– Min status som skikjører er utrolig mye mer knyttet til hvordan jeg fremstiller den enn skikjøringa i seg selv, forteller Nikolai Schirmer. Hvert år ser millioner filmskaperens skiferdigheter på Youtube – eller skikjørerens filmferdigheter. Nå er det kinoenes tur.
Spike Jonze begynte karrieren med BMX- og skateboardvideoer, Ruben Østlund med skifilmer. Ellers er det temmelig vind-, vann- og snøtette skott mellom de som lager filmer om/med gravitetsutfordrende våghalser og den «vanlige» film- og kinobransjen.
I Norge har Free Solo og Supervention blitt vist på kino – men de hører til unntakene. Nylig var det imidlertid premiere på SKI – skapt av Nikolai Schirmer. Filmen – som skildrer filmskaperens kompis’ strabasiøse forsøk på å komme seg over 27 fjelltopper – åpnet Film fra nord-programmet under årets filmfestival i Tromsø (TIFF), innen den fikk ordinær kinopremiere for en drøy uke siden (den er sett av over 10 000 etter åpningshelgen).
De tre visningene i Tromsø ble utsolgt i løpet av en snau time – og manusforfatter, regissør og klipper Schirmer følte seg godt ivaretatt i hjembyen.
– Det var en opplevelse å se filmen sammen med publikum, særlig siden jeg har gjort så mye av arbeidet med den helt selv. Å høre folk le, gispe og bli stille når det er trist er veldig gøy. Det er en stor kontrast til det jeg vanligvis gjør. Det var hyggelig å få god omtale i lokalavisene. Jeg måtte sjekke litt rundt: «Er de greie mot alle tromsøværinger?» Men fant ut at de kan være krasse.
«Vanligvis» betyr å lage skifilmer til sin egen Youtube-kanal. Selv sammenligner Schirmer ski- og filmkarrieren med å være litt skuespiller.
– Det handler om publikum. I mye større grad enn tradisjonelle idretter. Der kan du vinne trofeer – har du vunnet en fotballturnering er det ikke så farlig hvor mange som var og så på. Ski er mer som snowboard og skateboard i den forstand at dokumentasjonen er en viktig del av aktiviteten. Min status som skikjører er utrolig mye mer knyttet til hvordan jeg fremstiller den enn bare skikjøringa i seg selv.
Og interessen for skikjøring begynte nettopp med skifilmer, i tolvårsalderen.
– Jeg ble forelsket i hele kulturen, helt hekta. Jeg tente aldri på de tradisjonelle idrettene. Og så har jeg hatt en selvstendig interesse for film og foto og formidling. Jeg synes det er spennende og morsomt i seg selv. Og så er det noe med å ha hatt en opplevelse og deretter formidle hvordan den følelsen var. Sånn at de som ser på føler på det samme jeg følte på i det øyeblikket da jeg hadde den. Skifilmene jeg så på som barn hadde ingen handling – de var mer kollasjer med vakre skibilder med musikk til. Og det var det jeg begynte med. Og det var mektig å gjøre det i starten – jeg er jo så opptatt av ski og fjell.
Med tiden steg ambisjonene – Schirmer begynte å hente virkemidler fra fiksjonsfilmer og kanalen vokste seg større. Hvert år ser fire millioner unike brukere filmskaperens skiferdigheter. Eller skikjørerens filmferdigheter – de to størrelsene er tett sammenvevde:
– Det er noe med å kontekstualisere det atletiske. Jeg har alltid syntes det meste av idrett er kjedelig å se på. Hvis du er superfan av fotball, kjenner du bakgrunnen til alle spillerne og vet hva kampen betyr for folk. Men hvis du kommer utenfra, rører det ikke ved deg. Jeg merker en stor endring i formidlingen når Drive to survive-serien kom – du blir fortalt hva som faktisk skjer i startfeltet og hva som står på spill. De menneskeliggjør idrettsfolka. Det har vært en inspirasjon. I tillegg er jeg opptatt av den utrolig sterke klatrefilm-tradisjonen. Free Solo, Meru, Touching the Void.
Men det er en vesensforskjell mellom skikjøring og klatring, påpeker Schirmer. De to sportene krever ulike fortellermetoder.
– Klatrefilm handler om å bestige et stort fjell og den årelange jobben for å få det til. Det er en veldig åpenbar historie: Personen vil opp på fjellet – det er vanskelig. Med ski er det mye mer uangripelig: Hva er det folk faktisk vil? Det kan være fokus på lek og moro.
