er alt veldig skjematisk, jeg ser på ting fra utsiden, skriver litt, men historien har ikke kommet under huden min enda. Plottet er for synlig, intensjonene. Jeg må jobbe lenge med manuset for at karakterene får eget liv, tar over fortellingen. Jeg elsker det øyeblikket hvor de slutter å være marionetter, men selv legger premisset for det som skal skje. 

Var det noen faktiske ting dere absolutt ville ha med?

– Den ekte Dagmar Øverby hadde en godteributikk, det var nesten for godt til å være sant, et skikkelig eventyrelement. Line og jeg visste at vi måtte komme oss inn i den butikken, men at det måtte skje naturlig. Jeg liker ikke historier hvor skaperne legge ut en masse røde tråder, som sakte, men sikkert plukkes opp. Jeg er interessert i en dramaturgi som ligner på livet selv, uforutsigbart.  

Hva ble løsningen?

– Å følge Karoline, Piken med nålen, en fattig arbeiderklassejente som jobber på en sy-fabrikk. La henne fortelle historien. Som begynner et helt annet sted enn i godteributikken. Og håpe at hun på en eller annen måte kommer seg dit. 

Hvem er Karoline? 

– Hun er vagt basert på en Karoline som dukket opp i rettsdokumentene om Dagmar Øverby. Da historien vår starter, vet hun ikke om mannen sin er død eller levende. Han dro ut i første verdenskrig og har enda ikke kommet tilbake. Uten bevis på bortgangen hans, får ikke Karoline enkeerstatning. Hun eier ikke nåla i veggen og lever på randen av hva som er mulig å utholde for et menneske. 

Likevel har hun en enorm vilje til liv. Da hun forelsker seg i fabrikkeieren og blir gravid med ham, føles det som begynnelsen på en Askepott-fortelling. Fattigjenta og prinsen. Karoline kles i vakre klær. Øynene glitrer. Men fabrikkeieren er en svak man, drømmen om det gode livet knuses av moren han føler seg (økonomisk) avhengig av, og vi kastes inn i en ny filmgenre. Karolines mann kommer tilbake fra krigen, defigurert, med en maske som dekker halve ansiktet. Hun vemmes og ber han stikke. 

– Karoline er en utfordrende karakter. Men det går an å skjønne seg på henne. Det er vanskelig for kjærligheten å gro i harde kår. Kampen for tilværelsen er ikke en høflig kamp. 

Er hun et offer for omstendighetene?

– Kanskje det, men jeg leter etter det i henne som er aktivt, som på et eller annet nivå er delaktig i situasjonen hun befinner seg i. Først da blir karakteren interessant for meg. 

Kan du si noe mer om epoken filmen utspiller seg i? 

– Det var i tiden etter første verdenskrig at man oppfant plastisk kirurgi. Det var en måte å prøve å integrere de som kom tilbake fra krigen med store fysiske og psykiske skader på. Dette, samt de berømte og beryktede freakshowene som florerte, interesserte jeg meg for og visste at jeg ville inkorporere i filmen min. 

Det vakre er at «monstrene» er snille, mens de ekte monstrene skjuler seg bak masken til vanlige, sympatiske mennesker.

– Vi var inspirerte av Skjønnheten og udyret. I tillegg var det viktig for oss å forstå den verden karakterene våre lever i, og hvordan den påvirker valgene de tar. Ingen handler i et vakuum. Pur ondskap finnes ikke. Dagmar, for eksempel, overbeviser seg selv om at hun hjelper kvinnene hvis nyfødte barn hun dreper. Hun gjør bare det de egentlig drømmer om, nemlig å kvitte seg med barnet så de kan fortsette sine vanskelige, underpriviligerte liv, er det hun forteller seg selv. Til kvinnene sier hun at barna deres har kommet til en god familie, at de vil få et godt liv, at de har gjort det rette. 

Piken med nålen er et visuelt «skrekk og gru»-mesterverk, hvordan fant dere det estetiske uttrykket?

