Foto: Herron og fotograf/produsent Jens Ramborg (foto: SF Studio)

Don’t Hang Up er nordmannen Alex Herrons tredje skrekkfilm på nesten like mange år. Leave (2022) skildret jakten på en biologisk mor i Bergens blackmetal-miljø. I Dark Windows (2023) blir en ungdomsgjeng på hyttetur terrorisert av en maskert galning. 

Den kinoaktuelle sistefilmen kan trygt kategoriseres som high concept, med et premiss som sender tankene til klassikere som Blair Witch Project og Paranormal Activity: Handlingen er en serie tette videosamtaler mellom Summer og kjæresten Chris. Førstnevnte skal overnatte i et guffent hus sammen med to venninner, sistnevnte bivåner de skrekkeligste tildragelser bak henne, sammen med publikum.

Jeg tror sist jeg skvatt så sterkt, var under Eskil Vogts De uskyldige. Men den har èn jumpscare – her var det mange.

 – Det fikk jeg høre da jeg viste den på Kosmorama også. At det er sjelden at norske filmer er så skremmende. Jeg er glad det funker – innspillingen gikk fort og gæli. 

Bakteppet for skrekken er grusomheter fra virkeligheten – et amerikansk folkemord. Massakren i Tulsa skal vi vende tilbake til om litt. Men først mer om hvem Herron er som filmskaper.

Supermann og Tommy Tee

Herron vokste opp i Drøbak med en britisk mor. Hun jobbet med film. 

 – Hun var kameraassistent og på sytti- og åttitallet var det lov å få fri fra skolen og bli med på filmsett rundt omkring. Så vi flaksa rundt i verden når vi kunne. 

Hvilke filmer var dette? 

– Superman, Star Wars, James Bond – hun jobba på svære filmer. Men hun ble i Norge på grunn av meg og broren min. Etter hvert begynte å hun å jobbe i Statene og jeg flyttet med henne til Los Angeles da jeg var søtten. Jeg begynte å jobbe på sett med én gang og har jobbet meg oppover. Startet som prodass, gikk gjennom forskjellige avdelinger og da var jeg var 25, skjønte jeg at jeg måtte begynne med regi, eller så kom det ikke til å skje. Det ble småfilmer her og der, musikkvideoer med venneband, jeg måtte se om jeg klarte å bygge opp en reel. Og det gikk etter hvert: Da jeg kom tilbake til Norge, fikk jeg musikkvideoppdrag ganske fort. 

Det første norske oppdraget var for plateselskapet Universal og bestod i å lage musikkvideo til et band Herron har glemt navnet på.

 – Kjell Vassdal hadde foto og jeg var så sykt nervøs, men lot som jeg hadde full kontroll. De skulle ha gutta hengende på hvert sitt svære kors, men de hadde så lite penger at det ble bare planker. Jeg var så skuffa! En av de første større jeg gjorde var med Short Cut, hvis du husker ham. Så ble det rapvideoer, med Diaz, Scandalnavia – artister i Tommy Tee-miljøet. 

Karrieren skjøt fart da TV 2 begynte å sende popkonkurransen Idol i 2003. 

– Jeg gjorde tre, fire Idol-musikkvideoer i året, det innledet en utrolig lærerik periode. Når er jeg oppe i nesten 150 stykker. Basshunter-videoen vi gjorde for det engelske markedet, var den første i Europa som nådde 100 millioner visninger på Youtube. Låta var forferdelig! Men jeg var blakk, så jeg måtte ta den og så rulla det plutselig på med videoer fra utlandet. 

Du er i kult selskap, da! Spike Jonze, David Fincher og …. Michael Bay begynte også med musikkvideoer. 

– Man bygger jo gjerne opp en idé til en historie på rundt fire minutter, og det gjør det enkelt for produsenter å identifisere stilen til en regissør. Og når de først har gitt tomler opp, er det bare å finne locations, cast og begynne å skyte. Jeg har alltid elsket å lage musikkvideoer. 