Den sentrale fremdriftsmotoren i SKI er den mystiske Vegard Ryes forsøk på å bestige og kjøre ned fra 27 fjelltopper i Lyngen. Filmskaperens ønske om å vinne et trofé er et viktig sideplott.
– At jeg i denne filmen sier at jeg har lyst til å vinne Skier of the year, er et unormalt grep. Det er en rar ting å si for en skikjører, det ligger ikke i kulturen å være åpen om et sånt ønske. Alle vil bli Skier of the year, men ingen vil si det høyt. Dette er jo en avstemning og hvis du går ut med noe sånt i starten av sesongen, vil det virke mot sin hensikt.
En utfordring med å fortelle fra skikjørernes verden er altså at utøverne sjelden har konkrete målsetninger. Det var det som gjorde Schirmer så betatt av ambisjonene til Vegard Rye.
– Pluss at vi har en felles forhistorie: At vi drømte om å bli proffe skikjørere sammen, men gikk hver vår vei og er to forskjellige typer. Det er en slags oppveksthistorie. To fyrer som prøver å finne ut av livet. Hvordan skal man leve?
Schirmer har venner som lager dokumentarfilmer og som følger strenge regler.
– Der skal det ikke være voiceover eller intervjuer, alt skal bare filmes i øyeblikket. Det er fremgangsmåten som har mest respekt i miljøet.
Kanskje det var derfor filmskaperen begynte å miste selvtilliten midtveis i klippeprosessen?
– Min egen film hopper jo frem og tilbake, med fortellerstemme, masse intervjubilder og arkiv og opp og ned. «Faen, hva er det jeg holder på med», liksom. Men så traff jeg en dame som var glad i Sex & the City! Jeg begynte å se første sesong og ble sånn: «Wow! Det er jo akkurat samme stil som jeg har» Voiceover, folk som er kjapt klippet inn bare for å si noe, snakking til kamera… Jeg er Carrie! Den styrete fortelleren som også lager filmen!
Schirmer forteller om aggressiv kutting av scener.
– Jeg har mye på hjertet og får assossiasjoner hele tiden – ting jeg vil ha med. Har du lest Kurt Vonnegut? «Cats Cradle», for eksempel? Han er utrolig god på å la historiene gå i alle retninger for så å binde dem sømløst sammen til slutt. Det er utrolig gøy med dokumentarer som ikke utvikler seg slik du tror. At det ikke blir forutsigbart. At det blir et eventyr for publikum, at historien tar uante retninger.
Du forteller jo tidlig til publikum at 27 fjelltopper skal forsøkes bestiges. Men vi skal jo en del andre steder før det skjer.
– Det kan være lett å kritisere det, tror jeg. Det er jo ikke helt etter boka, etter NRKs historiemal, liksom. Men jeg synes det er gøy! Og det er noe med å vite at du gir et premiss, at du vet hva det skal lede til. Da fanger man folks oppmerksomhet og gir rom for noen sånne sidequests. Og hver av dem må være interessante i seg selv. Når man jobber med Youtube, har man hele tiden angst for at seeren skal klikke seg videre. Det har nok påvirket langfilmen. Jeg kan ikke la seeren kjede seg over lange strekk.
Ja, hvordan fungerer youtube-delen av karrieren din?
– På samme måte som de fleste tv-kanaler. Slik hvordan TV 2 fungerte lineært. På youtube har jeg 1,4 millioner unike seere i året. Jeg har sponsorer og gjør markedsføring i videoene. Det er ikke reklamepauser, men produktplassering. Jeg har klessponsor, skisponsor, brillesponsor, hjelmsponsor, alkoholfri øl-sponsor, værapp-sponsor, bilsponsor, isøkssponsor … Alt som brukes fysisk i filmene er sponsa. Det er det som betaler.
Kontrakten med Youtube-seerne skiller seg fra tradisjonelt, reklamefinansiert fjernsyn, forteller Schirmer.
– Enten er de skiinteresserte, eller så blir de skiinteresserte. Jeg får meldinger fra folk som har begynt med ski etter å ha falt ned i det kaninhullet som er kanalen min. Det er en interesse for disse produktene – det ville ikke vært det samme hvis jeg hadde reklamert for såpe. I tillegg er jeg heldigvis i en posisjon der jeg kan velge hvem jeg vil jobbe med. Slik at jeg kan velge de mest interessante produktene og merkene. Og gjøre redaksjonelle ting rundt dem. Presentere nye skibindinger for eksempel.