– Michal Dymek, som jeg også samarbeidet med på spillefilmen min Sweat (2020), og jeg bor begge i Warszawa. Vi traff hverandre over en toårsperiode for å diskutere og planlegge filmingen. Vi ønsket å gi tilskuerne en følelse av å reise i tid. Vi var ikke opptatt av hvordan København faktisk så ut på 1920-tallet, vi lette etter en felles bevissthet, en felles fantasi om tiden etter første verdenskrig. Den er ofte ikke så presis. Vi ble inspirere av det engelske universet til forfatteren Charles Dickens (1812-1870), som blant annet skrev om fattiggutten, den foreldreløse Oliver Twist, men også av Steven Spielbergs Holocaust-film Schindlers Liste (1993), den gir virkelig følelsen av å befinne seg i en annen epoke. I tillegg var vi opptatt av tysk ekspresjonisme, bygningene i de filmene heller ofte litt på skrå, det likte vi. I begynnelsen av forrige århundre ble det gjort mange filmatiske eksperimenter, noe som inspirerte åpningssekvensen i Piken med nålen: nærbildene av ulike ansikter som glir inn i hverandre. Vi så også på svart-hvitt foto tatt av kunstnere som Sergio Larrain og Henri-Cartier Bresson, spesielt fra deres Magnum-periode, samt den sveitsisk-amerikanske fotograf og dokumentarfilmskaperen Robert Franks sine verk. Sånn holdt vi på, fôret oss selv med bilder, til vi hadde vår egen visuelle visjon. 

Hvordan fikk dere til den markante svart-hviten i filmen? 

– Rød skaper fantastiske gråtoner, det samme gjør grønn. Settet så nokså psykedelisk ut. I tillegg var vi opptatt av struktur. Organiske ting, som skaper liv i bildet. Selv om forrige århundre selvsagt ikke foregikk i svarthvitt, gjør ideen vår om epoken det, og det var det som var viktig for oss å gjenskape, ikke virkeligheten, hva nå det er. 

Kan du si noe om samarbeidet med noise-musikeren Frederikke Hoffmeier (artistnavn Puce Mary)?

– Hun lager musikk fra en helt annen epoke enn filmen er satt i. Dette spennet synes vi var spennende å utforske. Samt å se hvordan hun kunne fortelle historien på nytt med sin musikk. Å ikke være trofast til en sjanger eller epoke, skapte det nye jeg lette etter. 

Hvordan fant du skuespillerne dine? 

– Jeg hadde ikke peiling på danske skuespillere, så det trengte jeg hjelp til. Da jeg traff Vic Carmen Sonne, som spiller Karoline, skjønte jeg at det var henne jeg ønsket å samarbeide med, selv om vi møttes mange ganger før jeg sa det til noen. 

Hva var det med Vic Carmen Sonne som passet så bra til rollen?

– De andre skuespillerne jeg ble introdusert for, så for sunne og moderne ut til at det var troverdig å tenke seg at de levde for hundre år siden under harde kår. Ansiktet til Vic derimot, rommer alt dette. Hun er dessuten en uredd skuespiller, med et utrolig spenn i hva hun kan uttrykke av styrke og svakhet. Hun har lest manus underveis og kommet med innspill for å gjøre karakteren Karoline enda mer kompleks. 

Er du en som gir mye regi?

– Under selve innspillingen har jeg nok med å filme det som står i manus, derfor foregår det meste av forberedelsene i forkant, ikke at vi spiller ut scener, men jeg snakker med skuespillerne om scenene, motivasjonene, hva de egentlig handler om.   

Hvordan fant du din Dagmar Øverby? 

– Trine Dyrholm og jeg møttes tidlig. Med en tannpirker i munnvikene takket hun høflig nei etter å ha lest en tidlig versjon av manuset. Jeg følte at hun ertet meg med den tannpirkeren, den var som en portal inn til Dagmar. Det var motiverende at hun var så streng. Det var bare å brette opp ermene og utvikle karakteren ytterlige. Da Dagmar hadde fått nok kjøtt på beina til å føles sann, sa Trine heldigvis ja. Vic og Trine er venninner i virkeligheten, så de var trygge på hverandre fra start. Begge skuespillerne er uredde, villig til å forsvare sine karakterer til det ytterste. Siden det menneskelige ble ivaretatt av skuespillernes ønske om å fremstå humane, kunne Michal Dymek og jeg konsentrere oss om noe annet i det estetisk uttrykket vårt, noe mindre menneskelig. 

Var du aldri redd for at publikum skulle miste sympatien for disse karakterene?

– Film er en forenklet versjon av livet. Som tilskuere har vi en tendens til å se på filmversjonen av oss selv som noe opphøyd. Tar karakteren på skjermen feil valg er den fort kjørt. Vi glemmer helt hvor feilbarlige og motstridene vi mennesker virkelige er. Hvor mange dårlige valg vi alle tar hver eneste dag. Med filmene jeg skaper, vil jeg utfordre dette, ta av de moraliserende brillene. Vise sannheten om oss selv. 

Piken med nålen har norsk kinopremiere 4. april.