For å pense inn på et ørlite sidespor her: Hvordan oppfatter du nedslagsfeltet for musikkvideoer nå i 2025? 

– I Statene er det fremdeles veldig stort. Youtube betaler masse penger for gode seertall. Jeg ser på Youtube som gammeldags tv – det jo en slags tv-kanal. Musikkvideobudsjettene i de store markedene har bare gått opp. Hvis de har en milliard visninger av en video, sier det seg jo selv at de har tjent mye penger. 

Inntrykket er at den hjemlige musikkvideoproduksjonen står litt i stampe. 

– Det er litt synd, for det er en logikk om at flere millioner må ha sett på en video før man begynner å tjene penger på den. Men flere av de norske artistene som skal lanseres i utlandet, prioriterer jo å lage gode videoer. Jeg håper jo det alltid vil være et marked for det. Musikkvideo er den frieste formen for kunst innen kommersiell film og et fantastisk sted å leke seg med unike stiler, konsepter og ny teknikk. Man har begrenset budsjett, så man må lære seg å løse ting effektivt og smart. 

Skal man tro Alex Herrons profil på IMDb, gikk han fra musikkvideoer til rockumentarer. 

 – Dette er litt interessant: Jeg er blandet sammen med en annen som heter Alex Herron på IMDB. Begge to har prøvd å dele opp kontoen. Den andre Alex Herron har ganske lik jobb som meg. 

Massakren i Tulsa

Herrons tre skrekkfilmer er resultat av et samarbeid mellom Herron, selskapet Reinvent og distributøren SF Studios. 

Skandinaviske filmer med engelskspråklig rollefigurer og dialog. Hva er nedslagsfeltet?

– SF har gått inn med penger og selger dem videre til utlandet, det er en del av avtalen. At selgerne deres tar den med til markeder på festivaler. Både Leave og Dark Windows har solgt ganske bra. I går fant vi ut at Dark Windows, som jeg trodde at salget var ferdig på – hadde blitt solgt til en skrekk-strømmetjeneste som heter Shudder. Det er litt som med musikk – filmene får et liv for alltid, egentlig. 

 – Jeg har lyst til å gjøre norske filmer, men det er mye enklere å få penger til internasjonale prosjekter hvis man lager lavbudsjetts-indiefilm.  Pluss at jeg har et ganske stort nettverk i USA. Det er lettere å selge en engelskspråklig film. 

Skrekken og ubehaget i Don’t Hang Up kommer ikke fra tilfeldige spøkelser. Huset hvor alt finner sted er hjemsøkt av ofrene etter et av de mørkeste kapitlene i amerikansk historie. I 1921 ble en velstående, svart bydel i Tulsa brannbombet av hvite naboer med støtte fra myndighetene. Historikere antar rundt 300 døde.

 – Jeg leste en artikkel i LA Times for en femten års tid siden om Tulsa-massakren. Du vet, en sånn artikkel som er detaljert med videoer og hvor du skroller deg gjennom bilder. Overskriften var ikke at USA hadde bombet sitt eget folk, men det var ikke langt unna. Det var utrolig interessant: Området var i en bydel som ble kalt Black Wall Street. En mann som kjøpte land i området, solgte eiendommer til svarte – og naboene likte ikke at de gjorde det så godt økonomisk. Dermed brant de ned hele bydelene – hundrevis av mennesker døde.

Det er først de senere årene, godt hjulpet av tv-seriene Watchmen og Lovecraft County, at massakren i Tulsa har blitt allment kjent.

– Nå har jeg bodd i USA i ganske mange år og interesserer meg for landets historie og politikk. Men dette var helt absurd. De droppet brannbomber på egen befolkning! Man kan si at det er lenge siden, men vet du hva? Det er ikke så lenge siden. Og det er utrolig at jeg kunne bo i USA i så mange år uten å høre om det. 

Herron har lenge ønsket å fortelle om hendelsene på film. 