Disse selskapene må jo deales med. Hvor mye tid bruker du på å snakke med dem og hvordan foregår kontakten?
– Det er relativt effektivt. De fleste samarbeidene strekker seg over flere år. Jeg pleier å starte med ettårskontrakt for å se om det funker – og så blir det fort tre år. Da forhandler vi en kontrakt som løper over disse årene, og så er det ikke nødvendigvis så mye kontakt underveis.
Tøylene er ganske så mye friere enn i den «vanlige» filmbransjen:
– Jeg står 100% fritt. Jeg gjør nøyaktig det jeg vil. Det er litt som å få sånn Statens kunstnerstipend. «Her er tre millioner til å lage film» – og så gjør jeg som jeg vil. Det har gått bra de siste årene og jeg har hatt noen saftige kontrakter. Jeg tenkte at jeg ville satse og lage kinofilm i stedet for å bygge nytt hus. Jeg hadde gjort det meste av innspillingen før jeg vurderte å søke om offentlig støtte. Hele den første runden av finansieringen kom via sponsorene mine.
Deretter ga Arktisk Film Norge snaut en million kroner i støtte.
– Dermed fikk vi råd til ordentlig lyddesign og gi ordentlig tid til klipping og grade. Jeg er takknemlig for arbeidet produsentene mine, Mathis Ståle Mathisen og Carl Christian Størmer, la ned i søknadsarbeidet.
Musikken i SKI er komponert av Fay Wildhagen – som også har satt toner til dokumentarer om alpinisten Aksel Lund Svindal og elvepadleren Mariann Sæther.
– Fay er en fantastisk artist og dessuten datter av Johan Wildhagen, en legendarisk skifotograf jeg traff på i Chamonix en gang. Jeg møtte Fay gjennom felles venner. Hun har også en forkjærlighet for fjell og natur. Jeg fikk noen nye sponsorkontrakter som muliggjorde prosjektet og hadde egentlig satt av masse penger til et filmteam som skulle dokumentere Vegard når han gikk alle fjellene.
Men Vegard nektet å ha så mange folk rundt seg – det skulle bare være meg. Og plutselig satt jeg med budsjett til overs og tok kontakt med Fay. Hun ville gjerne lage noe. Det var tett deadline, så hun lagde musikken i forkant, basert på det jeg fortalte om filmen. Det syntes hun var vanskelig – bare lage musikk ut av det blå. Men da jeg først hadde klipp, kom det mye fra henne.
Ganske sjelfull og mektig musikk.
– Hun satt på fjellet og lagde den og sendte meldinger av typen «Nå ljomer hele Dovre». Noe av musikken er det faktisk produsent Carl Christian som har laget.
SKI er full av meta-grep og henvendelser til kamera, og dokumenterer dessuten hvordan filmskaperen går på en overarbeida-smell.
– Det var veldig heftig. Jeg var syk da jeg gikk på det første fjellet for å filme Vegard. Immunforsvaret kollapsa gjennom vinteren – jeg var overbelasta av all treninga.
I mai, da Schirmer skulle i gang med klippeprosessen, var han fremdeles ikke helt på beina.
– Det var sinnssykt med jobb og da jeg begynte på arbeidet med å fortelle at jeg var utbrent, var jeg fremdeles utbrent. Jeg sammenligner det med å løpe maraton. Man gjør det ikke fordi det er lett, men fordi det er jævlig. Og det var fint å komme ut av det og føle at det gikk. Som den ene produsenten sa: «Det kommer ikke til å gå, men la oss prøve». Og så kan man spørre: Hvorfor skal man stresse med å komme i mål? Hvorfor ikke gi det mer tid?
Ja, hvorfor ikke?
– Jeg er i en skvis: Jeg er skikjører, det er der inntektene mine primært kommer fra. Jeg synes det er veldig gøy og et utrolig privilegium og må legge fokus der. Det er et dilemma at SKI hadde blitt bedre hvis jeg hadde brukt fem år på den. Samtidig er det gøy å holde det aktuelt – det er interessant å se noe ferskt.
Hva håper du publikum tar med seg fra filmen?
– Kanskje at de tenker over hvilke målsettinger de setter seg i livet? Jeg var på middag hos en kompis i går og sønnen hans spurte om det var kult å være kjendis og bli tatt selfier av og få penger. Det er et dårlig mål. Du må tenke over hva slags liv man får ut fra hvilke mål man strekker seg etter og hvilke prosesser man går gjennom. For det du sitter igjen med er som regel bare prosessen.
– Min status som skikjører er utrolig mye mer knyttet til hvordan jeg fremstiller den enn skikjøringa i seg selv, forteller Nikolai Schirmer. Hvert år ser millioner filmskaperens skiferdigheter på Youtube – eller skikjørerens filmferdigheter. Nå er det kinoenes tur.
Spike Jonze begynte karrieren med BMX- og skateboardvideoer, Ruben Østlund med skifilmer. Ellers er det temmelig vind-, vann- og snøtette skott mellom de som lager filmer om/med gravitetsutfordrende våghalser og den «vanlige» film- og kinobransjen.
I Norge har Free Solo og Supervention blitt vist på kino – men de hører til unntakene. Nylig var det imidlertid premiere på SKI – skapt av Nikolai Schirmer. Filmen – som skildrer filmskaperens kompis’ strabasiøse forsøk på å komme seg over 27 fjelltopper – åpnet Film fra nord-programmet under årets filmfestival i Tromsø (TIFF), innen den fikk ordinær kinopremiere for en drøy uke siden (den er sett av over 10 000 etter åpningshelgen).
De tre visningene i Tromsø ble utsolgt i løpet av en snau time – og manusforfatter, regissør og klipper Schirmer følte seg godt ivaretatt i hjembyen.
– Det var en opplevelse å se filmen sammen med publikum, særlig siden jeg har gjort så mye av arbeidet med den helt selv. Å høre folk le, gispe og bli stille når det er trist er veldig gøy. Det er en stor kontrast til det jeg vanligvis gjør. Det var hyggelig å få god omtale i lokalavisene. Jeg måtte sjekke litt rundt: «Er de greie mot alle tromsøværinger?» Men fant ut at de kan være krasse.
«Vanligvis» betyr å lage skifilmer til sin egen Youtube-kanal. Selv sammenligner Schirmer ski- og filmkarrieren med å være litt skuespiller.
– Det handler om publikum. I mye større grad enn tradisjonelle idretter. Der kan du vinne trofeer – har du vunnet en fotballturnering er det ikke så farlig hvor mange som var og så på. Ski er mer som snowboard og skateboard i den forstand at dokumentasjonen er en viktig del av aktiviteten. Min status som skikjører er utrolig mye mer knyttet til hvordan jeg fremstiller den enn bare skikjøringa i seg selv.
Og interessen for skikjøring begynte nettopp med skifilmer, i tolvårsalderen.
– Jeg ble forelsket i hele kulturen, helt hekta. Jeg tente aldri på de tradisjonelle idrettene. Og så har jeg hatt en selvstendig interesse for film og foto og formidling. Jeg synes det er spennende og morsomt i seg selv. Og så er det noe med å ha hatt en opplevelse og deretter formidle hvordan den følelsen var. Sånn at de som ser på føler på det samme jeg følte på i det øyeblikket da jeg hadde den. Skifilmene jeg så på som barn hadde ingen handling – de var mer kollasjer med vakre skibilder med musikk til. Og det var det jeg begynte med. Og det var mektig å gjøre det i starten – jeg er jo så opptatt av ski og fjell.
Med tiden steg ambisjonene – Schirmer begynte å hente virkemidler fra fiksjonsfilmer og kanalen vokste seg større. Hvert år ser fire millioner unike brukere filmskaperens skiferdigheter. Eller skikjørerens filmferdigheter – de to størrelsene er tett sammenvevde:
– Det er noe med å kontekstualisere det atletiske. Jeg har alltid syntes det meste av idrett er kjedelig å se på. Hvis du er superfan av fotball, kjenner du bakgrunnen til alle spillerne og vet hva kampen betyr for folk. Men hvis du kommer utenfra, rører det ikke ved deg. Jeg merker en stor endring i formidlingen når Drive to survive-serien kom – du blir fortalt hva som faktisk skjer i startfeltet og hva som står på spill. De menneskeliggjør idrettsfolka. Det har vært en inspirasjon. I tillegg er jeg opptatt av den utrolig sterke klatrefilm-tradisjonen. Free Solo, Meru, Touching the Void.
Men det er en vesensforskjell mellom skikjøring og klatring, påpeker Schirmer. De to sportene krever ulike fortellermetoder.
– Klatrefilm handler om å bestige et stort fjell og den årelange jobben for å få det til. Det er en veldig åpenbar historie: Personen vil opp på fjellet – det er vanskelig. Med ski er det mye mer uangripelig: Hva er det folk faktisk vil? Det kan være fokus på lek og moro.