 – Jeg lette etter et sted å la denne historien utspille seg. Jeg tror det ville vært mye vanskeligere å gjøre den til et tradisjonelt drama. Pluss: Jeg driver med skrekkfilm for tiden. Og det kule med skrekkfilm er at man får muligheten til å treffe en målgruppe med viktig informasjon. 

Skjerpa skriveprosess

Don’t hang up er håndholdt-filmet av skuespilleren Claire McPartland som vender kamera mot seg selv. 

 – Jeg har veldig lyst til å lage en film i året og tenkte at dette ikke kunne bli for dyrt å lage. Det var sånn Facetime-samtalene startet. Paranormal Activity – en film jeg selv synes er jævlig skremmende – er jo i et lignende univers. Det var kult å fortelle på en observerende måte. 

– Av og til føler man at man ser noe privat – noe man ikke skulle ha sett. En annen effekt er jo at vi ser hendelsene sammen med kjæresten i den andre enden. 

Herron forteller om en skriveprosess som krevde at han var «jævlig skjerpa». 

 – For jeg kan jo ikke klippe. Manuset setter enorme krav til locations. Jeg måtte skrive det nesten som en shot-liste. Jeg måtte holde tunga rett i munnen, også i forhold til hva som var mulig å gjøre. Som folk som skulle klatre på veggen bak skuespillerne. En skygge av en mann i døren bak dem. 

Når hele filmen er en videosamtale, blir det lange tagninger og mye dialog. Innspillingen tok elleve dager, inne i et hus det var vrient å finne. 

 – Huset er en karakter i seg selv, med en egen lyddesign: knirking i gulvet og et slags pust i taket. 

Dogmete

Under innspillingen var det 40 varmegrader inne i bygningen, som ser ut som et sørstatshus, men som befinner seg i New York 

 – Scenene kunne være utmattende å spille inn, det er mye som skjer. Det kunne være strekk på seks minutter, fulle av informasjon, dialog og skrekk, redsel. Vi kunne ikke klippe til en motspiller eller på månen for å vise at det var natt. 

 – Vi har prøvd å gjøre den så dogmete og ekte som mulig. Vi ville ikke prøve å stashe den opp. Vi vurderte musikk på et tidspunkt, men kastet det fort fra oss. 

Det var fotograf Jens Ramborg (som også produserer filmen sammen med Einar Loftesnes)  som insisterte på at McPartland skulle filme seg selv. 

– Han skapte lyssettingene og strømlinjeformet teknikken. Så selv om filmen ser helt jævlig ut, var alt passet på. Et problem med dagens iphoner er at de filmer litt for pent. Vi måtte ødelegge looken litt, hvis ikke ville det sett ut som vanlig kamera. Og da ville ikke filmen hatt like sterk effekt. 

Jeg ble livredd. Hvordan jobbet du frem skvettescenene? 

 – Formatet gjør det skremmende i seg selv: Når du går nedover en gang og du ser to dører og en av dem er åpen, forventer du at det vil være noen der. Du bygger opp en spenning, og det blir en sterk effekt av at det er noe i taket i stedet. Nå har jeg laget to andre skrekkfilmen og ikke truffet helt på selve skrekken. Her jobbet jeg lenge med timingen. 

Herron har to målsetninger med Don’t hang up: 

 – Jeg håper at den skremmer livskiten av folk og at de googler «Tulsa race massacre» etter at de har sett den. Da har alt gått etter planen. 

Neste prosjekt ut i Herron-produksjonen er en thriller-skrekk. 

 – Det handler om en dame som ikke vet at hun er sammen med en seriemorder. Det er en deilig og lett film. 

Ambisjonen er fortsatt å lage en film i året. 

 – Å fortelle en historie så godt man kan, er noe man aldri slutter å lære. Man må fortsette å være kritisk til det man gjør – bare prøve å bli bedre. 

Don’t hang up hadde norsk kinopremiere 28.mars.