Den sentrale fremdriftsmotoren i SKI er den mystiske Vegard Ryes forsøk på å bestige og kjøre ned fra 27 fjelltopper i Lyngen. Filmskaperens ønske om å vinne et trofé er et viktig sideplott.
– At jeg i denne filmen sier at jeg har lyst til å vinne Skier of the year, er et unormalt grep. Det er en rar ting å si for en skikjører, det ligger ikke i kulturen å være åpen om et sånt ønske. Alle vil bli Skier of the year, men ingen vil si det høyt. Dette er jo en avstemning og hvis du går ut med noe sånt i starten av sesongen, vil det virke mot sin hensikt.
En utfordring med å fortelle fra skikjørernes verden er altså at utøverne sjelden har konkrete målsetninger. Det var det som gjorde Schirmer så betatt av ambisjonene til Vegard Rye.
– Pluss at vi har en felles forhistorie: At vi drømte om å bli proffe skikjørere sammen, men gikk hver vår vei og er to forskjellige typer. Det er en slags oppveksthistorie. To fyrer som prøver å finne ut av livet. Hvordan skal man leve?
Schirmer har venner som lager dokumentarfilmer og som følger strenge regler.
– Der skal det ikke være voiceover eller intervjuer, alt skal bare filmes i øyeblikket. Det er fremgangsmåten som har mest respekt i miljøet.
Kanskje det var derfor filmskaperen begynte å miste selvtilliten midtveis i klippeprosessen?
– Min egen film hopper jo frem og tilbake, med fortellerstemme, masse intervjubilder og arkiv og opp og ned. «Faen, hva er det jeg holder på med», liksom. Men så traff jeg en dame som var glad i Sex & the City! Jeg begynte å se første sesong og ble sånn: «Wow! Det er jo akkurat samme stil som jeg har» Voiceover, folk som er kjapt klippet inn bare for å si noe, snakking til kamera… Jeg er Carrie! Den styrete fortelleren som også lager filmen!
Schirmer forteller om aggressiv kutting av scener.
– Jeg har mye på hjertet og får assossiasjoner hele tiden – ting jeg vil ha med. Har du lest Kurt Vonnegut? «Cats Cradle», for eksempel? Han er utrolig god på å la historiene gå i alle retninger for så å binde dem sømløst sammen til slutt. Det er utrolig gøy med dokumentarer som ikke utvikler seg slik du tror. At det ikke blir forutsigbart. At det blir et eventyr for publikum, at historien tar uante retninger.
Du forteller jo tidlig til publikum at 27 fjelltopper skal forsøkes bestiges. Men vi skal jo en del andre steder før det skjer.
– Det kan være lett å kritisere det, tror jeg. Det er jo ikke helt etter boka, etter NRKs historiemal, liksom. Men jeg synes det er gøy! Og det er noe med å vite at du gir et premiss, at du vet hva det skal lede til. Da fanger man folks oppmerksomhet og gir rom for noen sånne sidequests. Og hver av dem må være interessante i seg selv. Når man jobber med Youtube, har man hele tiden angst for at seeren skal klikke seg videre. Det har nok påvirket langfilmen. Jeg kan ikke la seeren kjede seg over lange strekk.
Ja, hvordan fungerer youtube-delen av karrieren din?
– På samme måte som de fleste tv-kanaler. Slik hvordan TV 2 fungerte lineært. På youtube har jeg 1,4 millioner unike seere i året. Jeg har sponsorer og gjør markedsføring i videoene. Det er ikke reklamepauser, men produktplassering. Jeg har klessponsor, skisponsor, brillesponsor, hjelmsponsor, alkoholfri øl-sponsor, værapp-sponsor, bilsponsor, isøkssponsor … Alt som brukes fysisk i filmene er sponsa. Det er det som betaler.
Kontrakten med Youtube-seerne skiller seg fra tradisjonelt, reklamefinansiert fjernsyn, forteller Schirmer.
– Enten er de skiinteresserte, eller så blir de skiinteresserte. Jeg får meldinger fra folk som har begynt med ski etter å ha falt ned i det kaninhullet som er kanalen min. Det er en interesse for disse produktene – det ville ikke vært det samme hvis jeg hadde reklamert for såpe. I tillegg er jeg heldigvis i en posisjon der jeg kan velge hvem jeg vil jobbe med. Slik at jeg kan velge de mest interessante produktene og merkene. Og gjøre redaksjonelle ting rundt dem. Presentere nye skibindinger for eksempel.
Disse selskapene må jo deales med. Hvor mye tid bruker du på å snakke med dem og hvordan foregår kontakten?
– Det er relativt effektivt. De fleste samarbeidene strekker seg over flere år. Jeg pleier å starte med ettårskontrakt for å se om det funker – og så blir det fort tre år. Da forhandler vi en kontrakt som løper over disse årene, og så er det ikke nødvendigvis så mye kontakt underveis.
Tøylene er ganske så mye friere enn i den «vanlige» filmbransjen:
– Jeg står 100% fritt. Jeg gjør nøyaktig det jeg vil. Det er litt som å få sånn Statens kunstnerstipend. «Her er tre millioner til å lage film» – og så gjør jeg som jeg vil. Det har gått bra de siste årene og jeg har hatt noen saftige kontrakter. Jeg tenkte at jeg ville satse og lage kinofilm i stedet for å bygge nytt hus. Jeg hadde gjort det meste av innspillingen før jeg vurderte å søke om offentlig støtte. Hele den første runden av finansieringen kom via sponsorene mine.
Deretter ga Arktisk Film Norge snaut en million kroner i støtte.
– Dermed fikk vi råd til ordentlig lyddesign og gi ordentlig tid til klipping og grade. Jeg er takknemlig for arbeidet produsentene mine, Mathis Ståle Mathisen og Carl Christian Størmer, la ned i søknadsarbeidet.
Musikken i SKI er komponert av Fay Wildhagen – som også har satt toner til dokumentarer om alpinisten Aksel Lund Svindal og elvepadleren Mariann Sæther.
– Fay er en fantastisk artist og dessuten datter av Johan Wildhagen, en legendarisk skifotograf jeg traff på i Chamonix en gang. Jeg møtte Fay gjennom felles venner. Hun har også en forkjærlighet for fjell og natur. Jeg fikk noen nye sponsorkontrakter som muliggjorde prosjektet og hadde egentlig satt av masse penger til et filmteam som skulle dokumentere Vegard når han gikk alle fjellene.
Men Vegard nektet å ha så mange folk rundt seg – det skulle bare være meg. Og plutselig satt jeg med budsjett til overs og tok kontakt med Fay. Hun ville gjerne lage noe. Det var tett deadline, så hun lagde musikken i forkant, basert på det jeg fortalte om filmen. Det syntes hun var vanskelig – bare lage musikk ut av det blå. Men da jeg først hadde klipp, kom det mye fra henne.
Ganske sjelfull og mektig musikk.
– Hun satt på fjellet og lagde den og sendte meldinger av typen «Nå ljomer hele Dovre». Noe av musikken er det faktisk produsent Carl Christian som har laget.
SKI er full av meta-grep og henvendelser til kamera, og dokumenterer dessuten hvordan filmskaperen går på en overarbeida-smell.
– Det var veldig heftig. Jeg var syk da jeg gikk på det første fjellet for å filme Vegard. Immunforsvaret kollapsa gjennom vinteren – jeg var overbelasta av all treninga.
I mai, da Schirmer skulle i gang med klippeprosessen, var han fremdeles ikke helt på beina.
– Det var sinnssykt med jobb og da jeg begynte på arbeidet med å fortelle at jeg var utbrent, var jeg fremdeles utbrent. Jeg sammenligner det med å løpe maraton. Man gjør det ikke fordi det er lett, men fordi det er jævlig. Og det var fint å komme ut av det og føle at det gikk. Som den ene produsenten sa: «Det kommer ikke til å gå, men la oss prøve». Og så kan man spørre: Hvorfor skal man stresse med å komme i mål? Hvorfor ikke gi det mer tid?
Ja, hvorfor ikke?
– Jeg er i en skvis: Jeg er skikjører, det er der inntektene mine primært kommer fra. Jeg synes det er veldig gøy og et utrolig privilegium og må legge fokus der. Det er et dilemma at SKI hadde blitt bedre hvis jeg hadde brukt fem år på den. Samtidig er det gøy å holde det aktuelt – det er interessant å se noe ferskt.
Hva håper du publikum tar med seg fra filmen?
– Kanskje at de tenker over hvilke målsettinger de setter seg i livet? Jeg var på middag hos en kompis i går og sønnen hans spurte om det var kult å være kjendis og bli tatt selfier av og få penger. Det er et dårlig mål. Du må tenke over hva slags liv man får ut fra hvilke mål man strekker seg etter og hvilke prosesser man går gjennom. For det du sitter igjen med er som regel bare prosessen.
